Jeg tror jeg har gått inn i en slags "fødselsdepresjon" etter at Jokke dro i går. Føler meg apatisk og giddalaus, med unntak av når jeg sitter med puslespillet. Det kan selvsagt også ha noe med at jeg nå ikke har sovet særlig bra på over to uker. Jeg hadde store planer om å legge meg tidlig i går, men ca. 22 løp Kaos inn på soverommet og gjemte seg der han kunne få mest støv i pelsen: under senga. Prøv å få han ut att, da. Bare å gi opp.
Jeg fikk ham ut, og etter en aldri så liten jakt etter ham fikk jeg scoopa'n og bura'n inne på rommet hans. Da var det Esterka som kom joggende, rett inn på soverommet og rett opp i senga. Bunte seg sammen, akkompagnert av motormaling. Jeg hadde ikke hjerte til å jage henne vekk, så misfornøyd som hun har vært i det siste. Men jeg sover jo ikke så godt med katt midt i bingen. Så der er vi nå, da.
Det er imidlertid noe bedre stemning i heimen nå. Da Pusa kom inn igjen etter morrarunden var det snutemøte. Og det skjedde i matfatet i går også. Esterka gauler litt, men det er mer klagemjau (litt forsterka "herregudsomderesomlermedåfåutdennamaten"-mjau) enn skremmemjau. Og stemningen er litt bedre, litt mindre trykka. Esterka har begynte å majue litt når hun vil ha mat, også når han er ute av rommet, og i går malte hun sågar litt enda han var i rommet. Han blei jo selvsagt glad og gikk nærmere, og dermed endte hun med å klore meg da jeg klappa henne, men så var det slutt. Det går bedre, altså.
Og så får jeg hjelp til å pusle, det vil si at jeg får hjelp til å få puslespillet til å vare mye lenger...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar