31 mai 2009

And then they were four

Sitatet er fra barnerimet "Ti små negerbarn" eller "Ten Little Niggers" som den heter på engelsk, og som også var tittelen på Agatha Christies berømte krimroman, vel og merke før injuriepolitiet fant ut at den ikke kunne hete noe som brukte ordet "nigger" eller "neger" og endret hele tittelen. Jeg håper det kommer fram hvor uendelig idiotisk jeg synes det hele er.

Men, poenget er likevel at det på fredag flyttet inn en til her i kåken. Kollegaen min Einar var bekymret for at Tigern skulle vokse opp som enetøydyr og siden han hadde inntrykk av at Tigern er litt utagerende (det er han, når han ikke sover), så hadde han gått til anskaffelse av en Tussi. Så nå bor det en liten tøygresseter her også, og det ble jo en liten overgang. Tigern syntes først det var rart at han ikke skulle få spise eselet, men ga seg til slutt på det. Videre må jo eseldyret ha mat hele tiden, Tigern er grei sånn, han trenger ikke mat så ofte. Sist men ikke minst lurer vi fortsatt på hvor Tussi skal sove. Esler står og sover, ikke sant? Jeg vet ingenting om esler. Under her er et bilde av familiens to tøydyrmedlemmer:

19 mai 2009

Undring II

De fleste lærere jeg kjenner rapporterer om disponibel tid som ikke står i forhold til oppgavene som skal utføres, det blir gjentatt med jevne mellomrom, ikke med særlig lang tid i mellom heller, så det skulle være mulig å ha fått det med seg. Det er dette som får meg til å undre litt: hvorfor blir ikke da denne leseplikten justert slik at vi får tid til å forberede oss og rette? Hvor er det det stopper opp, liksom? Det kan virke som om mine ledere forstår det, læreres pårørende forstår det, Solhjell ser til og med ut til å forstå det, men likevel skjer det ingenting. Hvorfor det? Hvem er det som ikke skjønner, på hvilket nivå stopper det opp, hvilken del av "det er ikke mulig å få unna alle disse oppgavene på den tida vi har til rådighet" er det som ikke er forståelig, og for hvem er dette så ubegripelig? Jeg mener, når så mange lærere sier i fra om at de har for stor arbeidsbyrde - er det ikke da nærliggende å tro at de har det?

18 mai 2009

Undring

Hver gang jeg pakker til tur blir jeg overveldet over hvor mye stæsj som må med, og hvor utrolig lite av det som må med som er klær. Sovepose, liggeunderlag, vindvotter, ullvotter, solbriller, skistøvler, feller, lærgubbe, kartmappe, solkrem, kniv, telt, termos, frokostblanding, spork, brenner, ja, dere skjønner tegninga. Og alt dette skal oppi en sekken min, som til tross for sine 80 liter fremstår som altfor liten og trang. Og tung.

Café-menneskene har det enkelt, gitt.

14 mai 2009

Torsdagsmirakel

Som de veit har nokre fulle russarar klart å køyre ein oljetankar på grunn utanfor Bjørnøya. Etter kva eg høyrde på radioen er det ein større prestasjon at dei framleis er i live: "promilletesten viste at kapteinen hadde 1,3 i prosent." Eg visste at russarane drikk mykje vodka, men dette var for å vere ærleg langt over det eg trudde var menneskeleg mogleg å venje seg til...

09 mai 2009

Friday Night Conversation with Self

- Why am I braking?

- 'Cause I'm scared.

- Oh, ok.
Blogged with the Flock Browser

06 mai 2009

Merkedag

6. mai 2009, klokken er 14.19: Kristian rydder plassen sin. Jeg er målløs.

03 mai 2009

Enebakk rundt - årets første mål!

?ui=2&ik=d2be761048&view=att&th=121058dbec534b00&attid=0.1&disp=inline&zw
Og det jeg har grua meg mest til. Har ikke akkurat følt meg sikker på at jeg kom til å klare å henge med gruppe 3 hele veien rundt, selv ikke etter generalprøven tirsdag da det gikk helt greit - går alltid fortere i konkurranse. Vel, det begynte bra, hoffotografen Guy dukket opp fra ingenting da jeg sto på startstreken og tok bildet over. So far so good.

Til Tveita lå jeg foran i feltet, og svidde av en del krutt på å ta inn den delen av gruppe 3 som lå rett foran oss. I motbakkene blei feltet roet ned av lagleder Hans Ivar, og det hele så riktig lovende ut. Vi delte oss i rask gruppe og i sein gruppe, og jeg la meg i sein gruppe. Fint.

Et eller annet sted mellom Tveita og Furuset slutta det å virke, farten gikk av seg sjøl, det vil si altfor fort for meg, og da forreste del satte opp farta mens vi andre fortsatt var i oppoverbakken, kosta det mye krutt å ta dem inn igjen. Jeg trodde jeg var tredjesist, men det var tydeligvis flere som hadde falt av i bakken. På Furuset hadde jeg nesten tatt inn feltet da jeg hørte noen som brølte "Høyre!" bak meg. Jeg trodde det var Hans Ivar og snudde meg, for vi skulle da vitterlig ikke til høyre. Det viste seg å være et Ceres-felt som kauka, men nølinga mi hadde forårsaket luke til feltet. Da hadde jeg sikkert 190 i puls etter å ha kjørt dem inn, og måtte bare la dem gå. Hans Ivar lå sammen med meg, og vi så at Ann Kristin også hadde sluppet feltet. Det var en grei avgjørelse å bestemme oss for at feltet skulle få dra, og at vi jentene skulle kjøre sammen - Hans Ivar rapporterte nemlig om to jenter som lå bak oss. Ann Kristin og jeg ventet på dem, det var Irene og Sidsel. Og vi kjørte sammen inn, kom inn på 2.41, gruppe 3 kom inn på 2.25, men de var sikkert 20-30 i feltet, og hovedsaklig menn, vi var fire og klarte å karre oss inn på 2.41 - det er bra!

Det gikk ikke så fort, det gjorde ikke det. Men vi kjørte bra sammen, fin displin og bra lagfølelse. Jeg hadde gode bein og kjørte inn de som falt av i bakkene, og det gjorde at vi klarte å komme inn sammen. Mamma sto på Øgardshøgda og heia, og jeg fikk kjøre foran der. På Hektnersletta fikk vi pace av et enormt Asker-felt, jeg tråkket uanstrengt i 50km/t! Et sted uti Enebakk fikk vi henge på et avkjørt Ceres-felt også, og da gikk tempoet opp betraktelig. Etterhvert måtte vi slippe dem, men moro var det lell, og det var riktig tilfredsstillende at vi liksom gjorde det sjøl, vi satt ikke på halen, vi gjorde jobben sjøl, og jeg gjorde mye av den jobben - tok lange føringer og hentet opp slitne lagvenninner.

Etterpå var det tid for å hvile på laubær, og det gjorde jeg på Nøklevann sammen med Guy. Det ble alkoholfritt øl, brødskive med peanøttsmør og nugatti, og dessuten sesongens første dukkert. Må spørre Guy om jeg kan få legge ut bildet han tok - vi måtte jo såklart ha fotografiske bevis for at vi var uti! Vannet holdt forresten 10,5 grader nå, men våtdrakta skal få henge litt til...