Stisykling ved Nesbyen

Jokke og jeg vinner av og til i det store hyttelotteriet på FFI, og i sommer var vi kjempeheldige: vi tapte egentlig, men de som fikk tilslag fikk ikke fri fra jobb, så 17. juli kunne vi overta Trollbu. Boka Stisykling i Norge anbefalte en tur vi har gått flere ganger på beina, så opp på taket med sykler det bar.

Vegbeskrivelsen var ikke av det lettfattelige slaget, og særlig ikke når turen i boka hadde starta på et av de andre hyttefelta, men vi fant nå fram til slutt likevel. Det blei en del knot, altså, det blei det, det er ganske steinete, og vi var ganske mye nedi. Likevel var det fin lønn å få da vi kom over tregrensa, og bare hadde fin høyfjellssti å kose oss på:

Jokke på vei mot Trommenatten

Fiiin høyfjellssti!

Mellom Trommenatten og Smylilifjell vimsa vi rundt i myra en halv evighet, og turen opp til Smylilifjell var prega av en del leiting. Og det blir ganske tungt også når stien er så liten at en hele tida må tråkke seg gjennom kvist og kvas. Men vi fikk belønning på toppen, altså. Her er Jokke akkurat kommet over siste kneika, og kjenner litt på syra.

Endelig oppe!

Herfra var vi bare altfor opptatt med å sykle til å ta bilder, for herfra og tilbake til Trommenatten kunne vi stort sett sykle på sånne stier. Det var helt nydelig! Egentlig skulle vi ha kjørt ned før, men vi sykla nesten tilbake til Trommenatten og dro ned blåstien mot Bøgaset i stedet. Og der fikk vi testa både utfornervene og nyrefestet, for det skrangla skikkelig. Men vi kjørte faktisk helt ned, og det var rett og slett utrulig moro!

Dagen etter regna det, så da gikk vi med FiveFingers på tur i stedet:

Estetisk kommer det litt til kort. 

Onsdagen skinte så sola igjen, og vi bestemte oss for å prøve samme turen til Trommenatten, men så prøve å kjøre ned den løypa som sto i boka i stedet. Det var enda finere vær, og jeg hadde en ordentlig bra dag, så jeg kjørte faktisk hele knotepartiet helt til det umulige klatrestedet! Utrulig hva litt øvelse gjør, altså. Også klarte jeg å tråkke meg helt opp på Trommenatten uten å ramle av også, ikke rart jeg er fornøyd her!

Alltid glad på toppen.

Men det kosta:

Syre til øreflippene...

Lunsj hører med, her var det virkelig snakk om mat med utsikt. Det peneste her er jo de to lekre fulldemperne, men i øvre høyre hjørne ser vi mot der hytta ligger, og ryggen i mot er omtrent den retningen vi kom opp.

Godsyklene!

Herfra kjørte vi motsatt retning fra forrige tur, og dermed fikk vi den supre stien begge veier. Som den utstyrsglade syklisten jeg er måtte jeg sjølsagt ta bilde av Gianten på toppen av Smylilifjell også denne gangen, jeg synes bildet blei enda litt finere på den måten. Fiiiin sykkel!

Nesten alle utsiktsbilder blir finere med en sykkel. I alle fall når sykkelen er så fin som min.

Og så kjørte vi ned den stien som sto i boka, og da hadde vi mer enn nok med å ikke å psyke ut og å bevare det faste, men avslappa grepet i bremsehendlene. Det skal vel sies at begge deler viste seg tidvis ganske vanskelig, men jeg vil også si at vi klarte det. Var bare litt småskremte da vi kom ned. Og det var ikke særlig tid til å ta bilder. Men vi kjørte helt ned denne gangen også, men unntak av et ganske livlig dropp der vi begge syntes det var på tide å trene litt overkropp med å bære sykkel. Vi tar med sykler igjen hit, altså!

Takk for all moroa vi har hatt!

Alt har ein ende, og no har altså Morphe fått seg ein ny heim. Eg elskar jo den vesle raude og gilde karbonkrabaten, men det er jo ikkje til å stikke under ein stol at eg ikkje eigentleg satt så godt på han. Då eg kom over ein liten Diamant på Finn slo eg til. Og så var det på tide å fortelje Morphe at eg skulle gi han frå meg. Det var ganske ille.

Så, då eg skulle gjere han klar for å ta bilde og slikt, så oppdaga eg brått ein sprekk i ramma! Karbon kan jo finne på slikt, men dette var eit sjokk for meg, altså. Dermed blei eg redd for at han skulle ende sine dagar som avplukka delesykkel, ramma sendt på dynga, ribba for all verdigheit. Eg var redd ingen ville sjå verdien i ein liten raud 2005-modell som berre hadde Centaur-delar.

Men så, brått dukka det opp ein ringeriking som hadde fiksa rammebrot før, og som synest ramma var så fin at han burde få leve vidare på vegen. Og i går sende eg frå meg Morphe, gav han ein del klemmar og takka for all moroa vi har hatt, og sende han til Hønefoss der han skal på pleie og reparasjon. Han har hatt det fint i garasjen i natt, det fortalde kjøparen i dag. Eg er så glad for at han fekk ein ny heim, hos nokon som kjem til å spyle vegdrit av han, alltid halde slitedelane reine og smurde, og som ikkje kjem til å la han stå ute.

Denne vesle sykkelen var den første landevegssykkelen min, han har synt meg gleda over karbon, over farta i svingar og nedoverbakkar, og vi har slitt oss opp bakkar. Utan Morphe ville eg ikkje vore syklist, eg ville ikkje rykka til av å sjå leggar med hår på, og eg ville ikkje ha gleda meg til bar asfalt i mars, slik eg gjer no.

Det er heilt utruleg kor glad ein kan bli i 8 kg plast og metall.

No græt eg faktisk litt.

Men det er så fint at han skal få køyre vidare på Ringerike - han er kjent der frå før, og han fortener mange år til med vegmoro. Takk for all moroa vi har hatt, Morphe, og lukke til vidare! Kanskje ser eg deg på vegen ein dag?

Tjukkas!

...og der! trudde de at dette var eit innlegg i fedmedebatten, eller kva? Men nei, dette er eit innlegg om rein glede, nemleg terrengsykling, og denne gongen med Tjukkas.

Eg fekk låne denne artige affæren av Lena, og ut på tur det bar:

No skal ein vel tilstå at Lena og Tore klarte seg fint på piggdekka dei fleste stadene, men artig var det lell. Sykkelen er jo svær som eit hus, 17", og det er og blir litt svært. Men dæven så artig det var å køyre rundt på fine løyper i Romeriksåsen! På snø! Eg har aldri sykla på snø før, eg! Ekstra stas var det at eg klarte å komme meg opp eit par kneikar som dei andre sa var vanskelege.

Når det så blei pause med applesine og banan, var det berre å glise, altså:

Høgdepunkta frå veka i Spania

No har vi jo blogga eit par innlegg frå veka, men eg tenkte eg skulle ta med nokre høgdepunkt og leggje ut dei beste bileta.

Det første biletet her er frå Sant Grau, eit kloster som sjølvsagt ligg på toppen av ein knaus. Dei har visst tenkt "nærmare deg, min Gud" desse munkane, for på kvar topp som har ein lang og bratt bakke opp til seg ligg eit kloster eller ei kjerke. Det fyrste biletet er meg på min dårleg tilpassa sykkel:

Dere tykkjer kan hende eg ser veldig sprek ut? Ja, eg gjer det, men det er fordi eg hadde spurta nedi bakken og hengt over styret ei ganske lang stund og dessuten ete ein sjokolade før Jokke tok dette.

Under ser de Jokke foran det før nemnte klosteret.

Her ser han from ut og freistar tenkje seg korleis det var å vere svolten støtt og dessutan måtte opp fleire gonger om natta for å be og arbeide. Ikkje rart ein ikkje kan sjå from og glad ut på same tid.

Kviledagen brukte vi i Girona, det er ein fin by, og det var godt å sjå noko litt skikkeleg etter å ha blitt utsett for estetisk kriminalitet i Lloret de Mar i fleire dagar. Katedralen i Girona er verdas nest største eittskipa katedral og er om lag tre gonger så svær indanfrå som den er utanfrå. Utruleg. Her er han:

Som de ser så ligg den også nært Gud.

Torsdagen dro vi på laaaaang tur, og her er vi på enda eit kloster nært Gud, men eg fekk vel aldri heilt med meg kva det hette her. Men blide er vi, for her er det ikkje så lenge til lunsj.

Lloret de Mar er fantastisk usjarmerande, og som eg har skrive før, så var sukkertøykjerka med brystvernet heilt klart det beste med Lloret de Mar. Men, kystlinja utanfor, altså Costa Brava, er verkeleg ei kystlinje å rope bravo for, berre sjå her:
Eller her:

Heme!

Heme igjen etter ei flott uke i Spania i overraskende fint vær og like lange bakker som jeg venta... Rapporter kommer!

Jeg undres...

...er Jokke og jeg det eneste paret i verden som tørrspurter på stuegulvet med hvert vårt løse styre?

Rikskommissær Kvåle

I dag fikk jeg mailen jeg venta på: jeg sto på nasjonal kommissæreksamen og kan herved tituleres som rikskommissær Kvåle.

En ny helt

Jeg har skrevet om helter før i år, her er en ny. Takket være en blogg om sykling fant jeg denne artikkelen om en sykkelrytter som heter Kai Reus og som for øyeblikket leder Tour of Britain. Kai Reus ramla av sykkelen under Tour de France for noen år tilbake og etter 11 dager i koma var det få som trodde han skulle komme tilbake. Noen ganger er det godt å ta feil.

Performance

Denne lille musikkvideoen har blitt publisert både her og der de siste ukene, men jeg synes likevel den er god nok til å få en aldri så liten plass her på bloggen. Husholdet er tross alt den stolte innehaver av til sammen seks sykler...

Nye mål

Jeg har bestemt meg for å satse litt på sykling framover. NM ga meg et skikkelig puff i baken, og nå har jeg lyst til å trene mer for sykling og kanskje litt mindre for triatlon. Nå er vel ikke treningsopplegget så veldig annerledes, mitt hovedproblem, eller begrensende faktor som Joe Friel ville kalt det, er manglende utholdenhet og kjørestyrke, og det gjelder enten jeg skal kjøre triatlon eller fellesstart. Fellesstartsritt for damer er sjelden lengre enn tre timer, så langturene mine kan godt begrenses til litt over tre timer. Videre er syretoleranse og spurttrening viktig i sykling, og der vil jeg legge inn litt ekstra trening. Gode svømmeegeneskaper er sjelden etterspurte i landeveisykling, men jeg vil nok legge inn en del svømmeøkter på vinterstid, det er fortsatt viktig å trene variert. Og jeg har jo ikke tenkt å gi opp triatlon helt, jeg tror bare jeg ikke kommer til å kjøre halv ironman, men heller satse på olympisk og sprint, og mer som en avveksling enn som sesongens hovedmål.

Målet i sykling er å begynne å henge stabilt på feltet i løpet av 2010-sesongen, selv om jeg innser at jeg trolig kommer til å falle av innimellom. Fikk for eksempel rapporter fra nordisk veteranmesterskap om at rutinerte ryttere datt av feltet så det sang, og det var ryttere med betraktelig bedre kjørestyrke enn meg. Jeg kommer aldri til å bli klatrer, og jeg kommer neppe til å bli god på tempo heller med mine for øyeblikket 52kg, det er i spurtene jeg skal vise meg fram. Men for å være der spurten går, må jeg jobbe med klatreegenskapene mine og kjørestyrken. I 2011 skal jeg være så god at jeg regelmessig er i spurtene, og da håper jeg å overraske noen. Spurten skal forbedres, jeg har mye knebøy foran meg.

