Første turdag i Staffordshire

Jeg gikk og la meg før dagens info kom opp i går kveld, så jeg fikk faktisk ikke med meg at det var tur på gang i dag i det hele tatt, men da jeg endelig ramla ut av bingen i dag tidlig satt hele gjengen klar...
Reynard hadde planlagt ruta, stappa'n inn i GPSen og vi avgårde. Fra Roaches Hall gikk turen over The Roaches der vi kunne - om tåka hadde vært litt mindre ertesuppe - fått nyte en nydelig utsikt. Deretter gikk vi mot Danebridge
(aner vi en levning etter våre naboer i sør?) og så over The Gun, nesten gjennom et gårdstun med alt det innebar av kumøkk og elektriske gjerder, før vi kreka oss over åsen og tilbake til Roaches Hall. Bilder kommer når og hvis jeg finner en kabel som passer til kameraet mitt, altså trolig ikke før jeg er hjemme igjen...

Været? Engelsk pluss. Regn, sludd og litt snoe, alt horisontalt i en forrykende fart.

På veien så vi en kjempefin topp som het Shuttlingsloe (eller no') og den er målet for morgendagen.

Reisedag

Ull under og fleece over gjorde reisa fra Gardermoen til Buxton og deretter Roaches Hall overlevelig til tross for en halvtimes sirkling over Manchester Airport.

Ekspedisjon til Svartdalsparken

Hver gang jeg løper rundt Østensjøvannet kommer jeg forbi et skilt der det står Svartdalsparken på, og jeg har mange ganger lurt på hvor i all verden denne parken er hen. Og jeg blei ikke mindre nysgjerrig av at jeg kom over et skilt til Svartdalsparken da jeg kjørte bakkedrag i Svartdalsveien i sommer. Ok, jeg skjønner at det er logisk at Svartdalsparken er i nærheten av Svartdalsveien, men det var liksom ikke innlysende hvor denne parken var. Så i dag bestemte vi oss for å rett og slett gå dit. Det første skilet fant vi rett over veien fra Bogerud t-banestasjon:
Vi avgårde. Ikke lenge etter fant vi et nytt skilt som sendte oss nordover fra sumpa og mot vassputten til gakkene som eier Østensjøvannet. En liten gutt ble såvidt forhindra fra å joine gakkene i putten, men så etter hvert skjønte han tegninga og begynte å mate dem i stedet. Det er ganske mange gakker når de er klumpa sammen, og sultne er de også. Det er bare å innse at det er en viss kamp for tilværelsen også for bygakker.

Vi var litt redde for at vi kom til å følge skilt en evighet og så ende opp med å ikke vite hvor Svartdalsparken var, eller at merkinga bare kom til å opphøre - i god fransk stil. Vi er jo begge syklister, og sykkelstier har det jo med å bare slutte å eksistere. Heldigvis kom vi over en bekreftelse over at vi var på rett vei på Manglerud, det er alltid godt å se at avstanden minker:

Etter en liten detour forbi Manglerud senter og tilbake igjen begynte vi å gå nedover en sti mot der vi pleier å kjøre bakkedrag, og da følte vi at vi virkelig var på sporet. Plutselig så det ut som om ekspedisjonen måtte avbrytes på grunn av rasfare, stien var sperret og det sto et mørkt og skummelt skilt som oppfordret oss til å ligge unna. Men vi øynet målet i det fjerne, 0,7km sto det på skiltet som pekte mot Svartdalsparken, og vi bestemte oss for å trosse farene. Fjellvante som vi er gikk vi en og en forbi rasområdet, mens vi måtte innrømme at det hadde vært et skikkelig ras og egentlig vel verdt å merke. Her ser dere Jokke som vurderer risikoen ved å ta oss videre:

Under ser du meg skynde meg forbi rasområdet mens jeg vaktsomt speider etter fallende løsmasser:

Oppmuntret av at vi ikke døde, hastet vi videre ned dalen og fulle av forventning etter å ha gått ned denne forseggjorte trappa,

kom vi til våre første egentlige hindring: et skilt som pekte oss enten i retning av Nøklevann, der vi jo på en måte kom fra, eller Bryn, dit vi ikke egentlig hadde tenkt oss. Svartdalsparken var som sunket i jorden, men vi brukte våre små grå og deduserte at siden huleboere hadde fjernet ett skilt, og det var i den tredje retningen, så måtte Svartdalsparken være i den retningen, og med freidig mot hutret vi oss nedover elva. Og der! etter noen få, men bitende kalde minutter, kom vi til Svartdalsparken, som var behørig merka og komisk nok viste seg å være i bunnen av bakkedraget vårt!

Dere kan kanskje bli forledet til å tro at det er derfor jeg smiler så bredt, men det er egentlig fordi leppene mine hadde stivna til sånn i kulda. Det var faktisk veldig kaldt, og vi hadde på dette tidspunktet bestemt oss for å droppe lunsj i bunnen av bakken, vi trengte litt oppoverbakke for å tine opp rett og slett... Så vi bestemte oss for å sikte mot Olsen på Bryn, eventuelt Bryn-senteret for å kunne tine litt. Og som tenkt så gjort, vi gikk til Bryn. Det var en veldig fin tur, men vi er litt oppgitt over at Olsen ikke var åpen, jeg mener, det er ganske defensivt å ikke åpne en brun pub på østkanten av Oslo før klokka ett på en søndag.

På jakt etter sol og vindstille sikta vi mot Skøyen hovedgård, og på veien dit kom vi over et skilt som man ikke ser så ofte lenger. Hvor ofte ser De en høflighetsform i disse dager?
Ved Skøyen hovedgård var det både sol, vindstille og barn som akte. Og en veldig snill far som slepte begge barna sine opp til toppen av akebakken enda de begge to kunne gå helt fint. Vi spiste lunsj og drakk toddy, mens vi så på utsikten som så sånn ut:
Fint?

Men kaldt blei det, så vi tusla oss hemmat så fort vi kunne, og vi endte med å gå over Oppsal der vi var inne på Rimi-butikken som åpna klokka 14, klokka 13.15 for å tine labbene. På Bøler traff vi Irene og Martin på vei til Operaen, og så gikk vi via Bøler skole for å se på litt upresist kartlagt kunst. Her er skolepike på sin første skoledag eller noe sånt, på Østensjø kunstkart plassert på andre siden av skolen, eller så feil det kan bli når skolen er premarkert på kartet...

Eventyret vårt nærmet seg nå slutten, men på gangveien mot Bøler var det kjempeflott lys, og Jokke utnytta muligheten til å leke litt overjordisk:

Vi var ordentlig kalde da vi kom inn, men nå er vi begge begynt å tine, vi har fått oss en juleøl og pinnekjøttet putrer på ovnen og brer en umiskjennelig duft av blaut sau i stua.

Godt jolablot!

Blogged with the Flock Browser

Effektiv funksjonærbruk

Viss nokon av de der ute skulle ha lurt litt på kva ein treng så mange funksjonærar til for å organisere ein triatlon, så har eg her ein liten video som illustrerer noko av det som skal gjerast før deltakarane kan hoppe i havet. Kvaliteten er ikkje så bra, men de skjønar teikninga.

Det her er frå førebuingane til den førebels siste (why, I wonder?) Seigmann i Stavern 2008.

Demonstrativt?

Hjemme hos oss er vi alltid nærmest krangling når vi skal rekke en t-bane. Jeg har t-baneklokke, altså klokke som alltid er litt for rask, for da rekker jeg t-banen. Jokke har presis klokke, så han synes jeg stresser altfor mye, og så krangler vi litt om det. En dag jeg stressa som en gal fordi jeg hadde høye hæler og bare to minutter i følge egen klokke, utnytta Jokke muligheten til å være en liten tanke demonstrativ:

Tøffe tøfler!

Sjekk så fine tøfler!

Vurderingsmani

Jeg begynner å bli dyktig lei av å høre om vurdering. Jada, det er viktig så klart, og jeg støtter kravene til at vurderingene skal begrunnes - liten vits i å vurdere om ikke eleven får vite hva han skal gjøre bedre og hva han allerede fikser. Greit nok. Men jeg får ordentlig noia når vi nå skal skrive en begrunnelse av terminkarakteren i tillegg! Jeg mener, terminkarakteren er basert på terminens tidligere vurderinger, vurderinger jeg allerede har skrevet en begrunnelse for! Det kan da ikke være så forbaska vanskelig å skjønne hvorfor eleven får den karakteren han får når jeg i samtlige vurderingssituasjoner har gitt ham beskjed om at han har for dårlig ordforråd! Hvis han ikke har skjønt tegninga etter hver enkelt vurderingssituasjon, hva er da oddsen for at han skal skjønne det når han får terminkarakteren? Kan vi ikke snart få kreve av elevene våre at de faktisk lukker opp øya og leser den tilbakemeldinga?

Litt sært?

Jeg synes det er utrolig deilig å lage faste spareavtaler i nettbanken min.

Kunstjakt

Jokke og jeg gikk på tur i dag, skikkelig søndagstur. Utrusta med kunstkart over Østensjø bydel la vi i vei, med kurs for lekende gauper og Diana. Men ikke lenge hadde vi gått før vi skjønte at disse kunstkartleggerne var flinkere med legging enn med kart, for der kunsten skulle være var det på ingen måte det. Slukørede tusla vi hemmat, og skulle prøve å få med oss jente med valp, men nei.

Kall meg gjerne konservativ, men ville ikke et kunstkart være marginalt nyttigere om kunsten også i virkeligheten var der den var markert på kartet? Jeg kjenner at jeg fikk bekrefta en og annen fordom mot kunstnere på den turen der!

Hektisk helg, ja.

Helga skulle begynt så fint med treningstur med Elin på fredag og så glidende overgang til julebordet på fredagen. Og det hadde blitt så fint atte, hvis det ikke var for at unge Kvåle klarte å bli sjuk etter svineinfluensavaksine på onsdag, og dermed gikk både torsdagen og fredagen med til å ligge i bingen. Arrgh! Og jeg som hadde kjøpt meg ny fin kjole til julebordet også! Sukk.

Så lørdag morgen måtte jeg fikse de gavene jeg trengte å ha fiksa til Jokke og jeg skulle i barnebursdag til Kamilla, og dermed forsvant den dagens treningsøkt. Nå var ikke det så ille, for etter at feberen slapp fredag kveld var det kanskje greit å ta det med ro. Men i dag skulle vi til Rælingen for å feire Pappa som har bursdag i morra - hurra! - måtte jeg bruke formiddagen til å rette noe av det jeg ikke rakk å komme gjennom på torsdag og fredag. Det er helt krise for meg når jeg ikke får brukt torsdagen og fredagen til å rette, altså! Stakkars historieklassen min, nå har de måtte vente lenge fordi jeg har slitt med en engelskbunke som var så vanskelig å rette, og så blir jeg sjuk. Har retta litt i dag, men rakk jo på langt nær det samme som på en hel torsdag uten undervisning... Jaja, det får bare ta tid.

Udir spreller litt til før jul

Siste nå er at vi ikke får bruke tallkarakterer med tillegg nå, det vil si at 2/3, 3+, 4- og lignende ikke lenger er tillatt. Vi får lov til å skrive ved siden av at det er en svak firer eller hva det nå er, så man kan jo spørre seg hva som er poenget. Jeg skriver alltid begrunnelse likevel, jeg, så det har ikke så mye å si for meg, men det kan hende jeg slutter å gi tallkarakterer, så får elevene klare seg med grad av måloppnåelse.

Forøvrig har jeg problemer med å forstå at ikke de tilbakemeldingene jeg gir alle mine elever på alle vurderingene jeg foretar av dem oppfyller kravet til underveisvurdering?

I serien av Udirs absurditeter...

...er vi nå kommet til regler for fraværsføring på vitnemålet. Siste skrik er nå nemlig at elevene skal kunne kreve at 14 dager hvert skoleår skal kunne fjernes dersom fraværet bare bekreftes av - holde dere fast - elevens foresatt om eleven er under 18 år, eller eleven selv dersom han er myndig.

Akkurat.

Gratulerer, Udir, denne tok virkelig kaka.

Vanligvis pryder jeg meg med at jeg bruker å være ganske flink til å holde meg saklig i diskusjoner, men jeg velger å gjøre et unntak her:

Har dere røyka forskriftene deres eller?!

Her er det mykje som har gått gale...

Biletet er samvetslaust stole frå stilsidene til MSN, og er eit lovbrot så lite i forhold til den estetiske kriminaliteten vi ser prov på over at eg vel å gje beng berre for å kunne åtvare dykk.

Blogged with the Flock Browser

Hørt på jobben i dag

For øyeblikket anonymisert: "...så det finnes seksuell trakassering i skolen også, selv om det ikke er ressurser til det."

Etter haremsbuksene

Jeg trodde virkelig haremsbuksene var det styggeste samtidsfenomenet innen mote, men nå er jeg jammen ikke sikker lenger. Altså, først dukka disse uformelige "kjærestebuksene" opp, altså bukser som skal se ut som om en har rappa buksene til kjæresten og som følgelig ikke sitter i det hele tatt, langt mindre pent. Så kom haremsbukser, og at ikke det rammes av straffelovens en eller annen paragraf om forsøpling er for meg en gåte, og jeg trodde bunnpunktet var nådd. Men nei., nå har sparkebukser for voksne, eller i alle fall fjortiser, dukka opp. Bravo. Det er så en kan spørre seg om det egentlig er fyllebildene på Facebook dagens tenåringer skal frykte mest om et par år...

Forresten, jeg er litt usikker på om dette er bedre eller verre enn haremsbukser. Sparkebuksa er jo sekkete og får hele eieren til å se ut som en søppelsekk, mens til haremsbukser kan jo overdelen fortsatt være fin. Så, er det verre å se ut som en dass konsekvent, eller å se ut som en dass samtidig som en viser med all mulig tydelighet at en prøver det motsatte?

Blogged with the Flock Browser

Fordom

Eg kjenner at eg er i ferd med å utvikle ganske så sterke fordommar mot folk som går rundt og seier at dei ikkje skjønar nynorsk. Eg meiner, det er faktisk ikkje rakettforskning vi snakkar om, altså.

Fire uker til jul...

...og akkurat nå kjennes det veldig lenge. Helga er over og jeg kunne godt tenkt meg et par dager til. Jaja, resten av denne høsten har bare flydd forbi, så jeg får satse på at de siste fire ukene til jul gjør det samme...

Bloggtørke

Jørn lurer på hvor alle bloggerne er blitt av, og jeg skriver dette litt for å unnskylde meg selv, men også for å reflektere litt over hva som har skjedd.

For min egen del er det snakk om en slags web 2.0-utmattelse, jeg må liksom bare ha litt fred. Jørn foreslår at det kan ha noe å gjøre med at Twitter har tatt litt over, men jeg har Twitter-tørke også, jeg. På et tidspunkt ble det bare for mye, for mange sider å logge seg inn på, litt for mange steder å følge opp. Del & bruk var vel sånn sett nesten siste spikeren i kista - det hele hadde nådd en metningspunkt, jeg orker ikke å følge opp D&b også. Et halvt år etter vil jeg fortsatt gjerne bruke digitale hjelpemidler i undervisningen, jeg bruker Quizlet og wikier, og i to klasser har vi begynt å bruke blogger. Og det får holde en stund, jeg orker ikke å sette meg inn i mer.

For å være helt ærlig så begynner jeg også å bli ganske lei av at teknikken svikter, for det gjør den nesten hver gang, i alle fall for noen av elevene. I dag har vi brukt Audacity i engelsken, selvsagt var det et par elever som opplevde Audacity-kræsj, et par som ikke fikk eksportert til mp3 og et par som ikke fikk lasta opp på ITSL. Nå i ettermiddag har vi hatt prøve, og to elever kom ikke inn på ITSL, en måtte vente en evighet på å få lasta ned prøven og sånn går dagene. Jeg har inntrykk av at de fleste pedagogbloggerne jeg følger har mye bedre teknologisk kompetanse enn meg, og sånn sett kan de sikkert fikse mye mer enn meg også, men jeg synes vi bruker mye tid på tekniske problemer, og det sliter på entusiasmen og eksperimenteringslysten...

Making My Day

Dama i kassa på Systembolaget på fredag heva dagen til ein riktig bra dag då ho ba om legitimasjon då eg skulle kjøpe ei kagge vin og eit par liter øl.

Så får eg heller halde kjeft om at eg hadde på meg den fjollete tigerlua mi.

Skiføre for de innbitte, del II

 

Jeg har tidligere vist i ord og gjerninger at jeg nok hører til de innbitte, og da Jokke og jeg var på Nesbyen for et par helger siden kunne jeg med en viss glede konstatere at det er flere av oss.

Jokke fyller år i dag!

Hurra for deg, kjæresten min!

Tjuvstuåsen

Jokke og jeg driver med Kjentmannsmerket, og en av postene i den nyeste boka er Tjuvstuåsen i Rælingen. Jeg spurte Mamma om hun ville være med, vel vitende om at det strengt tatt er unødvendig å spørre om hun vil være med på en topp... Så da la vi i vei, da, Jokke, Mamma, Tigern og jeg. Og på veien tok jeg noen kjempefine bilder med telefonen min. De to første bildene er fra Gryta, badeparadiset mitt fra da jeg var liten: Det siste bildet er tatt på vei hjem igjen, her er Jokke, Tigern og Mamma på myra:

Jeg er litt usikker på...

...om framskrittet har kommet til #Ruter:Hva i all verden skjedde med avstanden mellom tog og plattform, liksom?

Jeg klamrer meg til håpet om at dette egentlig var en eller annen reklame for noe helt annet, strategisk plassert der skiltet om å passe på små barn til vanlig befinner seg. I befippelsen fikk jeg imidlertid ikke med meg hva det eventuelt skulle være reklame for, og en kan jo spørre seg i hvor stor grad den i så fall er effektiv.

Framskrittet har kommet til Bogerud:

Vi har fått vår egen sanntidstavle på t-baneperrongen!

Dassen har dævva!

I dag fikk vi nytt dolokk. Jeg har nemlig fått oppleve å sitte i stykker et dolokk, men ulikt kvinner flest konkluderte jeg raskt med at det var noe feil med dolokket og ikke med meg. Når 53kg kvinne klarer å sitte i stykker et dolokk uten å prøve særlig hardt, ja da bør det være reklamasjonsgrunn. Her er bildebeviset:

Haust

Guy skriv på bloggen sin at det skal vere kaldt, mørkt og blautt denne veka, og eg kjenner at eg gler meg litt til det. I morgon skal eg ut og springe med Irene og det er jammen godt, for det er mykje betre å vere to når ein skal springe i mørkret. Og til helga skal eg vere heime, saman med gode bøker, litt raud vin og DVD-spelaren. Då kan regnet berre straume på!

