En helt

Jeg har visst hissa på meg noen av dere når jeg skriver at jeg ikke vil ha Armstrong i gul trøye. Min gode venn Hansi har skrevet en kjempelang pro-Armstrong kommentar under innlegget mitt, men min kommentar tilbake gjør jeg like gjerne til et innlegg.

Hansi mener at Lance er en helt, blant annet fordi han har vært syk, gjør comeback, er suveren, kan være rein og så videre. Og ja, jeg er helt enig i at det han gjør og har gjort er fantastiske prestasjoner. Men for meg er han ingen helt. En suveren vinner er ingen helt for meg, en suveren vinner er kjedelig. Og det er det jeg har i mot Lance Armstrong - jeg synes han er kjedelig. En helt for meg, det er en som tar en sjanse, en sjanse kom kan gå galt, og så lykkes, ikke nødvendigvis mot alle odds, men det bør være gode grunner til å sette pengene sine på at det vil gå galt.

I sykkelsporten er det mange helter, og jeg skal forsøke å forklare hvorfor de er helter når jeg ramser dem opp.

Thor Hushovd - for et fantastisk selvmordsrykk i fjellene i touren, for å prøve å ta poeng på toppen. Husker ikke hvilket år det var, men det gikk på trynet, som det måtte. Men så herlig offensivt, da gitt!

Kurt Asle Arvesens forsøk på Cancellara-spurt i 2005, tror jeg det var. Hadde sittet i brudd ganske lenge, og forsøkte å unngå spurtoppgjør ved å ta en Cancellara. Han blei tatt igjen på målstreken og slått med en en halv hjullengde eller noe sånt.

Arvesens etappeseier i touren i fjor - enda mer gledelig nettopp fordi vi husker så godt det tidligere nevnte fosøket hans, og fordi han mot alle odds spurta fra Lampres Alessandro Ballan.

Thomas Voeckler som vant i går: den eneste igjenværende av et brudd som gikk etter bare en time. Han kom inn syv sekunder før feltet tok ham igjen, og trodde det nesten ikke selv. Jeg heier alltid på baroudeurer, det er så moro når de får lønn for strevet, særlig når det er halsløse brudd som går etter bare noen timer. I dette tilfellet er det dessuten ekstra hyggelig at han er fransk, de har jo hjemmebane.

Danilo di Lucas mange, men ett for lite rykk i den siste fjelletappen i årets Giro d'Italia. Rykka og rykka og rykka for å prøve å trette ut Menchov som satt med maglia rosaen, men Menchov satt tilsynelatende ubesværet på hjulet hele veien. Men i spurten ble Menchov parkert - han var tydeligvis helt gåen, så om di Luca hadde krefter til å spurte, ville han ha klart å kjøre fra Menchov i et siste rykk. Men det visste jo ikke di Luca, og Menchov så fantastisk sterk ut.

Carlos Sastres tempoetappe i touren i fjor. Ingen trodde på ham, han måtte virkelig kjøre over evne på tempoen, og i tillegg måtte nestemann på lista, Cadel Evans tror jeg det var, ha en elendig dag i bøylen. Det må ha vært rart å være Sastre den dagen, ha gul trøye nest siste dag i TdF, og samtidig vite at ingen trodde han ville klare det, trolig ikke engang lagkameratene hans. Men Carlos Sastre kjørte over evne og vant Tour de France. Det var et stort øyeblikk.

Sist, men ikke minst. Rabobanks Pieter Weening, en ung og ukjent hjelperytter som stakk tidlig. I 145km satt han aleine i brudd før han ble tatt igjen av T-Mobiles Andreas Klöden like før mål, med feltet jagende bak. Weening spurta som et lass med høggen ved, men klarte å få sykkelen foran Klöden med 0,0002 sekunder, eller omtrent en kvart dekkbredde. Pieter Weening, han er en sann helt.

Lance Armstrong gir ikke gode sykkelopplevelser, Lance Armstrong er syklingens svar på Drillo-fotball, effektiv, men å-så-kjedelig.