Sssjjj..!

"...vil folk få bedre skjøpekraft..." sa Statsminister'n.

Skjøpekraft?!?

Siste dag

I dag hadde jeg siste dag på jobben på Rælingen videregående skole. Eller, ikke sikkert at det blir siste dag der, da, men det var siste dagen før jeg går ut i permisjon og begynner for fullt i Samlaget.

Og det var hyggelig og litt rart. Det er jo alltid hyggelig på juleavslutninger, men det er litt snålt når "god jul" også er "god påske", "god sommer", "god høstferie" og "god jul" på nytt! Det er rart å ønske elevene lykke til, nå som jeg nettopp begynner å kjenne dem, og så var det rart å ønske vikaren min lykke til med elevene mine. For de er jo litt mine nå.

Lykke til'a, folka!

Desember-tristesse

Forrige veke blei først den eine og så den neste spisestuestolen vår lealaus att. Eg har ikkje orka å blogge det før no.

Aaarrghh!

Eg har så IKKJE fortent at dei skulle bli lealause att etter alt det arbeidet vi har lagt ned i dei, altså! Men som eg seier til elevane mine: verda er urettvis.

Venabu

Som den observante leser sikkert har fått med seg, så utnytter Jokke og jeg FFIs hytteutleie så ofte vi bare kan, og i helga var vi på den nye hytta deres på Venabygdsfjellet. Etter en del feilkjøring og roting fant vi omsider hytta. Og for en luksus! Ikke nok med at det var boblebad og badstu der, det var fordundremeg varmt da vi kom, for i resepsjonen på FFI hadde de ringt til varmekablene i stua og skrudd dem på. Den teknologien dere. Litt seinere på kvelden kjørte vi opp til selve Venabygdsfjellet for å handle, og da kjente jeg igjen stedet der Pappa og jeg var på

tur i 2008!

Men det var skralt med snø, altså. I et anfall av rasjonaliseringsvilje/ståkeuvilje hadde vi bare tatt med joggemeier, og det ville jo vært fint om det var snø. Men det var det ikke. Eller altså, LITT snø var det, men ikke noe man vil utsette helt fine joggemeier for:

Fant ei hytte i passende størrelse for Mamma gjorde vi også:

Vi måtte jo ut i finværet, da, for fint var det. Men huttemeggrøss som det blåste, og vi hadde jo bare joggemeieutstyr, ikke noe hette, ikke vindvotter, i det hele tatt var vi på ingen måte rusta til en tur på snaufjellet, så det holdt med denne lille åsen, lett tilgjengelig fra hytta. Vi kledde på oss alt vi hadde, og da så vi ut som om vi hadde rømt fra en skiskytterkonkurranse:

Og det er jo fint på toppen, da...

Nytt revvir

Nå ere så mange såm har mast atte jeg synns jeg må skrive litt ijen. Asså, vi, asså Jokke å Ellen å Tussi å i utgangsponkte Bina har jo fløtta ti Rælinngen såm er der Ellen æfra. Så nå tengte jeg atte jeg sku skrive litt åm åssen det er å bo i rekkehus på lanne.

Det ække like varnt sånn jevntåver såm det var i Oshlo får der vare jo dritvarnt hele åre, menn til jennjell så ere hage å åmm. Sånn pæjsgreie asså, sjikklie greier. Menneh dem fålka er jo ute hele dan å fyrer ikke åpp førem kommer jem om kvellen å det jør at det åffte er gannske kallt her om dan. Tussi å jeg tengte vi sku lære åss å fyre da, menn da blei fålka gærne å bynte å prate åmm svidd pells å greier. Såmm åmm vi lissom sku tenne på verrandre, da lissom. Daaah!

Menn det beste er at vi har fått hage. Åmm såmmern så ere varnt enten fårran eller bak huse, så det er allti ett ste å ligge å steike å dessuten kryre jo a små dyr overalt. Dem såm bodde her før sa atte det var masse rådyr her å, menn dem hakke jeg sett no till ennda. Jokke driver forresten med no merkli: han driver å mater fuggern, menn så larn dem fly sin vei - jeg mener, va er vittsn med å låkkerem hit vissn ikke skal fangerem'a?! Å sinna blirn når jeg lussker pårem å, heråm dan dron meg inn etter bakbeina akkerat når jeg sku til å paonse på en kjøttmæjs. Skukke trun skjønnte åfferem heter KJØTTmæjs.

Jeg har snusa runnt i kjellern etter råtter å mus å, menn det sekke ut såm det er no sæli å finne der, lokkter ijallfall ikkeno. Eneste såm lokkter er Addvokaten til Jokke, hann eren gammal bamse som ligger i hi å såm gammle veggiser flesst så lokktern litt uggent. Menn han er ålæjt han asså.

Det illeste er atte Bina blei borte i høst. Vi var på tur, å Bina å jeg satt i hetta ti Jokke. Å jeg må ha duppa a litt, får da jeg våkkna så vara borte. Å ikke fant via heller ennda vi prøvde me sånne plakkater å greier i tilfelle non hadde finnia. Men vi hørte ikkeno. Å jeg er litt redd for at jeg kannskje spennta ut i søvne får jeg spreller av å till litt når jeg såver å tenkåm jeg har skylla fåratta blei borte? Får sellåm vi slåss å sånn så er jeg velldi gla i Bina å sellåm det var immari trangt å såve to i kørja så ville jeg mye heller hatt det tranngt sammen med Bina enn å ha go plass aleine. Tussi er åsså lei seg. Det ække like ille såm det var, menn noen ganger så er det velldi trisst får det. Såm i hælja da fålka spisste blåbbæsjuppe å det ville hu likt. Håpera har det bra, håper non har finnia å har gitta et nytt jem å atta ikke ligger der ute et ste.

Utfordring

I går la mi medtriatletinne Adeleid ut følgende melding i statusfeltet på Facebook: 

"Quiz-laget tapte den store ekstrapotten i går fordi vi ikke klarte å svare på hvilke tre land i verden det er som begynner på samme bokstav og som alle møtes/grenser til hverandre på et punkt. Er det NOEN i det hele tatt der ute som vet det uten å sjekke et kart?"

Utrolig bra spørsmål! Klarer dere den? 

Auda.

Hørt på Schrødingers katt i kveld (sitat litt etter hukommelsen, men essensen er riktig): "generelt lever de lenge de som lever gode, positive liv." 

Skitt. 

Ordet mitt!

Ikke alle kan skryte av at de har sitt eget ord, men i går fikk jeg inn lurvelekkert på Språkrådets liste over avløserord.

Sjekk'a!

Riktignok kommer det opp et blogginnlegg fra 2004 når man søker på ordet, men som Språkrådsmannen sa - det har ligget i brakk for lenge, og dessuten må man sørge for å markedsføre ordet sitt. Pluss at jeg kom på det helt selv, det var ganske nærliggende da jeg så på bordet vårt på nært hold for å si det sånn.

Å ete eller å ikkje ete?

Er det berre eg som syntest det var ein litt merkeleg samansetning på programmet på NRK1 i kveld: først var temaet i Puls overvektige ungar, og så like etter kjem Hilde Hummelvoll pludrande inn i ruta med eit matprogram? 

Eit tankekors?

Forrige tysdag fann eg, i rein gledje over å vere på Samlaget, ut at eg skulle omsetje valspråket mitt til nynorsk. De veit:

Jeg er ikke tilhenger av ubegrunna optimisme.

Det gjekk greit heilt til eg kom til optimismedelen:

Eg er ikkje tilhengar av ugrunna optimisme.

Nei, det såg ikkje bra ut. Det må då vere eit godt norsk ord for optimisme, tenkte eg, og grov Hellevik fram frå skapet. Men altså ikkje. Og det artige er at nynorsk kan skilte med to flotte ord for pessimisme, svartsyn og tungsinn, medan optimismen altså ikkje finst på nynorsk!

Eg kjenner meg så heime i nynorsken! Så får eg heller leve med at optimisme framleis er ein del av valspråket mitt.

Trommelommelommelommelomm!

