23 oktober 2007

Kvinnekanal?

Jeg ser med vantro på programoversikten til den nye kvinnekanalen ”FEM”. ”En engel i blant oss” tre-fire ganger på rad i dag, lørdag. Jeg ser en overskrift, ”fakta/dokumentar” står det på den, jeg klikker på den, og jeg får presentert ”Extreme Hollywood”, akkompagnert av bilder av Jude Law og Britney Spears. Jeg titter litt på programoversikten for de nærmeste dagene, og det samme møter meg: amerikanske serier, amerikanske realityserier og en og annen dokumentar. Om kjendiser og glamour, ikke en eneste politisk dokumentar, ingen nyheter, ingen populærvitenskapelige programmer, og heller ikke sport, jeg skal innrømme at det siste fremstår som kanalens klart mest forsonlige side.

Min første reaksjon er vantro – det MÅ da være noe annet her? Min neste reaksjon er sinne – jeg er kvinne, men jeg vil se andre programmer enn ”En engel i blant oss”, jeg er lever i denne verden, ikke i den neste! Min endelige reaksjon er avmakt – dette er altså det bildet kvinner har skapt av seg selv siden likestillingens BH-brenning på det kjønnsbehårede 70-tall. For det er vi selv som har skapt bildet av Kvinnen anno 2007. Som kvinne er jeg altså lidenskapelig opptatt av tidens skjønnheter, enten de er modeller, filmstjerner eller gift med en fotballspiller. Mine største problemer er i følge reklamene underlivssopp, brusete hår og i den grad jeg evner å skjele til mine omgivelser: skitne dusjkabinett.

OK, FEM er ikke virkeligheten, og det er for tidlig å si om kanalen kommer til å blomstre eller dø. Det er også mulig at jeg har for stor tillit til tv-kanalmakere, men jeg vil da tro at de har gjort noen markedsundersøkelser før de fastsatte programtilbudet. Og dette er et vesentlig poeng: FEM er kanskje ikke virkeligheten, men kanalens tilbud er da vitterlig en refleksjon av virkeligheten: tilstrekkelig mange norske kvinner vil se serier om interiør, om det overnaturlige og hjemme-hos-reportasjer.

Det slår meg at kvinner i Jane Austens samtid hadde mye av det samme imaget. De skulle helst ikke engasjere seg i politikk, men lese romaner og dikt, det var fint om de kunne synge, og å spille piano var en selvfølge. Kort oppsummert: kvinner er fine som pyntegjenstander, klart ubrukelige til noe mer. John Stuart Mill argumenterte i sin tid for at undertrykking og ikke minst mangelen på utdanning av skarpe kvinnehoder, var sløsing med ressurser. Men når jeg ser hva høyt utdannede kvinner i dag bruker sin frihet, kunnskap og forbrukermakt til, så tenker jeg at Mill kanskje overvurderte oss? Når kvinners forbruk i så stor grad går til dekor, så er og blir kvinnen enten pyntende eller pyntet.

Ibsens Nora ville ikke være en lerkefugl, men det virker som om Kvinnen anno 2007 ønsker seg nettopp det. Jenter pynter seg i rosa, de ønsker å være små prinsesser, verdens kanskje mest overflødige yrke. Tenåringsjentene pynter seg i rosa og svart, drømmeyrket er pyntedokke. Pynting av kvinnekropp er fulltidsbeskjeftigelse, og når statusen i flokken er proporsjonal med tiden det tar å pynte skroget, blir det liten tid til å pynte intellektet. Jane Austens kvinner satt fast i et samfunn som definerte kvinners intellektuelle kapasitet som mindreverdig, FEMs seere lar seg ikke nedverdige til å bruke den. Jane Austens kvinner ble undertrykket av menn – dagens prinsesser klarer dette utmerket godt selv.
Legg inn en kommentar