I går skulle Jokke og jeg handle litt, og dro for kuriositetens del til Arnes. Arnes var sjappa vi gikk til i storefri på ungdomsskolen, og bare da vi gikk i niende, det var jo bare niendeklassingene som fikk lov til å gå utenfor skolen. Og der følte jeg med grundig diskriminert mot når Arne sjøl sto i døra og bare slapp oss inn tre og tre. Jeg hadde aldri noe særlig til overs for hans syn på ungdommer som tjuvaktige og uærlige, så jeg handlet ikke så mye der.
Men, nok om det. Mens vi så i går gikk rundt blant reolene, som ikke er flyttet nevneverdig på siden jeg gikk ut av niende i 1992, kom vi over Balsfjordost! Balsfjordost! I Rælingen! Der lå den, gul og fin, med en lysende krans rundt seg, mens englesangen bredte seg i kolonialens ellers ganske så grå lokaler. En nordnorsk åpenbaring, et glimt av ei hjembygd i ei anna hjembygd, på en helt vanlig mandag.
Det var en deilig stund. Selv om englesangen opphørte da damen i kassakøen tok telefonen sin.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar