21 mai 2007

Jeg biter i den sure kamelen!

I nesten ett år nå har jeg trent ganske målbevisst for Seigmann, halv jernmann organisert av verdens beste triatlonklubb. Det gikk kjempebra kjempelenge, jeg løp og løp og løp, og sykla veldig lite og svømte enda mindre.

Men det er nå dissa beina da, som er problemet. Det var kulda som tok meg. Jeg trente intervall på beina helt fram til februar. Da kom sprengkulda til Nordkjosbotn, og det var det. Du drar ikke på løpetur i -25, så da var det bare å vente på våren. Våren kom den, men innen den tid hadde beina mine vent seg av med denne løpinga, og ikke kom de i gang igjen heller. Nå er det 21. mai, jeg har levert inn hjemmeeksamen, og jeg kan fortsatt ikke løpe sammenhengende i 20 minutter uten å få vondt. 1. juli skulle jeg løpt halvmaraton. Det er bare å gi opp, det kommer ikke til å skje.

Jokke pleier å si at man konkurrerer for å trene, og det er egentlig godt sagt, og ganske treffende. Men det er ikke noen vits i å trene mot et mål som ikke kan nås, da er det bedre å endre målet. Skulle jeg fortsette å leve i håpet ville hver treningsøkt fram til 1. juli vært nedtur, og det gidder jeg ikke. Da er det bedre å endre målet, og heller kose meg med de treningsøktene jeg får. Selv om det ikke er overgangstrening...

2 kommentarer:

Oslofjord Triatlon sa...

Stor klem fra meg! Men du vet jo selv at du gjør det rette. Nedtur men ingen veg utenom.

Fremad mot nye mål og topper!

Jokke sa...

Det skal nok rette seg. Jeg bare lærer meg naprapatdødsgrepet på iliotibalsena, og vips du løper som ingen noen sinne har løpt...

Hvis du foretrekker å slippe kan du prøve tips og triks for egenterapi.