Norseman V. Såvidt.

"Pust! Pust!"
"Tjue sekunder igjen, du greier det!"

Det er tydelig at det er meg de snakker til, de to damene som ser på meg med bekymring i blikket. Jeg prøver å adlyde, selv om det prikker i hele kroppen og jeg er helt svimmel av smerte. Det er ikke lett. Helst vil jeg gaule av full hals og legge på flukt, men tøffe gutter gjør ikke slikt. Så jeg ligger der og lar dem holde på. Ellen holder beinet mitt, og Irene presser en tommel så hardt hun klarer inn i leggen. "Ute av trening" sier hun unnskyldende når hun omsider må slippe opp. Det er en stund siden Irene jobbet som fysioterapeut, men jeg synes virkelig hun er fast nok i klypa enda. Nok i massevis for meg, som ikke en gang har merket at neglene punkterte meg.

Når de endelig avslutter behandlingen er egentlig den verste delen av Norseman Xtreme Triathlon 2010 over for mitt vedkommende. Jeg er fortsatt urolig for at leggen ikke vil tåle løpinga. Ikke så mye fordi det ville innebære DNF bak navnet mitt, men fordi de gærne damene kunne finne på å gjenoppta terapien et sted langs Tinnsjøens idylliske bredd.

Hele elendigheten startet tre og et halvt døgn før start. Da startet jeg en forkortet løpetur med litt vondt på innsiden av leggen. Alvoret gikk ikke opp for meg med det samme - man får jo litt vondt her og der av og til, men da jeg fortsatt haltet utover torsdagen begynte det å se ut til at det hele var over før start. Vi valgte allikevel å dra avgårde, Ellen, Irene og jeg, og etter et par triggerpunktbehandlinger som jeg helst vil glemme, to omganger med prøvetaping og litt Ibux-salve, var jeg så klar som jeg kom til å bli.

Uroen slapp ikke før jeg hadde løpt omlag ti kilometer langs idylliske Tinnsjøen. Da hadde jeg levert en av mine dårligste svømmeprestasjoner noensinne, og syklingen hadde også vært svakere enn året før. Det gjorde meg allikevel ingenting, for håp begynte å bli til visshet: Det ville holde. Jeg ville komme til topps.

Å bryte sykkelritt gjør jeg med lett hjerte, for der oppfatter jeg dagen som over hvis jeg ikke klarer å være ordentlig med på moroa. Bryte triatlon er noe helt annet, for det er mer en indre kamp med meg selv enn mot noe eller noen annen. Akkurat denne gang kom i tillegg vissheten at dette var femte Norseman, noe som er en liten milepæl med egen trøye og greier, og at det trolig vil gå noen år før jeg vender tilbake. Avslutte med stil. Derfor, og fordi Hårek & co hadde beæret meg med seedet plass, ville det være ekstra bittert å kaste inn håndkleet. Det har vært en smule diskusjon om dette med å bryte i miljøet, og om jeg har vært i tvil så gjorde denne opplevelsen det helt klart for meg hvor jeg står i det spørsmålet: Prestere er hyggelig. Gjennomføre er et spørsmål om karakter.

Som før var turen opp steinrøysa det beste med hele løpet. Noen holder fram akkurat den biten som ekstra spesielt hard og nådeløs. Jeg synes tvert imot at det er en fin tur. Ellen gikk foran og slepte meg med akkurat så fort som jeg orket, så det er ikke det at jeg ikke sleit, men det er en velsignelse å slippe mer asfalt og monotoni.

Så kom jeg opp akkurat innafor 13 timer, og som nummer 25. Etter det kunne jeg innkassere svart og blå trøye pluss "Norsk Dobbel" som påskjønnelse for å ha jaget gjennom vinden på Askøy i tillegg.

OK. Jeg gaula litt. Men jeg la ikke på flukt!