Nå reiser vi hjem til jul!

Jokke tok toget til Trøndelagen i går formiddag, tigerdyret og jeg drar hjem nå hvert øyeblikk. Bevæpnet med pc, CDer, bøker og treningstøy er jeg klar for en ny julefeiring. Julegavene er kjøpt, det samme er pinnekjøttet. Den store utfordringen i år er å komme før Mamma i kampen om "Fyrtårnet som sprengtes", den siste til Stieg Larsson. I tilfelle tap har jeg sikret meg Elvis' samlede, Stones' samlede, Rolness' Sex, løgner og videofilmer og i hylla venter Garborg. Jeg skal nok klare meg. Kanskje blir jeg til og med klokere.

Det er alltid så masse styr med jula. Jeg liker å få gaver, det er gøy, men det andre kan jeg strengt tatt klare meg uten. Jeg er ikke glad i julemat, jeg absolutt hater julemusikk og jeg er ikke veldig glad i å vaske rundt heller. Derimot pleide jula å være et høydepunkt fordi butikkene stort sett bare hadde tørka fiken ved juletider, men nå sørger den lokale tyrkersjappa for at jeg får ukentlige fikendoser dersom jeg skulle ønske det, så nå er det vel egentlig bare gavene igjen. Men de er altså veldig stas. Jeg er veldig glad i gaver... Utstyrsglede er sann glede, det!

Et Magisk Øyeblikk

I paradis er Jens Pikenes vert, og søndag kveld var jeg i paradis. Lykkelig på første rad var jeg allerede halvt ekstatisk etter å ha fått hudkontakt med Jens tidlig på kvelden. Med så mye maskulin paljettsjarm samlet i én eneste skikkelse er det umulig å ikke bli påvirket. Ikke rart de selger truser, hvem som helst kan trenge truseskift etter å ha møtt blikket til Jens Pikenes. Mo i knærne og våt i blikket var kvelden allerede reddet. Men Jens ville det annerledes. På jakt etter en kvinne til duett møttes blikkene våre, "could it be you?"

To svære livvakter lempet meg opp på scenen og inn i Jens' armer. "That's the way....I like it"... I en verden av fløyel og paljetter, hermelin og lakk var det bare oss to. Jens og jeg, jeg og Jens.

Et magisk øyeblikk.

Accidental Guest Star

Jeg var på Penthouse Playboys-konsert på Rockefeller i går, og det var litt av en opplevelse skal jeg si! Jeg hadde aldri sett dem før, så vi var ganske spente - de gutta der har klart å bygge seg opp et visst rykte, det må sies. Og Jokke var selvsagt riktig så fornøyd med at kveldens gjestestjerne var Tone Damli Aaberge - høy fruktfatfaktor der i gården, ja.

Det er Jens Pikenes vi alle kommer for å se, og Jens svikta ikke. "Mine damer", fulgt av "mine damer" er og blir den kuleste måten å åpne et rockeshow på, og når man er så kul som Jens Pikenes, ja da kan man si akkurat hva man vil fra en scene - vi elsker ham uansett.

Frøken Aaberge var ikke noen højdare dessverre, hun virka nesten blotta for scenesjarm, og etter øving, lydsjekk og generalprøve MED publikum, burde hun vel kunne ha kommet på noe annet enn "i Sogndal spiser vi mye epler" når Jens forsøkte å finne ut av hvordan hun kunne ha blitt så vakker? Det skal sies at det er en tøff jobb å utsjarmere Jens Pikenes på en scene, men likevel.

Og Jens fortsatte å sjarmere han, med et for meg personlig høydepunkt da han dro meg opp på scenen for en duett. Det hele må kunne klassifiseres som en ut-av-kroppen-opplevelse: lett surrealistisk, men ustoppelig artig!

Ansvarsfraskrivelse

To ting har irritert meg i avisen i dag:

I. I Dagsavisen i dag hevdes det på lederplass at årsaken til at Israel/Palestina-konflikten har stått i stampe i mange år fordi Bush ikke har vist nok initiativ. Hallo! Det må da være israelernes og palestinernes fordømte ansvar å finne ut av den konflikten?!

II. I samme avis kan jeg lese at disse såkalte Terra-kommunene nå skal kreve pengene tilbake fra Terra. Hallo! Det må da være kommunenes eget fordømte ansvar å ta konsekvensen av at de har kasta penger ut av vinduet?!

Trenger Norge en lov mot ansvarsfraskrivelse?

Et sted der ute...

...er kjolen min!

Og dumme HM har klart å sende MIN leopardmønstrete Cavalli-kjole til feil person. Som selvsagt ikke sender den tilbake, men som selvsagt legger den ut til salgs på nett.

Ååååå, det er så frustrerende! Jeg hadde virkelig gledet meg til å få den kjolen, og jeg blir helt gal av å tenke på at et sted der ute er det en leo-kjole som det står mitt navn på, og som jeg skulle ha, og som jeg aldri kommer til å få!

Hadde enda lange leopardmønstrede kjoler vært en smal sak å få tak i, men det er jo helt umulig.

Ååååååå!

Det snør!

11. november 2007 kom det snø på Bogerud.

Ikkje verst!

Frusstrerenne da!

Atte på onnsdan så sku Ellen komme jæmm tili å vi sku hade hyggli å sånn å jeg gleda meg til det da. Åsså kåmma jæm, men hu hadde glømmt nøkkærn sin så hu komke inn! Menn jeg hørta jo å vi prata sammen jænnåm brevskrekken som de alldri kommer no i å hu spørte om jeg kunne låsa inn. Å jeg prøvvde da, å klattra åpp å datt nerijæn å klattra åpp ijen å datt ner. Å så prøvvde jeg å dytte en stol bort til døra, men det er sånn trillestol å den hengte sæ opp i en ledning å jeg fikkn ikke løs for jeg kunnke gnage a ledningen heller jeg kunne fått støt å sånn. Åsså måtte jeg bare ji åpp å høre at Ellen satt i gangen å ikke komm inn å Jokke vakke her. Da følte jeg meg liten, da. Å ikke så velldi tigerbarsjk. Å.

Komfortabelhetssona

Ordet "komfortabelhetsona" representerer på mange måter det jeg mener er feil i norsk skole: pretensiøst, oppstylta og med en total mangel på innsikt, i dette tilfellet i hvordan ord bygges opp på norsk.

Det heter "komfortsone", forresten.

Eg sit ofte for stille!

Denne veka har eg sprunge rundt på kontoret mitt fleire gonger, sidan rørslesensoren ikkje får med seg at eg er der - eg sit for stille. Fleire gonger i veka, faktisk.

Stikk den.

Ny jobb!

Eg har begynt i ny jobb - på Frogn vidaregåande skule. Eg begynte i går, og står litt på hau no.

Men eg har blitt utruleg godt motteken, og eg gler meg til å undervise i historie for første gong, og norsk på ST for første gong. Alt samstundes med at eg skriv meg gjennom siste del av nordisken. Eg blir å jobbe mykje, men work og labour er ikkje det same, og eg gler meg til det første.

Lange kveldar, here I come!

Kvinnekanal?

Jeg ser med vantro på programoversikten til den nye kvinnekanalen ”FEM”. ”En engel i blant oss” tre-fire ganger på rad i dag, lørdag. Jeg ser en overskrift, ”fakta/dokumentar” står det på den, jeg klikker på den, og jeg får presentert ”Extreme Hollywood”, akkompagnert av bilder av Jude Law og Britney Spears. Jeg titter litt på programoversikten for de nærmeste dagene, og det samme møter meg: amerikanske serier, amerikanske realityserier og en og annen dokumentar. Om kjendiser og glamour, ikke en eneste politisk dokumentar, ingen nyheter, ingen populærvitenskapelige programmer, og heller ikke sport, jeg skal innrømme at det siste fremstår som kanalens klart mest forsonlige side.

Min første reaksjon er vantro – det MÅ da være noe annet her? Min neste reaksjon er sinne – jeg er kvinne, men jeg vil se andre programmer enn ”En engel i blant oss”, jeg er lever i denne verden, ikke i den neste! Min endelige reaksjon er avmakt – dette er altså det bildet kvinner har skapt av seg selv siden likestillingens BH-brenning på det kjønnsbehårede 70-tall. For det er vi selv som har skapt bildet av Kvinnen anno 2007. Som kvinne er jeg altså lidenskapelig opptatt av tidens skjønnheter, enten de er modeller, filmstjerner eller gift med en fotballspiller. Mine største problemer er i følge reklamene underlivssopp, brusete hår og i den grad jeg evner å skjele til mine omgivelser: skitne dusjkabinett.

OK, FEM er ikke virkeligheten, og det er for tidlig å si om kanalen kommer til å blomstre eller dø. Det er også mulig at jeg har for stor tillit til tv-kanalmakere, men jeg vil da tro at de har gjort noen markedsundersøkelser før de fastsatte programtilbudet. Og dette er et vesentlig poeng: FEM er kanskje ikke virkeligheten, men kanalens tilbud er da vitterlig en refleksjon av virkeligheten: tilstrekkelig mange norske kvinner vil se serier om interiør, om det overnaturlige og hjemme-hos-reportasjer.

Det slår meg at kvinner i Jane Austens samtid hadde mye av det samme imaget. De skulle helst ikke engasjere seg i politikk, men lese romaner og dikt, det var fint om de kunne synge, og å spille piano var en selvfølge. Kort oppsummert: kvinner er fine som pyntegjenstander, klart ubrukelige til noe mer. John Stuart Mill argumenterte i sin tid for at undertrykking og ikke minst mangelen på utdanning av skarpe kvinnehoder, var sløsing med ressurser. Men når jeg ser hva høyt utdannede kvinner i dag bruker sin frihet, kunnskap og forbrukermakt til, så tenker jeg at Mill kanskje overvurderte oss? Når kvinners forbruk i så stor grad går til dekor, så er og blir kvinnen enten pyntende eller pyntet.

Ibsens Nora ville ikke være en lerkefugl, men det virker som om Kvinnen anno 2007 ønsker seg nettopp det. Jenter pynter seg i rosa, de ønsker å være små prinsesser, verdens kanskje mest overflødige yrke. Tenåringsjentene pynter seg i rosa og svart, drømmeyrket er pyntedokke. Pynting av kvinnekropp er fulltidsbeskjeftigelse, og når statusen i flokken er proporsjonal med tiden det tar å pynte skroget, blir det liten tid til å pynte intellektet. Jane Austens kvinner satt fast i et samfunn som definerte kvinners intellektuelle kapasitet som mindreverdig, FEMs seere lar seg ikke nedverdige til å bruke den. Jane Austens kvinner ble undertrykket av menn – dagens prinsesser klarer dette utmerket godt selv.

Eg sit for stille!

Eg hadde ikkje trudd at noko slikt skulle hende med meg, men i dag blei det brått mørkt på kontoret mitt. Og då måtte Tom og eg køyre litt rundt på kontorstolane våre igjen, slik at rørslesensoren skulle oppdage oss. Vi hadde rett og slett sete for stille!

Dette virkar kan hende ikkje så rart, tenkjer du? Vel, då kjenner du ikkje meg så godt heller, men dei av dykk som kjenner meg, de veit kor sensasjonelt dette var. Eg seier ikkje meir, men det var altså eit vitne der. :-)

Ubegripelig.

Det er mye jeg ikke skjønner, og det har jeg forsåvidt forsont meg med, men noe av det jeg ikke skjønner må jeg bare kommentere. Jeg tror nemlig det er alle andre som tar feil denne gangen.

Jeg satt på do i stad, og da leste jeg Costume. Jeg har bestilt prøveabonnement, for da skulle jeg få en sminkepakke gratis, og sminkepakka var mer verdt enn prøveabonnementet. Jeg er en slik en. Men, tilbake til altså bladet som kom i posten. Costume må være rasende billig å produsere: man tager en haug med overprisede lavkvalitetsklær, legger dem ut på et bord, tar bilde, og vips! så har man en "motereportasje" eller et "trendbarometer" eller hva de nå velger å kalle det. Hmm, skal si jeg ikke klarer å holde meg til temaet i dag, det var ikke dette jeg skulle skrive om.

Jeg prøver igjen: det som slår meg er modellene. Og jada, alle er skrekkelig tynne og greier, mer om det seinere. Men det som virkelig forundrer meg, og som jeg virkelig ikke kan fatte, selv med mye godvilje, må de se så dumme ut!? Altså, ikke sånn latterlig dumme, men måpete, tanketomt uintellegente. Hvorfor det? Jeg klarer ikke å forstå det!

Så er det selvsagt at de er forferdelig tynne. Og der er det også noe jeg lurer på: hvorfor må de se så forbanna svake ut? Jeg har faktisk forståelse for at de skal ha lite fett på kroppen, jeg må innrømme at jeg synes det er fint med lite fett på kroppen, både på kvinner og menn. Men poenget med lite fett er jo blant annet at musklene skal synes, ikke at de skal se ut som et lass med høggen ved, (opptenningsved i dette tilfellet) som faren min ville sagt! Jeg skjønner ikke det heller? Det er flott med veltrente kropper med lite fett og synlige muskler, men når modellene er større rundt albuen enn rundt overarmen, ser de jo bare svakelige ut. Hva er det som er så fint med svakelighet? Ubegripelig spør du meg.

Hvis noen kan forklare meg dette, legg gjerne inn en kommentar eller fem, tror jeg kan vise meg å ha litt tungt for dette her.

På feri!

Jeg har vært på feri i Troms ei uke å vært på tur å kanskje hørt bjørn å vært full to ganger å fyllesjuk en gang å så har jeg jakkta masse.

Vi dro på tur fårje lørda, till Killpissjærvi å der lå vi åver til sønndan å da jikk vi till Trerikksrøjsa. Det er litt rart får det er likksom ikke i noen lann, det! Åsså jikk vi vidre mot Gappo der har jeg vært mange ganger. Eller, Martin å Ellen jikk da, jeg satt i tigerlomma. Å jeg var litt skeptissk får sisst vi var på så pellarem blåbbær hele tia, menn her var det helldivis ikkenon blåbbær å pelle. Menn vi jikk forbi to finske damer såm snakka dårli engellsk å såm jikk dritsakte. De skulle åsså til Gappo menn vi kom dit først bai far. Å da dem kom så tørterem ikke komme inn hoss oss, de var sikkert redd for meg.

Ellen klaggde på såre føtter menn det såkke ut som hu hadde mista matløsta i vært fall, å ikke løsta på Jegermaister heller, det jikk med litt Jeger der. Jeg fikk jeg åsså, altså, å det var helt fint lissom, men Ellen pleier ikke å være såå gla i ankerdramm, det var sikkert fordi det var årrginal.

Dan etter var ganske kjedli, men så kom vi till Trerikksrøjsa ijen å der fikk jeg jakkte å greier. Å så forsvant ressten av Jegermaistern, vi delte brodeli. Å om natta så våkkna vi a en masse raballder uttafårr å vi var litt redde foratte det kannsje var bjørn, menn vi så ikkeno for det var så mørt ute å bjørner er svære så jeg tørte ikke å gå ut. Menn mest sannsynli var det mus som snuste på no lausgreier i gangen, for vi såkke spor eller no uttafor dan etter.

På tirsjdan dro vi jæm til Vollan, å på onsdan var jeg me Ellen på gammlejåbben, å det var skikkli stas - det var stas å hillse på Arliin å Ingri å Eli å sånn, særli Eli for hu er litt fæn. Å så var Ellen i hallen å spilte dengeball å tapte å så blei vi med til Eli å gomla karrbisser. De var kjempegått å kult for jeg fikk værra ijen sammen med kjærsten til Eli, Peringe å så kom sønn hennes Æjvinn på besøk å jeg fikk øl! Masse øl! :-[ (smajli med håggtenner)

På tårsdan var Ellen kjedli på jobb menn så var vi hoss Arliin å spiste kyllinggreier å spillte Kokklimonke å Arliin vant for hu er dritgo til å juge. Ellen er åsså ganske go til å juge viste det seg, det får jeg lavær å si til Jokke.

Å fredan var vi Nesheim - jæmmeterritorie mitt! Der har jeg jakkta mye å det blei fangst denna gangen åsså, jeg fikk tak i en lemen. Åsså fikk jeg mer Jegermaister å litt øl, å seinere på kvellen fikk jeg masse kånjakk a Tove å da blei jeg skikkli drita. Svimmla å greier å spydde om natta å da vi sku dra jæm å da jeg hadde kommi fram hit å så spydde jeg uttafor her. Det var skikkli ille, menn i dag er jeg bra.

Lurer på vor lenge vi skal væra her nå, jeg?

Haust del II: tur i Troms

Eg har sagt det før, og eg seier det igjen - eg likar ikkje hausten. Men eg har óg skrive før at det kan vere vanskeleg å ikkje like han. Og dei siste dagane har det vore vanskeleg å ikkje like hausten. Veldig vanskeleg faktisk.

Det begynte på laurdag då eg landa på Langnes. Årets andre gode haustkjensle måtte sjølvsagt begynne i Troms, eg er då patriot. I Oslo var det ikkje så fint ver. Ikkje at eg brydde meg, eg hadde feilrekna på tida og kom meg berre såvidt med flyet. Veldig flaut, eg blir å gå forbi dette i størsta møjliga tystnad, det var fakisk så flaut.

Men i Romssas skein sola, og Balsfjorden var så blank og vakker som berre Balsfjorden kan vere, og eg var utruleg glad for å vere nesten-Balsfjording. På Vollan pakka vi berre om, køyrde Maria på jobb og satte kursen mot Kilpisjävri og saunaen der. Der traff eg forresten noko eg aldri hadde trudd eg skulle komme over: ein nordlending, og det ein manndaling, som verka sjenert over at eg sto og kledde av meg i herregarderoben (felles sauna etter 20.00, for dei av dykk som måtte lure). Han tok til vetet, og sjølvsagt hadde vi felles kjente - manndalinger er overalt, det er berre å innsjå. Godt dei er trivelege folk!

Tradisjonen tru er det biff, fløytegratinerte potet og raudvin første kvelden, og vi er tradisjonsbundne folk. Rive kjeft gjer vi også, det er ein viktig del av seansen, og Martin er i særklasse der! Godt å ikkje måtte late som ein er sofistikert, sjølv om han tok seg i å ønskje seg eit meir sofistikert festivalpublikum enn det som var på Notodden - det blir eg å bruke mot han!

Søndagen vakna vi til nydeleg ver og skarp luft. Klokka ti eller ni, alt etter som kva for tid du vel å bruke, var vi på vei over fjellet til Treriksrøysa. Vi hadde håp om å komme oss heilt til Gappo, for vi tenkte at det ville bli litt kort å gå berre til Goldajavri, og så sitte der heile dagen. Eg hadde aldri gått over Malla før, men det er verkeleg ein flott tur - glad eg hadde fått låne eit kamera av Inger-Lise, for nydeleg var det. Etter fire timar, med pause, var vi ved finskehytta og stoppa for lunsj. Eg var begynt å bli sårbeint, men ville gjerne gå vidare, så vi braut oss opp og traska vidare mot Gappo. Og denne gongen fekk eg tatt bilder ved Treriksrøysa - sist eg var der var det -35, og batteria i kameraet daua då eg fekk det ut av jakka...

På veg opp mot Golda-haugen gjekk vi forbi to finske jenter som fortalde at dei hadde tatt båten klokka ti (eller ni, norsk tid...). Vi hadde altså gått ei mil lenger enn dei og var på veg forbi dei! Trur ikkje dei blei så motiverte av det, men vi avtalte at dei av oss som kom fram til Gappo først skulle fyre opp. Trass i fleire pauser var vi framme før dei med over ein time, og dei valde å legge seg i den andre hytta! Jaja, vi hadde det fint vi, med finnebiff av lammekjøt og meir raudvin. Og godt det var kort til bingen, for eg var i seng klokka ni (eller ti, finsk tid...). Og sov til klokka seks (eller sju, finsk tid), det er gode ni timar under dyna, og det var i grunnen ein god måte å bruke tid på.
Mandagen var tåkete. Veldig tåkete. Vi hadde snakka om å gå via Pältsa og tilbake, men tåka kom høveleg for meg, for eg var utruleg sårbeint etter søndagens nesten tre mil. Så sårbeint var eg faktisk at eg liksom måtte gå meg i gang etter kvar gong vi hadde tatt ein pause. Men tåka letta og sola skein og varma og naturen hadde tatt på seg polaroid-filteret for dagen. Ein fin tur fekk vi, men dæven så glad eg var då eg fekk av meg støvlane utanfor den finske hytta ved Treriksrøysa! Tigern fekk jakta, og Martin og eg tømte Jägermeisteren - vi ber ikkje spriten heim igjen over fjellet... Det blei ingen sein kveld denne dagen heller, vi bar begge preg av den lange marsjen frå dagen før.

I dag tok vi det med ro, dro seint frå hytta og rydda henne fint. Det var tåke i dag tidleg også, men ho letta etter kvart, og vi fekk nok ein nydeleg dag i fjellet. Vi har hatt nokre fantastiske dagar i tre land, og eg morer meg stort - vermeldinga seier regn i morgon! Eg fekk med meg dei fine haustdagane denne gongen, frå no av er det lyrikkoppgåve for alle pengane. På veg heim, ved Oteren, så vi Tom Frode og friluftslivsgruppa som sto og lempa kanoar. Vi stoppa, og det var utruleg triveleg å sjå han igjen, og han blei akkurat så overraska som han burde då eg overfall han bakfrå!

Takk til Inger-Lise for lån av kamera. Og til Jokke for lån av koseposen hans, sjølv om det ikkje var meininga.

Haust

Eg likar ikkje hausten. Hausten er den årstida eg verdset minst. Hausten er kald, blaut, vindfull og mørk. Og det er altfor lenge til snyen kjem og det blir verdt å vere ute igjen. Dessutan regnar det heile tida, og eg likar ikkje regn. Regn er bortkasta tid, ikkje kan ein gå på ski, ikkje kan ein sykle, og samme kva ein gjer så blir ein kald og blaut. Og feit, for det einaste gode med hausten er at ein ofte må drikke kakao. Reint medisinsk sjølvsagt.

Men i dag var det vanskeleg å ikkje like hausten. Sola skein frå knallblå himmel, det var skarp luft, men varmt likevel. Trea er blitt litt gule og oransje her og der, og ein ser verda gjennom eit innebygd polaroid-filter. Og eg var ute og sprang, eg sprang intervallar, og kroppen var så fin og lett og sjølv om eg pesa fælt og pulsen var så høg som den skulle, så kjente eg meg rask og elegant. Eg veit ikkje heilt kor rett det er, eg er ikkje nokon elegant løpar, det mest elegante med meg er nok namnet: Gasellen. Men kva gjer vel det når alt virkar så bra, og sola skin og eg skulle heim og ete heimebakt brød saman med kjærasten?

