Kjæresten min har fått masteroppgave.
Det er en vanlig misforståelse at et høyeregradsstudium er noe du holder på med. Tvert i mot er høyeregradsstudier noe som holder på med deg. En hovedfags- eller masteroppgave er ikke en oppgave, det er en tilstand. Masteroppgaven spiser seg inn i deg som en snylter, infiltrerer alle deler av systemet, og tar etter hvert kontroll over kropp og sjel. Gode avsnitt gir god holdning og optimistisk livssyn, skrivesperre kaster den stakkars høyeregradsstudenten ut i panikk. Pårørende anlegger hviskende stemmeleie og listende gange, alt for å tekkes Masteroppgaven. Det Onde Imperiets font-helvete fremprovoserer tallerkenkasting og hysteriske tårer, en vellykket veiledningstime gir noen timer i paradis før apatien setter inn. Alt fullstendig uforutsigbart.
Nå har altså Jokke fått masteroppgave, så nå er jeg offisielt Pårørende. Det går an å leve med en høyeregradsstudent, men det fordrer en viss glede over å være alene, og ganske stor improvisasjonsevne: det er nemlig umulig å vite om det er Kjæresten eller Masteroppgaven som kommer hjem, og de to har ofte motstridende fritidsinteresser. Det vanskeligste er kanskje likevel å være overbærende på en ikke-overbærende måte – overbærenhet overfor Masterstudenten har omtrent samme virkning som bensin på bål, men er fryktelig vanskelig å unngå for en som tross alt er cand. philol., og cand.alt...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar