Kuvøsesamfunnet

Først kom jeg over en artikkel om matteangst, og hvor synd det er på alle de som ikke får til matematikk og som dermed ikke opplever mestring og trivsel. Deretter er jeg nødt til å høre på en hel masse velmenende pjatt om mestring og trivsel og tydelige regler og klare konsekvenser og advarsler og kreativ ros og gud-vet-hva som ikke veltet ut i strømmen av illeluktende, men akk så velment kosepedagogikk.

I det norske kuvøsesamfunnet anno 2007 har de diagnostiserte alle rettigheter. De skal få studere uten studiekompetanse, de kan velge på øverste hylle blant skoleplasser, og er de så gjennomført udugelige at de ikke klarer å stå i jobb, ja da får de pensjonspoeng mens de er arbeidsledige. Er du dårlig til å lese? No problemo, kommunen bevilger ekstralærer. Får du angst av å multiplisere? Slapp av, du kan få studere uten studiekompetanse, du - din rett til skoleplass er nemlig omvendt proporsjonal med din evne til å få utbytte av den.

Og i mellomtiden venter de begavede tålmodig på tur.

Arbeidssomme, initiativrike og flinke ungdommer må pent finne seg i å stå sist i køen, det er tross alt viktigere å ta vare på alle de som ikke kan få brukt utdannelsen sin. Alle de som enten oppfører seg for dårlig, møter opp for lite, eller bare har nok problemer til å sysselsette et kommunalt sosialkontor på egenhånd, de må få lov til å gå på skole. For ikke å snakke om alle de som bare rett og slett ikke er så veldig lure. Jeg orker ikke å begynne engang. På skolen må de normale elevene vente med å få hjelp til urokråkene har blitt kasta ut, og det er jo rett og rimelig - kanskje har bare en tredel av timen gått med til tull, og da er jo tross alt mesteparten av timen igjen til å bruke på normalelevene.

Er det bare jeg som synes at dette er utrolig urettferdig? I en klasse på 15 elever, hvorav to har problemer med å oppføre seg som folk, er ikke summen av de 13 elevenes rett til skolegang ganske betydelig større enn de 2 elevenes rett til skolegang? Hvorfor er vi nødt til å prioritere oppdragelse av en minoritet framfor utdannelse av en majoritet? Er de 13 elevenes vitnemål mindre viktige enn de uroliges trivsel?

Er forresten trivsel alltid et sunnhetstrekk? Trivsel forbindes med behag, men å lære er ubehagelig. og slett ikke trivelig! Burde ikke elevene lære seg å leve med et visst ubehag, det ubehaget som følger av at de enda ikke mestrer? Det er vel ikke noen vits i å lære noe en mestrer? Da er det jo for lett!? Slit er dovenskap på vei ut av kroppen, men i kuvøseskolen i kuvøsesamfunnet er det ikke nødvendig med slit. Det er trivelig og varmt og godt og trygt og behagelig, og smilende pleiere pludrer og steller jevnlig med de små.

Og så lurer vi på hvorfor norsk skole er så dårlig.