Det var mykje lettare å ikkje hugse korfor eg ikkje likar hausten natt til tysdag - då regna det og blåste så fælt at det var vanskeleg å få sove. Persiennene freste etter oss, og dørene klynka i vinden, og innimellom så ulte det så fælt der ute at ein skulle tru det var eit dyr som skreik. Men eigentleg så likar eg mykje ver, eg, det er slikt trasig sildreregn eg hatar, det er så lite lidenskapleg, synest eg. Nei, blidt solskin er herleg, og sinna tordenver og rasande stormar er utruleg fascinerande, det er ver med temperament, det! Det er dei regnblaute kommunefarga dagane eg ikkje har tolmod med.

Gravitasjon

Gravitasjon (av lat. Gravis, 'tung'), tiltrekningskraft som virker mellom alle legemer. Ved jordoverflaten omtales gjerne gravitasjon som tyngdekraft.[1]

Det er gravitasjonen jeg kjemper mot når jeg sliter i oppoverbakker på sykkel. Og siden gravitasjonen blant annet avhenger av legemenes masse, vil min og sykkelens reduserte masse føre til at jeg må bruke mindre kraft for å dra oss opp bakken. Det er mindre gravitasjon på høye fjell, noe som skyldes avstanden til jordas kjerne. Slik sett kunne jeg oppnå å minske gravitasjonen ved å flytte til høyslettene i Bolivia, Tibet eller Kenya, men disse stedene har så mange andre ting mot seg, at jeg har valgt å satse på å redusere massen.

For å redusere gravitasjonen har jeg altså bestemt meg for å redusere massen. Ved å redusere massen til en av legemene vil gravitasjonen redusereres proporsjonalt. Hvis jeg reduserer jordas masse, vil gravitasjonen reduseres proporsjonalt, men her dukker det opp uoverkommelige avfallsproblemer. Så da er jeg tilbake til meg og sykkelen. Morphoen og jeg veier omtrent 61kg, han står for omtrent 9 av dem. Han er altså ganske velfødd, og noe annet kan vel heller ikke sies om meg. Vi har tunge komponenter nemlig, selv om ramma i seg selv er både smekker og ganske lett. Det gir meg to muligheter: jeg kan skaffe lettere komponenter til en av oss, eller til oss begge. Økonomiske årsaker bidrar imidlertid til at Morphoen nok må leve med Centauren en stund til, inntil lektorlønna frigjøres fra den sterke gravitasjonen som den til nå har vært utsatt for. Kunnskap veier tungt og sånt blir det masse gravitasjon av.

Nei, jeg må nok bite i den sure kamelen og sette i gang et omfattende vekttapsprosjekt. For å få Morphoen og meg under 60 kg er jeg nødt til å bli et par kilo lettere, og det innen Seigmann 2008. Morphoen skal også få lettere styre etterhvert. Det er her Støttegruppen for de Moderat Overvektige kommer inn. Til tross for at de glansede magasinene forteller om metoder som skal gjøre det mulig å gå ned i vekt nærmest uten å merke det, er jeg innstilt på at dette kommer til å koste meg både svette og tårer. Lange treningsturer, langt fra folk og i høstlig regnvær, er nødt til å forsure hverdagen, og i denne vanskelige tiden vil jeg gjerne ha litt støtte. Jeg tror nemlig ikke at det vil hagle med sympati fra de nærmeste omgivelser, all den tid jeg stadig er for liten for klærne i butikkene… Lett pluggete sprintere, Jan Ullrich-kopier og ikke-enda-hyssingræv-triatleter, støtt hverandre!

[1]Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, 1997, oppslagsord “gravitasjon”.

Åh...

...ikke ofte jeg er kvalm av snop før tolv, men i dag klarte jeg det!

Spisedag er deilig!

Men all verdn!

Nå driverem hærn sprette meg å fløtter ijen!

Jokke å Ellen beiner runt å putter ting i esker å kasser å bægger blirem alldri færdi eller? Å Ellen driver å prater om et bad å greier, men det er jo nessten fråst om natta nå jo! Kanke vi bare bo hera, hare fint her jeg?!

Seier!

Jeg har løpt i dag! Jeg har løpt i nesten en halvtime, på asfalt, pustende og pesende, men uten smerter!

Jeg er så glad at jeg nesten ikke veit hvordan jeg skal uttrykke det - tenk at jeg er på vei til å kunne bli en løper igjen, det er nesten for godt til å være sant. Jeg kan nesten ikke vente med å sette opp treningsprogram med spesifikk løpetrening, ikke bare sette løpinga opp som noe jeg skal prøve å få til hvis det ikke gjør vondt.

Nå skal jeg bytte ut "Life is pain - get used to it"-trøya mi med ei Nike-trøye: Just do it.

Diagnose: høyeregradsstudier.

Kjæresten min har fått masteroppgave.

Det er en vanlig misforståelse at et høyeregradsstudium er noe du holder på med. Tvert i mot er høyeregradsstudier noe som holder på med deg. En hovedfags- eller masteroppgave er ikke en oppgave, det er en tilstand. Masteroppgaven spiser seg inn i deg som en snylter, infiltrerer alle deler av systemet, og tar etter hvert kontroll over kropp og sjel. Gode avsnitt gir god holdning og optimistisk livssyn, skrivesperre kaster den stakkars høyeregradsstudenten ut i panikk. Pårørende anlegger hviskende stemmeleie og listende gange, alt for å tekkes Masteroppgaven. Det Onde Imperiets font-helvete fremprovoserer tallerkenkasting og hysteriske tårer, en vellykket veiledningstime gir noen timer i paradis før apatien setter inn. Alt fullstendig uforutsigbart.

Nå har altså Jokke fått masteroppgave, så nå er jeg offisielt Pårørende. Det går an å leve med en høyeregradsstudent, men det fordrer en viss glede over å være alene, og ganske stor improvisasjonsevne: det er nemlig umulig å vite om det er Kjæresten eller Masteroppgaven som kommer hjem, og de to har ofte motstridende fritidsinteresser. Det vanskeligste er kanskje likevel å være overbærende på en ikke-overbærende måte – overbærenhet overfor Masterstudenten har omtrent samme virkning som bensin på bål, men er fryktelig vanskelig å unngå for en som tross alt er cand. philol., og cand.alt...

På take

I går var jeg me på take foratte Ellen å Jokke måtte feie det får de var fullt a blaer å barnåler fra di store furune. Å det var gannske stas for atte det var langt ne å sånn. Men jeg ække redd får højder da jeg er jo en tiger.

Ellen å Jokke sopa å sopa i eviheter å skrapa måsa å greier å morra till Ellen beina runnt på bakken å børsta allt oppi en liten dyttedings med to jul å hånntak på. Å så pluttsli vare natta å da jikk jeg å la meg.

Vor bor jeg egentli?

Før så bodde jeg i Norkjosbottn. Før det bodde jeg i Oslo på Sångn sammen me Ellen. Men nå er jeg litt usikker ijen. Asså det var lissom græjt – Ellen å jeg kjørte fra Ballsfjor å til Rælingen sammen med pappan til Ellen. Han er gannske skummell får han løffter meg etter snuta så jeg ligger allti litt laft i tærrenge når han er der. Å så kjørte vi da.

Men i vært fall så da vi kåmm framm så fløtta Ellen inn hoss Jokke å de tok eviheter får de har så mye greier som må stabbles på plass så det tokk ganske lang ti. Så da bodde jeg der da. Menn så bynte Ellen på jobb å så plutseli så storem på hue i greier ijen å så dro vi till Rælingen. Å her er vi ennda. Trudde vi bodde i Oslo, jeg, menn nå er vi jo her å vi har vært her lenge å det sekke ut som vi skal tibake till Oslo heller så nå trur jeg kannskje vi bor her? Det er litt rart. Ellen sier atte vi ska værra her till mitten a sepptember, såm åm det forklarer no. Menn i mellomtia har jeg egen hage, med ekkorn, muser, fuler å sånnt så jeg får værra ute vær dag. Det er bra.

Målfolket

Det er ei vanleg misforståing at vi som er med i Noregs Mållag også er tilhengarar av å halde på sidemålet. I det øyeblikket ein syner flagg som nynorsktilhengar er folk flest raske med å halde meir eller mindre lange monologar om kor vanskeleg det er med sidemålet og kor ille det er at ungdomar med norsk som andrespråk må slite med desse to målformane. Men legg merke til namnet: Noregs Mållag heiter det, ikkje Noregs Sidemållag.

Eg var eigentleg ikkje så glad i dette sidemålet eg heller. Men jo meir eg tenkjer på det, desto verre synest eg det er å tvinge folk til å skrive eit mål som er så fjernt frå dialekten deira. Så eg trur eg held på at vi må ha både norsk og bokmål i skulen.

Om å arbeide i den tredje verda

Kvar gong eg les desse artiklane frå slike misjonsskular i Afrika, Sør-Amerika eller Asia, så er det alltid eit lengre avsnitt om kordan dei desse skulane driv si verksemd utan det mest grunnleggjande av utstyr: papir, bøker, tavler og kritt. I tillegg snakkar dei alltid om at dei har undervisning ute, fordi det er jo alltid solskin i desse landa. Og desse skulane gjer ein innsats som vi i skulen her heime berre kan draume om.

Men det er visse likskapar.

På skulen der eg arbeidar har vi til dømes ikkje bøker. Eg har fått to bøker hittil, elevane har ingen, likt som med ungane i Afrika, det er berre årsaken som ikkje er den same - bøker gjer læraren eit høve til å gjere noko anna enn å finne tekstar til elevane, og slike gamaldagse praktiske saker kan vi ikkje ha. Vi har heller ikkje tavler eller kritt, for vi skal bruke digitale tavler. Så får det berre vere at dei digitale tavlene ikkje virkar når elevane er på nett. Det mest slåande er likevel mangelen på papir, det gjer oss masse ekstra trim når vi renner rundt i betongørkenbygget vårt og tigg om papir til skrivaren vår. I går fekk eg ein hjarteleg kjærleikserklæring då eg kunne stille med ei pakke papir til kopimaskina. Vi vann begge på det, han viste meg nemleg vegen til den skjulte kopimaskina, han fekk papir av meg. Utan bøker er vi nemleg heilt avhengige av skrivarar og kopimaskiner.

Skulen vår er dessutan også laga for at vi skal kunne undervise ute. Litt som i Afrika, men ikkje heilt. Vi har færre utedagar. Og meir vatn. Særleg det. Mykje meir vatn, og mykje betre tak. Sjølv om vannmaskina også svikta her om dagen. Og som i den tredje verda, så får dei rike meir, og dei fattige mindre, og maten er ujamnt fordelt. Då vi fekk mat frå leiinga på åpninga av skulen, så fekk berre den eine halvdelen av elevane mat, all den tid nokon frå den andre halvdelen hadde ete han opp.

Så å arbeide i Osloskulen er ganske likt det å arbeide i den tredje verda-skulen, berre med den lille men vesentlege detaljen at eg kan reise heim frå den tredje verda kvar ettermiddag.

Om å såvne på påst.

Fårje onnsda jorde jeg no jeg ikke jør så offte – jeg såvna på påst. På jaktpåst altså, ikke oppå posten ti non. Jeg var ute å jakkta, menn så vare litt lite liv å så såvna jeg. Å så våkna jeg a at non røska meg i forlabben å løp agårde. De er gannske ekkelt å våkkne sånn, alt bare svinger å svaier å mann blir litt svimmel å nesten litt kvalm. Å da vare en liten mennske da såm hadde dratt tak i meg. Å jeg freste å sånn menn så tenkte jeg at jeg kannskje kunne få mat å så blei jeg med litt rolire. Det lille mennske ståppa å så løfftan meg runt å prata helt uforståeli, værken hindi eller frannsk eller engelsk eller nårsk å jeg skjønnte ikkeno. Menn så tenkte jeg at de kanskje var en mennskevalp for denne her var om muli ennda mindre ellegant enn vanli å virka litt sånn motorisk unnerutvikla såm Jokke pleier å si om Ellen når hu vellter på sykkærn for atte hun henger fast i peddala. Åsså etter en stunn så bare lemmpan meg ut på plen hos foreldra till Ellen å Jokke å Kjellæu var innmari letta for Ellen ville dødd a skrekk vissa visste at jeg var borte. Jeg fikk ikke mat an. Menn jeg var skikkli sliten etter å ha prøvvd å skjønne va valpen sa så jeg såvvna i sola på plen. Å da Ellen komm jæm fikk jeg mat å masse klemm å kos. Å de er hyggli de asså, menn de blir litt mye nårra ligger på meg hele natta da, jeg må pusste litt jeg å lissom.

Hva er verden blitt til...

…når ikke engang en liten tøytiger kan få være i fred i sin egen lille hage? Greit, så var det ikke hans hage, men det er ikke poenget. Poenget er det at det burde være mulig å slippe tøytigeren ut på jakt uten å måtte ha ham under konstant av frykt for at han skal bli tigernappet. Men slik er det altså ikke. I verdens rikeste land, i Romerikes beste eldreomsorgskommune, blir altså små tøytigrer på jakt tigernappet midt på høylys dag.

Forrige onsdag var en bra dag for Tigern. Mamma var kommet hjem fra Kristiansund, og Tigern så fram til tigerens glade dager med daglig jakt, mat og selskap. Mamma slipper ham ut nemlig, og mater ham enten han fanger noe eller ikke. Litt snillere enn meg, altså. I hvert fall hadde hun som vanlig satt ham ut i hagen så han skulle få jakte. Men da det var klart for første mating, var Tigern borte. Og nå, et anfall av selvinnsikt: Tigern er jo en tøytiger, da, han går ikke så langt på egen labb, annet enn i mitt, Mammas og Jokkes hode. Stor var derfor Mammas overraskelse da tøytigeren ikke var der hun satte ham ut. Først trodde hun at hun bare hadde glemt hvor hun satte ham ut, men da han ikke var noen av de stedene hun kunne ha satt ham ut, begynte hun naturlig nok å lure. Hadde akryldotten virkelig dratt av gårde? Kan tøydyr bli levende? Etter å ha stilt disse, noe kontroversielle, spørsmålene, kom hun til at det måtte være en annen forklaring: Tigern var blitt bortført! Men av hvem? Hvem tigernapper en tøytiger? I alle krimgåter er det vanlig å lete etter motiv, men i denne saken var det lettere sagt enn gjort. Nabolaget her er om mulig enda mer foreldet enn den norske realfagslærerstanden, så noen naturlig synder fant hun ikke. Hvem tigernappet Tigern?

Dramatikken ble større da jeg ringte for å bestille middag. Mamma fortalte jo at Tigern var borte, men hun forsto snart at jeg ikke forsto at han virkelig var borte, ikke bare i en sånn ”Tigern er på jakt, han kommer sikkert snart tilbake”-inni-hodene-våre borte. Vi er alle glade for at jeg ikke skjønte at han var borte i virkeligheten også – jeg ville tatt sykemelding tvert, og det vet alle som kjenner meg... Så da jeg kom hjem, og Tigern var tilbake, var Jokke og Mamma veldig lettet. Tigern kom nemlig tilbake etter en stund, da lå han på plenen her, liksom slengt ned hit.

Sjelden har jeg ønsket sterkere at han virkelig kunne snakke. Og sjelden har jeg holdt tettere rundt ham i senga.

Det Vonde Imperiet, del III

Eg har snakka om det før, og no trur eg det er på tide å syte litt igjen. Eg likar ikkje Det Vonde Imperiet, dei gjer kvardagen foran eit tastatur til ei prøving, berre fordi eg har ein tanke om kordan eg vil ha dokumenta mine.

Den siste frustrasjonen no er faktisk tastatur. Eg har eit gamalt tastatur frå den gangen eg kjøpte min første datamaskin, det trur eg var i 1996. Det er eit slikt ergonomisk eit, du veit, et slikt som ser ut som om nokon har lagra det i mikrobølgjeomnen og gløymt å ta det ut igjen før dei skrudde den på. Mikrobølgjeomnen altså. Eg likar det tastaturet eg, sjølv om det tok meg nokre veker å venje meg til det. Så no har eg lyst til å kople det til den bærbare datamaskina mi. Men nei, det gjekk ikkje. Ein skulle ikkje tru at Det Vonde Imperiet sine eigne produkt ikkje skulle la seg oppdagast av ein datamaskin inntatt av Det Vonde Imperiet, men slik er det altså. Det Vondare-Enn-Ein-Skulle-Tru Imperiet har laga sine nye produkt inkompatible med sine gamle produkt, åpenbart for at eg som (motvillig) brukar skal måtte kjøpe nytt tastatur. Min kjære plugga nemleg det gamle smeltetastaturet til sin Linux-boks, og der fungerte det fint.

Vi må stå saman mot Det Vonde Imperiet skal vi ha nokon sjanse. Eg oppmodar no folk til å bruke Linux og Open Office. Måtte Krafta vere med dykk.

Sanitært asyl

Denne sommeren har jeg pakka ned og opp og ned mer enn gjennomsnittlig. To uker av juli gikk med til å stable Ellen inn hos Jokke, så et par ukers pappeskefred, og så var det rett ut i sanitært asyl med tilhørende forberedelser. Forrige uke var jeg lærer på dagtid og bærer på kveldstid.

I Rælingen har Mamma tenkt og preppet i flere uker. Hun har stablet om skap, skuffer og hyller, kjøpt madrass til de to asylantene og generelt lagt imponerende detaljerte planer for hvordan vi skal overleve i samme hus i nesten fem uker. Jeg har ikke fortalt dem at vi blir i fem uker forresten, de lever i troen på at det er fire. Får håpe de ikke teller så nøye, de er tross alt pensjonister… Jeg synes de er sporty, jeg. Inn i deres fredelige pensjonisttilværelse kommer en litt sær lærer i ny jobb, og en litt sær masterstudent på tredje semester. I tillegg følger det jo som vanlig et par billass med bøker, pcer (fire stykker akkurat nå…), sykler, sko og andre nødvendigheter. Når da undertegnede er ute av stand til å lukke igjen skuffer og skap, og dessuten liker å gjøre flere ting halvferdige...

Hmm, er det jazz jeg hører fra tven nede?

Et lite stykke Balsfjord

I går skulle Jokke og jeg handle litt, og dro for kuriositetens del til Arnes. Arnes var sjappa vi gikk til i storefri på ungdomsskolen, og bare da vi gikk i niende, det var jo bare niendeklassingene som fikk lov til å gå utenfor skolen. Og der følte jeg med grundig diskriminert mot når Arne sjøl sto i døra og bare slapp oss inn tre og tre. Jeg hadde aldri noe særlig til overs for hans syn på ungdommer som tjuvaktige og uærlige, så jeg handlet ikke så mye der.

Men, nok om det. Mens vi så i går gikk rundt blant reolene, som ikke er flyttet nevneverdig på siden jeg gikk ut av niende i 1992, kom vi over Balsfjordost! Balsfjordost! I Rælingen! Der lå den, gul og fin, med en lysende krans rundt seg, mens englesangen bredte seg i kolonialens ellers ganske så grå lokaler. En nordnorsk åpenbaring, et glimt av ei hjembygd i ei anna hjembygd, på en helt vanlig mandag.

Det var en deilig stund. Selv om englesangen opphørte da damen i kassakøen tok telefonen sin.

Lenge leve Verdensbanken!

I går havna jeg i en diskusjon om hvor de grunnleggende ferdighetene i Kunnskapsløftet kommer fra, hvem som har formulert akkurat disse som De Grunnleggende Ferdighetene. For å klargjøre: å kunne uttrykke seg muntlig og skriftlig, å kunne lese og å kunne regne. Det skal være Verdensbanken som står bak.

?

!

Festskrift til den privatpraktiserande lærar

Den privatpraktiserande læraren er eit av tantepedagogikken sine mest nytta og høgast elska omgrep. Mest nytta fordi det er så viktig å markere avstand til den privatpraktiserande læraren, og høgast elska fordi det er så viktig å ha nokon å skulde på for at elever i norsk skule knapt kan lese. Den privatpraktiserande læraren er den gamle fagnazisten som arbeidde på eiga hand, underviste i einsemd, retta prøver aleine og møtte elevane andlete til andlete. Slikt må vi for Guds skuld halde vekk frå norsk skule i 2007.

Eg trur den privatpraktiserande læraren kunne noko. Og eg trur han i mange høve brukte den tida han ikkje dokumenterte på å arbeide med elevane og faga sine. Men i det pedosentriske skuleverket er det ikkje lov å arbeide på eiga hand, og det faller meg inn at det kan hende er fordi dei kunne komme opp med ein sjølvstendig tanke. Gud forby.

OK, det var sikkert nokre lærarar som nytta fridomen sin til å gjere det same år etter år etter år, uten tanke på om metodane var gode. Men det er eit spørsmål som aldri blir stilt og det vil eg stille no: kan ein ikkje tenke tanken at den privatpraktiserande læraren gjorde det same år etter år fordi det viste seg at han hadde funne ein måte å komme gjennom til elevane?

Eg blir meir og meir svartsjuk på den gamle privatpraktiserande læraren. Når eg blir bombardert med skjema, krav om dokumentasjon og tverrfaglege tvangstrøyer, så ønsker eg meg fridom. Eg ønsker meg tid til å arbeide med faget mitt, tid til å vere fagmenneske, og eg skulle ønske nokon hadde nok tillit til min laudable utdanning til å gje meg siste ordet i planlegginga av mitt eige fag. Er det så mykje å krevje? Eg kan ikkje sjå at det finst gode argument for at eg skal kunne valse over kollegene mine heller, men i team (det er eit av dei verkeleg elska omgrepa mellom tantepedagogikken sine disiplar) kan vi det. Det er då for faen ein årsak til at ein skal ha ei viss utdanning for å kunne arbeide som lærar - det er fordi vi kan faga, og det må vere lov å tru at dei som har utdanninga veit betre enn dei ikkje-utdanna kordan faget skal planleggast. Det same gjeld for elevmedverkning: det er ein årsak til at elevane ikkje underviser - dei er ikkje kvalifiserte! Er det ikkje litt bakvendt å la elevane styre fag dei ikkje kan?

Eg er nok gamaldags, eg. Tenk det, 31 år, med tigertrøye i str. 7-8 på meg og med tøytigeren på armen er eg gamaldags og bakstreversk. Eg som berre ønsker meg litt tid til å gjere jobben min.

Fagnazist søkjer offentleg konsesjon til privat praksis! Anyone?

Må jeg...

...tilbake til virkeligheten? Tilbake til Muggle world?

Hvor går veien nå? (Potter Spoiler! You have been warned!)

Jeg har lest ferdig "Harry Potter and the Deathly Hallows".

Bra var den óg. Og jer er utrolig glad for at Snape viste seg å være pålitelig! I mange år har jeg stolt på Dumbledores vurdering, men da Snape drepte Dumbledore i forrige bok måtte jeg lese siden om igjen og om igjen, jeg kunne ikke tro at Dumbledore virkelig var død, og at det var Severus som hadde gjort det. Jeg har alltid likt Snape, men virkelig fan bare siden jeg oppdaget Alan Rickmans Snape i den første filmen. Noe så elegant! Jeg trodde vel egentlig at Dumbledore visste om at Snape hadde sverget et Unbreakable Vow til Narcissa Malfoy, og at han visste at Snape kom til å måtte drepe ham, men at drapet var en avtale, det hadde jeg ikke ventet! De av dere som ikke har lest bøkene, eller som aldri har flyttet helt inn i en litterær verden vil nok ikke helt skjønne min bekymring for Snapes lojalitet, men da han ga Harry minnene sine, og Harry fikk vite hva som egentlig var problemet med James, da fikk jeg ro i sjelen . Så får det heller være at epilogen var litt unødvendig, selv om jeg ble veldig glad for at Neville ble herbology-professor på Hogwarts!

Tro hva Harry jobber som? Han har jo ikke N.E.W.T.s engang?!

Sprit og sånt

Jeg har nevnt før at vi har om lag 15 liter sprit stående, og at vi aldri klarer å få drukket opp noe av den. I helga har jeg gjort en innsats, og har klart å ta livet av nesten en desiliter moltelikør.

Og da fikk jeg hjelp..!

Jeg skjønner ikke bæra!

Å Ellen ler skikkli a meg når jeg sier det, men jeg skjønner ikke bæra. De er sure, vasstrokkne å lukter ekkelt, menn Ellen peller å peller å peller å jeg satt fast i sælan å kom ikke løs.

Jeg har vært på tur i hælja, å jeg gleda meg skikkli, for Martin sku komma på besøk å vi sku på fjelltur. Menn så sku vi pluttsli på skautur i stede, foratte det regna så fært visstnokk. Det var forsåvitt greit det å, jeg liker meg i skauen jeg, der kan jeg stort sett få jakkte å gå løs å sånn.

Å det bynte bra, da. På fredassmorran fikk vi egg å bæiken hoss Kjellæu (morra til Ellen) siden vi sku ut å sånn. Kjellæu er alltid sjenerøs me mat til meg å så det var en bra start. Å på fredasskvellen hadde de biff å greier, å jeg fikk jakkte å jeg fikk en håggårm. Det er kule dyr, raske å vansklie å få tak i å smaker bra åsså. Menn så kom lørdan. Å Martin gnog da: "I ajll værdn for maurtua!", som om non bryr seg om mævver, å ""Steike for non grantrer", uten å se engang alle smågnagera. Litt merkli fokus kann du si.

Men det verste var "Dæven søkke tel blåbbær!", for da bøyde dem seg ned å pella blåbbær. Å ikke en eller to likksom, nei nei, dem pella å pella. Åsså BÆR da, latteli mat, skikkeli byttedyrmat, da. Jeg fnyser a dyr som eter bær, ass. Menn jeg har nevnt at menneskene mine er litt patetisk utrusta før, jeg, ikke klør å tenna demmes er jo en vits, men det som dreiv meg til vanvidd da var atte jeg satt jo i sekken till Ellen, med utsikkt likksom over venstreskuldra hennes, å med liggeunnerlaget i ryggen. Det var åkæj det asså, men når hu driver å bøyer seg ned, så blir jo jeg kvalm etterhvert da! Det jynger jo fram å tilbake i en helt uforutsigbar takt og tempo, til alle kanter, å tanken på atte det var BÆR som var årsaken jalp jokke akkurat på kvalmen min da. Jeg prøvvde å si i fra å da jikk dem litt vidre, helt til han bak hoja no om svære blåbbærtuer å så varem i gang ijen. Jynge jynge, ulk i magen, jynge jynge. Å jeg satt i sæle så jeg kom meg ikke ut heller. Ulk. Jeg har hørt før om atte det visstnokk er litt ekkelt å ri på ellefanter å kameler å atte kameler er ørkenens skip å no sånt, å si så fall er Ellen skævvens kajakk, ustabil å jævli.

Men jeg fikk jakkta ganske mye å fikk en del å. Åsså skremmte kajakken opp non diiigre fuler, å den ene kunne jeg fått tak i viss jeg ikke satt i sæle, for denn hadde ølagt vingen sin. Menn Ellen hadde jo surra meg fast i sæle, så jeg komke a flekken. Sisste dan regna det å jeg blei blæut sell om jeg satt i tigerlomma mi, å morra till Ellen synntes jeg lokkta myr så hu vaska meg. Det er litt gøj i vasskemaskin, for det går runnt å runnt, å så er de morro å se på Ellen å Jokke jennom vindu for de ser så bekymra ut. Kjellæu hadde balsam for pellsen min i vaskevanne så nå er jeg skikkli myk i pelsen å mye mer oransj.

Om å tenke koffert...

...og pappesker og plastposer og tidsskriftholdere og IKEA-hyller (henholdsvis Pax, Gorm og Billy). Jeg flytter. Og det er veldig stas, for jeg flytter inn til Jokke, og det har vi gledet oss til helt siden jeg flyttet til Nord-Norge. Det var liksom avtalen - når Ellen kom sørover igjen fra Nordkjosbotn, da skulle vi flytte sammen. Etter ett eller to år eller noe sånt. I fjor bestemte vi at jeg skulle bli ett år til, og det har vi ikke angret på ett sekund. Kanskje litt da det regnet veldig i november og desember, men ikke i det hele tatt da vi hadde 20cm pudderlykke i april!

Men det er mye arbeid å flytte, jeg har holdt på nesten en måned nå. Jeg fikk vite at jeg skulle flytte 9. juni, siden har jeg holdt på. Pappa kom på besøk den 17., den 25. juni satte vi oss i bilen og kjørte sørover. 29. juni kom vi fram til Rælingen, samme dag var innholdet i bilen lempet opp i kåken til Jokke, og siden har vi bodd i esker, kasser, kofferter og delvis ferdigmonterte IKEA-skap. Fredag 6. juli kunne vi se mer gulv enn det som var skjult av flyttegods, lørdag tok vi oss tid til å trene. Fra Nord-Norge tikker det inn meldinger om nydelig vær, men øsebøtteregnværet i Oslo passer bra for flyttende. Vi har nok kakao.

Det er veldig stas å flytte sammen med Jokke. Å begynne livet med Jokke har vært etterlengtet, og det er moro å le sammen med ham, og lage oppbevaringsløsninger med ham... Vi kan ikke beskyldes for å ha mye skrot, og vi kaster med hard hånd. Men mye stæsj, det er det sikkert at vi har. På 55 kvadratmeter leilighet og to loftsboder (vi har fått låne en bod, vi håper bare eieren har tenkt å bo her lenge!) befinner det seg nå: fire sykler, seks par ski (Mine fire par ski og snøbrett står hjemme hos Mamma og Pappa i Rælingen. Foreløbig.), fem gore-tex-jakker, sikkert 130 par sko, seks liter renset bensin, tre kokeapparat, fire dunjakker, fem soveposer, seks liggeunderlag, to reinsdyrskinn, to par skaller, tre vanlige kofferter og en sykkelkoffert (på størrelse med en ett-roms), rollerblades, 13,4 hyllemeter med bøker, fem fotografiapparat, brødbakemaskin, om lag 40kg verktøy, fem stegjern, seks isøkser, åtte hjelmer, 60 kulepenner, nok notatark til å stenografere Shakespeares samlede, 7 atlas, ca. 300 CDer (vi blir å legge en del inn på Zen'en min...) og nok treningstøy til at vi kan trene minst én gang daglig hver i en uke uten å måtte vaske.

Alt er i bruk.

I løpet av flytteperioden har jeg tenkt flere ganger at jeg kanskje burde slutte å trene. Det ville jo bli mye billigere, både med tanke på innkjøp og vedlikehold av utstyr, og ikke minst i utgifter til areal man skal oppbevare dette på. Det er ikke noe problem å ha det luftig og elegant på en ettroms når fritiden tilbringes på kafé! Er man musikk- eller filminteressert får interessen plass på et par ipoder, prøv å stable vekk 10 par ski til sammenligning. Eller bøker, ikke snakk om bøker. Oppvokst som jeg er i en stue med 5000 bind er jeg miljøskadet og tror det skal være slik... Når min utkårede også lider av både sports- og boklidenskap er det mildt sagt en utfordring å finne oppbevaringsløsninger som fungerer, også når den ene bare er 1,60. :-) Skjønt, vi kunne jo selge alt og bli kafégjengere, da ville vi fått kjempegod plass, og bipolar diagnose før du rekker å si "multifuelbrenner", og dessuten fått både en od unnskyldnin og tid til å drikke opp noe av den spriten (+/- 15 liter) vi har i hylla.

Det var da som f***!

Ok, Pappa og jeg kom til Rælingen på torsdag, i det jeg som akklimatisert Balsfjording ville si var behagelig sommertemperatur. Jokke kom rett fra Nice, nøttebrun og litt småfrossen. Men jeg syntes det var ganske bra. Jeg kunne gå i shorts uten å ha på meg ullsokker, det er ikke hverdagskost i Balsfjord.

Jeg er forresten ikke Balsfjording lenger, sendte flyttemelding på mandagen forrige uke. :-O

Men i alle fall, nå regner det. Ikke bare litt, men litt som den første høsten i Nordkjosbotn, det øsebøtter som Jokke sier. Jeg har ingen tro på at min eksistens betyr så mye i universet, men jeg synes det litt for ofte forekommer skitvær der jeg befinner meg. Fikk MMS fra Martin på søndag, han var på ski, i bar overkropp, på Pertind, i strålende solskinn... Jeg derimot er i Oslo, i øsende regnvær. Sammentreff? Ja, helt sikkert, men det føles ikke slik. Men det er litt fint også, vi står jo på hodet i flytting her, og det ville vært litt ille med sol fra skyfri himmel når vi allikevel må finne løsninger for hvordan vi skal få 40 hyllemeter med bøker inn på 20 hyllemeter bokhylleplass. Det er på moten å omtale slike problemer som utfordringer, ikke som problemer, men jeg har aldri vært noen moteslave. Jeg går ikke med tights under kjole heller.

Mitt nordnorske eventyr

Jeg skal flytte sørover. I går fikk jeg melding fra Bjørnholt, på SMS av alle ting: "Ja, vi klarer en delt stilling". Det føles riktig, magefølelsen er god, jeg gleder meg til å flytte inn i Stallerudveien til Jokke, selv om det er litt uvirkelig at om en måneds tid har jeg flyttet!

Men jeg kommer til å savne Nord-Norge. Da jeg flytta, hadde jeg visse ideer om hvordan det ville bli, hva jeg skulle gjøre og så videre. Noe fikk jeg rett i, men mest var jeg på jordet. Jeg hadde trodd jeg skulle stå masse på ski i Lyngen - jeg har ikke vært i Lyngen på ski engang. Jeg hadde forventet stabilt skiføre - den første høsten regnet det hver dag i et halvt år. Jeg tuller ikke, selv nordlendingene var vonbrotne. Jeg har sjelden vært så miserabel - det regnet og regnet og regnet og regnet, det var mørkt og trist, og jeg studerte pedagogikk, verdens tristeste og mest patetiske "fag". Nordlendingene gikk rundt og fortalte søringen om hvor trivelig det er med mørketid, og hvor hyggelig det er å brenne lys i mørketida. Men det var bare mørkt og trist og jeg studerte ped, og stearinlys kan gjøre lite med patetiske ideologier og konstant trøtthet. Ble selvsagt ikke mindre trøtt av å lese ped, da, det er klart.

Men i løpet av den høsten ble jeg også kjent med Arlene og Ingrid. Supre kolleger har jeg hatt. Evig arbeidende Arlene - hvem skal jeg skjelle ut nå? Hvem skal jeg snylte på ideene til uten henne? Og Ingrid. Ingrid fikk meg med i Noregs Mållag, det kan trygt sies å være en uforutsett bivirkning av å flytte til Nord-Norge. Nå sitter jeg til og med i styret! Jeg ble med fordi Ingrid sa jeg burde, og Ingrid pleier å ha rett. Nå kjemper jeg nynorskens sak med et temperament ikke mange andre enn meg kan oppdrive, selv søringene hører etter. Ingrid hadde rett, ikke uventet. Jeg blir å savne Ingrid og Arlene, de har hjulpet meg masse, og vi har stilt opp for hverandre når elevene går oss på nervene, eller det bare er litt stress på gang. Eli er en evig pessimist med sans for humor, vi forstår hverandre. Hver morgen møter jeg Trond med et "morning", mens vi fniser litt stille over Monty Pythons inngripen i morgenrutinen. Ingunn og jeg levde i en slags pultmessig symbiose i fjor. Det var stadig litt uklart hvem som eide hva, ingen av oss kan beskyldes for å ha det særlig ryddig på pulten, men vi levde ganske lykkelig sammen i alt rotet. Men den virkelige forsøstringen skjedde ikke før vi oppdaget vår felles forkjærlighet for allting gratis!

Og Martin. Hvor skal jeg begynne? Martin var den andre eller tredje jeg hilste på, Eli likeså. Etter det husket jeg ikke navnene på alle jeg traff, men jeg husker at Martin hadde på seg ei kul trøye med "Osaka Roller Rink" på. Og at han fortalte at han var avdelingsleder på mek. "Holde seg inne med ham", tenkte jeg, "greit å kjenne mekkegutta når bilen streiker". Og så skreik jeg meg til å bli med ham og Hugo til Russetind. Tror han var litt skeptisk til søringdama da. Jeg sleit fælt med å henge på dem opp til toppen, og jeg tror han syntes jeg var litt wannabe. I hvert fall ble jeg behandlet som en liten unge da vi var på tur til Gappo, bare fordi jeg glemte å skru på ventilen på propanbeholderen. Ble i grunnen behandlet litt som en småunge helt til jeg dro Martin til topps på Storvasstind i fjor sommer, etter det har vi vært likestilte.

Det blir ganske ille å flytte fra Martin. Før hadde jeg Hans-Georg, og nå har jeg hatt Martin. En intellegent lekekamerat som alltid er med på både tur og trening, som en kan le seg skakk med, og bruke som mental søppelkasse. En som i god pappa-stil sjekker olja på bilen min, pusser felgene med tannbørste og mater meg når han er sulten og ikke kan forestille seg at det ikke skulle gjelde meg. Som sier i fra når han har vafler på kontoret, og smører ski for meg når vi skal gå skirenn. Som pusher meg når jeg er lat, og som av og til forteller meg at jeg tar feil. Martin er det eneste mennesket som noen gang har fortalt meg at følelsene mine var feil, og at jeg måtte endre dem. Han hadde selvsagt rett. Jeg liker folk som ikke er værhaner, og som ikke er så redde for å si i fra. Martin tar en kamp. Det er kult. Også er han fryktelig konkurranseinnstilt, akkurat som meg. Vi har kjørt på ski i lyset fra aurora borealis, slitt oss til Gappo på hålkeføre, sprella Piggtindrennet på elendige ski, drukket øl på Kjellerstua, danset til alt verket og kjeftet på hverandre. En orntli' venn.

Men det skal bli digg å slippe lua i juni.

Nest siste skitur.

Så blei det enda ein skitur. Det er ikkje eigentleg skiføre, eller i alle fall ikkje samanhengande. Martin og eg måtte opp i går, sidan han skal til Junaiten i morgon, og gamle skiløparar slepp ikkje skiføret så lett. Heller ikkje når ein må gå ein halv kilometer ekstra for å finne nok sny til å gå på ski. Ikkje at det eigentleg gjer oss skiføre, det berre gjer oss litt mindre ikkje skiføre.

I kveld prøver vi igjen, satsar på å klare å få til ein tur for å sjå på midnattssola.

Jæmme aleine

Jeg har vært aleine jæmme i hælja, å det var visst like bra sa mamma Ellen. Får det hadde visst blitt mye sitting i koffert viss jeg hadde blitt me å det ække så arti på festival for tigrer heller trur jeg.

Så Ellen dro på fredasmorran å da var jeg litt småsur for da vare fint vær å sånn, så da ville jeg åsså kjøre motorsykkel. Eller sitte på da. Martin har en fin mottorsykkel såm bråker fært å den sku dem kjøre me till Henningsvær på Kåddståkk. Å jeg hadde åsså litt løst till å sitte på mottorsykkel å lage masse lyd! Menn det ække så stas å bli pakka neri koffert å det var egentli bare tisspøsjmål om nårem vill møte reine, så jeg ble satt jen jemme.

Fredaskvellen så jeg på tv å fikk me meg at Bjarne Riis har innrømmt atn har dopa seg. Det var bombe, lissom. Etter at Zabel har innrømmt doping vakke det så overraskenne akkuratt. Å sammtidi ere en norsk sykkelljyppling såm har skrivi unner med Tmobil akkerat denn dan. Det vakke så bra tajma kann vi si. Mamma Ellen å særli addopptivpappa Jokke er skikkli inni sykkel, så detta veit jeg litt om nå.

Her åppe så harem slutta med natt for sommern. Det er lyst hele tia å da ere ikke så lett å vite når jeg skall legge meg. Jeg kan egentli ikke klokka så jeg bare har på tven hele tia å da dukkere opp no innimella. Menn jeg blidde litt lei aå vennte så da la jeg meg å da jeg våkkna var jeg skikkeli sullten. Kjøleskape til Ellen er vrient å få opp menn så håller de seg greit åppe sjøl, så det er ikke så skummelt å leite etter no der. Jeg sleit litt me å få det opp, menn etter det gikk det greit. Jeg lot det stå åppe jeg så var de bare å gå å hennte seg litt etter litt. Det var mye ekkelt der, grønnsaker å sånt, menn jeg fant salami å kobbekjøtt å ost å melk, menn denn lokkta litt rart utpå søndan så den lot jeg stå ijen till Ellen.

Jeg har såvi ganske mye å lest masse blaer. Å så har jeg lekkt med Pingu å jakkta litt (ikke bare i kjøleskape). På lørda fikk jeg tak i en liten bebiful. De var mye fjær å lite mat, menn min første ful å de var litt stas! Da Ellen kom jæm i går vara blåfråssen og lokkta ekksos, så jeg er litt gla jeg ikke var me, får jeg har hatt ei fin hælj, jeg! Sku bare hatt nett, får da kunne jeg mejla me Jokke å sånn.

Ååååå, "nyheter" ass!

Ååååå, jeg så på Dagsrevyen i stad. Ååååå! Først så var det masse om Yssen og Valla og angrepet på Meymane og noen offiserer som ikke var helt enige om hva som egentlig er forsvarlig kirurgberedskap. Det var nå greit. Det var faktisk noe om at Bush har fått penger til å fortsette å drite seg ut i Irak også, så alt i alt, ikke av de aller verste Dagsrevy-sendingene. Vi slapp i hvert fall Jon Gelius som revolverrapporterer fra den tårevåte og sønderknuste bygde der noen har kjørt utfor. Det kunne altså vært betraktelig verre, vi er jo ikke så godt vant etterhvert.

Men så kom sportsnyhetene. Det er min høylydte og ofte uttalte mening at det er for mye foppal på tv, og ikke minst at de såkalte foppalnyhetene knapt kan kalles nyheter for dem det gjelder en gang. Husker dere kneet til Bratseth? I Bratseths tid slapp vi i hvert fall unna kneet hans i ukene mellom landskampene! Ikke nå lenger. I går spilte AC Milan og Liverpool mesterligafinale, og Lilverpool tapte. Merk mine ord, de tapte. AC Milan vant. Det er det fotballkamper, og særlig finalekamper dreier seg om. Vinn eller forsvinn. Liverpool skulle dermed forsvinne. Men nei, de får syte og klage og jamre i beste sendetid på NRK. Om foppal. Og om at de tapte, men at de egentlig var best. Hallo, dere tapte, ferdig med det, lev med det! Og kjære NRK - dere kaller det sport, men hva er mindre sport enn dårlige tapere, og hvorfor i all verden må dere la de overbetalte sutrepavene få markedsføre seg på deres kanal?

Etter dette var det enda en sutrepave fra Antidoping Norge som klagde over at Datatilsynet mener at meldeplikten til toppidrettsutøvere kanskje gikk litt over grensa med tanke på personvern. Ååååå! Jeg mener vanligvis at litt syting og klaging kan rense lufta, men det får da være grenser for furting?! Og hvert fall for hva som bør få lov til å bli furta på riksdekkende fjernsyn!

Men det beste er kanskje Bjarne Riis. Dere vet, tidligere TdF-vinner og nåværende sportssjef i CSC, som i sin tid uttalte de bevingede ord "Ser jeg ut som en junkie?" på spørsmål om han hadde dopa seg. Bjarne var ikke på tv i dag, men Eric Zabel var. Sistnevnte var hjelperytter for Bjarne i Telekom da Bjarne vant Touren, og han satt gråtende på tv i dag og innrømte at han dopa seg på EPO da han kjørte for Bjarne. Er det ikke litt pussig at han som innrømmer doping, og at det var prestasjonsfremmende (bombe!), bare var hjelperytter, mens kapteinen liksom ikke var det? Dessuten, var nå egentlig den uttalelsen til Bjarne så gjennomtenkt - hvem ser vel egentlig mer ut som en junkie enn en radmager syklist? Tre Danilo di Luca i lyseblå 80-talls dunjakke og send ham til Skippergata - politiet ville ha fjerna ham før han rakk å si "Giro d'Italia"! Di Luca vant i dag forresten.

Tilslutt en tankevekker: hvem klipper håret til Eric Zabel?

Hoppbakkeløp!

I går formiddag kom Randi innom jobben. Hun kunne meddele at det var "hoppbakkeløp" på Nesset om kvelden, at det var ti poster i og rundt hoppbakken, at jeg var hjertelig velkommen, og at det pleide å være moro, men hardt.

Martin var positiv, for da kunne han få bruke orienteringsskoene sine. Først seinere gikk det fram at jeg hadde glemt å si at det var et orienteringsløp, så han hadde sittet i bilen fra byen og planlagt hvordan han skulle løpe fra alle opp hoppbakken. Han hadde til og med en glimrende plan for å vinne et eventuelt unnabakkeløp: han skulle hive seg ut og rulle ned.

Vi stilte nå opp, fikk en rask innføring i hvordan bruke en klippebrikke, og av sted bar det. Vi starta sammen, så oppvarminga gikk såklart i et skrekkelig tempo. Vi løp sammen til post 6.

Deretter løp vi opp hoppbakken.

Det der var egentlig løgn. Martin gikk, og jeg krabba. Pulsen nærma seg raskt høyt konkurransetempo, passerte så høyt konkurransetempo, steg mot syregrense og passerte syregrense med et smell litt oppi der. Jeg hadde 194 i puls, og det har jeg ikke hatt siden jeg sist løp hele veien til Ramstadslottet... Etter det var det bare å la Basse børne.

I bånn av bakken var det bare å snu, det var nemlig et stjerneløp, hvilket betyr at man må tilbake til en senterpost etter hvert periferipost, og så er det ut igjen. Eller i dette tilfellet - opp bakken igjen. Klarte å holde pulsen nede på 191 denne gangen, men det var fortsatt liten tvil om at det ville være lurest å gå den flate omveien til post 9. Etter post 9 var det bare å cruise ned til 10'ern, kave seg gjennom buskaset til 11'ern, passere de jublende publikumsmassene ved start og klippe post 12. De jublende publikumsmassene ropte oppmuntrende tilrop og ville ha meg til å prøve å ta igjen Martin. Med to minutters forsprang på 150m virket det litt håpløst, så jeg løp bare forbi dem og klipte post 12. På vei til post 12 så jeg Martin runde hjørnet på idrettshallen, så jeg måtte sjekke kartet igjen - var ikke post 12 og 1 den samme? Men kartet mitt sa post 1 = post 12, så jeg klipte og løp tilbake. Halvannet minutt etter kom Martin, og jeg må innrømme at jeg nok både var breial, sleivkjefta og brautende da jeg kanskje mobba ham litt for at jeg slo ham i en kondisidrett. Jeg tror kanskje jeg kan ha sagt noe om at man må bruke hue' også, men jeg kan ikke huske det helt konkret.