Elever på godt og vondt

Jeg har aldri vært en sånn som skulle jobbe med "noe med mennesker", men 15 år seinere står jeg der altså. Og det er en til tider blandet fornøyelse - som lærer blir en stadig kjefta på, bebreidet og klaget på. Noen ganger tar jeg meg i å tenke at dette kan da ikke gå bra.

Men i rettferdighetens navn, de aller fleste av elevene er jo ordentlige, trivelige, velvillige og engasjerte. Og når jeg tenker på hvor flotte elever jeg har i tredjeklassen min, da tar jeg meg i å tenke at det nok skal gå helt fint å overlate verden til dem. Det blir bra, det.

Grattis, Jokke!

Så er trekninga klar: Jokke kjører Norseman 2010!

Engler meg her og engler meg der

Jeg veit ikke hva som er verst - at prinsessa starter engleskole, at hun virkelig ser ut til å tru på dette englestyret sitt, at hun og medfidelisten nå tilbyr både helgekurs og selvhjelpsbok i skytsengeljakt, eller at NRK gir henne gratisreklame i beste sendetid.

Jaggu godt hun hadde vett til å si fra seg høyhetstittelen, for dette er da vitterlig lavmål.

Marsjeline

Etter forrige innlegg har Jokke begynt å kalle meg Marsjeline. Bare fordi jeg fant ei samleplate med Den Røde Armes kor. OK, så liker jeg pauker og basuner - saksøk meg! - og få gjør det så grundig som russerne.

Og så er jeg helt sikkert litt prega av en del teltdøgn sammen med Hansi.

Vorspiel-musikk

I et anfall av mimring om tida mi på Blindern Studenterhjem kom jeg raskt til å tenke på vorspiela hos Hansi og Chris på Sankthanshaugen, og for de av dere som har Spotify - her er vorspiellåta over alle vorspiellåter.

Flexibelt?

Er det ikke litt pussig at man ikke kan få Flexikort på det nye Flexus-kortet?

Sesongens siste på tynne dekk?

Lørdag var jeg på sykkeltur fra Skedsmokorset til Jessheim sammen med Frøy avdeling nord. Det var Morten som inviterte, en av gjengen som var med til veteran-NM på Bryne i sommer. Været var nydelig, og for første gang i mitt liv var jeg helt oppe ved Ullensaker kirke. Ullensaker kirke har alltid vært et kjært landemerke for meg hver gang vi reiste på tur til Odalen og tanta og onkelen min på Slåstad, men jeg har aldri vært helt oppe ved den. Bildet blei ikke så bra, men her er det likevel. Jeg skulle ta bilde av engelen på taket, men det blei litt skakt:Bildet av sykkelen foran kirkegården blei bedre, og uansett er jo sykkelen veldig fin:

USA-turen min

Som nokre av dykk veit, så var eg i junaiten i haustferien, og det var verkeleg ei oppleving. Eg skulle i bryllaupet til Becky, ei venninne av meg frå Frankrike. Det var i dei dagane då eg satt på stranda i Normandie og pugga franske verb og var lukkeleg over å treffe ein til som snakka engelsk. Utruleg nok har vi klart å halde kontakten over alle desse åra, takka vere Ball of Dirt, WAYN og vanleg straumpost.

Torsdag 24. september, same dagen som favorittfetter Ola har bursdag (hurra for deg!) satte eg meg på flyet til Amsterdam og så Chicago. Eg kunne skrive mykje om reisa, det viktigaste er at eg er oppgitt over at eg måtte skrive inn alt det same på flyplassen som eg måtte på VISA Waiver-sidene og at eg traff Manan på flyet og det var veldig triveleg. Jau, og dei slapp meg inn.

Chicago var ein fantastisk by, heilt der oppe med Wien vil eg seie. Ein kan og bør seie mykje fint om Paris, men den er no full av parisarar og hundedrit. I Chicago har dei klart å få til denne elegante grandeuren, samstundes med at han er like full av blide amerikanarar som han er tom for hundedrit, og det er siviliserande trekk, synest eg. Eg skulle berre vere ei natt i den vindfulle byen, men eg fekk med meg Harry Potter-utstillinga på Museum of Science and Industry, og ein joggetur på Lake Shore Drive før eg dro attende til O'Hare for å treffe Thomas, Olivier og Cristelle og køyre opp til Appleton.

Fredag kveld kom eg til tanta og onkelen til Becky, som gjestfritt nok og typisk amerikansk åpna heimen sin for meg. Dette er Joyce på verandaen foran huset: Laurdag var det bryllaup, og med det bryllaupsmesse, vigselen er jo eit sakrament i den katolske kjerka. Litt merkeleg med nattverd midt oppi det heile, synest eg, men eg slapp no det då.
Festen var artig, men veldiug uformell samanlikna med kva eg har opplevd her heime. No renn ikkje eg i bryllaup i eininga, men her var det korte talar og masse gauling - brudeparet måtte nemleg kysse kvar gong nokon sang ein sang eller sa "love". Eg hadde bunad, og holdt på å daue av varme, litt fordi eg etter å ha truffe 83 mann og fortalt kven eg var og kor eg kom frå flykta ut på dansegolvet som forøvrig var fullt av dei 9 andre europearane..!Søndagen dro eg på tur saman med MTBDarby som eg har blitt kjent med på Team Estrogen-forumet, og vi gjekk tur i High Cliff State Park. Kjempefin tur, og utruleg artig å treffe folk ein berre kjenner frå veven!Becky hadde vore uheldig i Chicago veka før bryllaupet og fått arbeidsvisumet sitt stole, så ho satt fast i USA inntil ho fekk passet sitt attende frå Paris. Utruleg stressande for ho, særleg fordi ho frykta for jobben sin, men sidan ho skulle vere att i USA blei eg invitert med ho og familien til La Crosse og Onalaska. Eg hadde ikkje venta å få sett så mykje til Becky, men no fekk eg fire flotte dagar med ho. Første kvelden, mandagen etter bryllaupet dro vi til Round Lake i Menomenee-reservatet, der både Joyce og Larry og foreldra til Becky, Nancy og Joe har hytte. Der lå vi over, før vi sendte foreldra til Alex og Alex attende til Chicago og O'Hare. Vi dro vidare via Steven's Point til La Crosse. Og i Steven's Point stoppa vi på familien sin hageflekk og plukka vatnmelon, gresskar, solsikker og gulrøtter. Utruleg, altså, så ikkje for meg vatnmellomplukking i Wisconsin då eg gjekk på flyet på Schiphol!
I Onalaska/La Crosse venta nokre fine dagar med shopping, sightseeing og jenteprat, og eg fekk endeleg eit bilete av meg sjølv ved Mississippi.Og som dei perfekte vertane dei var fekk eg tatt nokre bilete frå La Crosse frå Grandad's Bluff. Åsane de ser i bakgrunnen er Minnesota! Eg kjøpte meg Packers-pysj der borte, og det einaste som ikkje gjekk så bra var at dei tapte mot Minnesota Vikings forrige måndag. Ikkje bra. Eg skal forresten skrive nokre ord om den siste dagen i Chicago i eit anna innlegg. Eg var med på ein Architecture Boat Trip, og det var kjempeartig, bileta eg tok der treng eit eiga innlegg!

Siste spikar?

Eg høyrde på radioen i dag tidleg at NRK hadde hatt ei reportasje frå Noregs første dansebandgudsteneste, før vi fekk høyre nokre utdrag. Først tenkte eg som eg brukar, nemleg "er no dette nyhende?" før det slo meg at det er det jo faktisk: no er det slutt for kjerka.

Eg skulle berre ønske dei hadde fått gå ned med flagget til topps.

Vaksinehysteri

Det er en ting jeg ikke helt skjønner med sånn vaksinemotstand: hva skulle motivet være for å gi et helt folk noe som er farlig?

Jeg blir nok aldri noen konspirasjonsteoretiker, jeg ler av chemtrail og, jeg.

Blogged with the Flock Browser

Frost

Årets første skrapesession er gjennomført, og det står klart for meg at jeg må hente fram ulltøyet...

Skævvtur

I dag har vært en bra dag, jeg har vært på tur me Ellen å Hannsi. Det er dritlenge sia dem to jikk på tusjammen menn i dag sku vi gå fra Vågli i Enebakk å jemmatt. Det var kjempefint vær å jeg satt gått på ullgennsern till Ellen. Helt terrem ståppa fårrå pella såpp! Åssåså myyye såpp dem sku ha me sæ da! Å de er så kjedli å uintresangt da, såpp lissåmm! Å jeg sitter der i sekken menns Ellen bøjer sæ ner i hytt å pine fårr å pella denna såppen. Å Hannsi ække no bere, hann pella bær. Grrrr ass! Å etter ei stønn å hadderem så mye såpp atterem måtte hive ut allt aant a sekken å stappa såppen åppi å meg på tåppen å den goe ullgennsern hengta uttapå sekken. Takk skarrufaanmæha, det lokkter faan mæ såpp a rævva mi.

