Kattepedagogikk

Jeg må vedgå at jeg har mista litt trua på katters vett denne uka. Etter Jokkes mange, og fullstendig mislykkede, forsøk på å lære Esterka hvordan katteluka funka, har vi måttet ta vekk døra. Luka går nemlig ned til kjelleren, og hun MÅ ha tilgang til kjelleren, for der står kassa hennes. Jeg har altså hatt et hull i kjellerdøra siden lørdag.

Så kom kulda. Og da er det ganske u-stas med høl i døra ned til den kalde kjelleren, altså. Kattehviskeren Ellen til verket.

Med mer tiltro til kattas apetitt enn til vettet, tok jeg med meg ei skål med illeluktende laksemousse og tredde gjennom luka. Katta mjaua. Så åpna jeg luka litt, katta stakk hue inn til laksen, og så slapp jeg luka så hun fikk den i panna. Men du vet, mat er viktigere enn å skåne skallen, så det gikk fint. Og så ble laksen spist. Selv ikke Lukas' snusing i baken fikk henne til å vike fra skåla:

Til slutt gikk hun helt gjennom, og hun klarte å komme seg ut igjen også. Vi har en lukesertifisert katt!

Lukas derimot har ikke knekt koden. Oppmuntret av framgangen satte jeg hans lakseporsjon på innsida også. Men han er for skvetten til å bli med bort, og skvatt bare unna da jeg slapp ned luka i panna hans. Enda så forsiktig jeg var. Så han brukte hele kvelden på å tråkke og tråkke og stirre på maten, men han kom seg ikke gjennom. Jeg håper å få prøvd igjen en gang hun er ute, slik at han ikke har henne å tenke på. Han har fulgt henne mot luka en del ganger, men hun snur seg jo og freser til ham, og da er det ikke så rart at han uteblir. Heldigvis har han kasse på rommet sitt, så det er ikke så farlig. Han er forresten i ferd med å etablere seg der oppe:

Jeg må bare få poengtere at dette er tatt ovenfra, han ligger på teppet, ikke på kanten. Men han liker altså å klemme seg inntil kanten. Og det grundig.