30 juli 2009

Gjestfrihet

Som noen av dere kanskje har fått med dere så skal jeg til junaiten i høstferien, nærmere bestemt til Appleton i Wisconsin, og til Chicago. Jeg skal i et bryllup, og siden Jokke ikke har ferie skal jeg reise aleine. Jeg har grua meg litt til å reise aleine, da, jeg synes det er litt ensomt, så i den forbindelse har jeg bedt om tips til hva jeg skal gjøre, og det har jeg gjort på Team Estrogens forum. Og responsen har vært overveldende - nå begynner jeg å lure på om jeg kommer til å rekke noe som helst... På toppen av det hele har Becky, den vordende bruden, nå ordnet med at jeg trolig får koordinert kjøreturen fra Chicago til Appleton med noen venner, og som om ikke det var nok har hun sørget for at jeg får overnatte hos tanta hennes!

29 juli 2009

Ræjnti

Jeg visste ikke atte de var ræjnti i Nårge, menn nå hare ræjna nessten vær dag i snart en måne sier Ellen å de er vaffal lennge sia de var trykkt å gå ut. Ellen sier atte de ikke er så gæærnt at de ikke er gått for noe får nå blire visst kannsje bra såppår menn vemm bryr sæ åm såpp lissåm. Kannsje Tussi liker såpp fårressten menn de er jo trøtte græjer da. Jeg vill ha soool snart sånn atte jeg kann få værra me på tur å jakkte å sånn. Ække no gøjj å sitta inne i lenngdn.

27 juli 2009

Fra Napoleons Code Civil

§ 229 Ektemannen kan forlange skilsmisse etter utroskap fra hustruens side.

§ 230 Hustruen kan forlange skilsmisse etter utroskap fra ektemannens side når han har holdt sin konkubine i ekteparets felles hus.

Jeg må si jeg morer meg litt over disse.

Sommerfarge

Siden brunfargen min er i ferd med å forsvinne etter snart en måned med regn, har jeg nå gjort noe med farger jeg kan endre, nemlig de på bloggen. Fiiin og rosa og sommerlig. Snart kommer høsten og da skal den få bli sånn høstaktig, men nå skal den få være litt rosa.

Faktisk så matcher den nå fjellsmella jeg skreiv om forrige uke. Ikke verst.

Jeg tviler

For oss lønnslaver så er det et vanlig mantra at det er deilig med ferie, men om det skulle være standarden så ville det bli kjedelig etterhvert. Men jeg tviler, altså. Jeg håper selvsagt at det ikke er like deilig å ha ferie bestandig som å ha ferie om sommeren, men jeg tillater meg å tvile. Jeg tror jeg ville hatt det utrolig deilig om jeg ikke trengte å jobbe! Da kunne jeg dratt på tur så mye jeg ville, trent så mye jeg ville, lest masse bøker, ja, kort sagt sluppet å hefte meg med denne jobben. Jeg ville nok savna kollegene mine, men vet du, jeg tror jeg hadde kommet over det også. Det er utroooolig deilig med ferie!

25 juli 2009

Alea iacta est

Så var flybilletten til Chicago bestilt, og selv om diverse bestillingssider på nettet egentlig er verdt et innlegg i seg selv, så skal jeg for denne gangen la den ballen ligge.

Jeg har allerede begynt å glede meg til å shoppe i Chicago, for ikke å snakke om hvor stas det blir å se Becky gå ned midtgangen til Alexandre. Det er det jeg skal i junaiten, se, jeg skal i bryllyp. Og det er ikke i Chicago heller, men i Appleton i Winsconsin. Jeg gleder meg!

24 juli 2009

Ein augneblink til som frankofil

Det er ikkje heilt likt meg å få fleire augneblink av frankofili i veka, men eg trur denne unntakstilstanden skyldes Tour de France, og denne augneblinken av frankofili er også denne gongen knytta til le cyclisme. Eg må nemlig få uttrykke mi glede over det franske ordet for tempo, altså ikkje som i fart, men som i sykkeløvinga. Berre sjå på dette:

Contre-la-montre.

Mot klokka. Så enkelt, så talande. Så uendeleg mykje betre enn det norske tempo, eg meiner, all sykling held jo eit visst tempo, og også betre enn det engelske time trial, sjølv om time trial er hakket betre. Individuell tempo heiter forresten contre-la-montre individuel, og lagtempo heiter contre-la-montre par équipes. Herleg.

Desse augneblinka av akutt frankofili kan tyde på at eg treng nokre månader i Frankrike igjen, om ikkje for anna så for å minne meg på kvifor eg er truande frankofob.

22 juli 2009

Mountain biking

Ever since I first set foot on my beautiful, bright red Italian road bike five years ago (five years, how those littluns grow, eh?) I have felt at home on it and increasingly alienated from mountain bikes. There is something so wrong about their squidgy (flexible) tyres, the plump (solid) built and the awkward (straight) handlebar. However, today I have taken my little grey friend out for adventure, and we had a whale of a time, bouncing and hopping and bumping around on beautiful forest trails, playfully enjoying life in each other's company.

21 juli 2009

Fjellsmelle


Jeg kan vel vanligvis ikke regnes med blant de botanikkinteresserte, men akkurat fjellflora er jeg faktisk litt interessert i. Noe av dette skyldes sikkert at jeg i tredjeklasse på videregående lagde herbarium, basert hovedsaklig på planter vi fant ved Gjendesheim - utenfor nasjonalparken så klart.

Fjellsmelle er en av mine absolutte favoritter, den lille planten vokser i tette små klynger helt oppe på høyfjellet, det er nesten så de har bestemt seg for å vokse tett sammen for å beskytte seg mot de barske naturforholdene den må tåle. Jeg strekker meg langt for å unngå å tråkke på dem, jeg synes liksom livsvilkårene deres er tøffe nok som det er, og får alltid dårlig samvittighet når jeg uforvarende kommer til å tråkke borti dem likevel. Her er bilde av en liten klynge jeg traff på like utenfor Geitrygghytta på Hardangervidda.

19 juli 2009

Tigerfelle

Det har liggi no greier på gølve non daer nå, det er no pappirgræjer me no blågrønnt kliss på å såmm lokkter gannske søtt å jeg tenkte kannskje at de var no etannes i vaffal får fålka å kannskje får Tussi. De græjene kann visst trekkes fraværanndre menn jeg fårrekke til. Å Ellen bjeffer etter meg når jeg prøver å gnage over får å se va som er inni. Å så pluttsli, etter atta løffta meg etter nakkeskinne å fløtta mæ - gannske ydmykende for en våksen tiger ass - så droa pluttsli fra væranndre enn sånn lapp å da fikk jeg stikki labben borti - åfyffaan de var vonnt ass, hele pellsen på ene labben min satt jæn å så da Ellen at de var tipass får meg når jeg ikke ville høre på at jeg sku ligge unna.

Kjuriåssitti killde kætt.

17 juli 2009

Ein augneblink som frankofil

Norsk treng eit ord som det franske cyclisme, eit herleg ord som skil transportmetode frå sport, og dei som syklar frå syklistar.

16 juli 2009

Dopa syklistar?

For å gjere ein sak heilt klar: eg veit ikkje meir enn dykk om kven som et, insjiererer eller innhalerer kva i sykkelverda. Jau, forresten, vi veit at Tom Boonen snortar, og at Thor Hushovd har hatt i alle fall eitt uheldig møte med lasagne.

Det er sjølvsagt umogleg å seie noko om kven som er dopa. Det har vore så mange dopingsakar dei siste åra at vi kan vere ganske visse på at det er mange i TdF-feltet som er dopa, sjølv om dei ikkje er tekne. Eg er skeptisk til syklistar som aldri har ein dårleg dag, til lag som alltid køyrer utruleg sterkt og som mest ikkje set frå seg utslitne hjelperyttarar på vegen. Når vi veit kor mange som har vore tekne, og som jamnt blir tekne, er det ulogisk å tru at dei som køyrer frå doparane er så frykteleg reine...

Det er synd at dopingtradisjonen står så sterkt i syklinga, for det er jo eigentleg ikkje naudsynt. På 100m springing jobbar utøvarane mot eit objektivt mål: verdsrekorden. Men i sykling er det så mykje anna. Om alle var reine ville sikkert dei beste vore dei beste likevel, det er så mykje anna som spelar ei rolle.

I år har touren forresten vore veldig jamn. Kan hende er det eit resultat av at dopingkontrollane har vore hyppigare og at det er fleire reine ryttarar? I år er det ingen som har vore heilt suverene, kan hende med undantak av Cavendish, men les sprinteurs er ei litt særegen gruppe syklistar. Vidare har fleire av dei franske ryttarane vunne etappar, og ein ryttar på eit fransk lag sit med den gule trøya. Eg har skrive før at eg trur dei franske ryttarane kan vere reine, nett fordi dei ikkje hevdar seg så godt, så det er artig at dei gjer det så godt at dei får sponsorar vidare. Det er i alle fall lov å håpe, men eg er jo ikkje nett optimist...

Harry Potter

Eg har frå tid til annan tenkt at eg skulle skrive noko om Harry Potter, og kvifor bøkene om han er så fengslande, og om kvifor Harry sjølv er ein interessant karakter. Men eg er god til å prokrastinere, og det som ofte hender då er at nokon andre seier det før ein. I dette høvet er det mi eminente venninne Inger Merete som skriv om Harry, og det på ein slik måte at eg berre blir sitjande og nikke. Bloggen hennar, som ikkje er ein blogg forresten, er også verdt å lese - ho skriv ofseleg godt og i motsetning til meg så har ho alltid noko å melde.

10 juli 2009

En ekte syklist

I går skjønte jeg at jeg har blitt en ekte syklist, i det jeg oppriktig talt hoppa av glede over å oppdage at mine Centaur-bremsehendler er lettere enn de samme i Chorus-gruppa.

09 juli 2009

En helt

Jeg har visst hissa på meg noen av dere når jeg skriver at jeg ikke vil ha Armstrong i gul trøye. Min gode venn Hansi har skrevet en kjempelang pro-Armstrong kommentar under innlegget mitt, men min kommentar tilbake gjør jeg like gjerne til et innlegg.

Hansi mener at Lance er en helt, blant annet fordi han har vært syk, gjør comeback, er suveren, kan være rein og så videre. Og ja, jeg er helt enig i at det han gjør og har gjort er fantastiske prestasjoner. Men for meg er han ingen helt. En suveren vinner er ingen helt for meg, en suveren vinner er kjedelig. Og det er det jeg har i mot Lance Armstrong - jeg synes han er kjedelig. En helt for meg, det er en som tar en sjanse, en sjanse kom kan gå galt, og så lykkes, ikke nødvendigvis mot alle odds, men det bør være gode grunner til å sette pengene sine på at det vil gå galt.

I sykkelsporten er det mange helter, og jeg skal forsøke å forklare hvorfor de er helter når jeg ramser dem opp.

Thor Hushovd - for et fantastisk selvmordsrykk i fjellene i touren, for å prøve å ta poeng på toppen. Husker ikke hvilket år det var, men det gikk på trynet, som det måtte. Men så herlig offensivt, da gitt!

Kurt Asle Arvesens forsøk på Cancellara-spurt i 2005, tror jeg det var. Hadde sittet i brudd ganske lenge, og forsøkte å unngå spurtoppgjør ved å ta en Cancellara. Han blei tatt igjen på målstreken og slått med en en halv hjullengde eller noe sånt.

Arvesens etappeseier i touren i fjor - enda mer gledelig nettopp fordi vi husker så godt det tidligere nevnte fosøket hans, og fordi han mot alle odds spurta fra Lampres Alessandro Ballan.

Thomas Voeckler som vant i går: den eneste igjenværende av et brudd som gikk etter bare en time. Han kom inn syv sekunder før feltet tok ham igjen, og trodde det nesten ikke selv. Jeg heier alltid på baroudeurer, det er så moro når de får lønn for strevet, særlig når det er halsløse brudd som går etter bare noen timer. I dette tilfellet er det dessuten ekstra hyggelig at han er fransk, de har jo hjemmebane.