Jeg har langt fram, men jeg skal bli god. Jeg skal faktisk bli så god at jeg vinner spurter, og når jeg kommer til K40-klassen skal jeg være så god at de andre kvier seg for å ta en spurt mot meg. Jeg skal rett og slett bli en liten Cavendish.

Mountain biking

Ever since I first set foot on my beautiful, bright red Italian road bike five years ago (five years, how those littluns grow, eh?) I have felt at home on it and increasingly alienated from mountain bikes. There is something so wrong about their squidgy (flexible) tyres, the plump (solid) built and the awkward (straight) handlebar. However, today I have taken my little grey friend out for adventure, and we had a whale of a time, bouncing and hopping and bumping around on beautiful forest trails, playfully enjoying life in each other's company.

Dopa syklistar?

For å gjere ein sak heilt klar: eg veit ikkje meir enn dykk om kven som et, insjiererer eller innhalerer kva i sykkelverda. Jau, forresten, vi veit at Tom Boonen snortar, og at Thor Hushovd har hatt i alle fall eitt uheldig møte med lasagne.

Det er sjølvsagt umogleg å seie noko om kven som er dopa. Det har vore så mange dopingsakar dei siste åra at vi kan vere ganske visse på at det er mange i TdF-feltet som er dopa, sjølv om dei ikkje er tekne. Eg er skeptisk til syklistar som aldri har ein dårleg dag, til lag som alltid køyrer utruleg sterkt og som mest ikkje set frå seg utslitne hjelperyttarar på vegen. Når vi veit kor mange som har vore tekne, og som jamnt blir tekne, er det ulogisk å tru at dei som køyrer frå doparane er så frykteleg reine...

Det er synd at dopingtradisjonen står så sterkt i syklinga, for det er jo eigentleg ikkje naudsynt. På 100m springing jobbar utøvarane mot eit objektivt mål: verdsrekorden. Men i sykling er det så mykje anna. Om alle var reine ville sikkert dei beste vore dei beste likevel, det er så mykje anna som spelar ei rolle.

I år har touren forresten vore veldig jamn. Kan hende er det eit resultat av at dopingkontrollane har vore hyppigare og at det er fleire reine ryttarar? I år er det ingen som har vore heilt suverene, kan hende med undantak av Cavendish, men les sprinteurs er ei litt særegen gruppe syklistar. Vidare har fleire av dei franske ryttarane vunne etappar, og ein ryttar på eit fransk lag sit med den gule trøya. Eg har skrive før at eg trur dei franske ryttarane kan vere reine, nett fordi dei ikkje hevdar seg så godt, så det er artig at dei gjer det så godt at dei får sponsorar vidare. Det er i alle fall lov å håpe, men eg er jo ikkje nett optimist...

En ekte syklist

I går skjønte jeg at jeg har blitt en ekte syklist, i det jeg oppriktig talt hoppa av glede over å oppdage at mine Centaur-bremsehendler er lettere enn de samme i Chorus-gruppa.

En helt

Jeg har visst hissa på meg noen av dere når jeg skriver at jeg ikke vil ha Armstrong i gul trøye. Min gode venn Hansi har skrevet en kjempelang pro-Armstrong kommentar under innlegget mitt, men min kommentar tilbake gjør jeg like gjerne til et innlegg.

Hansi mener at Lance er en helt, blant annet fordi han har vært syk, gjør comeback, er suveren, kan være rein og så videre. Og ja, jeg er helt enig i at det han gjør og har gjort er fantastiske prestasjoner. Men for meg er han ingen helt. En suveren vinner er ingen helt for meg, en suveren vinner er kjedelig. Og det er det jeg har i mot Lance Armstrong - jeg synes han er kjedelig. En helt for meg, det er en som tar en sjanse, en sjanse kom kan gå galt, og så lykkes, ikke nødvendigvis mot alle odds, men det bør være gode grunner til å sette pengene sine på at det vil gå galt.

I sykkelsporten er det mange helter, og jeg skal forsøke å forklare hvorfor de er helter når jeg ramser dem opp.

Thor Hushovd - for et fantastisk selvmordsrykk i fjellene i touren, for å prøve å ta poeng på toppen. Husker ikke hvilket år det var, men det gikk på trynet, som det måtte. Men så herlig offensivt, da gitt!

Kurt Asle Arvesens forsøk på Cancellara-spurt i 2005, tror jeg det var. Hadde sittet i brudd ganske lenge, og forsøkte å unngå spurtoppgjør ved å ta en Cancellara. Han blei tatt igjen på målstreken og slått med en en halv hjullengde eller noe sånt.

Arvesens etappeseier i touren i fjor - enda mer gledelig nettopp fordi vi husker så godt det tidligere nevnte fosøket hans, og fordi han mot alle odds spurta fra Lampres Alessandro Ballan.

Thomas Voeckler som vant i går: den eneste igjenværende av et brudd som gikk etter bare en time. Han kom inn syv sekunder før feltet tok ham igjen, og trodde det nesten ikke selv. Jeg heier alltid på baroudeurer, det er så moro når de får lønn for strevet, særlig når det er halsløse brudd som går etter bare noen timer. I dette tilfellet er det dessuten ekstra hyggelig at han er fransk, de har jo hjemmebane.

Danilo di Lucas mange, men ett for lite rykk i den siste fjelletappen i årets Giro d'Italia. Rykka og rykka og rykka for å prøve å trette ut Menchov som satt med maglia rosaen, men Menchov satt tilsynelatende ubesværet på hjulet hele veien. Men i spurten ble Menchov parkert - han var tydeligvis helt gåen, så om di Luca hadde krefter til å spurte, ville han ha klart å kjøre fra Menchov i et siste rykk. Men det visste jo ikke di Luca, og Menchov så fantastisk sterk ut.

Carlos Sastres tempoetappe i touren i fjor. Ingen trodde på ham, han måtte virkelig kjøre over evne på tempoen, og i tillegg måtte nestemann på lista, Cadel Evans tror jeg det var, ha en elendig dag i bøylen. Det må ha vært rart å være Sastre den dagen, ha gul trøye nest siste dag i TdF, og samtidig vite at ingen trodde han ville klare det, trolig ikke engang lagkameratene hans. Men Carlos Sastre kjørte over evne og vant Tour de France. Det var et stort øyeblikk.

Sist, men ikke minst. Rabobanks Pieter Weening, en ung og ukjent hjelperytter som stakk tidlig. I 145km satt han aleine i brudd før han ble tatt igjen av T-Mobiles Andreas Klöden like før mål, med feltet jagende bak. Weening spurta som et lass med høggen ved, men klarte å få sykkelen foran Klöden med 0,0002 sekunder, eller omtrent en kvart dekkbredde. Pieter Weening, han er en sann helt.

Lance Armstrong gir ikke gode sykkelopplevelser, Lance Armstrong er syklingens svar på Drillo-fotball, effektiv, men å-så-kjedelig.

Aaarrghh!

Slik eg har for vane har eg no tenkt å bruke litt tid og krefter på å irritere meg over noko på førehand. Eg er utruleg irritert over at Lance Armstrong etter gårsdagens taktiske suksess kan få den gule leiartrøya etter lagtempoen i ettermiddag. Og det er så utruleg irriterande!

Eg var kjempeglad då verdas mest keisame syklist la opp etter kva det no var, 2005-sesongen, endeleg skulle dei ta til å køyre sykkel igjen. Og kva fekk vi? Jau, no har Frankrike rundt vore kjempespanande i fire sesongar. Mykje dop har det vore, men der hadde vel neppe Armstrong gjort noko frå eller til, men kjære vene så artig det har vore å sjå på syklinga: no ble det køyrt litt, ikkje berre sikra. For det er hovudproblemet mitt med Armstrong: han er utruleg keisam. Han rykka ein gong i eit fjell, og så sat han berre der, og laget hans kontrollerte alt som skjedde. Utruleg keisamt. Nei, få han ut. No er eg djupt skeptisk til laget hans også, og håper Sastre, Menchov eller til og med lille Schleck kan slå til i staden. Alt er betre enn Astana, og alle er betre enn Armstrong.

Heia Saxobank i kveld!