Rapport frå heimekontoret

Eg hadde heimekontor på torsdag, men takka vere den utruleg dårlege Blogger-appen måtte eg skrive innlegget ein gong til, for den opphavelege har hengt seg opp. Here goes:

Katta synest det er stas med heimekontor, for då trur ho alltid eg skal stå på pinne for ho heile dagen. Det skjer jo berre delvis, og det synest ho er teit. Så då kjem ho av og til og minner meg på at det ikkje berre er meg i denne hushaldninga. 

Det er veldig vanskeleg å oversjå ho, som de ser, men eg har lært meg triksa. Då tok ho saka i eigne potar, og hjalp meg til å fatte at det er viktigare ting her i verda. Då eg såg kva ho skreiv, må eg seie at katta i alle fall har ganske godt vett. 

Eg syntest framleis det var litt tidleg på dagen, så eg skubba ho vekk for å komme meg litt vidare. Det blei ikkje teke særleg godt i mot, altså, så då var det berre å gjere det skikkeleg - lagre og stenge dokumentet for meg. Filnamnet ho valde kan tyde på at ho synest forleggeri er eit djevelsk innfall. 

Eg tok i alle fall eit hint, og meldte meg på fredagspils med gamle kollegaer, om ikkje dette er eit teikn så veit ikkje eg. 

Smart katte. (Ho fekk sjølvsagt mat etter dette, og vi er godt forlikte, sjølv om ho syntest det tok lang tid før middagen kom på golvet.)

Ny vri

Det er visst mer behagelig på denne måten...

Eitt år!

For eitt år sidan flytta Esterka inn hjå oss, og vi fikk ei til å tenkje på. Ho har sjarmert både oss og dei fleste som har truffe ho, med undantak av den eine naboen... :-) 

 

Livet hennar tok ei vending til det verre då Lukas flytta inn også, men i dag har dei det greitt saman. Dei skulle dessutan båe vore avliva, så eit litt kranglete samliv er nok uansett å foretrekkje.  

Den som sover, synder ikke

Så kattene våre er ganske syndfrie, i alle fall mye av tida. Lukas liker å yogasove:

Pusa er mer konvensjonell søt når hun sover. Her om kvelden skulle jeg gå og legge meg i gjestesenga, som er husets beste seng, noe den vesle pusefrøkna også har funnet ut:

Det ble dobbeltsenga på meg, hvem har hjerte til å forstyrre et så nusselig nøste?

En liten oppdatering

Vi har bryllupsdag i dag!

Det var egentlig ikke det jeg skulle skrive. Nei, i dag har det skjedd flere ting. For det første har jeg observert Lukas gå gjennom luka og ned i kjelleren i dag, bare to måneder etter at luka kom på plass. Dessuten har selvsamme hannkatt fangdebutert, med tråkking og maling. Det blei ikke så mye av den middagshvilen for å si det sånn.

Og i morra er det bare tre uker til Jokke kommer. Forrige uke hadde vi forresten følgende kryptiske dialog:

Ellen: I morra er det bare fem uker til du kommer hjem.
Jokke: Men, det går en log flight i morra..?

Var det noen som skjønte den?

Gressenketilstand, del II

Det tok omtrent halvannen uke før jeg vente meg til å være aleine. De to første ukene holdt jeg meg veldig aktiv, jeg har litt lett for å vegetere når jeg føler meg litt utilpass, så dermed holdt jeg meg i aktivitet.

Så blei det ganske greit. Dette er den første helga jeg er aleine, uten planer på kvelden, og det har vært helt greit. Litt talende at jeg skriver blogg lørdag kveld klokka ti, kanskje, men det passer meg ganske bra. Jeg har sett på et par episoder av Forbrydelsen II, som alle dere andre sikkert har sett på fjernsyn, men som jeg altså ikke fikk med meg.

De to kattene holder meg godt med selskap. Ikke bare insisterer de på å prate, frese og gaule, enten til meg eller til hverandre, men jeg kan jo alltids leite etter dem (de har utvida liggeplassrepertoiret, for å si det sånn), eller prøve å lære Lukas å gå gjennom katteluka. Dessuten gjør de jo rare ting, da. Her om dagen fant følgende lille hendelse sted:

Jeg sto i kjelleren og bretta klær, Esterka tråkka rundt beina på meg. Helt til jeg åpna et skap, og hun sto som fjetra. Katter og hulrom, altså, helt tvangstanke. Skapet var ganske høyt opp, omtrent i brysthøyde på meg. Katta (dette er altså den lille trinne...) stirra på hulrommet. Det var tydelig at hun vurderte om hun ville klare å hoppe opp. For meg var det ganske klart at det ville hun ikke. Men det var denne tvangstanken da.

Katten jumpa.

Det gikk dårlig. Hun fikk forlabbene opp i det begjærte skapet, og alle ti klør satt i treverket. Det ene bakbeinet hadde fått feste i håndtaket på en kommodeskuff, det andre sprella febrilsk ved siden av.

"Mjau!" ("Søren klype!")

"Ja, det der var ikke så stilig.."

"Mjææv!" ("Ja, ikke bare stå der, da!")

"Hva synes du jeg skal gjøre, da?"

"MJÆÆÆÆÆÆVV!" ("Jammen, så GJØR noe da!")

"Jaja, er det bedre sånn?" (Løfter den sprellende baklabben inn på skuffen så den får tak)

"Miieeaaeee!"

*Raaaaaaaas*

Her sklir altså den lille grå ned, med alle klørne ute, ned langs hele kommoden, før hun lander uverdig på ryggen i en slags bananfasong full av grå pels. Jeg er fortsatt litt usikker på om jeg er lei meg for, eller glad for, at det ikke blei kloremerker etter henne. Nei, forresten, jeg er lei meg for det, det ville vært kult.

Og slik går nu dagan

Det begynner å gå seg til med disse to kattene nå. De har funnet seg til rette, og Lukas demonstrerer her en av favorittplassene. Denne er fin, vet dere: utsikt til pusa som ligger i bokhylla, oversikt over meg, og det han tror er full oppmerksomhet - jeg tror ikke han helt har skjønt at jeg ser på fjernsynet (når så du sist det ordet i bruk?) og ikke på han. Dessuten følger det litt håndtering med denne plasseringa, han må jo flyttes på hver gang jeg ønsker å gjøre noe med lyd eller kanaler - fjernkontrollens signaler går ikke gjennom katten. Legg merke til at det er Miss Marple i opptak på fjernsynet. 

Videre blir han mer og mer husvarm, men mest i trygg avstand til den litt meggete pusepiken. Han våger seg sågar opp i soffan (dette er Esterkas plass, altså, selv undertegnede har vært forvist siden hun flytta inn i mai), men bare når Esterka er ute. 

Litt gauling hører likevel med, og det klarer de to helt aleine også, men akkurat i tilfellet under her, så var nabokatten Rocky behjelpelig med å heve stressnivået. Rocky er veldig glad i å gå inn hos folk, og tenker sjelden på at det kan være opptatt der før det er for seint. Esterka fant ham i matfatet en gang, men han ser ikke ut til å ha blitt så skremt av det. Her var det jo dessuten et helt vindu i mellom der. Han satt der i nesten en halvtime, og Esterka gaula mer eller mindre sammenhengende, mens Lukas gjorde helhjerta forsøk på å grave seg ut av vinduet. 

 Så er det da også øyeblikk med rein harmoni. Dette er for eksempel tatt en tidlig morgen, da frokostpatruljen hadde inntatt behagelige stillinger (trolig var de minst halvdøde av sult, i alle fall om de skulle beskrevet situasjonen) mens de minner om at det er to katter her som trenger mat. Og det litt brennkvikt.

Kattepedagogikk

Jeg må vedgå at jeg har mista litt trua på katters vett denne uka. Etter Jokkes mange, og fullstendig mislykkede, forsøk på å lære Esterka hvordan katteluka funka, har vi måttet ta vekk døra. Luka går nemlig ned til kjelleren, og hun MÅ ha tilgang til kjelleren, for der står kassa hennes. Jeg har altså hatt et hull i kjellerdøra siden lørdag.

Så kom kulda. Og da er det ganske u-stas med høl i døra ned til den kalde kjelleren, altså. Kattehviskeren Ellen til verket.

Med mer tiltro til kattas apetitt enn til vettet, tok jeg med meg ei skål med illeluktende laksemousse og tredde gjennom luka. Katta mjaua. Så åpna jeg luka litt, katta stakk hue inn til laksen, og så slapp jeg luka så hun fikk den i panna. Men du vet, mat er viktigere enn å skåne skallen, så det gikk fint. Og så ble laksen spist. Selv ikke Lukas' snusing i baken fikk henne til å vike fra skåla:

Til slutt gikk hun helt gjennom, og hun klarte å komme seg ut igjen også. Vi har en lukesertifisert katt!

Lukas derimot har ikke knekt koden. Oppmuntret av framgangen satte jeg hans lakseporsjon på innsida også. Men han er for skvetten til å bli med bort, og skvatt bare unna da jeg slapp ned luka i panna hans. Enda så forsiktig jeg var. Så han brukte hele kvelden på å tråkke og tråkke og stirre på maten, men han kom seg ikke gjennom. Jeg håper å få prøvd igjen en gang hun er ute, slik at han ikke har henne å tenke på. Han har fulgt henne mot luka en del ganger, men hun snur seg jo og freser til ham, og da er det ikke så rart at han uteblir. Heldigvis har han kasse på rommet sitt, så det er ikke så farlig. Han er forresten i ferd med å etablere seg der oppe:

Jeg må bare få poengtere at dette er tatt ovenfra, han ligger på teppet, ikke på kanten. Men han liker altså å klemme seg inntil kanten. Og det grundig.

Gressenketilstand

Jeg tror jeg har gått inn i en slags "fødselsdepresjon" etter at Jokke dro i går. Føler meg apatisk og giddalaus, med unntak av når jeg sitter med puslespillet. Det kan selvsagt også ha noe med at jeg nå ikke har sovet særlig bra på over to uker. Jeg hadde store planer om å legge meg tidlig i går, men ca. 22 løp Kaos inn på soverommet og gjemte seg der han kunne få mest støv i pelsen: under senga. Prøv å få han ut att, da. Bare å gi opp.

Jeg fikk ham ut, og etter en aldri så liten jakt etter ham fikk jeg scoopa'n og bura'n inne på rommet hans. Da var det Esterka som kom joggende, rett inn på soverommet og rett opp i senga. Bunte seg sammen, akkompagnert av motormaling. Jeg hadde ikke hjerte til å jage henne vekk, så misfornøyd som hun har vært i det siste. Men jeg sover jo ikke så godt med katt midt i bingen. Så der er vi nå, da.

Det er imidlertid noe bedre stemning i heimen nå. Da Pusa kom inn igjen etter morrarunden var det snutemøte. Og det skjedde i matfatet i går også. Esterka gauler litt, men det er mer klagemjau (litt forsterka "herregudsomderesomlermedåfåutdennamaten"-mjau) enn skremmemjau. Og stemningen er litt bedre, litt mindre trykka. Esterka har begynte å majue litt når hun vil ha mat, også når han er ute av rommet, og i går malte hun sågar litt enda han var i rommet. Han blei jo selvsagt glad og gikk nærmere, og dermed endte hun med å klore meg da jeg klappa henne, men så var det slutt. Det går bedre, altså.

Og så får jeg hjelp til å pusle, det vil si at jeg får hjelp til å få puslespillet til å vare mye lenger...

Kattefelle

Katter og esker er vel et kjent fenomen, men det er likevel ganske morsomt, de er jo helt besatte av å krabbe oppi slike.

Rakk dessverre ikke å få tatt bilde av at hun snudde seg oppi kurven, hun gikk egentlig opp i den med snuta mot veggen. Det var en baksing uten like for å få snudd seg, hun er jo ingen liten katt..

Kattevask

Bokstavelig talt, altså. Litt usikker på hvem det var mest traumatisk for: katta som måtte i grønnsåpebad, eller eieren som syntes fryktelig synd på henne da mjauinga var på det såreste.

Trøster meg med at det trolig var til det beste.

Ein liten drapsmaskin

Ikkje så lett å sjå for seg når ho ser ut som her,  men (det silkemjuke) skinnet bedrar. Esterka brukar ikkje å mjaue så mykje når ho ikkje ser oss,  så Jokke var litt overraska over å høyre mjauing utanfrå i går. Men der sto ho, med ei diger, berre halvdau, jordrotte mellom labbane. Og mjaua stolt. Kverka stakkaren gjorde ho først etter å ha motteke ros og skryt. 

Ti minutt seinare var berre snuten og nokre tarmar att.  Knaseljoden var ikkje til å halde ut. 

I dag tidleg kom ho med ein bitteliten fugl.  Eg er glad døra var att så kreket blei lagt på trappa, eg er berre dels motivert for å få daue dyr inn i stova. 

 Brutal? Eg?

Dere må da fatte...

...at jeg vil uuut?!
Kattelita skjønner ikke at hun er innesperra fordi vi beiser terrassene, og synes vi lever opp til inntrykket om litt trasige åpningstider in dette huset..

Ein ny familiemedlem

Dag 1: Torsdag henta vi heim den nye familiemedlemmen vår, huskatta Esterka. Ho har budd hjå ein kar litt lengre ned i Solvegen, men han så seg nøydd til å sjå seg om etter ein adoptivfamilie, for han er så mykje vekke. Og då var det jo godt at Jokke og eg ikkje hadde fått ut fingeren enda og fått henta oss ein katt alt. Lille Esterka (ho er eigentleg ikkje så lita, 4,6kg huskatt er faktisk ein del) mjaua vilt då vi dytta ho inn i buret og bar ho med oss opp på Toppen. Ho var ikkje mykje høg i hatten då ho sprang rundt og gjorde seg kjend: 

Dag 2: Natt til torsdagen blei ei prøving for både katt og folk. Esterka er vand med å gå ute om natta, men ein må jo halde kattar inne ei god stund etter at dei blir flytta, og dermed måtte vi høyre på den såre mjauinga hennar heile natta. Eg trur diverre ho hadde det verre enn oss, men ingen av oss sov så mykje. 

Dagen etter var likevel mykje betre. No hadde ho oppdaga sofaen, og fann mykje trøyst i ullteppet som låg der for å skydde mot kosekloring. Dette ser då ut som ei ganske harmonisk monsine, synest ikkje de også? 

Dag 3: Skepsisen er overkomme. Ikkje nok med at ho tillet oss å klø ho på magen, ho maler så det rister i det vesle dyret, det er som å ha ein bitteliten motor i huset. Duuuurrrrrr. 

Skal seie dette går mykje betre enn venta, altså. Eg er redd de må førebu dykk på ein del kattebilete framover, eg har jo gått heilt i mammamodus, og når rekkjehusbonden anten skal på øving eller lese til eksamen, så vil det nok vere den lille kattedama som blir hovudleikekamerat. De får melde i frå i kommentarfeltet om de blir lei av kattenyhenda, eg skjønar jo sjølv at dei ikkje er like aktuelle for dykk!