Jajja. Etter ei stønn så garem åpp såppen å de blei pævse å da fikk jeg tak i en fuggel etter at jeg møtte et ekkorn såm var skikkli domm å skjøntikke at jeg var fali å de var litt rart, så jeg stakk, hann hadde sikkert rabis eller no - må værra no gæli me en gnager såm freser etter en tiger, jeg mener, vor domm gåreann å blia?

Jo, menn så tokk de helt a - da vi var nesstn jæmme store pluttsli ei bikkje mitt i stin å den var aleine, så dissa fålka tokn me sæ. Den virka sjikkli domm å tæjt såm alle bikkjer åsså lokktan sjikkli møkkete. Di dyra vassker sække å de merkeru nårrem er bare en meter unna - pføj. Vi blæj helldivis kvitten før vi kåmm jæmm da, varen fyr såmm ubegripli nåkk savnan.

Nå ævi jæmme ijen å Ellen driver å tørker såpp i kommfyrn å det stinnker i hele huset. Håper ikke lokkta setter sæ i resstn a pellsn min, de er ille nok å lokkte såpp i rævva, menn Tussi synns visst de er litt ålæjt da. Såppen i kommfyrn altså, ikke såpplokkta i rævva mi.

Treghet i systemet

Det tok meg nesten tre år etter at jeg lærte at tête er det franske ordet for hode til å skjønne at det er dette ordet som ligger bak uttrykket "å ligge i tet". Det faktum at jeg hadde fulgt med på tre hele Tour de France, med fransk fjernsynsproduksjon som viser teten som tête de la course gjør ikke saken mer fordelaktig for meg...

I dag har jeg imidlertid overgått meg selv: jeg har brukt SportTracks siden i fjor sommer, et program som logger og analyserer treningsdata (jaja, veldig nerdete, jeg vet). På den sida er det meninga at man skal kunne se hvor man har løpt eller sykla på et kart, men det har jeg aldri fått til. Helt til i dag, da jeg oppdaget en liten meny der man jammen kan velge mellom følgende karttyper: Ingen (den hadde jeg valgt...), gate, satelitt og et par til som ikke er så relevant for oss som ikke bor i junaiten. At det går an! Og det er jo ikke det at jeg ikke har sett menyen - neida, den har jeg sett, jeg har bare ikke innsett hva den tilbyr. Men her er i alle fall bildet fra mandagens treningsøkt:

Blogged with the Flock Browser

Det blei verre

To minutter etter at Dagsrevyen brukte krigsoverskriftene sine over Gelius' reklamestunt, dukker det gudhjelpemeg opp en kæll som presterer å omtale en mulig HamKam-konkurs som katastrofe. Katastrofe, faktisk. Ikke "synd", "trist" eller "trasig", men katastrofe. Ikke bare utviser fyren en total mangel på evne til å sette hendelser i perspektiv, jeg mener, et jordskjelv, det er en katastrofe, men han viser jo også med all mulig tydelighet hvor bortskjemt han er. Snakk om å ha sølvskje i ræva.

Blogged with the Flock Browser

I mangel av noe bedre å snakke om

To dager etter årets stortingsvalg noterer jeg at Dagsrevyen bruker tid på at Einar Gelius har gravlagt Lyn verbalt.

Foruroligende nok er jeg ikke overraska.

Blogged with the Flock Browser

Kyrkjevalet

Eg noterer at heile 15% av medlemmene i statskyrkja stemte i kyrkjevalet i år, og at det er heile fem gonger så mange som stemte i 2005! Eg er glad eg gjorde mi plikt, kjenner eg!

En ny helt

Jeg har skrevet om helter før i år, her er en ny. Takket være en blogg om sykling fant jeg denne artikkelen om en sykkelrytter som heter Kai Reus og som for øyeblikket leder Tour of Britain. Kai Reus ramla av sykkelen under Tour de France for noen år tilbake og etter 11 dager i koma var det få som trodde han skulle komme tilbake. Noen ganger er det godt å ta feil.

De man treffer på sin vei...

...er av og til litt annerledes enn det man hadde forestilt seg. Denne fyren traff Guy og jeg på sykkeltur på lørdag:Det var forresten en utrolig deilig sykkeltur i nydelig solskinn og med bare én irrasjonelt sinna bilist.

Besseggen

Det har blitt tradisjon på Frogn at førsteklassingane dreg til Gjendesheim i byrjinga av skuleåret. Målet er å byggje klasseånd over Besseggen. I år var det Hans Petter og eg som var fjellsjefar, og den første dagen følgde vi halve kullet over eggen i delvis bra vær, delvis tåke.

Om ettermiddagen kom resten av kullet opp, men værmeldinga slo til - stiv kuling. Veret var praktfullt, med regn og vind som gjekk via ein perfekt regnboge til å bli strålande solskin.Men vinden blei vi ikkje kvitt, så Besseggen fekk liggje der aleine den dagen. Tur blei det jo sjølvsagt likevel, vi gjekk opp til Bessvatn og kjende på vinden. Der var det bølgjer!Elevane var kjempenøgde med å ha kjent på vinden, fleire av dei ble blåse ut av kurs, og dei skjøna godt kvifor dei ikkje skulle på høgfjellet den dagen. Litt godt å høyre for oss som vurderte situasjonen også, dei var jo ganske skuffa då vi avlyste eggen! På vegen ned tok eg dette bildet av Hanne mot Gjende: Fint, hva? Og eg er støtt litt imponert over at det gamle mobilkameraet mitt tek så bra bilete!

Moro med bismak.

Da jeg var liten fikk jeg aldri lov til å hoppe i sengene. Jeg syntes det var ordentlig dårlig gjort, for det er virkelig godt over gjennomsnittlig gøy å hoppe i senger. Men det viser seg at det antagelig er veldig smart å la det være.

Alt vatnet

Kor kjem alt vatnet frå? No har det regna mest kvar dag sidan 5. juli, og værmeldingane varslar om meir regn, meir regn, meir regn. Men kor kjem alt vatnet frå? Er det nokre stakkars ørkenboarar ein plass som har fått enda mindre regn, eller blir det rett og slett meir vatn her på kloden? Det må då vere tomt der oppe snart?

Blogged with the Flock Browser

Uheldig slagord

På vei til jobb i dag morges ble jeg stående i kø ved rundkjøringa ved Vinterbro. En diger semitrailer fra Litauen eller Latvia (det sto LT bak på bilen) tok nemlig opp plassen i selve rundkjøringa. Jaja, tenkte jeg, det tar jo litt tid å manøvrere noe sånt rundt ei lita rundkjøring, så jeg venta tålmodig. Litt mer overraska så jeg at bilen ikke kjørte til venstre som venta, men fortsatte rundt. Jaja, det er ikke så greit å vite hvor en skal i et fremmed land, så jeg tenkte at fyren sikkert hadde kommet til at han skulle på gamle E18 og ikke på den nye. Men lastebilen fortsatt forsyne meg enda lengre og dro ut i den retningen som ville blitt rett fram! Ok, en strafferunde kan skje den beste tenkte jeg, og flirte litt, men tenkte ikke så mye mer på det. Helt til jeg kjørte forbi og så slagordet på sida av bilen:

We Know the Way.

Sakseskada

Eg ser på Dagsrevyen at Erik Solheim har skada seg sjølv med saks i eit forsøk på å stikke hol på fleire "CO2"-ballongar enn dei politiske motstandarane sine. Dumt? Jepp. Men samstundes viser han på ein herleg måte at han har konkurranseinstinkt, og det vil eg seie talar til miljøvernministeren sin fordel.

Rushtid

I dag skal eg gjere eit unntak og skrive om politikk.

Det har vore diskutert å innføre rushtidsavgifter i Oslo, og eg må seie meg hjartens samd i framlegget, la oss få punge ut når vi køyrer i rushtida! Køane på vegane inn til Oslo er i ferd med å bli skremmande lange, og i dei fleste bilane sit ein - 1 - person, berre i selskap med matpakka. Det er ikkje godt nok, det er på tide at vi tek fatt i miljø- og transportproblema her i landet, og det er nøydd til å råke oss alle.

Eg er for rushtidsavgifter, men samstundes bør det bli lettare å parkere i nærleiken av togstasjonar, vi bur på så mange rare, avsidesliggjande plasser i dette landet, at eg meiner vi burde satse på park-and-ride, enorme parkeringsplassar med billig parkering dersom ein har månadskort eller vekeskort, det er vegen å gå. Ikkje slik som dei gjorde då dei bygde ut Lillestrøm stasjon då Gardermobanen skulle oppgraderast - då lagde dei altfor få pendlarparkeringsplassar som både var dårleg merka og dessutan nazihåndheva og som på toppen av det heile var svindyre. Ikkje vegen å gå, det må vere lett og økonomisk og tidsmessig konkurransedyktig å køyre kollektivt. Jau, og så har sjølvsagt slektningen min, Osmund Ueland så rett så rett når han dissar politikarane for å ikkje klare å gjere noko med desse dobbeltspora på Østfold-banen.

Vidare burde bilar med minimum tre passasjerar få køyre i kollektivfeltet i rushtida, og i staden for å betale for parkeringsplassar og treningstilbod for dei tilsette burde dei som syklar få eit tilskot.

Woah-musikk

Jeg skjønner at jeg har blitt gammal, for nå begynner sånn woah-musikk å gå meg ordentlig på nervene. På vei til og fra jobb hører jeg ofte på P3, og de har det siste halvåret hatt en viss forkjærlighet for en forjævlig irriterende låt fra noe jeg tror kan være Green Day, men som jeg ikke har tenkt på bruke en halv kalori en gang på å finne ut av, jeg beklager heller herved dersom anklagen er rettet mot feil band. Denne låta fra øs-hælvete går omtrent som det her: "do you know your enemy, do you know your enemy, got to know your enemy, wo-hey, wo-hey", bare at de høres ut som en type mennesker som dessuten ville skrive "gotta" og dermed plassere seg enda lenger ned på lista over folk jeg har interesse av å høre på. Hvem faen er det som tror at dårlige rim og mismatchende stavelser blir kule av å legge til et "wo-hey" eller "woah"?

Så er det til dama som irriterte meg nok til at dette innlegget faktisk blei noe av, jeg har nemlig ruga på dette innlegget siden denne wo-hey-støysendinga inntok eteren en gang i mai. Jo, Ida Maria heter'a, og låta heter "I like you so much better when you're naked" og er altså et studium i "wooooaahh" på alle de gærne stedene - klassisk tilfelle av å ikke gidde å skrive om teksten når den ikke passer med musikken. Dessuten kunne dama godt utsatt den studioproduksjonen ei uke eller femti, det er min bestemte mening at folk som lider av halsbetennelse ikke bør drive med sang.

Det var godt å få det ut.

Irenes triatlondebut

Norseman inspirerer: snaue to uker etter å ha fulgt Jokke til toppen av Gaustadtoppen var det hennes tur til å bli triatlet. Temposykkelen var allerede på plass, og etter å ha vært en del av årets vakreste støttelag skulle det bare mangle at ikke Jokke lånte ut både våtdrakt og tri-bukse. Her er en lett nervøs Irene før svømmestart:
Som de fleste andre begynnertriatleter var det svømminga som er bøygen, og til tross for at hun svømte bryst, og det uten å dyppe brillene i vann, kom hun altså inn som suveren vinner av den litt slunkne dameklassen på respektable 1.17., altså omtrent et kvarter før jeg ville kommet inn...

Heia Irene!

Performance

Denne lille musikkvideoen har blitt publisert både her og der de siste ukene, men jeg synes likevel den er god nok til å få en aldri så liten plass her på bloggen. Husholdet er tross alt den stolte innehaver av til sammen seks sykler...

Nå! Er! Det! Nok!

Kan noen være så snille å kommunisere til den som har funnet ut at ALLE reportasjer fra friidretts-VM MÅ inneholde en som leser akkurat litt for sakte til at det er naturlig mens de spiller en eller annen form for muzak i bakgrunnen at det bare var kunstnerisk de første 157 gangene?!?

Det ble en skrekkelig lang setning, men det var det verdt.

Armstrong til byen

Jeg har tenkt meg ned til byen for å se på Oslo Grand Prix i morra, må jo heie på Hushovd. I den forbindelse har jeg vært inne på Kreftforeningens sider for å sjekke hva slags støttegaver og slikt man kan kjøpe, da. Når de orger til et gateløp i Oslo sentrum synes jeg det er rett og rimelig å støtte dem litt økonomisk også. Og da så jeg såklart at man kan kjøpe billetter til Armstrongs foredrag på torsdag. Ellen klikker seg videre, vet du. Og finner ut at for å høre historien om Lance Armstrong, som man forøvrig også kan lese gratis på hjemmesida hans, uten texansk aksent, må man altså ut med den nette sum av to og et halvt tusen kroner. Én time med Lance Armstrong koster altså det samme som en Assos-bukse!

Men buksa får jeg med hjem.

Nei, jeg tror Armstrong skal få holde sitt foredrag uten meg i salen, og så får jeg heller være litt ekstra blid mot de varslede bøssebærerne. Eller kanskje ei rosa t-trøye fra Nora Farah kunne vært noe?

Blogged with the Flock Browser

Hausten er her

Eg har gitt opp. Eg var moderat optimist lenge, mykje lenger enn eg brukar å vere, men då vermeldinga for siste ferieveka var like ræva som før, ja då kom tungsinnet sigande på. No har eg gitt opp heile sumaren og satsar på å gå lange turar i haustregnet. Snart skal eg lage haustfargar på bloggen også.

Soppfrustrasjon

Jeg veit det er latterlig, og jeg veit at jeg nok en gang avslører at jeg er uvanlig konkurranseinnstilt, men lite er så fortærende som å finne folk på soppstedet sitt! Og særlig når en har latt småkantarellene stå for å vokse seg fine til en annen gang, for så å se at de går rett i annen dames gryte. Og når de andre uttaler at "vi bruker soppen vi, så her må dere ikke plukke", ja da er det krig. Krig, sa jeg. Dette kommer til å bli stygt.

Blogged with the Flock Browser

Urettferdig?

Kjersti Tysse Plätzer gråter i skrivende stund sine bitre tårer på tv, 3km før mål ble hun diska, uvisst av hvilken grunn. En herre med norsk flagg malt i ansiktet uttaler til NRK1 at det er fryktelig bittert og "føles urettferdig". Men i svarte, sportsjournalisten sa nettopp at hun fikk rødt kort etter å ha fått tre - 3 - advarsler! Da har en steike sprette fått nok sjanser altså, reglene er like for alle.

Baffling!

Etter å ha testa ut litt nynorsk - åtgaum - på min eminente britiske kollega Sandra i dag, og fått henne til anta en lett gormless look, fant vi ut at åtgaum, som betyr oppmerksomhet, antagelig er beslekta med den yorkshirske (how the hell does one write Yorkshirean in Norwegian) gorm eller hvordan det nå skrives, og som betyr å glo litt uintelligent på noe.

I din't gorm this 'un comin'.

Ellen har blitt allværsatlet

I skrivende stund sitter jeg og lytter etter vannkokerens muntre bobling. Det gjør ikke Ellen. Hun dro akkurat ut for å sykle i en begynnende ettermiddagsskur.

Tigern og jeg skjønner ikkeno'.

Speedo-forbud

Jeg trodde ikke mine egne øyne, men saken i Guardian er virkelig ikke datert 1. april, og i Alton Towers har de virkelig gått til det skritt å forby "Speedos"! Det er ikke familievennlig, nemlig, de små barna må skånes for slikt, og som det ikke var nok, så tilbyr parken voksing, slik at de samme små barna ikke skal måtte se noe så motbydelig, usivilisert og ja, naturlig, som kroppshår. Hva er det med skrekken for menneskekropp? Hva blir det neste? Påbudt tunika med empireskjæring på alle kvinner?

Jeg vil herved oppfordre alle menn til å finne fram Speedo'n, for som Caviar synger: No woman can resist a man who looks good in a Speedo.

Brak!

Det er ganske skummelt å være midt i Nøklevann, titte opp bare for å navigere litt, og så oppdage at det a) tordner, og b) er like langt til alle mulige ilandstigningssteder!

Norseman 2009

Jeg hadde nok ikke ledd en gang, men bare stirret tomt og uforstående tilbake hvis noen i august 1989 hadde sagt til meg at "om bare 20 år, Jokke, kommer du til å skubbe vekk en naken, veldreid kvinnerumpe for å få plass til å sove". Dit har jeg altså kommet. Litt skyldtes sikkert de 20 årene, men det meste skyldtes de siste par dagene, og særlig lørdagen. Ingenting skyldtes den nakne, veldreide hindringen i min side av senga.

For i sannhet: Lørdagen krevde sitt. Folk mistenker meg for å egentlig vite hva jeg driver med, men det vil jeg avvise på det mest bestemte. Jeg tester jo aldri egen kapasitet for noe som helst, og har følgelig en nokså omtrentlig oppfatning av hva jeg kan klare og tåle. Allikevel la jeg uforferdet avgårde i det jeg mente var passelig fart; informert, men ikke diktert av pulsklokka. Som vanlig viste det seg etter hvert at det kanskje var litt optimistisk, men sammenbruddet uteble. Fikk vondt i et kne etter 120 km på syklinga, men tilsett neopren – tryll tryll – og all smerte var som blåst vekk. Bortsett fra det gikk alt egentlig greit. God og sliten så klart, men ikke i kjelleren. Vet hvor kjelleren er, og var ikke der på lørdag.


I ettertid har det kommet fram at støttelaget bevisst holdt tilbake konkurranseviktig informasjon. De visste at jeg var i ferd med å avansere inn blant topp ti, men vurderte det dit hen at det var best for meg å leve i uvitenhet. Tidligere erfaring kan nemlig tyde på at veldig mye blod på tann ikke bare er av det gode. Da jeg kom alene med Irene de siste ti km glapp det allikevel ut av henne at jeg lå på tiende plass, og at mannen foran var alvorlig prega. Det var nok, det, til å få meg opp på niende og opp røysa på ca femti minutter.

Intet kvad fra Norseman er komplett uten en Stor Takk til støttelaget. Evig innsatsvillige Propellen hadde for anledningen rekruttert Irene, en rutinert sykkelvenninne, og Hanne, en kollega som attpåtil kunne stille med hytte og mat på Gaustablikk. Med karakteristisk beskjedenhet mente en av dem at jeg helt sikkert hadde det peneste støttelaget den dagen. Med karakteristisk innsnevret blikk på verden var jeg egentlig mer opptatt av at jeg hadde alt jeg trengte hele veien.


Videre, takk til crew'et som står på dag og natt for at vi utvalgte skal få velte oss i egodyrking. Takk til alle oslofjordinger og andre kjente som var med (ja, til og med deg, Tim). Det er i stor grad dere som gjør det så moro å holde på med dette. Fryktet sant og si mannefall for ny og strengere tidsgrense, men så vidt jeg har registrert har alle fullført med æren og gleden i behold. Takk, hurra og gratulerer!

Ja, det var egentlig det jeg hadde å fortelle om årets Norseman. Hvis du er nysgjerrig på sokkeskift, blandingsforhold i flaskene, plassering i svømmefeltet osv osv: Send meg en PM. Hvis du er nysgjerrig på den nakne, veldreide hindringen: Avtal en sykkeltur med Propellen...

Og nå...

...sitter du ikke der oppi Måbødalen og later deg slik du gjorde sist!

Foto: Jørgen Melau

Verdens 9. hardeste triatlet

Norseman sies å være verdens hardeste triatlon, og dermed må Jokke være verdens 9. hardeste triatlet.

På gli

Jeg noterer at jeg i løpet av de siste år har gått fra å synes at en sykkel til 10 lapper er bortkasta penger til å synes at et hjulsett til 10 lapper er en god deal.

Det er klart jeg spør meg litt hvor dette vil ende.

Nye mål

Jeg har bestemt meg for å satse litt på sykling framover. NM ga meg et skikkelig puff i baken, og nå har jeg lyst til å trene mer for sykling og kanskje litt mindre for triatlon. Nå er vel ikke treningsopplegget så veldig annerledes, mitt hovedproblem, eller begrensende faktor som Joe Friel ville kalt det, er manglende utholdenhet og kjørestyrke, og det gjelder enten jeg skal kjøre triatlon eller fellesstart. Fellesstartsritt for damer er sjelden lengre enn tre timer, så langturene mine kan godt begrenses til litt over tre timer. Videre er syretoleranse og spurttrening viktig i sykling, og der vil jeg legge inn litt ekstra trening. Gode svømmeegeneskaper er sjelden etterspurte i landeveisykling, men jeg vil nok legge inn en del svømmeøkter på vinterstid, det er fortsatt viktig å trene variert. Og jeg har jo ikke tenkt å gi opp triatlon helt, jeg tror bare jeg ikke kommer til å kjøre halv ironman, men heller satse på olympisk og sprint, og mer som en avveksling enn som sesongens hovedmål.

Målet i sykling er å begynne å henge stabilt på feltet i løpet av 2010-sesongen, selv om jeg innser at jeg trolig kommer til å falle av innimellom. Fikk for eksempel rapporter fra nordisk veteranmesterskap om at rutinerte ryttere datt av feltet så det sang, og det var ryttere med betraktelig bedre kjørestyrke enn meg. Jeg kommer aldri til å bli klatrer, og jeg kommer neppe til å bli god på tempo heller med mine for øyeblikket 52kg, det er i spurtene jeg skal vise meg fram. Men for å være der spurten går, må jeg jobbe med klatreegenskapene mine og kjørestyrken. I 2011 skal jeg være så god at jeg regelmessig er i spurtene, og da håper jeg å overraske noen. Spurten skal forbedres, jeg har mye knebøy foran meg.

Jeg har langt fram, men jeg skal bli god. Jeg skal faktisk bli så god at jeg vinner spurter, og når jeg kommer til K40-klassen skal jeg være så god at de andre kvier seg for å ta en spurt mot meg. Jeg skal rett og slett bli en liten Cavendish.

Jeg lurer...

...på om en må betale sykkelpris på t-banen for en sykkelramme med hjul på?

Sommervær

Det regner. Det er klart det regner, det er jo det som har vært trenden i sommer...

I helgen fikk vi heldigvis et lite godværsvindu, og Jokke, Irene og jeg kom oss på sykkeltur på lørdag. Jokke fulgte Irene og meg til Moss, der vi tok ferga til Horten for å se på Martin (samboeren til Irene, han kjører på elitelaget til Frøy) kjøre gateritt der. Heldigvis hadde han fått tekniske problemer, for feltet han skulle kjøre i hadde kjørt rett inn i en bom som plutselig kom ned over løypa! Tre mann kom seg under, resten dundra rett inn i enten bommen eller ryttere som hadde klart å stoppe før den...

Søndag gikk vi tur, Jokke og jeg. På fredag kjørte vi bil til Hansi og Aase Camilla, og så satte vi den igjen for å kunne drikke vin til maten. Så da gikk vi rett og slett gjennom skogen til Lindeberg. Og for en tur! Kjempeflott skog, veldig lite sopp, en del blåbær og tidvis kjempefin utsikt. Og i motsetning til sommertradisjonen regnet det faktisk ikke i det hele tatt.

Det regner enda, og det har det gjort siden begynnelsen av juli, nå har vi hatt omtrent en måned med regn. Hørte faktisk på radioen forrige uke at strømprisene hadde vært nede i 0,-! Det sier litt... Men, jeg har hatt en del flaks med været likevel, for jeg har sluppet det verste regnværet når det har vært viktig. På Frøs triatlon fikk vi fint være, på vet-NM på Bryne hadde vi kongevær, og da Mamma og jeg gikk Aurlandsdalen regnet det hver dag, men bare etter at vi kom fram til hyttene på ettermiddagen. Siste dagen fikk vi regn da vi kom ned, men da hadde vi tyve minutter på vei igjen, og mesteparten av det slapp vi bare unna siden vi fikk haike til Flåm!

Varför gjör dom på detta viset?

Jokke og jeg planlegger emigrasjon til Romerike, og i den forbindelse snuser vi litt på rekkehus og slikt. Og det som slår oss er at det er nesten umulig å finne en kåk oppført i nyere tid (definert som i egen levetid) som har oppbevaringsplass! Det Jokke og jeg egentlig trenger er jo ikke ei svær lekker stue, men en låve med bad og sanitær. Vi innser at vi kanskje er litt mer aktive enn gjennomsnittsparet, og ikke minst at vi har betraktelig mer sportsutstyr enn gjennomsnittsparet, men likevel, det er jo knapt bodplass å oppdrive! Hvor gjør folk av utstyret sitt, sier jeg? Hæ? Driver ikke folk med noe lenger? Hvor gjør de av ski, telt, soveposer, sykler, ryggsekker og kofferter når bodplassen ikke er større enn en Para Ranger?

Hjerteskjærende

Ærfuglunger som har fått oljesøl på seg. Bildet er knabba fra Aftenposten, og det er Olav Urdahl som har tatt det.

Jeg er litt usikker på hvorfor jeg ville dele dette, men jeg sitter her med tårer i øynene og synes ufattelig synd på dem, og en liten sadistisk del av meg vil at dere andre skal ha det like ille. Eventuelt at det er så trist at jeg vil at flere skal bli lei seg på vegne av dem. Stakkars. De skjønner jo ikke hvorfor fjærene deres ikke funker mer!

Gjestfrihet

Som noen av dere kanskje har fått med dere så skal jeg til junaiten i høstferien, nærmere bestemt til Appleton i Wisconsin, og til Chicago. Jeg skal i et bryllup, og siden Jokke ikke har ferie skal jeg reise aleine. Jeg har grua meg litt til å reise aleine, da, jeg synes det er litt ensomt, så i den forbindelse har jeg bedt om tips til hva jeg skal gjøre, og det har jeg gjort på Team Estrogens forum. Og responsen har vært overveldende - nå begynner jeg å lure på om jeg kommer til å rekke noe som helst... På toppen av det hele har Becky, den vordende bruden, nå ordnet med at jeg trolig får koordinert kjøreturen fra Chicago til Appleton med noen venner, og som om ikke det var nok har hun sørget for at jeg får overnatte hos tanta hennes!

Ræjnti

Jeg visste ikke atte de var ræjnti i Nårge, menn nå hare ræjna nessten vær dag i snart en måne sier Ellen å de er vaffal lennge sia de var trykkt å gå ut. Ellen sier atte de ikke er så gæærnt at de ikke er gått for noe får nå blire visst kannsje bra såppår menn vemm bryr sæ åm såpp lissåm. Kannsje Tussi liker såpp fårressten menn de er jo trøtte græjer da. Jeg vill ha soool snart sånn atte jeg kann få værra me på tur å jakkte å sånn. Ække no gøjj å sitta inne i lenngdn.

Fra Napoleons Code Civil

§ 229 Ektemannen kan forlange skilsmisse etter utroskap fra hustruens side.

§ 230 Hustruen kan forlange skilsmisse etter utroskap fra ektemannens side når han har holdt sin konkubine i ekteparets felles hus.

Jeg må si jeg morer meg litt over disse.

Sommerfarge

Siden brunfargen min er i ferd med å forsvinne etter snart en måned med regn, har jeg nå gjort noe med farger jeg kan endre, nemlig de på bloggen. Fiiin og rosa og sommerlig. Snart kommer høsten og da skal den få bli sånn høstaktig, men nå skal den få være litt rosa.

Faktisk så matcher den nå fjellsmella jeg skreiv om forrige uke. Ikke verst.

