15 april 2007

Blogger og vennenettverk og greier

Hva er det med oss? Vi henger oss med på virtuelle vennenettverk, vi blogger i hytt og gevær, markedsfører oss på nett med bilder og videoer, kommentarer til andres sider, og generelt sett bruker en hel masse tid på å lage oss et ekstra liv på nettet. Hva er det med oss?

Og her er det vesentlig å få med at jeg er en av oss, altså. Gi meg et brukernavn og et passord, muligheten til å laste opp bilder, se på andre folks vennesider og så videre, og jeg er helt i hundre. Og nå lurer jeg virkelig på hva dette er for noe. En ikke mindre enn voldsom vilje til å bli sett, å markedsføre våre liv, si noe, være tilstede?

Jeg pleier alltid å spørre meg selv hva som mangler i ens reelle liv når en på død og liv skal lage seg et nettliv også. Så da lurer jeg litt på hva jeg mangler som jeg må kompensere for. Ok, jeg bor 170 mil fra de fleste vennene mine, så det er nærliggende å se at jeg i stedet for å se vennene mine til daglig heller satser på å holde kontakten via nettet. Det er billigere enn å ringe, og for meg som hater å snakke i telefonen er det helt klart mer behagelig. Men jeg har Martin og Tove med i vennenettverket mitt på nettet, Hi5, og dem ser jeg jo daglig i Martins tilfelle, i hvert fall ukentlig i tilfellet Tove. Dessuten har jeg laget en profil for Tigern, og han bor jeg sammen med. Når jeg tenker etter skal jeg holde Tigern utenfor dette, jeg tror mitt forhold til tøytigeren min kanskje hører innunder en litt mer spesialisert del av psykiatrien, og kan ikke i rettferdighetens navn sammenlignes med folk flest som skaper seg et virtuelt liv. Ett sted må grensen gå, og den går her omtrent.

Det hadde dere ikke forventet - at Ellen åpent innrømmer at hennes forhold til tøydyret antagelig er litt i utkanten av normalvariasjonen. Jeg liker å overraske.

Men tilbake til de virtuelle liv. Jeg skjønner egentlig mange av dem som bygger seg opp et liv på nettet. Nettet er en mulighet nummer 2. På nettet kan man lage en identitet som er nærmere den man kanskje drømmer om å være, eller man kan leve ut sider av seg selv som man ikke bruker så mye i dagliglivet. Bor man i Nordkjosbotn (folketall 2005: 475) er det antagelig langt mellom andre Star Trek-entusiaster, for eksempel.

Jeg hører ikke egentlig innunder denne gruppen. Jeg bare skriver og skriver og skriver om mitt eget lille liv. Forteller om hva jeg gjort i helgen, legger ut illustrerende bilder, og håper at noen leser det. Håper at noen ser meg. Og blir veldig glad når noen har sett. For det må jo være det det til syvende og sist dreier seg om - å bli sett? Og når man ser det sånn, så blir det hele fryktelig primitivt, synes jeg. Nå har jeg aldri sagt at jeg ikke er primitiv, så jeg har forsåvidt æren i behold, og jeg har helt klart et langt fremskredent oppmerksomhetsbehov, så slik sett passer dette godt på meg i hvert fall.

Men til slutt, uten sammenligning forøvrig: er ikke dette egentlig den samme greia som fuglegutter som kvitrer for harde livet i håp om at en parringsvillig fuglepike skal dukke opp? Egentlig?

Må stikke nå, skal innom et par nettverk før jeg drar hjem og lager søndagsmiddag til to eller tre av Hi5-vennene mine.

2 kommentarer:

Jokke sa...

Fant ut at jeg måtte ta en titt allikevel. Ellen i selvransakelse er sjelden kost, og ikke noe man vil gå glipp av :-)

Som et à propos:
http://forbruker.no/jobbogstudier/studier/article1736526.ece

Og, du. Forholdet ditt til tøytigeren er kanskje litt i ytterkant av normalvariasjonen. Men det er kjærlig og godt (forholdet altså), og det er viktigst.

Jokke sa...

Dette er lenken, forresten