Øverst finner dere kartet mitt og kvitteringa for postregistreringa. Dere stusser kanskje over at det er 13 poster på kvitteringa? Det var egentlig ikke det, men da jeg i blodtåka på vei til post 9 passerte post 7, klipte jeg den en gang til. Jeg har sjekka at det ikke er diskvalifiseringsgrunn.

Jeg biter i den sure kamelen!

I nesten ett år nå har jeg trent ganske målbevisst for Seigmann, halv jernmann organisert av verdens beste triatlonklubb. Det gikk kjempebra kjempelenge, jeg løp og løp og løp, og sykla veldig lite og svømte enda mindre.

Men det er nå dissa beina da, som er problemet. Det var kulda som tok meg. Jeg trente intervall på beina helt fram til februar. Da kom sprengkulda til Nordkjosbotn, og det var det. Du drar ikke på løpetur i -25, så da var det bare å vente på våren. Våren kom den, men innen den tid hadde beina mine vent seg av med denne løpinga, og ikke kom de i gang igjen heller. Nå er det 21. mai, jeg har levert inn hjemmeeksamen, og jeg kan fortsatt ikke løpe sammenhengende i 20 minutter uten å få vondt. 1. juli skulle jeg løpt halvmaraton. Det er bare å gi opp, det kommer ikke til å skje.

Jokke pleier å si at man konkurrerer for å trene, og det er egentlig godt sagt, og ganske treffende. Men det er ikke noen vits i å trene mot et mål som ikke kan nås, da er det bedre å endre målet. Skulle jeg fortsette å leve i håpet ville hver treningsøkt fram til 1. juli vært nedtur, og det gidder jeg ikke. Da er det bedre å endre målet, og heller kose meg med de treningsøktene jeg får. Selv om det ikke er overgangstrening...

Why is Facebook not importing my blog anymore?

Is it too controversial? Is there something wrong with the code? Are the pictures too nice? Am I being the victim of a conspiracy aimed at random bloggers? Is it perhaps because I write using dialect?

Skiføre for dei innbitte

Eg har komme til den erkjenninga at eg nok må reknast som noko innbitt når det gjeld skigåing. Det gjeld Martin også. I haust dro Martin og eg til fjells med ei gong vi kunne ane eit tynt kvitt lag sny, surra skia på sekken og dosa opp lia. Til å begynne med måtte vi gå heilt opp til Bomstadhaugen før vi kunne sette på oss skia. Det var sunt for kropp og sjel, men ikkje for skisålene, så Martin spadde fram eit par gamle smørefrie til meg så eg skulle sleppe å skrape opp dei ordentlege skia mine. Det var omsorgsfullt, syntest eg.

I fjor kom snyen medan vi var på personalseminar på Hurtigruta. Vi kom heim til Nordkjosbotn fredag kveld, slitne og trøytte, og med ein lett hovudverk etter for mykje tenking på seminaret. Tjue minutt etter heimkomst fekk eg SMS frå Martin: "d er kjørt spor". Hovudverken forsvant i det same hattefokket som fekk skia fram frå boden, eg inn i Swix-dressen og mesteparten av blåswixen på såla (resten blei elegant men illeluktande integrert i anten steikeplata eller smørejernet). Eit hattefokk seinare lå eg i pesande driv bak Sivertsen. Smilte gjorde vi begge...

Så kom mildværet i november, og med det følgde haustdepresjon. Turen til Gappo på hålke opp Signaldalen og sikk-sakk mellom steinar fekk oss til å stille spørsmål om denne turgalskapen. I etterkant var vi samde om at det hadde vore ein triveleg tur, men fin? Nei, ikkje fin. Sjølv om vi såg eit overjordisk (bokstaveleg tala) nordlys på vegen opp. Og skia mine har ikkje vore så fint steinslipte verken før eller sidan.

Vi hadde ein tur til Storvannet også, på eit slags skiføre, i eit slags snøver:

På veg ned igjen derimot blei det spanande. Skiføret kan best skildrast som sporadisk, og med god fart og tung sny er det ikkje alltid opp til meg om det skal gå bra. Men Basse børna ned lia, hoppa over grastustane og sikta på bekken. Hasardiøs kjøring!

Over bekken blei det enda meir spanande. Eg sa det på veg til Pertind sist helg, og eg seier det igjen: eg har gått over snøbruer som har vore tunnare enn dei kladdane eg hadde, og i går gjorde vi det igjen!

Kuvøsesamfunnet

Først kom jeg over en artikkel om matteangst, og hvor synd det er på alle de som ikke får til matematikk og som dermed ikke opplever mestring og trivsel. Deretter er jeg nødt til å høre på en hel masse velmenende pjatt om mestring og trivsel og tydelige regler og klare konsekvenser og advarsler og kreativ ros og gud-vet-hva som ikke veltet ut i strømmen av illeluktende, men akk så velment kosepedagogikk.

I det norske kuvøsesamfunnet anno 2007 har de diagnostiserte alle rettigheter. De skal få studere uten studiekompetanse, de kan velge på øverste hylle blant skoleplasser, og er de så gjennomført udugelige at de ikke klarer å stå i jobb, ja da får de pensjonspoeng mens de er arbeidsledige. Er du dårlig til å lese? No problemo, kommunen bevilger ekstralærer. Får du angst av å multiplisere? Slapp av, du kan få studere uten studiekompetanse, du - din rett til skoleplass er nemlig omvendt proporsjonal med din evne til å få utbytte av den.

Og i mellomtiden venter de begavede tålmodig på tur.

Arbeidssomme, initiativrike og flinke ungdommer må pent finne seg i å stå sist i køen, det er tross alt viktigere å ta vare på alle de som ikke kan få brukt utdannelsen sin. Alle de som enten oppfører seg for dårlig, møter opp for lite, eller bare har nok problemer til å sysselsette et kommunalt sosialkontor på egenhånd, de må få lov til å gå på skole. For ikke å snakke om alle de som bare rett og slett ikke er så veldig lure. Jeg orker ikke å begynne engang. På skolen må de normale elevene vente med å få hjelp til urokråkene har blitt kasta ut, og det er jo rett og rimelig - kanskje har bare en tredel av timen gått med til tull, og da er jo tross alt mesteparten av timen igjen til å bruke på normalelevene.

Er det bare jeg som synes at dette er utrolig urettferdig? I en klasse på 15 elever, hvorav to har problemer med å oppføre seg som folk, er ikke summen av de 13 elevenes rett til skolegang ganske betydelig større enn de 2 elevenes rett til skolegang? Hvorfor er vi nødt til å prioritere oppdragelse av en minoritet framfor utdannelse av en majoritet? Er de 13 elevenes vitnemål mindre viktige enn de uroliges trivsel?

Er forresten trivsel alltid et sunnhetstrekk? Trivsel forbindes med behag, men å lære er ubehagelig. og slett ikke trivelig! Burde ikke elevene lære seg å leve med et visst ubehag, det ubehaget som følger av at de enda ikke mestrer? Det er vel ikke noen vits i å lære noe en mestrer? Da er det jo for lett!? Slit er dovenskap på vei ut av kroppen, men i kuvøseskolen i kuvøsesamfunnet er det ikke nødvendig med slit. Det er trivelig og varmt og godt og trygt og behagelig, og smilende pleiere pludrer og steller jevnlig med de små.

Og så lurer vi på hvorfor norsk skole er så dårlig.

Bursdag på Riksgränsen!

Mandag kom Tom Frode og lurte på om jeg hadde fiksa timene mine på onsdag, siden vi skulle til Riksgränsen. Det kom litt som julekvelden på kjerringa, jeg visste utmerket godt at friluftslivsgruppa skulle til Riksgränsen, men hadde ikke helt fått med meg at jeg skulle være med, mer at jeg var velkommen dersom jeg hadde tid. Det hadde jeg ikke. Tid, altså. Men med 10 elever er det greit å være to, særlig når ekskursjonen innebærer knall og fall, så jeg ordna meg til, sånn måtelig gira. Jeg har styra mye til liten eller ingen nytte i det siste, og å styre seg av gårde og kjøre 3-4 timer for én overnatting fremsto som stor ståhei for ingenting.. Men jeg tenkte at det jo er en bra gjeng, det er artig å kjøre på ski, og jeg pleier nå engang å trives på tur.

Tirsdag ble styrete, men hyggelig. Jeg fikk bursdagspakkesang fra Jokke (clip-on speedtrialbars) og Sissel (Nåde av Linn Ullmann) og av Basse (turmat og kaffegodt), tigerklem fra Tigern, bursdagssang fra Jokke og Mamma, bursdagsul fra Hansi og masse SMSer og telefoner.

Så dro vi på tur.

Jeg har en veldig liten bil. Med fem jenter og en tøytiger, takboks stappa fullere enn vi trodde var mulig og fem ryggsekker i bagasjen måtte vi ut for å skifte mening. Godt for den meningssterke at vi stoppa på nesten alle Statoil-stasjonene mellom Vollan og Bjerkvik – kaffemaskinen på Buktamoen var så treig at vi rett og slett kjørte til Statoil på Heggelia i stedet for å vente. Humøret i chickmobilen var på topp selv om Stine blei litt flatklemt da Tonje sovna på henne. Men vi kom fram til Riksgränsen uten større skader.

I lavvoen blei det fort både varmt og hyggelig, og Tom Frode hadde kjøpt kake og brus til oss, i anledning bursdagen min. Som jeg tenkte på forhånd blei det en veldig hyggelig bursdag, og om natta fikk jeg brukt den nye soveposen og det nye reinskinnet mitt. Da jeg våkna var jeg bare måtelig fornøyd. Jeg var kjempekald på den skulderen jeg lå på, og det var ikke så imponerende, det var jo ikke så kaldt, og reinskinnet burde klare å holde kulda ute syntes jeg. Men da jeg baksa litt og kjente det knitra under skuldra titta jeg ut: jo da, reinskinnet hadde sklidd ned uten å ta med meg, så jeg lå med skulderen rett på snøen.

Ute av lavvoen skinte sola, det hadde kommet 10cm nysnø på tirsdagen, og alt lå an til å bli en nydelig dag i anlegget. Og det blei det. Sol hele dagen, myke, fine bakker (bortsett fra den kjipe svarte der det var skrapa hardt), og moro på brett. Jeg var litt skeptisk. Jeg har skrevet før her at jeg føler det er misvisende å si at jeg kjører brett, siden det gir inntrykk av at det er jeg som styrer, og det er bare unntaksvis tilfelle. Men så fikk jeg låne Lises brett første del av dagen, og det var lurt, for det var mye kortere og lettere enn mitt, så jeg fikk øvd på teknikken før jeg begynte å kjempe med mitt eget. Etter et par turer var imidlertid maktbalansen fortsatt i brettets favør, og jeg vurderte det til en god investering å kjøpe ryggplate… Etter lunsj fikk jeg tilbake den sorte enka, og da merka jeg hvor bra det hadde vært å øve litt på Lises brett først. Terrorbalansen hadde forskjøvet seg dramatisk, og nå må brettet og jeg regnes som jevnbyrdige motstandere. Kjørte faktisk i ett ned ”BH löpan” uten å tryne en eneste gang, og det er første gang!