Jeg tviler

For oss lønnslaver så er det et vanlig mantra at det er deilig med ferie, men om det skulle være standarden så ville det bli kjedelig etterhvert. Men jeg tviler, altså. Jeg håper selvsagt at det ikke er like deilig å ha ferie bestandig som å ha ferie om sommeren, men jeg tillater meg å tvile. Jeg tror jeg ville hatt det utrolig deilig om jeg ikke trengte å jobbe! Da kunne jeg dratt på tur så mye jeg ville, trent så mye jeg ville, lest masse bøker, ja, kort sagt sluppet å hefte meg med denne jobben. Jeg ville nok savna kollegene mine, men vet du, jeg tror jeg hadde kommet over det også. Det er utroooolig deilig med ferie!

Alea iacta est

Så var flybilletten til Chicago bestilt, og selv om diverse bestillingssider på nettet egentlig er verdt et innlegg i seg selv, så skal jeg for denne gangen la den ballen ligge.

Jeg har allerede begynt å glede meg til å shoppe i Chicago, for ikke å snakke om hvor stas det blir å se Becky gå ned midtgangen til Alexandre. Det er det jeg skal i junaiten, se, jeg skal i bryllyp. Og det er ikke i Chicago heller, men i Appleton i Winsconsin. Jeg gleder meg!

Ein augneblink til som frankofil

Det er ikkje heilt likt meg å få fleire augneblink av frankofili i veka, men eg trur denne unntakstilstanden skyldes Tour de France, og denne augneblinken av frankofili er også denne gongen knytta til le cyclisme. Eg må nemlig få uttrykke mi glede over det franske ordet for tempo, altså ikkje som i fart, men som i sykkeløvinga. Berre sjå på dette:

Contre-la-montre.

Mot klokka. Så enkelt, så talande. Så uendeleg mykje betre enn det norske tempo, eg meiner, all sykling held jo eit visst tempo, og også betre enn det engelske time trial, sjølv om time trial er hakket betre. Individuell tempo heiter forresten contre-la-montre individuel, og lagtempo heiter contre-la-montre par équipes. Herleg.

Desse augneblinka av akutt frankofili kan tyde på at eg treng nokre månader i Frankrike igjen, om ikkje for anna så for å minne meg på kvifor eg er truande frankofob.

Mountain biking

Ever since I first set foot on my beautiful, bright red Italian road bike five years ago (five years, how those littluns grow, eh?) I have felt at home on it and increasingly alienated from mountain bikes. There is something so wrong about their squidgy (flexible) tyres, the plump (solid) built and the awkward (straight) handlebar. However, today I have taken my little grey friend out for adventure, and we had a whale of a time, bouncing and hopping and bumping around on beautiful forest trails, playfully enjoying life in each other's company.

Fjellsmelle

Jeg kan vel vanligvis ikke regnes med blant de botanikkinteresserte, men akkurat fjellflora er jeg faktisk litt interessert i. Noe av dette skyldes sikkert at jeg i tredjeklasse på videregående lagde herbarium, basert hovedsaklig på planter vi fant ved Gjendesheim - utenfor nasjonalparken så klart.

Fjellsmelle er en av mine absolutte favoritter, den lille planten vokser i tette små klynger helt oppe på høyfjellet, det er nesten så de har bestemt seg for å vokse tett sammen for å beskytte seg mot de barske naturforholdene den må tåle. Jeg strekker meg langt for å unngå å tråkke på dem, jeg synes liksom livsvilkårene deres er tøffe nok som det er, og får alltid dårlig samvittighet når jeg uforvarende kommer til å tråkke borti dem likevel. Her er bilde av en liten klynge jeg traff på like utenfor Geitrygghytta på Hardangervidda.

Tigerfelle

Det har liggi no greier på gølve non daer nå, det er no pappirgræjer me no blågrønnt kliss på å såmm lokkter gannske søtt å jeg tenkte kannskje at de var no etannes i vaffal får fålka å kannskje får Tussi. De græjene kann visst trekkes fraværanndre menn jeg fårrekke til. Å Ellen bjeffer etter meg når jeg prøver å gnage over får å se va som er inni. Å så pluttsli, etter atta løffta meg etter nakkeskinne å fløtta mæ - gannske ydmykende for en våksen tiger ass - så droa pluttsli fra væranndre enn sånn lapp å da fikk jeg stikki labben borti - åfyffaan de var vonnt ass, hele pellsen på ene labben min satt jæn å så da Ellen at de var tipass får meg når jeg ikke ville høre på at jeg sku ligge unna.

Kjuriåssitti killde kætt.

Ein augneblink som frankofil

Norsk treng eit ord som det franske cyclisme, eit herleg ord som skil transportmetode frå sport, og dei som syklar frå syklistar.

Dopa syklistar?

For å gjere ein sak heilt klar: eg veit ikkje meir enn dykk om kven som et, insjiererer eller innhalerer kva i sykkelverda. Jau, forresten, vi veit at Tom Boonen snortar, og at Thor Hushovd har hatt i alle fall eitt uheldig møte med lasagne.

Det er sjølvsagt umogleg å seie noko om kven som er dopa. Det har vore så mange dopingsakar dei siste åra at vi kan vere ganske visse på at det er mange i TdF-feltet som er dopa, sjølv om dei ikkje er tekne. Eg er skeptisk til syklistar som aldri har ein dårleg dag, til lag som alltid køyrer utruleg sterkt og som mest ikkje set frå seg utslitne hjelperyttarar på vegen. Når vi veit kor mange som har vore tekne, og som jamnt blir tekne, er det ulogisk å tru at dei som køyrer frå doparane er så frykteleg reine...

Det er synd at dopingtradisjonen står så sterkt i syklinga, for det er jo eigentleg ikkje naudsynt. På 100m springing jobbar utøvarane mot eit objektivt mål: verdsrekorden. Men i sykling er det så mykje anna. Om alle var reine ville sikkert dei beste vore dei beste likevel, det er så mykje anna som spelar ei rolle.

I år har touren forresten vore veldig jamn. Kan hende er det eit resultat av at dopingkontrollane har vore hyppigare og at det er fleire reine ryttarar? I år er det ingen som har vore heilt suverene, kan hende med undantak av Cavendish, men les sprinteurs er ei litt særegen gruppe syklistar. Vidare har fleire av dei franske ryttarane vunne etappar, og ein ryttar på eit fransk lag sit med den gule trøya. Eg har skrive før at eg trur dei franske ryttarane kan vere reine, nett fordi dei ikkje hevdar seg så godt, så det er artig at dei gjer det så godt at dei får sponsorar vidare. Det er i alle fall lov å håpe, men eg er jo ikkje nett optimist...

Harry Potter

Eg har frå tid til annan tenkt at eg skulle skrive noko om Harry Potter, og kvifor bøkene om han er så fengslande, og om kvifor Harry sjølv er ein interessant karakter. Men eg er god til å prokrastinere, og det som ofte hender då er at nokon andre seier det før ein. I dette høvet er det mi eminente venninne Inger Merete som skriv om Harry, og det på ein slik måte at eg berre blir sitjande og nikke. Bloggen hennar, som ikkje er ein blogg forresten, er også verdt å lese - ho skriv ofseleg godt og i motsetning til meg så har ho alltid noko å melde.

En ekte syklist

I går skjønte jeg at jeg har blitt en ekte syklist, i det jeg oppriktig talt hoppa av glede over å oppdage at mine Centaur-bremsehendler er lettere enn de samme i Chorus-gruppa.

En helt

Jeg har visst hissa på meg noen av dere når jeg skriver at jeg ikke vil ha Armstrong i gul trøye. Min gode venn Hansi har skrevet en kjempelang pro-Armstrong kommentar under innlegget mitt, men min kommentar tilbake gjør jeg like gjerne til et innlegg.

Hansi mener at Lance er en helt, blant annet fordi han har vært syk, gjør comeback, er suveren, kan være rein og så videre. Og ja, jeg er helt enig i at det han gjør og har gjort er fantastiske prestasjoner. Men for meg er han ingen helt. En suveren vinner er ingen helt for meg, en suveren vinner er kjedelig. Og det er det jeg har i mot Lance Armstrong - jeg synes han er kjedelig. En helt for meg, det er en som tar en sjanse, en sjanse kom kan gå galt, og så lykkes, ikke nødvendigvis mot alle odds, men det bør være gode grunner til å sette pengene sine på at det vil gå galt.

I sykkelsporten er det mange helter, og jeg skal forsøke å forklare hvorfor de er helter når jeg ramser dem opp.

Thor Hushovd - for et fantastisk selvmordsrykk i fjellene i touren, for å prøve å ta poeng på toppen. Husker ikke hvilket år det var, men det gikk på trynet, som det måtte. Men så herlig offensivt, da gitt!

Kurt Asle Arvesens forsøk på Cancellara-spurt i 2005, tror jeg det var. Hadde sittet i brudd ganske lenge, og forsøkte å unngå spurtoppgjør ved å ta en Cancellara. Han blei tatt igjen på målstreken og slått med en en halv hjullengde eller noe sånt.

Arvesens etappeseier i touren i fjor - enda mer gledelig nettopp fordi vi husker så godt det tidligere nevnte fosøket hans, og fordi han mot alle odds spurta fra Lampres Alessandro Ballan.

Thomas Voeckler som vant i går: den eneste igjenværende av et brudd som gikk etter bare en time. Han kom inn syv sekunder før feltet tok ham igjen, og trodde det nesten ikke selv. Jeg heier alltid på baroudeurer, det er så moro når de får lønn for strevet, særlig når det er halsløse brudd som går etter bare noen timer. I dette tilfellet er det dessuten ekstra hyggelig at han er fransk, de har jo hjemmebane.

Danilo di Lucas mange, men ett for lite rykk i den siste fjelletappen i årets Giro d'Italia. Rykka og rykka og rykka for å prøve å trette ut Menchov som satt med maglia rosaen, men Menchov satt tilsynelatende ubesværet på hjulet hele veien. Men i spurten ble Menchov parkert - han var tydeligvis helt gåen, så om di Luca hadde krefter til å spurte, ville han ha klart å kjøre fra Menchov i et siste rykk. Men det visste jo ikke di Luca, og Menchov så fantastisk sterk ut.

Carlos Sastres tempoetappe i touren i fjor. Ingen trodde på ham, han måtte virkelig kjøre over evne på tempoen, og i tillegg måtte nestemann på lista, Cadel Evans tror jeg det var, ha en elendig dag i bøylen. Det må ha vært rart å være Sastre den dagen, ha gul trøye nest siste dag i TdF, og samtidig vite at ingen trodde han ville klare det, trolig ikke engang lagkameratene hans. Men Carlos Sastre kjørte over evne og vant Tour de France. Det var et stort øyeblikk.

Sist, men ikke minst. Rabobanks Pieter Weening, en ung og ukjent hjelperytter som stakk tidlig. I 145km satt han aleine i brudd før han ble tatt igjen av T-Mobiles Andreas Klöden like før mål, med feltet jagende bak. Weening spurta som et lass med høggen ved, men klarte å få sykkelen foran Klöden med 0,0002 sekunder, eller omtrent en kvart dekkbredde. Pieter Weening, han er en sann helt.

Lance Armstrong gir ikke gode sykkelopplevelser, Lance Armstrong er syklingens svar på Drillo-fotball, effektiv, men å-så-kjedelig.

Nordisk

Ble fortalt over telefon i går at jeg er tatt ut på klubblagskvoten til nordisk veteranmesterskap!

Det hele er visst på grunn av de to femteplassene i NM, uavhengig av at de også var sisteplasser, så plutselig står jeg på uttakslista til NCF.

Det er helt absurd, og utrolig mange gode ryttere er utelatt fra lista. Nå er det jo bare å melde seg på for alle som er gamle nok og har lisens, men det er veldig hyggelig å bli sett, og at oppmøtet i NM ble verdsatt.

Aaarrghh!, del II

Den nye radaren til yr.no er så ubegripelig dårlig! Det tar en evighet å få opp radarbildet, og det blinker i alle fall én gang før det endelig kommer opp skikkelig. Aaarrghh!

Aaarrghh!

Slik eg har for vane har eg no tenkt å bruke litt tid og krefter på å irritere meg over noko på førehand. Eg er utruleg irritert over at Lance Armstrong etter gårsdagens taktiske suksess kan få den gule leiartrøya etter lagtempoen i ettermiddag. Og det er så utruleg irriterande!

Eg var kjempeglad då verdas mest keisame syklist la opp etter kva det no var, 2005-sesongen, endeleg skulle dei ta til å køyre sykkel igjen. Og kva fekk vi? Jau, no har Frankrike rundt vore kjempespanande i fire sesongar. Mykje dop har det vore, men der hadde vel neppe Armstrong gjort noko frå eller til, men kjære vene så artig det har vore å sjå på syklinga: no ble det køyrt litt, ikkje berre sikra. For det er hovudproblemet mitt med Armstrong: han er utruleg keisam. Han rykka ein gong i eit fjell, og så sat han berre der, og laget hans kontrollerte alt som skjedde. Utruleg keisamt. Nei, få han ut. No er eg djupt skeptisk til laget hans også, og håper Sastre, Menchov eller til og med lille Schleck kan slå til i staden. Alt er betre enn Astana, og alle er betre enn Armstrong.

Heia Saxobank i kveld!

Veteran-NM på Bryne - en førstereisrytters bekjennelser

Det var med en aldri så liten nervøs klump i magen at jeg stabla sykkelen min inn i bilen til Jens på fredag morgen. Jeg var påmeldt både tempoen og fellesstarten, og det med ingen temporitt og bare to fellesstartsritt på rullebladet, i begge var jeg blitt frakjørt før vi kom til første vakt...

Temporittet var nå én ting. Jeg driver litt med triatlon, og der er jo sykkeldelen i praksis tempokjøring, og det er en greie jeg har litt erfaring med – meg mot klokka, klokka mot meg. Jeg grua meg litt til hva tempoen ville gjøre med beina mine før søndagens fellesstart, men gleda meg også til å kunne bare gruse til – i triatlon kan man ikke det, for da får man virkelig blø for det på løpinga.

Lørdagen og første rittdag kom, og jeg var utrolig nervøs. Løypa var ganske hard til å være tempoløype, og jeg er skikkelig dårlig i bakker. Det blei ikke bedre da jeg så at det var satt opp startrampe og jeg rakk å se for meg hvordan jeg kom til å velte ned fra startrampa og slå meg fillete. Det hjalp forresten ikke at han som holdt meg holdt meg så skakt at jeg faktisk var på vei av den, men han rettet meg opp da jeg forsiktig ba om at de kunne være fint...

Tempoen gikk som forventet: sakte. Men jeg var fornøyd likevel, for som triatlet er jeg vant til å kjempe mot meg selv, og jeg klarte å følge planen: hardt ut, holde trøkket. Jeg var grønn i trynet da jeg kom inn, og kom sist på en fin-fin femteplass, noe som akkurat holdt til at det ble medaljeseremoni og ikke bare blomsterseremoni i klassen min. I K50-klassen var det bare tre med, og det er jo litt trist at det ikke over fem damer over 50 i landet som er med og kjører tempo i NM! Her er en liten video av meg ut av rampa:

Fotograf: Sven Kr. Jørgensen

Søndagen kom, og jeg var alvorlig nervøs før rittet starta, tror jeg satte ny rekord i antall nervøse turer på do – var jo bare såvidt jeg rakk å varme opp innimellom all tissinga. Jeg har som sagt blitt kjørt fra i starten av to ritt før, og var fryktelig nervøs før denne starten. Løypa var den samme som under tempoen, og det ga meg et visst håp om å kunne henge med en stund, for det var ingen skrekkelige bakker. Målet var egentlig bare å henge med så lenge som mulig, håpe at folk ønska seg massespurt så det gikk sakte, og å selge meg så dyrt som mulig.

Starten gikk i ganske greit og rolig tempo. Jeg hang greit med, gjorde som Jens hadde sagt og la med i forreste del av feltet uten å være i nærheten av føringene. Å sitte i felt slik var en ny opplevelse for meg, og utrolig moro – det skjer jo så mye! Folk prøvde å ta hjulet mitt, jeg ble dytta litt hit og dit, det var stillingskrig om luker og så videre – kjempegøy! Jeg merka godt at her var det alle mot alle, helt annerledes enn i ei lagrulle (ok, jeg veit det er selvsagt for dere som kjører masse fellesstart, men for meg var helt nytt og veldig spennende å se at det som blir sagt om feltkjøring stemmer!). Jeg synes selv jeg kjørte bra i feltet, klarte fint å plassere meg, og satt langt nok fram til at det var hjul å henge på selv om jeg sklei bakover i feltet i motbakkene.

Jeg hang godt med i litt over to runder. Konkluderte lykkelig med at jeg satt bedre i feltet andre gangen jeg passerte Jens i langesona, og var litt stolt av meg selv. Litt ut på tredje runde ble det en del murring i feltet mitt fordi et M60-felt som hadde tatt oss igjen litt før mål hadde lagt seg som et lokk foran oss. Det er ikke lov å kjøre forbi felt som har kjørt forbi, så i praksis var det på den måten umulig for noen å stikke. Kommissæren ble gjort oppmerksom på det, og vi fikk tillatelse til å kjøre forbi igjen. Dessverre – lav fart er en fordel for meg, og i forbikjøringa var jeg bare helt fortapt. Jeg kjørte på det tyngste giret mitt i oppoverbakke og spurta for å holde farten som Monrad-Hansen satte opp, og det holdt jo ikke opp bakken. Prøvde helhjerta å ta dem igjen etterpå, men forsøket i bakken hadde surna beina, og jeg er uansett ingen stor temporytter...

Ok, så jeg falt av feltet igjen, ikke overraskende i en bakke. Likevel er jeg kjempefornøyd og fortsatt litt «høy» etter å sittet med så lenge, dessuten var det rett og slett fantastisk gøy å sitte i felt. Videre var det oppmuntrende å se at jeg trolig klarer å henge med neste år, og jeg er jo blitt kjempemotivert til å trene – om noen år, da er jeg i spurten! Det var virkelig gøy, gøy, gøy, gøy og jeg har finlest terminlista etter neste fellesstart... Håper jeg kan få med meg noen klubbvenninner neste gang – når jeg klarer å henge så lenge, da er det mange i Frøy som kan kjempe om gode plasseringer, altså. Fellesstart er ikke noe å være redd for – det var verdt å kjøre en runde aleine når det er SÅ gøy å sitte i feltet!

Bildene er forrsten bevis for at jeg har sittet i felt i helgen. Jeg er litt misfornøyd med at de er tatt i motbakke, derav det litt anstrengte ansiktsuttrykket, men jeg er med! Bildene er tatt av anMarton.