02 februar 2013

Gressenketilstand, del II

Det tok omtrent halvannen uke før jeg vente meg til å være aleine. De to første ukene holdt jeg meg veldig aktiv, jeg har litt lett for å vegetere når jeg føler meg litt utilpass, så dermed holdt jeg meg i aktivitet.

Så blei det ganske greit. Dette er den første helga jeg er aleine, uten planer på kvelden, og det har vært helt greit. Litt talende at jeg skriver blogg lørdag kveld klokka ti, kanskje, men det passer meg ganske bra. Jeg har sett på et par episoder av Forbrydelsen II, som alle dere andre sikkert har sett på fjernsyn, men som jeg altså ikke fikk med meg.

De to kattene holder meg godt med selskap. Ikke bare insisterer de på å prate, frese og gaule, enten til meg eller til hverandre, men jeg kan jo alltids leite etter dem (de har utvida liggeplassrepertoiret, for å si det sånn), eller prøve å lære Lukas å gå gjennom katteluka. Dessuten gjør de jo rare ting, da. Her om dagen fant følgende lille hendelse sted:

Jeg sto i kjelleren og bretta klær, Esterka tråkka rundt beina på meg. Helt til jeg åpna et skap, og hun sto som fjetra. Katter og hulrom, altså, helt tvangstanke. Skapet var ganske høyt opp, omtrent i brysthøyde på meg. Katta (dette er altså den lille trinne...) stirra på hulrommet. Det var tydelig at hun vurderte om hun ville klare å hoppe opp. For meg var det ganske klart at det ville hun ikke. Men det var denne tvangstanken da.

Katten jumpa.

Det gikk dårlig. Hun fikk forlabbene opp i det begjærte skapet, og alle ti klør satt i treverket. Det ene bakbeinet hadde fått feste i håndtaket på en kommodeskuff, det andre sprella febrilsk ved siden av.

"Mjau!" ("Søren klype!")

"Ja, det der var ikke så stilig.."

"Mjææv!" ("Ja, ikke bare stå der, da!")

"Hva synes du jeg skal gjøre, da?"

"MJÆÆÆÆÆÆVV!" ("Jammen, så GJØR noe da!")

"Jaja, er det bedre sånn?" (Løfter den sprellende baklabben inn på skuffen så den får tak)

"Miieeaaeee!"

*Raaaaaaaas*

Her sklir altså den lille grå ned, med alle klørne ute, ned langs hele kommoden, før hun lander uverdig på ryggen i en slags bananfasong full av grå pels. Jeg er fortsatt litt usikker på om jeg er lei meg for, eller glad for, at det ikke blei kloremerker etter henne. Nei, forresten, jeg er lei meg for det, det ville vært kult.


Legg inn en kommentar