Danilo di Lucas mange, men ett for lite rykk i den siste fjelletappen i årets Giro d'Italia. Rykka og rykka og rykka for å prøve å trette ut Menchov som satt med maglia rosaen, men Menchov satt tilsynelatende ubesværet på hjulet hele veien. Men i spurten ble Menchov parkert - han var tydeligvis helt gåen, så om di Luca hadde krefter til å spurte, ville han ha klart å kjøre fra Menchov i et siste rykk. Men det visste jo ikke di Luca, og Menchov så fantastisk sterk ut.

Carlos Sastres tempoetappe i touren i fjor. Ingen trodde på ham, han måtte virkelig kjøre over evne på tempoen, og i tillegg måtte nestemann på lista, Cadel Evans tror jeg det var, ha en elendig dag i bøylen. Det må ha vært rart å være Sastre den dagen, ha gul trøye nest siste dag i TdF, og samtidig vite at ingen trodde han ville klare det, trolig ikke engang lagkameratene hans. Men Carlos Sastre kjørte over evne og vant Tour de France. Det var et stort øyeblikk.

Sist, men ikke minst. Rabobanks Pieter Weening, en ung og ukjent hjelperytter som stakk tidlig. I 145km satt han aleine i brudd før han ble tatt igjen av T-Mobiles Andreas Klöden like før mål, med feltet jagende bak. Weening spurta som et lass med høggen ved, men klarte å få sykkelen foran Klöden med 0,0002 sekunder, eller omtrent en kvart dekkbredde. Pieter Weening, han er en sann helt.

Lance Armstrong gir ikke gode sykkelopplevelser, Lance Armstrong er syklingens svar på Drillo-fotball, effektiv, men å-så-kjedelig.

Nordisk

Ble fortalt over telefon i går at jeg er tatt ut på klubblagskvoten til nordisk veteranmesterskap!

Det hele er visst på grunn av de to femteplassene i NM, uavhengig av at de også var sisteplasser, så plutselig står jeg på uttakslista til NCF.

Det er helt absurd, og utrolig mange gode ryttere er utelatt fra lista. Nå er det jo bare å melde seg på for alle som er gamle nok og har lisens, men det er veldig hyggelig å bli sett, og at oppmøtet i NM ble verdsatt.

07 juli 2009

Aaarrghh!, del II

Den nye radaren til yr.no er så ubegripelig dårlig! Det tar en evighet å få opp radarbildet, og det blinker i alle fall én gang før det endelig kommer opp skikkelig. Aaarrghh!

Aaarrghh!

Slik eg har for vane har eg no tenkt å bruke litt tid og krefter på å irritere meg over noko på førehand. Eg er utruleg irritert over at Lance Armstrong etter gårsdagens taktiske suksess kan få den gule leiartrøya etter lagtempoen i ettermiddag. Og det er så utruleg irriterande!

Eg var kjempeglad då verdas mest keisame syklist la opp etter kva det no var, 2005-sesongen, endeleg skulle dei ta til å køyre sykkel igjen. Og kva fekk vi? Jau, no har Frankrike rundt vore kjempespanande i fire sesongar. Mykje dop har det vore, men der hadde vel neppe Armstrong gjort noko frå eller til, men kjære vene så artig det har vore å sjå på syklinga: no ble det køyrt litt, ikkje berre sikra. For det er hovudproblemet mitt med Armstrong: han er utruleg keisam. Han rykka ein gong i eit fjell, og så sat han berre der, og laget hans kontrollerte alt som skjedde. Utruleg keisamt. Nei, få han ut. No er eg djupt skeptisk til laget hans også, og håper Sastre, Menchov eller til og med lille Schleck kan slå til i staden. Alt er betre enn Astana, og alle er betre enn Armstrong.

Heia Saxobank i kveld!

06 juli 2009

Veteran-NM på Bryne - en førstereisrytters bekjennelser

Det var med en aldri så liten nervøs klump i magen at jeg stabla sykkelen min inn i bilen til Jens på fredag morgen. Jeg var påmeldt både tempoen og fellesstarten, og det med ingen temporitt og bare to fellesstartsritt på rullebladet, i begge var jeg blitt frakjørt før vi kom til første vakt...

Temporittet var nå én ting. Jeg driver litt med triatlon, og der er jo sykkeldelen i praksis tempokjøring, og det er en greie jeg har litt erfaring med – meg mot klokka, klokka mot meg. Jeg grua meg litt til hva tempoen ville gjøre med beina mine før søndagens fellesstart, men gleda meg også til å kunne bare gruse til – i triatlon kan man ikke det, for da får man virkelig blø for det på løpinga.

Lørdagen og første rittdag kom, og jeg var utrolig nervøs. Løypa var ganske hard til å være tempoløype, og jeg er skikkelig dårlig i bakker. Det blei ikke bedre da jeg så at det var satt opp startrampe og jeg rakk å se for meg hvordan jeg kom til å velte ned fra startrampa og slå meg fillete. Det hjalp forresten ikke at han som holdt meg holdt meg så skakt at jeg faktisk var på vei av den, men han rettet meg opp da jeg forsiktig ba om at de kunne være fint...

Tempoen gikk som forventet: sakte. Men jeg var fornøyd likevel, for som triatlet er jeg vant til å kjempe mot meg selv, og jeg klarte å følge planen: hardt ut, holde trøkket. Jeg var grønn i trynet da jeg kom inn, og kom sist på en fin-fin femteplass, noe som akkurat holdt til at det ble medaljeseremoni og ikke bare blomsterseremoni i klassen min. I K50-klassen var det bare tre med, og det er jo litt trist at det ikke over fem damer over 50 i landet som er med og kjører tempo i NM! Her er en liten video av meg ut av rampa: video

Fotograf: Sven Kr. Jørgensen

Søndagen kom, og jeg var alvorlig nervøs før rittet starta, tror jeg satte ny rekord i antall nervøse turer på do – var jo bare såvidt jeg rakk å varme opp innimellom all tissinga. Jeg har som sagt blitt kjørt fra i starten av to ritt før, og var fryktelig nervøs før denne starten. Løypa var den samme som under tempoen, og det ga meg et visst håp om å kunne henge med en stund, for det var ingen skrekkelige bakker. Målet var egentlig bare å henge med så lenge som mulig, håpe at folk ønska seg massespurt så det gikk sakte, og å selge meg så dyrt som mulig.

Starten gikk i ganske greit og rolig tempo. Jeg hang greit med, gjorde som Jens hadde sagt og la med i forreste del av feltet uten å være i nærheten av føringene. Å sitte i felt slik var en ny opplevelse for meg, og utrolig moro – det skjer jo så mye! Folk prøvde å ta hjulet mitt, jeg ble dytta litt hit og dit, det var stillingskrig om luker og så videre – kjempegøy! Jeg merka godt at her var det alle mot alle, helt annerledes enn i ei lagrulle (ok, jeg veit det er selvsagt for dere som kjører masse fellesstart, men for meg var helt nytt og veldig spennende å se at det som blir sagt om feltkjøring stemmer!). Jeg synes selv jeg kjørte bra i feltet, klarte fint å plassere meg, og satt langt nok fram til at det var hjul å henge på selv om jeg sklei bakover i feltet i motbakkene. IMG_1726 by anMarton.

Jeg hang godt med i litt over to runder. Konkluderte lykkelig med at jeg satt bedre i feltet andre gangen jeg passerte Jens i langesona, og var litt stolt av meg selv. Litt ut på tredje runde ble det en del murring i feltet mitt fordi et M60-felt som hadde tatt oss igjen litt før mål hadde lagt seg som et lokk foran oss. Det er ikke lov å kjøre forbi felt som har kjørt forbi, så i praksis var det på den måten umulig for noen å stikke. Kommissæren ble gjort oppmerksom på det, og vi fikk tillatelse til å kjøre forbi igjen. Dessverre – lav fart er en fordel for meg, og i forbikjøringa var jeg bare helt fortapt. Jeg kjørte på det tyngste giret mitt i oppoverbakke og spurta for å holde farten som Monrad-Hansen satte opp, og det holdt jo ikke opp bakken. Prøvde helhjerta å ta dem igjen etterpå, men forsøket i bakken hadde surna beina, og jeg er uansett ingen stor temporytter...