Så var det altså på tide å skru saman det mykje omtale spisebordet vårt, og for å ikkje ende med å måtte ta det rundt huset og inn verandadøra, bestemte vi oss for å skru det saman der det skal stå. Legg merke til at håndkledet som skyddar bordplata mot fiendar på golvet. 

Dette er berre første samanskruinga, for det oppsto sjølvsagt eit par ekstra problem. Det hadde vi tenkt på, så vi skrudde ikkje så hardt i byrjinga.

Men så...

Vi har spisestue! 

 

Teologi - tross alt en akademisk disiplin

Jeg hadde vel kanskje ikke trodd at Vål'engapresten Einar Gelius skulle få elge seg inn på denne bloggen også, men etter de siste ukers hurlumhei får jeg lyst til å kommentere saken likevel.

Kildene mine er klart tvilsomme, eller som elevene mine ville skrevet: hodet mitt. Det får stå sin prøve.

Jeg har bare lest utdrag av Skriften. Og som ikketroende medlem av Statskirken, kan jeg bare med inkompetanse uttale meg om Gelius' lesning av den. Det er klart, jeg blir jo generelt skeptisk til enhver som holder med Vålerenga, men jeg holder altså muligheten åpen for at fyren faktisk kan sine bibelvers, selv om Kvarme påpeker at Gelius ser ut til å svikte også der.

Men altså: det teologiske fakultet hører inn under Universitetet i Oslo, og selv om UiO ikke akkurat er noe Oxbridge, så er jo institusjonen preget av en rimelig seriøs holdning til sin vitenskapelige metode, også altså innenfor teologi. Og da lurer jeg på om denne Gelius har tenkt den tanken at hans sexfikserte lesning av Vulgata ikke fører til trøbbel fordi alle andre i den norske kirke er så himla pripne, men kanskje rett og slett fordi den er en av mange symptomer på at forhenværende sokneprest Gelius rett og slett er en under middels dugelig teolog?

Travel haust

Det har ikkje vore så mykje blogging denne hausten, utan at det speglar korleis hausten eigentleg har vore, for det har skjedd ganske mykje.

Eg har jo vore på ny skule ihaust, på Rælingen vidaregåande. Rælingen er veldig annsleis frå Frogn, og det har eg merka særleg godt ved at eg ikkje har teamarbeida meg til daude, men så har eg heller ikkje hatt så mange å spele ball med. Og etter eit par månader på Rælingen har eg skjønt kva venene mine kvitrer om - det finst verkeleg ein del ekstremt IKT-konservative lærarar der ute...

Samstundes med at det alltid er mykje å gjere i ny jobb har eg drive med dette møbeloppussingsprosjektet, og det har hengt over meg til tider. Til sist gjekk Pappa og eg laus på dei med ein medley av kraftverktøy, og no har vi fire flotte stolar og eit bord som berre skal voksast og monterast. Det første som møter meg når eg kjem inn døra, er eit demontert bord. Første strøket med voks er på plass, eg ser slutten på prosjektet! Fint blir det også, sjølv om bordet skal få vere eit monument over finérens iboande jævelskap.

Den største endringa no framover er likevel at eg har fått meg ny jobb: eg har fått jobb i Samlaget! Eg har fått eit års engasjement som forlagsredaktør i RLE. Eg er alt i gang, er i Jens Bjelkes gate kvar tysdag, og etter jul er eg i gang for fullt. Det er kjempespanande, og eg er utruleg motivert til å gjere ein kjempeinnsats, og kan mest ikkje vente med å komme ordentleg i gang. Eg skal drive ein del med nettstadane, og det skal bli så bra! Eg har hatt lyst til å drive meir med nett sidan eg var med på Portal si lærarrettleiing på nett, så det her er midt i blinken for meg altså. Kom januar!

Jeg - ei SATS-dame

Jeg har meldt meg inn i SATS, og fra og med desember får de lov til å trekke penger fra kontoen min en gang i måneden. Det er ille nok å melde seg inn i et kommerst treningssenter om jeg ikke skal innrømme hvor mye penger jeg bruker på det også, så det skal jeg hoppe glatt over.

I går var jeg på trening på SATS Spektrum, i dag på spinning på Lillestrøm. Og er helt knekt. 45 minutter med spinning var altså mer enn nok til at jeg nå sitter i sofaen og er kvalm av utmattelse. Helt gåen.

For det skulle være så greit, jeg skulle kjøre sone 3, jeg. Men så vips! var jeg i sone 4, og siden jeg har slitt litt med å få opp pulsen i det siste, så tenkte jeg at jeg bare skulle kjøre sone 4 i stedet. Jadda. God plan, Ellen, god plan. For etter det første draget ("toppen") på 12 minutter var jeg ganske pumpa. Og i neste drag ("topp") skulle vi hærnfløttemæ, som Tigern ville sagt, holde på i 17 minutter! Jeg brukte fem hele minutter på å jobbe meg opp i puls, men likevel blei de siste 12 minuttene en kamp mot hodet, altså. Og mot pulsen forsåvidt, for den var på vei ned i garderoben etter fem minutter.

Jeg kan legge meg om et kvarter, da er brødet ferdigstekt. Akkurat nå er det lite som tyder på at jeg skal trene styrke før jobb i morra, men time will show.

Og det er jo litt godt, da, på en kvalm og litt svimmel måte!

Fosfat-tilsetning

På Dagsrevyen diskuterer de hvorvidt det skal bli lov å tilsette fosfat i fisk, sånn at fisken skal se hvitere ut og bli tyngre sånn at fiskeprodusentene skal tjene mer penger. Argumentet er at norsk fisk skal bli utkonkurrert ellers, for de dumme forbrukerne vil jo gjerne ha så hvit fisk som mulig.

Fint, la oss endelig bøye oss for de kunnskapsløse som ikke veit åssen en nydaua torskskal se ut, la oss endelig det.

Stollukke

Slik blei dei altså til sist!
No er dei rett nok enda finare, for eg har voksa dei, og då fekk dei slik ein fin gyllen glød, men biletet over er bra nok til å gi eit inntrykk av korleis dei blei.

Så spør de ikkje om det bordet, sant?

Hurra!

Og så, etter hjelp frå Mamma og Einar, ein kompis av Pappa, var stolsetene trekt, og eg har fire flotte spisestuestolar! Rett nok treng to av dei ein siste finpuss, og alle fire skal få voks på seg, men no er dei stolar, dei er trekvite og ein kan sitje på dei!Hurra!

Bileta kjem seinare, no skal eg leggje meg og draume om middagsselskap.

Sent, men godt

Tevlingskvadet fra Norseman i august nådde forumet til Oslofjord triatlon, men ikke denne bloggen. Før nå.

Mesnali

Eg var på Mesnabo, FFI si hytte på Mesnali, i haustferien. Med meg var fyrst berre Irene, og det var verkeleg stas.

Torsdagen sprang vi en ofseleg blaut tur i skauen, og eg fekk gjort Ellen-tabba igjen: å forveksle stien med bekken og så berre springe avgårde i bekken, ei tabbe eg har gjort med jamne mellomrom etter den søkkblaute våren 2005, då Jokke og eg innførte regnvêrsturar i skauen som turform.

Nok om det.

Fredagen var det tjukk tåke så langt auget kunne sjå, og vi gadd ikkje dra ut anna enn på ei lita vandring til Søre Mesna. Under finn de somme av bileta eg tok. Dette er eg veldig nøgd med, synd eg berre hadde kameraet på telefonen, for ellers kunne dette blitt fint i forstørring. Dette synest er herleg illevarslande, men så veit de vel at eg likar litt godt, gamaldags tungsinn.

Eg gjentek meg sjølv

Eg veit, eg har sagt det før, men Inger Merete er dronning. Denne gongen skriv ho om pannepresset.

Regn

Det er haust, og i Stavanger renner det over. Her heime berre regner det på ruta, inga fare for at det skal bli vatn i kjellaren her oppe, men i dette herlegt ufyselege haustvêret, kva passar vel betre enn eit regnvêrstema?

Oppussingsprosjektet

Her er altså ein av stolane vi har fjerna målinga frå og voner å bruke som trekvite spisestuestolar. Stolane har ein gong vore lakka, så måla svarte og så måla ljost blå. Det kan sjå ut som om han framleis er ljost blå på dette biletet, men han er faktisk ikkje det. Eller altså, inni er han framleis både litt svart og litt blå, men han framstår som trekvit no.

Mamma og Pappa har hjelpt meg mykje, og eg hadde ikkje komme så langt utan dei. No er tre stolar klare anten til å bli klina inn med målingsfjernar (runde tre eller noko slikt) eller til å bli voksa direkte - eg har ikkje heilt slått fast om eg skal prøve målingsfjernaren ein gong til eller ikkje. Så er det berre å vokse dei, og å trekkje om setet og voilà! så har vi spisestuestolar!

Eg synest sjølv eg har vore utruleg flink.

Mandagsmelding

Jeg har en veldig bra tannlege.

Det var bare det.

International Tiger Day

Her i rekkehuset er det dags for feiring av den internasjonale tigerdagen, og den er i dag. Med en tøytiger i huset sier det seg selv at sånt må feires, særlig når nevnte tiger er fryktelig lei seg om dagen - vi fant aldri Bina. 

Men altså, internasjonal tigerdag. Morsomt øl og sushi er kjøpt inn, den lille tigeren liker nemlig øl veldig godt og ikke minst er han veldig glad i rå mat, og da er sushi tingen. Tussi har fått spinat og sukkererter, og så er det bare å håpe at ikke synet av rå laks, som Bina ville elsket, skal gjøre oss altfor triste. 

Ha en strålende tigerdag, dere!

Ei dårlig uke

Ei skikkelig møkkauke, faktisk: natt til tirsdag hadde vi innbrudd i bilen, og tjuvpakket fikk med seg GPS-mottageren vår, som IKKE lå synlig til fra vinduet, i tillegg til å knerte ruta vår. Egenandelen dekket akkurat skaden, det var de penga.

Men så, i dag, skjedde det tristeste: Jokke og jeg var ute på tur i skauen, og i hetta til Jokke satt Tigern og Bina, den lille bjørnepiken vår. Og dette er det kanskje det siste bildet vi får av Bina:Bildet er ikke noe bra heller, men hun er den mørke flekken ved siden av Tigern i hetta. Vi gikk fram og tilbake der vi hadde gått, men så blei det mørkt og vi måtte komme oss hjem vi også. Sjelden har jeg ønsket mer at Tigern kunne snakke, da kunne han jo bare ha fortalt oss hvor hun var. Eller til og med ropt litt da hun ramla ut av hetta.

Vi er skikkelig lei oss, både Jokke og jeg. Tigern er knust, og Tussi om mulig enda mer pessimistisk enn han pleier å være, og det løfter ikke akkurat stemningen, det. Jokke prøver å se etter henne i morra, men jeg er jo ikke tilhenger av ubegrunna optimisme, så vi forbereder oss på det verste.

Et bilde sier mer enn tusen ord

Og dermed er det bare å takke fotografen Mari Ekkje (takk for lov til å bruke bildet ditt!) for denne talende illustrasjonen til årets NXTRI.

Vi håper vi vanligvis ser gladere ut på tur.

Det er utruleg kva ein har

Som dei merksemme lesarane har merkt seg så har leiligheitshaldet blitt til rekkehushald i sumar. Det er ein kjent sak at det å flytte fører med seg to diametralt ulike fenomen: ein finn ingenting og ein finn det merkelegaste. Denne posten skal handle om det siste, sjølv om mykje kunne vore skrive om dei tinga vi pakka sist for å finne dei først og som no er som sunke i jorda.

Men altså, ein finn det merkelegaste.

Eller, eigentleg visste eg om det merkelegaste, for eg fann den sovjetiske stridsvognhjelmen til Jokke då eg rydda i boden eit par år sidan.

Men, det er utruleg kva ein har, og hos oss er det utruleg kor mange ulike typar kosttilskudd som dukkar opp om ein skulle vere så vågal å åpne ei øskje ein ikkje drar kjensel på. Ein skulle tru vi har handla inn kosttilskudd i eit fåfengt håp om at berre ein et nok piller så slepp ein å lage mat, høyr berre her:

For å få fram kor ille det er har eg skrive opp dubleringar to gonger

• jønn
• B-kompleks
• Selen
• GPH Gurkemeie (eg veit, eg trudde også det var eit krydder)
• Bio-Biloba
• IDO-E e-vitamin
• B-kompleks
• Bio-Chrom
• antioksydant
• Sink Asporotate (med gresskarkjerner!)(Hui!)
• Multi
• Suplex B (B-vitamin, kjerringrokk/silica og sink)

og sist, men ikkje minst:

• Silica, med kisel frå kjerringrokk.

Kjerringrokk faktisk, drittplanta som eg har røska og rive i for å den ut av blomsterbedet mitt, og så finn eg ho faen meg att i kjøkkenskapet mitt! Nei, frå no av er det hårda bud i Solvegen, altså: her skal ikkje noko ny pillemat inn i rekkehuset før det er tomt frå før!

Vidare kan det sjå ut som om vi skal bake mykje med natron i framtida. Får eg by på ei svele?

Tilfeldig?

Det er ikke så ofte jeg engasjerer meg i foppalnyheter, men når jeg nå ser at John Arne Riise er sendt til sjukehus etter å ha skalla med skulderen til Espen Ruud, så er det grunn til å følge med, for sa ikke nettopp reporteren at det kan være den selvsamme Espen Ruud som skal fylle Riises plass i forsvaret?

Så altså, John Arne Riise sendes til sjukehus etter å ha kræsja med skulderen til den samme som dermed tar over plassen hans? Hmmm...

Tilfeldig? Neppe.

Puppetrening

Sjekk den høydeprofilen'a!

Personlighetsendringer på gang?

Jeg lurer på om Jokke og jeg er i ferd med å endre personlighet? Hør bare her: jeg har aldri vært verken særlig nevenyttig eller særlig interessert i å lage ting, eller bygge ting (hvis man ser bort fra LEGO), og jeg har i alle fall aldri brydd meg en døyt om verken hus eller hage.

Enter rekkehuslån.

Og hva skjer? Jo, jeg hører meg selv bruke uttrykk som "restaurere", "pusse", "beise" og ikke minst de skremmende nye ordene "reparasjonsvoks" og "hekkesaks" (de to siste ble ikke nevnt i samme setning forøvrig) med den største selvfølgelighet.

Og Jokke skal begynne på nattsvømming for gammelbadere.

Hva gir du meg?

Ellen gjer vaksne ting, del V

Eg har luka. Ja, de las heilt rett, eg har luka.

Og ikkje nok med det, eg har ikkje berre luka blomsterbedet, eg veit også namnet på den ekle bloma eg har røska opp med rota så godt eg har klart: reinfann. Stikk den, de, Ellen både lukar og veit kva ho lukar vekk!

Menneh, eg måtte få Mamma til å peike på kva eg skulle luke vekk først, altså.

Norseman V. Såvidt.

"Pust! Pust!"
"Tjue sekunder igjen, du greier det!"

Det er tydelig at det er meg de snakker til, de to damene som ser på meg med bekymring i blikket. Jeg prøver å adlyde, selv om det prikker i hele kroppen og jeg er helt svimmel av smerte. Det er ikke lett. Helst vil jeg gaule av full hals og legge på flukt, men tøffe gutter gjør ikke slikt. Så jeg ligger der og lar dem holde på. Ellen holder beinet mitt, og Irene presser en tommel så hardt hun klarer inn i leggen. "Ute av trening" sier hun unnskyldende når hun omsider må slippe opp. Det er en stund siden Irene jobbet som fysioterapeut, men jeg synes virkelig hun er fast nok i klypa enda. Nok i massevis for meg, som ikke en gang har merket at neglene punkterte meg.

Når de endelig avslutter behandlingen er egentlig den verste delen av Norseman Xtreme Triathlon 2010 over for mitt vedkommende. Jeg er fortsatt urolig for at leggen ikke vil tåle løpinga. Ikke så mye fordi det ville innebære DNF bak navnet mitt, men fordi de gærne damene kunne finne på å gjenoppta terapien et sted langs Tinnsjøens idylliske bredd.

Hele elendigheten startet tre og et halvt døgn før start. Da startet jeg en forkortet løpetur med litt vondt på innsiden av leggen. Alvoret gikk ikke opp for meg med det samme - man får jo litt vondt her og der av og til, men da jeg fortsatt haltet utover torsdagen begynte det å se ut til at det hele var over før start. Vi valgte allikevel å dra avgårde, Ellen, Irene og jeg, og etter et par triggerpunktbehandlinger som jeg helst vil glemme, to omganger med prøvetaping og litt Ibux-salve, var jeg så klar som jeg kom til å bli.

Uroen slapp ikke før jeg hadde løpt omlag ti kilometer langs idylliske Tinnsjøen. Da hadde jeg levert en av mine dårligste svømmeprestasjoner noensinne, og syklingen hadde også vært svakere enn året før. Det gjorde meg allikevel ingenting, for håp begynte å bli til visshet: Det ville holde. Jeg ville komme til topps.

Å bryte sykkelritt gjør jeg med lett hjerte, for der oppfatter jeg dagen som over hvis jeg ikke klarer å være ordentlig med på moroa. Bryte triatlon er noe helt annet, for det er mer en indre kamp med meg selv enn mot noe eller noen annen. Akkurat denne gang kom i tillegg vissheten at dette var femte Norseman, noe som er en liten milepæl med egen trøye og greier, og at det trolig vil gå noen år før jeg vender tilbake. Avslutte med stil. Derfor, og fordi Hårek & co hadde beæret meg med seedet plass, ville det være ekstra bittert å kaste inn håndkleet. Det har vært en smule diskusjon om dette med å bryte i miljøet, og om jeg har vært i tvil så gjorde denne opplevelsen det helt klart for meg hvor jeg står i det spørsmålet: Prestere er hyggelig. Gjennomføre er et spørsmål om karakter.

Som før var turen opp steinrøysa det beste med hele løpet. Noen holder fram akkurat den biten som ekstra spesielt hard og nådeløs. Jeg synes tvert imot at det er en fin tur. Ellen gikk foran og slepte meg med akkurat så fort som jeg orket, så det er ikke det at jeg ikke sleit, men det er en velsignelse å slippe mer asfalt og monotoni.

Så kom jeg opp akkurat innafor 13 timer, og som nummer 25. Etter det kunne jeg innkassere svart og blå trøye pluss "Norsk Dobbel" som påskjønnelse for å ha jaget gjennom vinden på Askøy i tillegg.

OK. Jeg gaula litt. Men jeg la ikke på flukt!

Sumaren 2010

Sumaren 2010, ja, kvar blei den av eigentleg? Det blei liksom ikkje skikkeleg varmt i år, og no har eg gitt opp, eg fyrar i omnen og bryggar gløgg, fire månader for tidleg, men faen heller, eg vil ha noko varmt å drikke!

Jokke snakkar om årssnittet for nedbør, og at om sumaren er blaut blir ofte hausten tørr og fin, men eg er skeptisk i år - det kom mest ikkje nedbør i januar og februar, då var det berre tørt og kaldt, så eg trur det kan bli mykje sofakrok og bok til hausten. No som eg har funne ut kor deilig omnen vår varmar, så trur eg det er grenser for kor ille det kan bli.

En liten politisk kommentar

Her i husholdningen er det morgentradisjon å høre på Nyhetsmorgen på P2, og i dag var intet unntak. En av hovedsakene var at de rødgrønne gjør det ganske dårlig på meningsmålingene, mens Høyre gjør det tilsvarende bra. Dette kan man sikkert si mye om, men det skal ikke jeg, jeg skal bare kommentere hva han sa, mannen på gata:

"Jens Stoltenberg har mista grepet".

OK, det var jo en skarpsindig og presis analyse av situasjonen, og jeg tipper at Jens nå har krisemøte med rådgiverne sine basert på denne analysen, men mens han gjør det så minner jeg om at den godeste Jens Stoltenberg var den norske statsministeren som fikk i stand en avtale med Russland om delelinja i Barentshavet. Og det tror jeg er verdt å gjenta, for selv om en kan si mye om'n Jens, så kan ingen ta fra ham dette.

Jens Stoltenberg var den norske statsministeren som fikk i stand en avtale med Russland om delelinja i Barentshavet.

Nye problem

Livet som rekkehusfrue har gitt meg eit par nye problem som eg ikkje hadde før. Til dømes hadde eg før aldri problem med småfugl som trost og skjære. I Nordkjosbotn var dei problema eg hadde med fugl, i den grad ein kan seie eg hadde problem med fugl, og det er vel strengt teke ikkje rett og rimeleg å påstå at eg hadde, at ørneparet ved Bomstad ikkje såg ut til å like at vi klatra i fossen deira.

Men altså no: Vi har ein ripsbusk (og andre buskvekster) i hagen, og den har trosten funne. Det plagar ikkje meg så mykje, eg likar ikkje rips noko særleg uansett, men desse bollete fuglane sit på terrassen min og drit medan dei et, og det likar eg ikkje. Gå ein annan plass og drit, jævla bollebæsjefugl!

Det er merkeleg så eigesjuk ein blir av å eige ein hage, altså.

(Eg synest ikkje eigesjuk er eit like bra ord som det engelske possessive, men av prinsipp styrer eg unna engelske ord når eg skriv norsk.)

Kalven og Galdhøpiggen

Det er ikke så ofte jeg får med meg to 2000-metere på like mange dager, men på brekurset forrige uke fikk vi først med oss Kalven mens deltagerne øvde på orientering på bre. Legg forresten merke til mine Cèbe junior (!) brebriller fra 1988 (tror jeg), som jeg fikk da jeg var tolv, og som fortsatt både a) passer, og b) funker. Ellers må jeg også kommentere den litt jalla lua, som jeg fant på vei ned fra Mont Blanc for to år siden, og som dere ser er en sterk utfordrer til den klassiske mongolua fra Lowe. Men i likhet med Lowe-lua, så funker denne også veldig bra, særlig fordi den passer fint under hjelm. Utsikten var upåklagelig i veldig skiftende skydekke, men uten regn, og da er jeg fornøyd. Hvis noen skulle lure, så er det altså uvanlig lite snø på fjellet i år, og vi hadde faktisk store problemer med å finne et sted å trene snøbakketeknikk. Leif Erik foreslo at vi skulle stikke til Juvass, i håp om at det kanskje var litt snø i alpinanlegget der, og dessuten hadde jo deltagerne sagt at de heller ville på tur enn å leke i isen, så da var jo Norges høyeste et fint valg. Uten at vi fant noe særlig snø der heller, og den vi fant tråkka vi bare gjennom, så vi endte med å gå normalveien til topps, det var rett og slett for tungt å gå om Piggbreen som vi hadde planlagt. Men så fikk vi i alle fall en topp, og det landets høyeste, og det er jo ikke verst!Og til sist så er det et bilde av sikteskiva på toppen.

Rekkehusfrue

Så har vi altså flytta inn på Toppen, i et for å sitere Marianne "plagsomt idyllisk" rekkehus. Selvfølgelig står alt på hodet nå, vi mangler bokhyller her, skuffer der, noen møbler litt her og der og en vegg.

Men vi har sol hele dagen, passende nok når adressen er Solvegen. Klokka seks skinner sola på norvdveggen, og vi kan drikke kaffe, fra Bodum-presskannekopp som jeg fikk av Jokke, på terrassen. Klokka ni forsvinner sola over taket, men dukker da like blid opp igjen på sørsida sånn at vi kan spise formiddagsmat i sola på forsida. Ikke at vi har gjort det enda, men vi kan altså, om vi skulle ha lyst til det.

Det som ikke er så stilig er at vi ikke veit noe som helst om å eie et rekkehus, langt mindre om å eie noe som helst som vokser, type plen, hekk eller blomsterbed, så vi håper vi klarer å få med oss det grunnleggende før vi forslummer hele området.

I skogen er det fantastiske forhold for joggeturer på tung og teknisk sti, og sykkeltur byr mange velt og enda flere myggstikk, og det er mange vekstpunkter for en litt småskvetten terrengrytter. Landeveisnettet særlig nord for Lillestrøm er superdupert, i morra skal jeg ut å teste det sammen med Frøy, avdeling nord.

Det eneste vi venter på nå er at Get skal klare å gi oss nett samtidig med fjernsyn, det har nemlig vist seg å være særdeles vanskelig. Heldigvis fant Jokke en liten duppeditt i kjelleren som kunne brukes til å stappe to antenner inn i kontakta, sånn at han kan sitte og se på tysk film mens jeg knotter dette. Så flott at han hadde tatt vare på den lille dingsen! Takk, Jokke!

Dagens lille irritasjon!

Jeg har hatt pc med liten skjerm i flere år nå, og jeg irriterer meg stadig over nettsider hvor overskriftsdelen er så svær at jeg må skrolle ned for å få se noe i det hele tatt. En del bloggere også har kjempestore overskrifter, totalt uegnet for liten skjerm. Nå i dag, sittende på eee'n måtte jeg bare klage litt, jeg må skrolle ned på ALT, kan de ikke bare ha litt mindre overskrift?!

Tror jeg setter meg på maskinen til Jokke.

Blomst

På avslutningen til russen for en uke siden fikk jeg denne blomsten av en elev som har betydd mye for meg, og vice versa. I dag måtte jeg bare ta dette bildet av den, for den blomstrer så nydelig! Kommentar på hva slags blomst det er mottas med takk forresten.

Men, fargen er jo helt gæærn! Jeg endra fargen på bloggen for å få den til å passe, men den forrige fargen er jo mye riktigere i forhold til fargen på bildet. Men altså for å korrigere - den lilla fargen på bloggen er altså slik blomsten egentlig ser ut. Lilla. Ikke blå.

Asus eee

Husholdet har kjøpt seg mini-pc, en knøttliten eee som jeg nå sitter med på fanget. Fiiin. Knøttliten, virkelig, ikke rart den har god batterikapasitet! Synes ikke tastaturet var så håpløst som jeg fryktet, men så har jeg ikke hatt den på et bord heller enda. Vifta er heller ikke plagsom, Jørn sa nemlig at hans bråkte fælt. Nesten så jeg gleder meg til å reise et eller annet sted med den så jeg kan teste å bare flekke den ut av håndveska og logge meg på nett. For å sjekke været..

Treningskvad

Riktignok liker jeg korte treningsøkter, men i dette tilfellet risikerer jeg at tevlingskvadet blir lengre både å skrive og å lese enn selve turen: 8 minutter og 35 sekunder ut i treningsturen møtte forhjulet mitt en stein og sendte meg inn i den samme steinen med låret først. Au!

Godt jeg har isposer.

En bra dag!

I går var en riktig bra konkurransedag, se bare her:

Lillehammer CK fikk inn Anne Kristin Hæg på 4. plass i NM maraton, og Lars Ragnar Manengen vant! Videre vant Sissel Vien sin klasse på tempoen, vår Sissel kom på tredjeplass og Line på fjerde i sine respektive klasser. Dessverre var det ikke nok ryttere i verken Sissel Viens eller vår egen Sissels klasser, og det ble dermed ikke mesterskap. Mesterskap ble det imidlertid i U23 fellesstart, der Magnus Børresen fra Frøy vant! Juhuuuuuuu!

Men størst av alt: Jokke kjempet seg gjennom vinden til en tredjeplass i Bergen triatlon!

Champagnen er lagt i kjøleskapet, og jeg fikk med meg kake fra utdrikningslaget i går, her skal det søndagsfeires!

Sommerblogg

Måtte få noen fine sommerfarger på bloggen nå som det begynner å bli litt varmere!

Jeg har alltid ønsket meg en billett til Ascot!

Det blir visst litt mote her på bloggen om dagen, jamfør tirsdagens kjoleinnlegg, men når motebloggerne T Lo blogger fra Ascot, da klarte jeg ikke å la være å komme med en hemmelighet: jeg har alltid ønsket meg en billett til Ascot. Jeg er veldig glad i hatter, jeg eier ikke en eneste en, om en ikke regner med de russiske pelsluene mine, men jeg har alltid hatt (uhh, no pun intended!) sansen for hatter.

Men når bruker man en hatt, liksom? Hvis man altså ikke frekventerer Ascot?

Hatten på bildet er forresten nydelig. I likhet med dama som bærer den, kan man vel legge til.

En kjoledag

I går hadde vi sherryavslutning for noen av damene i blokka som vi har hatt mest kontakt med. Kvelden ble avslutta med en kort skattejakt i Margots klesskap, selv om en skattejakt der på ingen måte trenger å være kort... Skattejakten var foranlediget av at jeg hadde på meg en kjole med tulipansnitt, og Margot hadde en blå vintage-kjole i samme snitt som hun ville vise meg. Prøve den fikk jeg også, og den satt som et skudd. Jeg gjorde et par halvhjertede forsøk på å "arve" den, men tar ikke kjoler fra folk, så vi skiltes i går kveld.

Så i kveld ringte det på døra.

Utenfor sto Margot, som hadde funnet ut at kjolen "skulle bli din". Jeg slepte henne inn for å ta bilder av oss, meg i kjolen og sånt, og festlig nok kom hun faktisk bevæpnet med kamera! Over ser dere to kjoleglade damer!

Kravstort?

Er det egentlig for mye forlangt at en elev med skyhøyt, udokumentert timesfravær skal skjønne at han ligger an til nedsatt i orden helt av seg selv?

Og dersom det er for mye forlangt, er det da meg, som mener at såpass må man kunne kreve, eller Udir, som insisterer på å varsle i hytt og vær, som har et negativt elevsyn?

Morgenstund

Jeg skal på Youngwood med elevene mine i dag, og i den forbindelse får jeg muligheten til å ha en litt rolig start på dagen, med te og Morgenbladet og nyheter på radio.

Men, en av naboene vil det annerledes. Utenfor her står det en bil hvis bilalarm insistesterer på å gå av hvert 3. minutt eller noe sånt.

Hadde den enda vært snudd opp-ned, da hadde den i alle fall hatt noe å varsle!

Hørt på jobben i dag, del III:

"Jeg føler at skoledrift, det er litt som alternativ medisin, der det er fritt fram for å bare kaste ut hva som helst uten å underbygge det."

Jeg lar ham være anonym, men det er særdeles godt sagt. En kan forresten også bytte ut "skoledrift" med "pedagogikk" uten å miste noe av sannhetsgehalten.

Det svarte gull

Bildet er stjålet fra Huffington Post, og viser pelikaner som er tilgrisa av olje fra denne BP-tankeren som eksploderte. Jeg la ut et tilsvarende bilde for et par år siden etter at Full City spredde gørra si utover Vestfold-kysten, og dette er minst like hjerteskjærende. På Dagsrevyen i går hadde de et bilde av ei and som lå på ryggen i gørra og sparka med beina sine, helt ute av stand til å redde livet. Og vi er helt maktesløse.

Ikkje så vaksen likevel?

Eg har jo hatt ein serie her på bloggen - Ellen gjer vaksne ting - og det siste var vel å vinne budrunde og å kjøpe hus. På torsdag var vi i møte med banken og skreiv under på at vi vil ha masse gjeld. Jaudå, det var no greit, bortsett frå at Jokke og eg klarte å, uavhengig av kvarandre, dukke opp i svart- og kvitrutete klede, kor matchande grilldress er ikkje dét? Herleg.

I forkant av dette møtet i banken hadde eg ein telefonsamtale med den same dama som vi møtte på torsdagen, og det var då eg innsåg at eg ikkje er så vaksen likevel. Samtalen var om lag slik:

Banken: Kor mykje vil de låne då, har de tenkt noko på det?
Ellen: Nei...(*tenkjer febrilsk, eg anar ikkje kor mykje vi treng, dama i banken sa vi kunne kjøpe hus til 2,6 mill, og det var det eg trengte å høyre då eg var i budrunden, men eg kan jo ikkje vedgå at eg ikkje har tenkt eit sekund på det*)...vi hadde vel tenkt å høyre med dykk om kva de vil rå oss til..? (*Pustar letta ut, synest eg kom greit unna den der*)
Banken: Tja, eg set berre opp nokre tal førebels, men kor mykje hadde de tenkt å bruke av eigenkapitalen dykkar då?
Ellen: Ehhh...(*må vi ikkje bruke opp all eigenkapitalen for å få lån, då?! Eg skjønar ikkje spørsmålet!*)...nei, altså, vi tenkte vel at de kan hende hadde nokre forslag til kva som vil løne seg for oss i lengda, men...eh...vi har vel lyst til å ha ein buffer (*bra Ellen, no får du det til å høyrest ut som om vi tenkjer langsiktig, alle snakkar om å ha ein buffer, berre hald kjeft no om at vi har tenkt å bruke han på syklar*), men så vil vi jo gjerne også ha så rimeleg lån som mogleg, men kan hende vi kan finne ei løysing i morgon. (*Bra parert!*)
Banken: Ja, nett, de er no godt innafor grensa for kva de kan få låne, så det burde vere mogleg for dykk å ha ein buffer også. Men kva har de tenkt om nedbetalingstid?
Ellen: (*Iiiiik!*)(*Vi har ikkje tenkt!*) Nei, eh...er det ikkje 20 år som er vanleg då?
Banken: Hehe, alt mellom 10 og 30 år er vanleg, så det er litt opp til dere.
Ellen: (*Avslørt!*) Hmmm, eg trudde det var standard med 20 år, eg, men eg kan prate litt med Jok...Joachim om det i kveld, så blir vi samde om det i morgon.

Likevel får vi altså både huslån, kredittkort i bøtter og spann og felles konto med kort til. Verdt å leggje seg på minne om ein skulle få lyst til å investere i bankar.

Stakkars NSB

Jeg får nesten, men bare nesten litt dårlig samvittighet for å klage enda mer på NSB, de har egentlig nok å stri med, men på toget mellom St. Petersburg og Helsinki ble det klart at de også har litt å lære når det gjelder stilig servering:

En pinlig affære

I går hadde jeg den tvilsomme æren å melde av Frogn ansatts lag i Holmenkollstafetten, og årsaken var for få løpere. Vi hadde flere som var villige til å springe flere etapper, men det ble så mange etterhvert at det faktisk ble for vanskelig logistisk sett å flytte folk rundt i byen i tide.

Det er vanskelig å ikke bli litt flau. Jeg ser på resultatlista at Ingeborg Beslag & Låssystemer klarte å stille lag, det samme gjorde Institutt for medier og kommunikasjon, Tine Pultostkameratene, Ås vgs (og de hadde sågar flere lag påmeldt om en skal dømme etter lagnavnet) og Skattebetalerforeningen. Frogn videregående skole derimot - ikke.

Det bør være fullt i skammekroken i kveld.

Værvarsel time for time for Bogerud i Oslo (Oslo) – yr.no

Her har vi beviset for at det a) finnes værguder, og b) at de ikke liker sykling. Første start i Enebakk rundt går klokka 9 i morgen tidlig, og de siste vil vel være i mål omtrent klokka 14!

Jeg skal se på.

Fint ste

Her åm dan fikk jeg emmemmess fra Ellen da hu var i Russjlann, å de var to kjempefine billder fra en ressturang:

Nesste gang fållka ska til Sangtpetersjburg vil jeg værra me å da ska vi eta på denna ressturrangen her, sjekk så fine stoler'a!





















Åsså hadderem værdens kannskje kuleste dass:





















Vanlivis så pisser jeg bare i dussjen, gidder ikke å klyve opp på glassdassen til fållka, menn viss vi hadde sååå kul dass hadde definnitft pissa på den i stede.

Til sist ære et billde a en katt. Det er bare en rændem katt Ellen så på gata, menn det er allti fint med kattebillde.

Teen Horror

Ok, jeg visste jo at Twilight og sånt har slått veldig an, men jeg så ikke helt for meg at Teen Horror (!) skulle gjøre seg fortjent til ei hel hylle, noe jeg overrraskende kunne konstatere en marsdag på Foyles.

St. Petersburg med omegn

Eg må seie eg synest det er litt glamorøst å ha vore to gonger i St. Petersburg på ein månad, altså, særleg fordi eg har feira båe gonger også - sist gifta vi oss, denne gongen fylte eg år. Ganske mange av dem. År altså. Og hotellet stilte med sjampanskae og småsjokoladar på rommet:
Men, mykje hendte før den tid. Torsdagen då vi dro var vi blant dei siste som fekk fly ut i frå Gardermoen i asketåka, og vi byrja tenkje at kan hende ville vi bli sitjande fast på heimturen denne gongen også, sist Frogn vgs var på personaltur fekk vi jo ei strafferunde i Bologna. Slik blei det også, men eg skal skrive eit eige innlegg om heimturen, den var riktig artig nemleg.

Torsdagen kom vi fram ved totida, gjekk rett i ventande buss og blei køyrt rundt i byen med guide. Eg har jo sett det meste frå sist, men det var flott å sjå byen i vårprakt og ikkje slaps. Og det er ein veldig flott by, sjølv om han er litt sotete. Obligatorisk stopp ved børsplassen med utsyn over til Vinterpalasset og til Peter & Paul-katedralen og festninga. Og dei første kjøpte luer.På kvelden var vi på restaurant Troika, fekk nydeleg mat og så ein ikkje like nydeleg kabaret. Tenk på alle fordomane du har om russisk stil, og det her var omtrent slik. Første gongen eg har sett ein dansar med mage, men det mest minneverdige, og eg er ikkje viss på om det er positivt minneverdig, var fjærkostymene til dei mannlege dansarene... Det er tydeleg at russiske menn er veldig trygge på seksualiteten sin, men det blei litt for mykje for magen min, altså.Fredagen begynte med at Astrid og eg shoppa litt utanfor Blodskjerka før vi dro på skulevitjing til Gymnasium 2, eit prestisjefylt gymnas ikkje langt frå hotellet. Forresten, fekk eg med meg at vi bodde på hotell Astoria? Herleg, altså, nydeleg hotell, veldig glam.

Jau, det var denne skulen. Etablert under Aleksander I, trur det var 1807 eller noko slikt. Vi fekk helse på ein førsteklasse som sang ein engelsk sang for oss (dei var utruleg søte, og veldig flinke!) og ein avgangsklasse som dreiv med matte. Mattelærarane var litt usamnde om kva årstrinn det dei dreiv med tilsvara heime i Noreg, men det var snakk om R2 eller R1, eller 3MN eller 2MN for oss som ikkje heilt heng med i tida. Elevane var like gamle som våre tiendeklassingar forresten. Skulen var både flott og falleferdig. Bygningane var generelt sett slitte men pene, ei due kom flaksande inn i samlingshallen deira medan vi høyrte på, så der var nok taket lekk, men stastrappa deira er noko einkvar norsk skule med respekt for seg sjølv burde ta ein titt på og bli inspirert:
Fredagsettermiddagen var til fri disp og Astrid og eg shoppa meir, etter å ha henta billetane våre på Mariinskij-teatret. Deretter gjekk vi via Nikolas-katedralen og Grostinyj Dvor attende til Blodskjerka for å shoppe meir. Eg kjente meg litt matt då vi var attende på hotellet for å ete før vi skulle på teater, og etter å ha lagt inn fredagens marsj i dailymile.com fann eg ut at vi gjekk over 16km den dagen, 3 av desse på høge hælar! Ikkje rart eg sov godt...

Laurdagen var vi på festninga og inne i Peter og Paul-katedralen. Eg har vore her også før, men her er i alle fall biletet av ikonostasen:
Etterpå stoppa vi på ein PECTOPAH som hette Russian Kitsch, noko som var eit treffande namn. Her sette kelnarane ny pers i sein servering og vi rota bort masse tid som diverre blei teken frå Vinterpalasset. Eg tok eit par bilete frå restauranten, men dei skal Tigern få lov til å blogge, for eg tok dei for han. Vi fekk berre snaue to timar på i Eremitasjen denne gongen, og det er altfor lite, men til gjengjeld hadde vi ein utruleg flink guide, norsktalande Katja. Så då passar det vel å runde av med eit flott bilete av Vinterpalasset?

Hit og dit og litt til!

De siste to månedene har det virkelig gått ei kule varmt her, og jeg tror de fleste som kjenner meg begynner å merke at det er på tide jeg roer ned tempoet litt. Etter vinterferien i Spania var jeg hjemme ei uke før jeg var ei hel arbeidsuke i London på skoletur. Fem dager etter hjemkomst London dro Jokke og jeg til St. Petersburg og giftet oss, og etter ei uke på jobb var det påskeferie. Som hovedsaklig gikk med til a) å tømme leiligheten for mest mulig for å forberede salg, og b) å reise på hytta til forloveren til Jokke. Så var det fire dager på jobb, kommissærsamling i helga, jobb tre dager og så St. Petersburg med jobben. Og der blei vi, for denne askeskya satte jo en stopper for den kloke planen om å ta fly hjem på søndagen. Ikke for det, det blei en riktig artig plan b, med tog fra St. Petersburg til Helsinki og båt derfra til Stockholm, før vi kjeda oss på bussen hjem til Oslo. Det er jo ganske komisk, sist Frogn vgs var på personaltur blei vi sittende fast i Bologna ei ekstra natt. Jeg hadde vært forutseende og tatt med to bøker, neste gang skal jeg få med meg ekstra undertøy også...

Nye ord

Nytt uttrykk lært i dag: when the shit hits the fan, we'll duck.

Takk, Sandra!

Sjanger: pompøs

Det slår meg at den sovjetiske nasjonalsangen Gimn Sovyetskogo Soyuza og Michael Jacksons Heal the World, begge er representanter for den samme sjangeren?

Ærlig og redelig, og ikke det spor ironisk, pompøst.

Dobbeltmoral i Sør-Amerika

Jeg føler meg litt skamfull her jeg sitter i bistandsivrige Norge og hører på nyhetene om disse nekene i Cochabamba hvis advokat prøver å trenere rettssaken så den skal foreldes. VG eller Dagbladet hadde bilde av ett av dem i går, et nek kalt Stina, og som visstnok ikke ville få noen spesialbehandling sev om hun var gravid. Ikke bare har hun smuglet kokain, og folkens, det er ikke noen grunn til å tvile på at hun har gjort det, hun har også prestert å pule på seg en unge mens hun har sittet i fengsel.

Alt dette er så totalt uintelligent at en kan gremme seg over å tilhøre samme art.

Men det som virkelig er til å skamme seg over, og jeg kjenner jeg dukker meg litt når jeg nå skriver, det er at norske myndigheter, dere vet, de bistandshungrige, de som prater over seg om å hjelpe og bygge opp og Gudvethva, de har altså hjulpet det tredje neket med å rømme. At det går an! Snakk om å være nedlatende overfor et annet lands rettssystem! Hvordan kan man på den ene siden vrenge ut av seg at det er viktig å være med å bygge opp et land innenfra, samtidig som de viser med all mulig tydelighet at de ser på bolivianere og deres rettssystem som mindreverdig?

Påsska

Jo, så vare påsskeferi å vi sku på tur, fållka sku på brylleppsreise å jeg sku sitte på pullken. Lenge sia sisst det var i Nornårge å det blåste fært. Tussi å Bina blei sattjen hoss fåreldra til Ellen i Blåmstervæjen å allt var klart. Trudde jeg. Men neida, det såm skjer det er atte dissa fållka byner å dra masse græjer uta bokhyller å barskap å all spriten forsvannt å a skoffer å dem stappa alt nerri pappesker såm gujælpmæ åkkeperte hele gølve åmtrent! Det blei litt kult faktisk, får det blei lissom litt sånn bårg. Nå ere gannske mye græjer på gøllve førem drar på tur å asså, men makan, å vanlivis så putterem jo i væffal ting nerri sekker å pullk å sånn. I flere daer hålltem på sånn helt til pluttsli kåm farn til Ellen å da drorem ut hyller å græjer å fløtta pappeskebårgen ut å vekk å nå ere sjikkli tåmt her. Sykkærn ti Jokke står her ennda, da. Å teven. Ellen hadde vel dævva åmma ikke fikk sett Trublådd.

Menn så bleire græjer - onnsdan dro vi til fjells, men fårtsatt uten pullk da, det var visst drittvær. Å da dro vil en kompiss a Jokke såmm har sånn hytte me lys å vann i, ikke sånn mørk såmm dem hadde i Nornårge. Å egentli gannske mange andre steer å fårresten. Menn sånn fint hus, da, ikke sånn vanli hytte lissom. Å vi fikk eget annekks å greier, sjikkli lukksus. Åsså vare masse hare der, vi så en hare ene dan, menn jeg fikk ikke låv å løpe ettern. Det var domt. Menn vi var på tur alle dane, menn mest nerri skævven får dissa fållka tokk jo med sæ halle løypa nårrem jikk, å det bleirem litt læj ettervært skjønnte jeg. Skjønner jo det, blir jo tongt å dra på svære snøkladder unner sjia lissom. Her er Jokke å jeg ute å går tur me snøn:

Åsså så jeg påskeharen! Jeg var ute å jakkta vøtt, å pluttsli så kåmm det en hare med en bærepåsa, vajirumæ, å så lan fra seg påsan uttafår hytta å spratt tibake i skævven! Jeg blei så paff at jeg glømmte å jakkte pån! Menn Ellen trudde han sikkert var blitt redd meg, for hu sa at hann ikke hadde fått lagt et egg, menn bare lagt igjen innhålle. Mejks senns det. Her er fåressten billde a Ellen såmm ser på tåka:

Jo, åsså dro vi ti Hannsi å Åsekamilla på Hønefåss å lå åver der ei natt å det var stas for dem har katt - Rassmus. Det er fært å sire, men hann håller sække så bra, ass, han har blitt sjikkli fæjt - blitt innekatte, vøtt, ummuli å hålle vekkta da, sårem slankern. Trisst ass, glare ikke er meg. Menneh, det var i vaffal hyggli å det blei nok mat å øll på meg denna gangen å.

Tislutt ere ett billde a Jokke å meg på tur:

Ikkje meir å snakke om

Det har vore mykje diskusjon om dette biologiprogrammet til Harald Eia, og sjølv om eg faktisk ikkje har sett eit einaste eitt av dei, så har kollegaen min Hans Petter herved lagt debatten daud. Det er berre ikkje meir å snakke om, altså.

Tidsmaskin

Eitt av høgdepunkta frå BBC - telefonboksen frå Dr. Who!

Brenn!

Jeg har tidligere denne uka rettet en aldri så liten tirade mot den finske hittegodskontoret som presterer å kreve 3 euro for at jeg skal få sende en henvendelse. Nå fortsetter jeg: når de krever 3 euro for at jeg skal sende en henvendelse, da synes jeg faen sprette meg det er minimumskrav at de svarer, og det skal gå kjapt altså. I morra har det gått ei uke!

Brenn, sier jeg, brenn!

Selvangivelse

Det er ikke ofte selvangivelsen gir meg en anledning til å bryte ut i en god latter, men jeg klarte ikke å la være da altinn.no stilte følgende spørsmål:

"Har De eid kraftverk?"

Så ikke den komme, for å si det sånn.

Kredittkort?