Så må jeg skryte litt. Den gjengen vi dro på tur med er virkelig en fin gjeng! De gutser og leker, tar i et tak, passer på hverandre og har et upåklagelig humør. Jeg kjørte sammen med Lars-Jonas, Plumbo, Lise, Tonje og Robert, og det var riktig artig. De passa på at alle var på plass før de kjørte heis, ga hverandre tips (tipset til Lars-Jonas om å ha større knekk i knærne gjorde underverker i kampen mot brettet. Takk, Lars!), stoppa for å se om noen (jeg) hadde kjørt meg i hjel, kom med oppmuntrende klask i hjelmen ved passende høve og oppmuntra andre til å henge seg med uansett nivå. Lars-Jonas blei overhørt i telefonen da han prøvde å overtale Alex til å henge seg med: ”kom no, ho Ellen e her i lag med oss, å ho klare sæ heilt fint!”

Det slo meg ved flere anledninger at jeg har en riktig bra jobb. Jeg prøvde iherdig ved et par anledninger å ringe til folk for å fortelle dem at jeg jobba overtid, men fikk såklart ikke tak i noen. Typisk.

Lars-Jonas og Tom Frode hadde overtatt en del bagasje for oss, så nå var det mulighet for å bevege beina også for de tre i baksetet. Chickmobilen kjørte, og gutta kjørte forbi oss. To ganger. Det er nemlig fryktelig artig å kjøre forbi jentebilen, og så gir det uante muligheter for underholdning, både for dem og oss. Jeg sier ikke mer, gutter, men det blei tatt bilder…

I Nord-Norge er det til dels store avstander, og det kan bli mye kjøring. På Tømmerelv dumpa vi Linn-Elin og Tonje, og når døtre skal hentes på avsidesliggende steder er pappaer gode å ha. Passa oss bra, for Furuflatingene Stine og Lise skulle mellomlande hos meg, og vi hadde alle intensjoner om å rekke Gilmore Girls og Ugly Betty…

I dag fredag har jeg vondt overalt. Ikke veldig vondt, men absolutt overalt. Jeg er støl under haka.

Busjdager!

I dag har Martin busjda å jeg har jittn pakke. Han fikk reinsdyrkjøtt å så bli ut. Å så fikkn kårt med tigermønnster. De var fint.

Menn jeg skulle varsle no aant: I mårra har Ellen busjda å da må dere legge inn hilsner tilla her på bloggen hennes! Alle dere som la inn till meg da jeg blei fem må legge inn hilsen till Ellen å. Hu blir 31. Det er åver 5 ganger så mye som meg menn ikke så mye som 60.

Hihi å Ellen får pakke a Jokke såm jeg har årna me! Så denn er kannskje litt fra meg å håper jeg får jeg hakke fikksa no tilla egentli...

Profiler!

Jokke sendte meg denne i går, link til en artikkel om slike som meg. Jeg er litt usikker på om det er bra eller illevarslende at jeg ikke er alene. På en måte normaliserer det jo meg, på den annen side, er det noe jeg er redd for så er det å bli en del av den kompakte majoritet...

Tro om jeg må lage meg en profil på Facebook?

Sjekk sida mi da: http://ellenpropellen.hi5.com. Det kuleste er nesten URLen. Ha, den er jo fin: UREllen! Haha!

Blogger og vennenettverk og greier

Hva er det med oss? Vi henger oss med på virtuelle vennenettverk, vi blogger i hytt og gevær, markedsfører oss på nett med bilder og videoer, kommentarer til andres sider, og generelt sett bruker en hel masse tid på å lage oss et ekstra liv på nettet. Hva er det med oss?

Og her er det vesentlig å få med at jeg er en av oss, altså. Gi meg et brukernavn og et passord, muligheten til å laste opp bilder, se på andre folks vennesider og så videre, og jeg er helt i hundre. Og nå lurer jeg virkelig på hva dette er for noe. En ikke mindre enn voldsom vilje til å bli sett, å markedsføre våre liv, si noe, være tilstede?

Jeg pleier alltid å spørre meg selv hva som mangler i ens reelle liv når en på død og liv skal lage seg et nettliv også. Så da lurer jeg litt på hva jeg mangler som jeg må kompensere for. Ok, jeg bor 170 mil fra de fleste vennene mine, så det er nærliggende å se at jeg i stedet for å se vennene mine til daglig heller satser på å holde kontakten via nettet. Det er billigere enn å ringe, og for meg som hater å snakke i telefonen er det helt klart mer behagelig. Men jeg har Martin og Tove med i vennenettverket mitt på nettet, Hi5, og dem ser jeg jo daglig i Martins tilfelle, i hvert fall ukentlig i tilfellet Tove. Dessuten har jeg laget en profil for Tigern, og han bor jeg sammen med. Når jeg tenker etter skal jeg holde Tigern utenfor dette, jeg tror mitt forhold til tøytigeren min kanskje hører innunder en litt mer spesialisert del av psykiatrien, og kan ikke i rettferdighetens navn sammenlignes med folk flest som skaper seg et virtuelt liv. Ett sted må grensen gå, og den går her omtrent.

Det hadde dere ikke forventet - at Ellen åpent innrømmer at hennes forhold til tøydyret antagelig er litt i utkanten av normalvariasjonen. Jeg liker å overraske.

Men tilbake til de virtuelle liv. Jeg skjønner egentlig mange av dem som bygger seg opp et liv på nettet. Nettet er en mulighet nummer 2. På nettet kan man lage en identitet som er nærmere den man kanskje drømmer om å være, eller man kan leve ut sider av seg selv som man ikke bruker så mye i dagliglivet. Bor man i Nordkjosbotn (folketall 2005: 475) er det antagelig langt mellom andre Star Trek-entusiaster, for eksempel.

Jeg hører ikke egentlig innunder denne gruppen. Jeg bare skriver og skriver og skriver om mitt eget lille liv. Forteller om hva jeg gjort i helgen, legger ut illustrerende bilder, og håper at noen leser det. Håper at noen ser meg. Og blir veldig glad når noen har sett. For det må jo være det det til syvende og sist dreier seg om - å bli sett? Og når man ser det sånn, så blir det hele fryktelig primitivt, synes jeg. Nå har jeg aldri sagt at jeg ikke er primitiv, så jeg har forsåvidt æren i behold, og jeg har helt klart et langt fremskredent oppmerksomhetsbehov, så slik sett passer dette godt på meg i hvert fall.

Men til slutt, uten sammenligning forøvrig: er ikke dette egentlig den samme greia som fuglegutter som kvitrer for harde livet i håp om at en parringsvillig fuglepike skal dukke opp? Egentlig?

Må stikke nå, skal innom et par nettverk før jeg drar hjem og lager søndagsmiddag til to eller tre av Hi5-vennene mine.

Rar påske

Jokke dro i dag mårres å jeg måtte opp skikkeli tili. Ellen klaggde på at tellefon til Jokke viste bare 05:21 da hu sto opp å hu dro meg ut av bingen like etter. Det var egentli greit, for de lagde egg å bæjken til frokost å det ville jeg jo jærne ha me meg da. Menn de blir rart å ikke ha Jokke her. Det er allti litt trist når han drar eller når jeg er hoss Jokke å Ellen drar. Jeg veit ikke helt voffår det er sånn, jeg veit jo at de alldri er lenge till neste gang jeg serem.

Menn jeg skulle skrive om påsken jeg. Det blei en rar påske. Jokke kom i regne torsdan før ferin. De skikkli øsregna å vi som har hatt så fint vær menns mora til Ellen var her å jeg har jakkta masse å fått masse mat menn så bynte de å regne. Å de regna å regna å regna å værmellinga var ikkeno bedre å Ellen å Jokke ståka å pakka å årna å pulken blei stor å tung å greier. Sku egentli reist sønndan menn de regna så ille at vi ikke årka. Jeg var gla till, de ække no stas å sitte pakka inn inni sekken med pose over seg. Klamt å ekkelt å ingen utsikt. Manndan skulle Inger-Lise hente oss å kjøre oss til Killpiss å de så ganske låvende ut for atte det snødde å det er ikke så ille som regn. Menn så bynte de å regne å da blei vi jemme. Tirsda jikk vi inn Kjusakkdarn sammen med Martin i fint vær. Det var morro å får vi måtte krysse ei skummel bru å da måtte dem a me skia å vingle over. De var arti! Åsså spiste vi å jeg jakkta å fanga mus. Bra dag!

Åsså på veien jem måtte Jokke ta bilde av bilen til Martin i sørpa for atte han mente atte de var sånn mann kunne fårvennte på Karakoram Highway (jemme!) å ikke i sivvilisserte Norge. Det så sånn ut:

Onnsdan skulle vi åsså egentli ut, menn så så vikke nabon å da blei vi inne for vi hadde tenkt oss til Sjausi uten kjentmann å da ga dem faan for atte de ække no stas å ikke se nonting å så blei vi hjemme å så på påskekrim. Dem skreik fært i påskekrimmen, Ellen var helt oppgitt over at britene måtte synke så jupt å bli sånn bannete som i amrikanske krimmer. Så da leste dem. De var litt kjedeli for meg, så jeg sov.

Torsdan vare knallvær da vi våkna å Jokke blei så gla atn satte meg i vindu - rett fra bingen till vindu, det vakke nokka arti - dritlyst, jo! Jeg kunne blitt snøblinn! Menn så hørterem atte det bare var et vindu i uværet så da dro vi til Pertinn å kjørte fra Nælmarvarden å de var arti! For dem såkke nonting å tryna masse å det liker jeg!

Freda husker jeg ikke. Lurer på va vi gjorde da? Kanskje jeg sov.

Lørdan var fin! Da jikk vi fra Lakksælvdarshøgda å jem. De var melt drittvær, menn det var gannske bra egentli! Gumla på hytta å jeg jakkta å fikk et stort dyr, vitt å ganske langt, så jeg var ganske mett ganske lenge etterpå. Jokke jikk kjempefort i laussnyen me Ellen å Basse på slep. Basse var bitter for atte han haddikke feller menn de hadde Ellen å Jokke, så Basse hengte på stavene i alle oppoverbakkene. Menn han kjørte fra oss i neddoverbakkene da.

Søndan var enda bedre får da jikk vi fra Lakksælvdarshøgda å til Otærn. Fra Runnhævven å till Storvanne så vi ikkeno så Ellen måtte bruke kompass å Hugo brukkte GPS å Jokke jikk rett fram for han er go til det. De var litt spennene å ikke se no å, menn litt kjedli i lengden da. Ja åsså måtterem grave ut hytta på Gurglera! De var litt arti! På Otærn spiste vi midda jeg fikk alle restene til Jokke å Ellen de åt bokknafesk å pinnekjøtt. Å drakk øll. De er visst påsketradisjon å gå fra Lago å til Otærn. Åsså vant Ballan Flandern Runt! De var kult!

I går var vi åppe i skævven å kjørte telemark å de var dødsbra! Jokke velta skikkli å de var mer skummelt enn gøy, for han fikk skia i jælmen så de sa BANG! Han hadde sikkert ikke reist seg ijen viss han ikke hadde hatt jælm å greier å Ellen hadde kjørt i fårveien så de var ekkelt. Va sku jeg jort viss han ikke hadde hatt jælm?! Å, det er skummelt å tenke på. Menn det jikk bra, da, han hadde jo jælm. Å etter det var det bare gøy, fin snø å de trynte ganske mye. Ellen tryna rett i ei fonn for atte hu såkke åssen bekkedarn egentli så ut, å boms i snøn!

Nå skal vi jæm å kjøre mer.