Mitt nordnorske eventyr

Jeg skal flytte sørover. I går fikk jeg melding fra Bjørnholt, på SMS av alle ting: "Ja, vi klarer en delt stilling". Det føles riktig, magefølelsen er god, jeg gleder meg til å flytte inn i Stallerudveien til Jokke, selv om det er litt uvirkelig at om en måneds tid har jeg flyttet!

Men jeg kommer til å savne Nord-Norge. Da jeg flytta, hadde jeg visse ideer om hvordan det ville bli, hva jeg skulle gjøre og så videre. Noe fikk jeg rett i, men mest var jeg på jordet. Jeg hadde trodd jeg skulle stå masse på ski i Lyngen - jeg har ikke vært i Lyngen på ski engang. Jeg hadde forventet stabilt skiføre - den første høsten regnet det hver dag i et halvt år. Jeg tuller ikke, selv nordlendingene var vonbrotne. Jeg har sjelden vært så miserabel - det regnet og regnet og regnet og regnet, det var mørkt og trist, og jeg studerte pedagogikk, verdens tristeste og mest patetiske "fag". Nordlendingene gikk rundt og fortalte søringen om hvor trivelig det er med mørketid, og hvor hyggelig det er å brenne lys i mørketida. Men det var bare mørkt og trist og jeg studerte ped, og stearinlys kan gjøre lite med patetiske ideologier og konstant trøtthet. Ble selvsagt ikke mindre trøtt av å lese ped, da, det er klart.

Men i løpet av den høsten ble jeg også kjent med Arlene og Ingrid. Supre kolleger har jeg hatt. Evig arbeidende Arlene - hvem skal jeg skjelle ut nå? Hvem skal jeg snylte på ideene til uten henne? Og Ingrid. Ingrid fikk meg med i Noregs Mållag, det kan trygt sies å være en uforutsett bivirkning av å flytte til Nord-Norge. Nå sitter jeg til og med i styret! Jeg ble med fordi Ingrid sa jeg burde, og Ingrid pleier å ha rett. Nå kjemper jeg nynorskens sak med et temperament ikke mange andre enn meg kan oppdrive, selv søringene hører etter. Ingrid hadde rett, ikke uventet. Jeg blir å savne Ingrid og Arlene, de har hjulpet meg masse, og vi har stilt opp for hverandre når elevene går oss på nervene, eller det bare er litt stress på gang. Eli er en evig pessimist med sans for humor, vi forstår hverandre. Hver morgen møter jeg Trond med et "morning", mens vi fniser litt stille over Monty Pythons inngripen i morgenrutinen. Ingunn og jeg levde i en slags pultmessig symbiose i fjor. Det var stadig litt uklart hvem som eide hva, ingen av oss kan beskyldes for å ha det særlig ryddig på pulten, men vi levde ganske lykkelig sammen i alt rotet. Men den virkelige forsøstringen skjedde ikke før vi oppdaget vår felles forkjærlighet for allting gratis!

Og Martin. Hvor skal jeg begynne? Martin var den andre eller tredje jeg hilste på, Eli likeså. Etter det husket jeg ikke navnene på alle jeg traff, men jeg husker at Martin hadde på seg ei kul trøye med "Osaka Roller Rink" på. Og at han fortalte at han var avdelingsleder på mek. "Holde seg inne med ham", tenkte jeg, "greit å kjenne mekkegutta når bilen streiker". Og så skreik jeg meg til å bli med ham og Hugo til Russetind. Tror han var litt skeptisk til søringdama da. Jeg sleit fælt med å henge på dem opp til toppen, og jeg tror han syntes jeg var litt wannabe. I hvert fall ble jeg behandlet som en liten unge da vi var på tur til Gappo, bare fordi jeg glemte å skru på ventilen på propanbeholderen. Ble i grunnen behandlet litt som en småunge helt til jeg dro Martin til topps på Storvasstind i fjor sommer, etter det har vi vært likestilte.

Det blir ganske ille å flytte fra Martin. Før hadde jeg Hans-Georg, og nå har jeg hatt Martin. En intellegent lekekamerat som alltid er med på både tur og trening, som en kan le seg skakk med, og bruke som mental søppelkasse. En som i god pappa-stil sjekker olja på bilen min, pusser felgene med tannbørste og mater meg når han er sulten og ikke kan forestille seg at det ikke skulle gjelde meg. Som sier i fra når han har vafler på kontoret, og smører ski for meg når vi skal gå skirenn. Som pusher meg når jeg er lat, og som av og til forteller meg at jeg tar feil. Martin er det eneste mennesket som noen gang har fortalt meg at følelsene mine var feil, og at jeg måtte endre dem. Han hadde selvsagt rett. Jeg liker folk som ikke er værhaner, og som ikke er så redde for å si i fra. Martin tar en kamp. Det er kult. Også er han fryktelig konkurranseinnstilt, akkurat som meg. Vi har kjørt på ski i lyset fra aurora borealis, slitt oss til Gappo på hålkeføre, sprella Piggtindrennet på elendige ski, drukket øl på Kjellerstua, danset til alt verket og kjeftet på hverandre. En orntli' venn.

Men det skal bli digg å slippe lua i juni.