Ok, så jeg falt av feltet igjen, ikke overraskende i en bakke. Likevel er jeg kjempefornøyd og fortsatt litt «høy» etter å sittet med så lenge, dessuten var det rett og slett fantastisk gøy å sitte i felt. Videre var det oppmuntrende å se at jeg trolig klarer å henge med neste år, og jeg er jo blitt kjempemotivert til å trene – om noen år, da er jeg i spurten! Det var virkelig gøy, gøy, gøy, gøy og jeg har finlest terminlista etter neste fellesstart... Håper jeg kan få med meg noen klubbvenninner neste gang – når jeg klarer å henge så lenge, da er det mange i Frøy som kan kjempe om gode plasseringer, altså. Fellesstart er ikke noe å være redd for – det var verdt å kjøre en runde aleine når det er SÅ gøy å sitte i feltet! IMG_1727 by anMarton.

Bildene er forrsten bevis for at jeg har sittet i felt i helgen. Jeg er litt misfornøyd med at de er tatt i motbakke, derav det litt anstrengte ansiktsuttrykket, men jeg er med! Bildene er tatt av anMarton.

01 juli 2009

Bilete frå Frøs Triathlon

På heimesidene til Triathlon Jels har bileta frå Frøs Triathlon blitt lagt ut no, og eg fann desse bileta av Jokke og meg:Jokke hadde vanlig badehette, og eg anar ikkje om han er på dette biletet, men eg trur det er meg i knallrød hette. Dette er Jokke på veg ut på tredje runde. Han ser ikkje nett happy ut, men stilen er god og det ser ut som om det går ganske snøgt. Ein time seinare eller noko slikt var eg klar for tredjerunden min. Publikum heia masse, så eg måtte gje dei tommelen opp for oppmuntringa, eg trong ho!Så var det endeleg min tur til å gå i mål, det danske flagget var teiknet på at ein fekk springe i mål og ikkje ut på ein ny runde. Eg synest eg har ganske bra stil her, eg, sjølv om eg hadde vondt absolutt overalt. Forresten har eg funne ut at eg ikkje blei sist likevel, det var visst sju i mi klasse, og eg blei nummer seks. Det ble Jokke i si klasse også, og det var ofseleg bra, for i den klassa var det mange!

Bilete: Martin Hansen

Tiger-båt

Sjekk hva jeg kom over i Hvervenbukta etter badeturen i går! Tøft!

Hardtrening med Frøy

På gårsdagens Frøy-trening klarte jeg på imponerende vis å bli frakjørt allerede før vi starta, opptatt som jeg var med å diskutere helgens ritt og transportplaner. Jeg gjorde et halvhjerta forsøk på å ta igjen den siste gruppa, men siden jeg egentlig ikke syntes det var så lurt å kjøre tempo til Nesodden for så å gå løs på bakketrening i Skrekkbakken, tenkte jeg at jeg like gjerne kunne kjøre litt spurttrening. Som tenkt så gjort. Ikke lenge etter kom Sven og Jan tråkkende, og jeg blei med dem tilbake. Så kjørte jeg to runder til med tre spurter og så trilla vi tilbake mot Hvervenbukta. Det var i bakken ned mot Hverven at Jan kom med det geniale forslaget at vi skulle trille ned til båthavna og bade. Vi var ikke så vanskelige å overtale, vi var ikke det. Under er det bilde av Sven og Jan, våte og fornøyde.Ellers ble jeg under svømmeturen til nærmeste bøye - et naturlig mål for folk med snev av konkurranseinstinkt - påmint hva som er forskjellen mellom å svømme i sykkelbukse, denne gangen med herreinnlegg, og tribukse med fleeceinnlegg. Innlegget blir jo blytungt av alt vannet og blir liksom hengende etter når en svømmer. Her ser dere bilder av en syklist, Sven, som vrir opp buksa mens den fortsatt er på, noe som jo må karakteriseres som en mer uortodoks måte å gjøre det på, men samtidig riktig underholdende: