Jeg skjønner ikke bæra!

Å Ellen ler skikkli a meg når jeg sier det, men jeg skjønner ikke bæra. De er sure, vasstrokkne å lukter ekkelt, menn Ellen peller å peller å peller å jeg satt fast i sælan å kom ikke løs.

Jeg har vært på tur i hælja, å jeg gleda meg skikkli, for Martin sku komma på besøk å vi sku på fjelltur. Menn så sku vi pluttsli på skautur i stede, foratte det regna så fært visstnokk. Det var forsåvitt greit det å, jeg liker meg i skauen jeg, der kan jeg stort sett få jakkte å gå løs å sånn.

Å det bynte bra, da. På fredassmorran fikk vi egg å bæiken hoss Kjellæu (morra til Ellen) siden vi sku ut å sånn. Kjellæu er alltid sjenerøs me mat til meg å så det var en bra start. Å på fredasskvellen hadde de biff å greier, å jeg fikk jakkte å jeg fikk en håggårm. Det er kule dyr, raske å vansklie å få tak i å smaker bra åsså. Menn så kom lørdan. Å Martin gnog da: "I ajll værdn for maurtua!", som om non bryr seg om mævver, å ""Steike for non grantrer", uten å se engang alle smågnagera. Litt merkli fokus kann du si.

Men det verste var "Dæven søkke tel blåbbær!", for da bøyde dem seg ned å pella blåbbær. Å ikke en eller to likksom, nei nei, dem pella å pella. Åsså BÆR da, latteli mat, skikkeli byttedyrmat, da. Jeg fnyser a dyr som eter bær, ass. Menn jeg har nevnt at menneskene mine er litt patetisk utrusta før, jeg, ikke klør å tenna demmes er jo en vits, men det som dreiv meg til vanvidd da var atte jeg satt jo i sekken till Ellen, med utsikkt likksom over venstreskuldra hennes, å med liggeunnerlaget i ryggen. Det var åkæj det asså, men når hu driver å bøyer seg ned, så blir jo jeg kvalm etterhvert da! Det jynger jo fram å tilbake i en helt uforutsigbar takt og tempo, til alle kanter, å tanken på atte det var BÆR som var årsaken jalp jokke akkurat på kvalmen min da. Jeg prøvvde å si i fra å da jikk dem litt vidre, helt til han bak hoja no om svære blåbbærtuer å så varem i gang ijen. Jynge jynge, ulk i magen, jynge jynge. Å jeg satt i sæle så jeg kom meg ikke ut heller. Ulk. Jeg har hørt før om atte det visstnokk er litt ekkelt å ri på ellefanter å kameler å atte kameler er ørkenens skip å no sånt, å si så fall er Ellen skævvens kajakk, ustabil å jævli.

Men jeg fikk jakkta ganske mye å fikk en del å. Åsså skremmte kajakken opp non diiigre fuler, å den ene kunne jeg fått tak i viss jeg ikke satt i sæle, for denn hadde ølagt vingen sin. Menn Ellen hadde jo surra meg fast i sæle, så jeg komke a flekken. Sisste dan regna det å jeg blei blæut sell om jeg satt i tigerlomma mi, å morra till Ellen synntes jeg lokkta myr så hu vaska meg. Det er litt gøj i vasskemaskin, for det går runnt å runnt, å så er de morro å se på Ellen å Jokke jennom vindu for de ser så bekymra ut. Kjellæu hadde balsam for pellsen min i vaskevanne så nå er jeg skikkli myk i pelsen å mye mer oransj.