…når ikke engang en liten tøytiger kan få være i fred i sin egen lille hage? Greit, så var det ikke hans hage, men det er ikke poenget. Poenget er det at det burde være mulig å slippe tøytigeren ut på jakt uten å måtte ha ham under konstant av frykt for at han skal bli tigernappet. Men slik er det altså ikke. I verdens rikeste land, i Romerikes beste eldreomsorgskommune, blir altså små tøytigrer på jakt tigernappet midt på høylys dag.
Forrige onsdag var en bra dag for Tigern. Mamma var kommet hjem fra Kristiansund, og Tigern så fram til tigerens glade dager med daglig jakt, mat og selskap. Mamma slipper ham ut nemlig, og mater ham enten han fanger noe eller ikke. Litt snillere enn meg, altså. I hvert fall hadde hun som vanlig satt ham ut i hagen så han skulle få jakte. Men da det var klart for første mating, var Tigern borte. Og nå, et anfall av selvinnsikt: Tigern er jo en tøytiger, da, han går ikke så langt på egen labb, annet enn i mitt, Mammas og Jokkes hode. Stor var derfor Mammas overraskelse da tøytigeren ikke var der hun satte ham ut. Først trodde hun at hun bare hadde glemt hvor hun satte ham ut, men da han ikke var noen av de stedene hun kunne ha satt ham ut, begynte hun naturlig nok å lure. Hadde akryldotten virkelig dratt av gårde? Kan tøydyr bli levende? Etter å ha stilt disse, noe kontroversielle, spørsmålene, kom hun til at det måtte være en annen forklaring: Tigern var blitt bortført! Men av hvem? Hvem tigernapper en tøytiger? I alle krimgåter er det vanlig å lete etter motiv, men i denne saken var det lettere sagt enn gjort. Nabolaget her er om mulig enda mer foreldet enn den norske realfagslærerstanden, så noen naturlig synder fant hun ikke. Hvem tigernappet Tigern?
Dramatikken ble større da jeg ringte for å bestille middag. Mamma fortalte jo at Tigern var borte, men hun forsto snart at jeg ikke forsto at han virkelig var borte, ikke bare i en sånn ”Tigern er på jakt, han kommer sikkert snart tilbake”-inni-hodene-våre borte. Vi er alle glade for at jeg ikke skjønte at han var borte i virkeligheten også – jeg ville tatt sykemelding tvert, og det vet alle som kjenner meg... Så da jeg kom hjem, og Tigern var tilbake, var Jokke og Mamma veldig lettet. Tigern kom nemlig tilbake etter en stund, da lå han på plenen her, liksom slengt ned hit.
Sjelden har jeg ønsket sterkere at han virkelig kunne snakke. Og sjelden har jeg holdt tettere rundt ham i senga.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar