01 august 2016

Stisykling ved Nesbyen


Jokke og jeg vinner av og til i det store hyttelotteriet på FFI, og i sommer var vi kjempeheldige: vi tapte egentlig, men de som fikk tilslag fikk ikke fri fra jobb, så 17. juli kunne vi overta Trollbu. Boka Stisykling i Norge anbefalte en tur vi har gått flere ganger på beina, så opp på taket med sykler det bar.

Vegbeskrivelsen var ikke av det lettfattelige slaget, og særlig ikke når turen i boka hadde starta på et av de andre hyttefelta, men vi fant nå fram til slutt likevel. Det blei en del knot, altså, det blei det, det er ganske steinete, og vi var ganske mye nedi. Likevel var det fin lønn å få da vi kom over tregrensa, og bare hadde fin høyfjellssti å kose oss på:
Jokke på vei mot Trommenatten
Fiiin høyfjellssti!
Mellom Trommenatten og Smylilifjell vimsa vi rundt i myra en halv evighet, og turen opp til Smylilifjell var prega av en del leiting. Og det blir ganske tungt også når stien er så liten at en hele tida må tråkke seg gjennom kvist og kvas. Men vi fikk belønning på toppen, altså. Her er Jokke akkurat kommet over siste kneika, og kjenner litt på syra.
Endelig oppe!
Herfra var vi bare altfor opptatt med å sykle til å ta bilder, for herfra og tilbake til Trommenatten kunne vi stort sett sykle på sånne stier. Det var helt nydelig! Egentlig skulle vi ha kjørt ned før, men vi sykla nesten tilbake til Trommenatten og dro ned blåstien mot Bøgaset i stedet. Og der fikk vi testa både utfornervene og nyrefestet, for det skrangla skikkelig. Men vi kjørte faktisk helt ned, og det var rett og slett utrulig moro!

Dagen etter regna det, så da gikk vi med FiveFingers på tur i stedet:
Estetisk kommer det litt til kort. 
Onsdagen skinte så sola igjen, og vi bestemte oss for å prøve samme turen til Trommenatten, men så prøve å kjøre ned den løypa som sto i boka i stedet. Det var enda finere vær, og jeg hadde en ordentlig bra dag, så jeg kjørte faktisk hele knotepartiet helt til det umulige klatrestedet! Utrulig hva litt øvelse gjør, altså. Også klarte jeg å tråkke meg helt opp på Trommenatten uten å ramle av også, ikke rart jeg er fornøyd her!
Alltid glad på toppen.
Men det kosta:
Syre til øreflippene...
Lunsj hører med, her var det virkelig snakk om mat med utsikt. Det peneste her er jo de to lekre fulldemperne, men i øvre høyre hjørne ser vi mot der hytta ligger, og ryggen i mot er omtrent den retningen vi kom opp.

Godsyklene!
Herfra kjørte vi motsatt retning fra forrige tur, og dermed fikk vi den supre stien begge veier. Som den utstyrsglade syklisten jeg er måtte jeg sjølsagt ta bilde av Gianten på toppen av Smylilifjell også denne gangen, jeg synes bildet blei enda litt finere på den måten. Fiiiin sykkel!

Nesten alle utsiktsbilder blir finere med en sykkel. I alle fall når sykkelen er så fin som min.
Og så kjørte vi ned den stien som sto i boka, og da hadde vi mer enn nok med å ikke å psyke ut og å bevare det faste, men avslappa grepet i bremsehendlene. Det skal vel sies at begge deler viste seg tidvis ganske vanskelig, men jeg vil også si at vi klarte det. Var bare litt småskremte da vi kom ned. Og det var ikke særlig tid til å ta bilder. Men vi kjørte helt ned denne gangen også, men unntak av et ganske livlig dropp der vi begge syntes det var på tide å trene litt overkropp med å bære sykkel. Vi tar med sykler igjen hit, altså!
Legg inn en kommentar