Eg høyrde på radioen i dag tidleg at Kåre Willoch har foreslått eit forbod mot kredittkort, sidan det er så mange som ikkje maktar å handsame gjelda si. På P3 stilte reportaren spørsmålet: er det kredittkorta som har skulda?

Vel, sist eg sjekka så hadde ikkje nokre av kredittkorta mine eiga vilje, men det har derimot eg, og det er då mitt ansvar å bruke dei på ein vettug måte? Kan eg få reservere meg mot kuvøsa, takk?

Sankt Petersburg

Jokke og jeg var i St. Petersburg i helga, og vi kan herved skrive under på at at to og en halv dag i denne byen, som uklokelig nok er grunnlagt på ei myr, men til gjengjeld midt under barokken med alt det medfører av pomp og prakt, er for lite. Altfor lite.

Nå skal det sies at om en lar være å bruke en hel dag på å gifte seg og ta bryllupsbilder utover hele byen, i god sovjetisk stil, så vil en få adskillig bedre tid til å tråle byens mange severdigheter. Men, vi hadde heldigvis en dyktig alt-i-ett guide og fotograf, så vi fikk da vite ett og annet om kulissene også.

Først ut er selvsagt vinterpalasset. I tillegg til at det selvsagt er så overdådig som man fikk palass i de dager, så er kanskje det mest overraskende med dette bygget at sterkt sjøgrønt, hvitt og gull funker så bra som det gjør. Ellers er det nå i dag kunstmuseum og stappa fullt av bilder av madonna med sneip, både av Rafaël og av da Vinci og et utall andre.
Isak-katedralen er en av verdens fire høyeste katedraler i følge guiden Anya, og jeg har sett tre av dem: St. Paul i London (check!), Maria-katedralen i Firenze (check!), Isak-katedralen (check!) og så får jeg se å få med meg denne Peterskjerka i Roma også, har hørt mye pent om den. Under er lykkelig par foran nevnte katedral, tatt mellom Peter den store-monumentet (ett av mange!) og for spesielt interesserte kan det nevnes at hotel Astoria nå ligger rett til høyre for katedralen men utenfor bildekanten. Isak-katedralen er forøvrig den tredje av tre kirker til ære for St. Isak bygget i St. Petersburg. Den første blei for liten, den andre sank i myra (tenk Pisa) og den tredje ser dere her. Peter den store bygget kirken(e) til ære for akkurat St. Isak fordi han selv var født på den dagen som den ortodokse kirke feirer St. Isak. Trenger vel ikke nå å minne om at Peter var en absolutistisk hersker som benyttet seg av enhver mulighet til å knytte seg opp mot det som i den tiden var kjent som guddommelig rett til å herske, gjør jeg vel?

I løpet av sovjetperioden var jo kirker og religion et ikke-tema i Russland, og siden nygifte ikke dermed fikk de typiske kirketrappbildene oppsto en tradisjon med å reise rundt i byen og ta bilder av seg selv foran motiver som betydde noe for staten. Denne tradisjonen lever i beste velgående i dag, og med russisk fotograf var det et utall av obligatoriske bilder som måtte tas. Under her ses lykkelig par med kuppelen til Isak-katedralen bak, denne gangen på obligatorisk poseringssted på andre sida av elva:
Krysseren Aurora avfyrte bokstavelig talt startskuddet for den russiske revolusjon, og dermed tas bilder av lykkelige par foran krysseren Aurora. I denne anledning har jeg spart dere for det lykkelige paret, og gir dere herved Aurora, veteran fra blant annet den russo-japanske krig.
For de av dere som nå synes det blei mange lykkelig-par-bilder, så må jeg få minne om at dette egentlig er helt utrolig: vanligvis er det umulig å få et pent bilde av Jokke, han insisterer som oftest på å spise på bilder, og det gir som kjent ikke så flatterende bilder. Etter fire timer var de imidlertid litt stive i maska både hun og han, men de løste opp med litt snøballkrig... ...og lett trakassering...
Sist, men ikke minst må jeg ta med et bilde av Blodskirken, bygget der Aleksander II ble myrdet, derav navnet. Kirken ble forresten brukt som lager under sovjettiden. Ikke like festlig historie som Kazan-katedralen som i samme periode var et museum over ateisme (!), eller den lutherske kirken som fungerte som svømmebasseng. Og så er det noen som funderer over at man i dag bruker ordet "flerbrukshall" for "idrettshall"?

Blodsugere

Jeg glemte igjen skjerfet mitt på flyet til Helsinki på torsdag, og det var leit, min skyld og alt. Men for det første var det jo spektakulært smart å sende det inn til Helsinki sentrum da, siden det tross alt var gjenglemt på flyplassen, men når de på toppen av det hele krever 3 euro for at jeg skal få sende en forespørsel til dem, da synes jeg at noen bør skjerpe seg, altså, det er rett og slett uanstendig. Jævla blodsugere.

221B Baker Street

Fra høyre: Anna, Sandra, yours truly og Dave, utenfor Sherlock Holmes-museet i Baker Street. Faktisk er 221B Baker Street døra som skimtes i venstre bildekant når jeg tenker etter. Jaja.

Kom hjem fra superduper skoletur til London på fredag. Fortsatt kjempesliten, men veldig fornøyd. Elevene var de rene prakteksemplarer å ha med seg, og det eneste vi kan klage på er kulda. Engelsk kulde er grufull altså, setter seg liksom i margen, ikke rart engelskmenn sverger til karbad og te.

KISS - keep it simple, stupid!

Samtale på The Broker i går kveld:

Bartender: kva skal det vere?
Ellen: to øl, takk.
B: skal det vere 0,4 eller 0,6?
E: Øh? Eh, 0,6.

Kan dei ikkje berre gjere det enkelt og selge halvlitarar?!?

Kven hopppa først i Kollen

Ok, så snøyt dei Annette Sagen for å hoppe først, og mykje kan eg seie om kor småleg og knøørnt eg synest det er, men når denne tryggingsansvarlege eller kva han no var på toppen av det heile svarer "Annette Sagen" på spørsmålet om kven som hoppa først, då blir det for dumt. Skamme seg. Det finst krokar for slikt. Gå dit.

Høgdepunkta frå veka i Spania

No har vi jo blogga eit par innlegg frå veka, men eg tenkte eg skulle ta med nokre høgdepunkt og leggje ut dei beste bileta.

Det første biletet her er frå Sant Grau, eit kloster som sjølvsagt ligg på toppen av ein knaus. Dei har visst tenkt "nærmare deg, min Gud" desse munkane, for på kvar topp som har ein lang og bratt bakke opp til seg ligg eit kloster eller ei kjerke. Det fyrste biletet er meg på min dårleg tilpassa sykkel:

Dere tykkjer kan hende eg ser veldig sprek ut? Ja, eg gjer det, men det er fordi eg hadde spurta nedi bakken og hengt over styret ei ganske lang stund og dessuten ete ein sjokolade før Jokke tok dette.

Under ser de Jokke foran det før nemnte klosteret.

Her ser han from ut og freistar tenkje seg korleis det var å vere svolten støtt og dessutan måtte opp fleire gonger om natta for å be og arbeide. Ikkje rart ein ikkje kan sjå from og glad ut på same tid.

Kviledagen brukte vi i Girona, det er ein fin by, og det var godt å sjå noko litt skikkeleg etter å ha blitt utsett for estetisk kriminalitet i Lloret de Mar i fleire dagar. Katedralen i Girona er verdas nest største eittskipa katedral og er om lag tre gonger så svær indanfrå som den er utanfrå. Utruleg. Her er han:

Som de ser så ligg den også nært Gud.

Torsdagen dro vi på laaaaang tur, og her er vi på enda eit kloster nært Gud, men eg fekk vel aldri heilt med meg kva det hette her. Men blide er vi, for her er det ikkje så lenge til lunsj.

Lloret de Mar er fantastisk usjarmerande, og som eg har skrive før, så var sukkertøykjerka med brystvernet heilt klart det beste med Lloret de Mar. Men, kystlinja utanfor, altså Costa Brava, er verkeleg ei kystlinje å rope bravo for, berre sjå her:
Eller her: