Julegaver!

Jeg har fått julepakkesanger: dunkåpe, lue og oransjestripete Kari Traa-truse. Mest fantastisk var Gryffindor-skjerf i rein ull fra opphavet, tilkjempet på Hamley's i høstferien og visstnok til ågerpris. Jeg tviler ikke.

Men den store overraskelsen kom under trening i dag: jeg har fått tølt! I dag kunne jeg nemlig jogge rolig avgårde på langturpuls, og det har da aldri skjedd før. Jeg vet ikke hvem står bak akkurat den gaven, men jeg håper i det lengste at det ikke er et Norell-sprell som bare forsvinner, men en varig gave. Lov å håpe.

Norefjell

Jokke, Tigern og jeg var på Norefjell i helga som var, på Bjørnebo, hytta til familien til Karl. Værmeldinga var upåklagelig: meldt snø, sol og storm. Ikke samtidig, men det får da være grenser for hva en skal kreve.Tanken vår var at vi kanskje kunne klare å karre oss inn til Høgevarde før stormen kom, for om den kom over oss der oppe ville vi få den i ryggen likevel. Ok, på med feller, sportstape og splitter nye skistøvler fra jula i fjor – Varg Skrukkedal eller noe sånt, knallstive og i fint, svart skinn. Opplegg for katastrofe altså, nye skistøvler går aldri bra, men de må jo gås inn, og en gang må være den første dagen i nye skistøvler også. Jeg noterer mens jeg skriver at det faktisk er veldig lett å skrive skitstøvler i stedet for skistøvler, tro om det er et frampeik?

Hadde ikke kommet så veldig langt (4km) før Skrukkedølene begynte å ete seg inn i hælen min, men de spiste pent, så vi labba videre mot Høgevarde. Været var helt nydelig, men når vi passerte tregrensa ville det være løgn å påstå at vi ikke så tegnene – det føyka godt over alle sørvendte rabber, ja. Men vi tråkka nå på, det er jo merkestikker til Høgevarde, og sikten bakover var aldeles glimrende. Jeg syntes det slutta å bli en hyggelig skitur da jeg måtte på med vindvotter i motbakke, og etterhvert var det ikke noen vits i å spille tøff, det er veldig hyggelig med pelskant på hetta. Uten kart, GPS-koordinater, sikt forover og med gradvis avtagende sikt bakover var det bare et tidsspørsmål om når vi måtte snu, og det gjorde vi da vi ikke kunne se merkestikkene lenger.
Nede i dalen hadde vinden begynt å gjøre seg gjeldende, men vi fant oss et riktig skjermet og fint sted til lunsj, før vi begynte å traske mot Tempelseter og et stikryss Jokke mente å huske fra i fjor. Men det begynte å bli mørkt, og tilslutt snudde vi likevel, for å være sikre på at vi kom tilbake en vei vi var kjent, i tilfelle det skulle bli mørkt før vi kom tilbake.Søndagen var Jokke og jeg innstilt på å traske innover mot Tempelseter for å se hvor langt unna dette krysset vi hadde vært, og fant i grunnen ut at det ville vært ganske hipp som happ om vi hadde gått rundt. Jeg orka ikke å gå helt til Tempelseter – hadde jo vannblemme på den ene hælen og to wannabe-blemmer på den andre, og var i grunnen ikke så innstilt på å la dem utvikle seg. Glad for det i dag – i år har det blitt jul i strømpelesten.
To ting har irritert meg:1) hva i all verden er poenget med sportstape uten lim, og 2) hva er galt med løypebaser som ikke kjører løype i -5 og med ti centimeter nysnø?!

Ikkje shopping men PhotoShopping!

Min superkollega Kristian ga meg eit kræsjkurs i PhotoShop her om dagen, og her er resultatet - Elgelina!

Penthouse Playboys

Jokke og jeg hadde en av årets sjeldne turer ut i går, på Penthouse Playboys' tradisjonelle julekonsert på Rockefeller. Det kunne jo uansett ikke toppe fjorårets konsert da jeg fikk gleden av å synge duett med selveste Jens Pikenes, så vi satset bare på å ta et par pils og more oss. Og gjett om vi moret oss - Lill Lindfors var intet mindre enn stor som gjestestjerne, og i duetten med Pikenes overkjørte hun ham fullstendig - hun eide den scenen!

Det er da utgjort

Det går virkelig ikke an å ikke bli helt gåen i beina etter første skitur, det er rett og slett ikke mulig! Og på søndag var jeg jo flink, holdt rolig tempo (bortsett fra i aller siste runden da jeg bare måtte spurte fra Jokke) og ga meg etter bare fire runder. Og det gikk greit med arma, ikke noe vondt i triceps, men ryggen er helt av, og innoverførerne og hofteleddsbøyerne er helt numne - klarer ikke å løfte beina så høyt at jeg får på meg sokker engang, må holde beina oppe med arma. Kjære vene. Men midt oppi misæren må det legges til at av alle årets selvpåførte treningsvondter er det vel ingen som er så etterlengtede som skisesongens første?

Framovermelding?

Hørt om framovermelding? Det er det samme som tilbakemelding, men framovermelding gir tredobblet ordpoeng i pisspreik-scrabble.

Fram og tilbake er like langt, sier nå jeg, men jeg er jo kjent for å være surmaga.

Blogged with the Flock Browser

Det snøøøøør!

Det snør ute! Fiiiiin, tørr snø, sånn som ikke har dårlig tid, men tar seg tid til å se seg litt om på vei ned mot bakken, og som blir til skiføre når det blir mye av den. Fiiiine snøen!

Blogged with the Flock Browser

Julekalender

Jeg er ikke noe særlig julefan, jeg, men jeg er veldig glad i saker og ting, så jeg liker godt å få pakker. Og i dag lå det en julekalender i hylla mi på jobben! Jeg har nemlig en hemmelig adventsvenn, tildelt ved loddtrekning. Konseptet er enkelt: alle som vil være med skriver navnet sitt på en lapp i en kakeboks (eller noe annet hult). Deretter trekker alle en lapp hver, og der står det da altså et navn. Det er din hemmelige adventsvenn. Og da skal man gjøre noe litt hyggelig for denne vennen uka etter, gi et lite dikt i hylla, en liten twistbit eller en annen liten oppmerksomhet. Og i dag fikk jeg altså en julekalender, med sjokolade!

Blogged with the Flock Browser

Ny frisk

Det har komme sny her i Tigerstaden, og eg har hamstra ullstrømpebukser og ullstrømper og ullsokkar og alt anna som er mjukt og varmt. I går var det ordentleg trasig vinterver med sideveis sludd og regn, og alt samla seg i eit tommetjukt glatt og slimete slapslag som ikkje berre er sleipt å gå i, men som ein blir blaut av også.

Samstundes har det vore bra kaldt i det siste, og vi merkar på marka at den har frosset til. Med litt flaks blir det fint grunnlag for skiføre når myrene frys og snyen legg seg oppå. Men nett no er det bra trist ute, altså, sjølv godver i dag kunne ikkje heilt endre det inntrykket.

Det nærmer seg jul, så no må vi vel kunne seie at vi klart har komme over i vinteren, så her er det nye vintertemaet.

Tortur?

Eg høyrte på radioen i dag at eit eller anna forbund eller kva det no var har meldt Noreg inn for FN, åklaga for tortur. Grunnen er nemleg det at det finst ein del folk her i landet som blir trøkka i medisin mot deira vilje, av di dei ikkje skjønar at medisinen er til deira eiga beste. Vi snakkar om psykotiske folk, altså. Og dette er altså tortur.

Nei, det er ikkje det! Det er faen steike meg ganske langt i frå elektriske støt mot kjønnsorganar, opphenging etter armane (med skuldrar ut av ledd som resultat) og knuste kneskålar til tvangsmating av pillar. Og det er ei ganske så grov fornærming mot dei som har opplevd ekte tortur å kalle pilleknasking for tortur.

Skjerp dykk.

Blogged with the Flock Browser

Gratulerer med dagen, Jokke!

Min kjære, barske, glupe, morsomme, sexy, sporty, spreke og på alle måter enestående Jokke har bursdag i dag!

Gratulerer med dagen!

Fem om dagen: bare på en dårlig dag!

Dette er frukt- og grønnsaksfatet vårt bare fra denne helgeturen til Hvaler!

Mini break: Hvalerbo

Jeg vet ikke om det er flere enn meg som forbinder uttrykket mini break med Bridget Jones, men i alle fall gjør jeg det. All den tid den mini breaken ikke akkurat er så fryktelig vellykka, er det med litt blandete følelser jeg har omtalt denne helgen som en slik. Men en mini break er det, da, en helg på Hvaler sammen med kjæresten, utrusta med store mengder rødvin, sjokolade, fleece og enorme forventninger til dårlig vær.

Jokke blei plukka opp på Sonsveien stasjon fredag ettermiddag, og i 100km/t suste vi mot Østfold. Været var upåklagelig, det regna, blåste og var generelt sett så mørkt og trist som bare en novemberkveld kan være. Alt lå til rette for en deilig helg foran peisen, med bok og kakao, bare avbrutt av en og annen spasertur og hyppige kakao- og vinpauser. Og Hvaler levde opp til forventningene: smale veier, trær som henger utover veien og en praktfull dyster kirkegård. Stemningen var gotisk. Bra, altså.På veibeskrivelsen sto det «her kommer du til et skogområde, hvor du kan skimte et stort mursteinshus på en skrent. Dette er hovedhuset på eiendommen». Greit nok i dagslys, kanskje, men når det bare er såvidt en kan skille skog fra hekk, da er det litt håpløst å se etter et mursteinshus mellom trærne, altså. Så vi kjørte nå rundt en stund, kjørte nesten ut i en midjedyp søledam og klarte nesten å vræke skjørtet på bilen. Men etter litt styr fant vi da fram til hytta og fikk fyrt opp. Dagens første skuffelse kom da vi spretta vinkagga – diskantsmak var det første som slo meg, og det lovte ikke godt for lørdagens biffmiddag. :-( Heldigvis var tigerølen akkurat som den skulle:
Jeg er jo glad i gotikk, da, og etter forrige ukes gotikkdag på skolen, var vi liksom litt i gotikksiget. Nabohuset var kjempeskummelt, med relieffer og gargoyler og greier, og det var liksom på sin plass med en hodeløs rytter eller to. Sånn sett passa det riktig bra at det ikke var gardiner i stua, men dessverre var det bare Jokke som lagde «kloppetiklopp»-lyder i skogen på Hvaler i helgen.

Lørdagen var Jokkes dag. Han har bursdag den 10., men denne helgen, og særlig denne lørdagen, skulle Jokke få være prins. Hans første prinselige befaling var at vi skulle stå opp, men denne klarte jeg å trenere ved å flekke fram dunjakkegave til ham. Må huske å betale ham for den. Han første prinselige befaling av dagen var at vi skulle gå tur og dra på marked, om enn i motsatt rekkefølge . Markedet viste seg å ikke eksistere, men vi fikk shoppa ganske mye (!) og dessuten kunne prinsen nyte sin bursdagskake på kafé i Skjærhalden. Etter kakespising bare det tilbake til hytta for en kjapp skive før vi dro ut på tur. Som de innbitte turfolk vi er var såklart Botneveten dagens naturlige mål, Kirkøyas høyeste punkt med sine 67moh. Jada, jada, det er litt anal retentive, vi veit det. Men Botneveten glimtet med sitt fravær, vi endte med å bomme på både sti, vei og retning, og på toppen av det hele fant vi aldri veien hjem. Vi var ute i to og en halv time til slutt, for da vi endelig kom tilbake til hytta, fra en helt annen retning enn vi hadde trodd, måtte vi selvsagt gå den veien vi leita etter ut til nordenden av øya igjen, bare for å finne ut hvor i all verden den endte opp, siden den ikke var der vi var tidligere på dagen.

Jokke blei feira med biff og bearnaise, brokkoli og asparges, og tror du ikke det skjedde et aldri så lite mirakel: den pistrete rødvinen hadde hatt riktig så godt av romtemperaturen og sto nå fram som en riktig så deilig vin! Jeg må innrømme at jeg hadde tenkt at det kunne skje, men turde ikke å lufte tanken, det var liksom litt for godt til å være sant...

Søndagen nedla vi Botneveten, denne gangen prøvde vi ikke å finne en fancy vei, nå skulle vi nemlig til topps. Og det gikk greit, selv om det blei en del dosing. Utsikten var ikke så voldsomt my e å skryte av, men noe av skylda for det må tillegges tåka. Jeg gikk litt lei etter hvert, det var liksom ikke så veldig interessant landskap, og vi hadde jo mye av det samme på lørdagen. Men, så kom vi over en kjempefin samling piggsopper, og da våkna grådig-Ellen til liv, og regnet blei mindre interessant. Det er noe eget deilig ved å finne sopp – det er som å komme over en skatt man ikke egentlig har fortjent, særlig når den står der i november!
Lykkelige dro vi tilbake til hytta, spiste litt, leste litt og sov litt før vi pakka, vaska ut hytta, og lempa Dagbladet med sopp på inn i bilen. Denne helga kommer jeg til å leve lenge på!

HMS-kurs, del II

Er uhelse et ord?

HMS-kurs, del I

Jeg har vært så «heldig» å ha fått plass på fylkeskommunens HMS-kurs, det gamle 40-timerskurset om noen skulle kjenne til det. Jeg kan ikke si jeg gleda meg, Einar på jobben prøvde å muntre meg om ved å si at han hadde hørt at det «visstnok ikke er fullt så kjedelig som det var», og Jokkes kommentar var «å, stakkars deg, du får håpe de har nett der». Ikke rart Kvåle var uvanlig ordknapp da vi første dagen ble bedt om å fortelle om våre forventninger.

Men Obama vant valget, ingenting kunne ødelegge dagen i går, selv ikke når den var viet arbeidsmiljøloven og flere forskrifter enn USA har gjeldsdollar... Og arbeidsmiljøloven viste seg å være ganske morsom, utrolig nok.

Dagen i dag handler om risikovurdering, forebygging og ergonomi. Viktige tema, men det meste kan byråkratiseres til døde, og når konsekvensen av å snuble i et elevbein (reelt eksempel) må settes inn i et sikkerhetsvurderingsskjema, da bikker jeg, men ville trolig akseptere betraktelig større svinn enn de fleste andre her.

Nå driver vi med forebyggende og helsefremmende arbeid, og vi konsentrerer oss om de langtidsfriske, man er nemlig lei av å redusere eller forebygge sykdomsfravær. Good heavens.

Hva er en friskfaktor? (Plenumsoppgave.)

Jeg har liten toleranse for konsulentprat i utgangspunktet, det skal jeg være den første til å innrømme, og jeg tror jeg har en velutvikla humoristisk sans, men jeg klarer ikke å fri meg for den forræderiske tanken at dette i beste fall kan definerers som pisspreik.. For ordens skyld skal det legges til at jeg nettopp har spist, og har altså ikke lavt blodsukker, noe som ellers stadig medvirker til å redusere min livsglede.

Søndagstur med lav puls

På spinninga i går blei Irene og jeg enige om å henge oss med på bolleturen i Nordmarka, og at vi skulle dette av dersom vi ikke klarte å holde pulsen nede sammen med resten av Frøy-gjengen. Passet meg glimrende, jeg kan ikke sitte i felt eller dra på tur med Frøy uten av pulsen fyker i været, så da er det greit med en lavpulsavtale.

På Lokeberget var det ingen. Jaja, vi var egentlig glad til, for isen lå blank og fin på parkeringsplassen, og Irene og jeg hadde fortsatt ikke piggdekk. Men vi bestemte oss nå for å dra innover og se, så hadde vi i hvert fall kommet oss ut. Og så kom det selvsagt folk, da. Vitner. Fra Frøy. Uhhhh... Sykler ned, ryggsekk på og stavre seg mot traktorveien. Som var helt glasert. Auda. Ikke sykle der uten piggdekk nei. Ut på veien, innover mot Skar. Pulsen ikke særlig lav nå, mest av skrekk. Vi bestemte oss for å snu, de andre fikk dra uten oss. Det blei ett kvarters trening, men vi holdt i alle fall pulsen nede.

På Skullerudstua registrerte vi et aldri så lite pulshopp da vi fikk regninga for en te og en kaffe, og følte oss litt teite da vi kom tilbake til parkeringsplassen på Skullerud og registrerte at bilen vår var den eneste med sykler på taket - alle de andre hadde liksom skjønt at det var meninga at de skulle brukes. Men vi holdt pulsen nede, det spørs om de andre kan skilte med det?!

Blogged with the Flock Browser

Mine fantastiske fredagskolleger

...og jeg arrangerte Gothic Day for vg1 IF/ST i dag. Forelesning, Bram Stoker's Dracula og PhotoStory eller Cinematography som etterarbeid. For å sette tonen og å illustrere den gotiske atmosfæren gjorde vi så godt vi kunne for å se ut som noe som hadde rømt fra settet til en Tim Burton-film. Vi synes vi fikk det brukbart til...Fra venstre: undertegnede, Sandra, Anne og Erik.

Skikjører med kneskade?

Akershus fylkeskommune hadde i et anfall av påtrengende inkompetanse klart å legge en eksamen på den fredagen etter himmelspretten. Litt uheldig, ettersom den fredagen som alltid er markert som fridag i skoleruta. Vår kloke rektor Siri foreslo da for fylkeskommunen at det kunne vel bare stå sånn, for de 190 skoledagene er jo minstetall, og da ville vi for en gangs skyld ikke ha problemer med å finne alternative rom til de elevene som blir skvisa ut av eksamensavviklinga. Genialt!

Men neida, et eller annet sted i det fylkeskommunale byråkratiet sitter det et menneske som i stedet bestemte at den dagen, den skulle bli vanlig skoledag, den, og i stedet skulle elevene få fri 5. januar. Noe så ondskapsfullt: ødelegge en langhelg midt i topptursesongen!? Uhørt! Fire dager fri i slutten av mai, det åpner jo muligheten for å besøke skiparadis på Sunnmøre eller i Hurrungane, men nå - ødelagt. Hvem andre enn en skikjører med kneskade kan være så ondskapsfull?!? Måtte han få tilbringe etterlivet i Røldal med røket korsbånd!

Blogged with the Flock Browser

Uåppmærksåmm fyllikdame ass!

I går kvell da så jikk jeg å lamæ i senga ti Ellen fårr hu var hos ei venninne å drakk røvin å løste verdensprobblemer å sånne græjer såm fållka driver me. Ellen har en brun fliisjakke såmm er innmari go å ligge i å denn lå jeg i i senga hennes da. Menn trurukke den håpløse dama kåmmer å legger sæ i senga, å jeg våkkner da a atte hu bare løffter åpp fliisen å hengærn på sengestålpen så jeg blijo hengenne åppne hele natta da får hu dama ser jo ikkeno i mørke å hu skruddikke på lyse får da blijo Jokke helt gæærn. Å dissa fållka er jo helt ubruklie i mørke dem ser jo INGENTING da, så hu bare la sæ. Nårru er så jævli dåli utrusta så kan dukke drekke i tillegg vøtt!

Uvant

I dag hadde jeg faktisk store problemer med å komme til orde.

Tenkte bare å dele det, det skjer ikke så ofte.

The Highwayman

Tomorrow is Halloween, and we'll seize the opportunity to introduce our students to a bit of gothic literature. Kristian and I did it very successfully last term, but this time we'll get the benefit of October snow and darkness, rather than they darling buds of May that accompanied us last time...

First our students will be lectured on characteristics of gothic literature, before they get a real treat: a viewing of Coppola's Bram Stoker's Dracula. It'll be fair to say that the teachers are thrilled. Afterwards some of them will be given a PhotoStory project file with the first stanza of The Highwayman by Alfred Noyes, and their challenge is to tell the rest of the story. And here's the PhotoStory I've made, and indeed the real reason for this post: I'm proud of it and I really want to show it off!

Det snør!

Og jeg har for en gangs skyld ikke blitt tatt på senga, selv om jeg kan takke Jokke for det. Han hadde nemlig sett å værmeldinga, fått med se at det var meldt snø og trukket den geniale slutningen at vi burde sette på vinterdekk på pendlerbilen min. Noe motvillige ble dekk skiftet i går kveld, og gleden vår over at det snødde i dag var omtrent like stor som Kristines (min samkjørerkollega) overraskelse over at jeg hadde vært så forutseende!

Her kommer vinter'n! Her kommer den kalde fine tida!

Blogged with the Flock Browser

Velkommen tilbake, Ivan!

Så er Ivan Basso, min store sykkelhelt som ble min store sykkelantihelt med Operacion Puerto tilbake i sykkelsirkuset, på tredje plass for Liquigas i Japan i dag. Ivan Basso er faktisk ikke tatt for doping, selv om jeg på ingen måte tror han er uskyldig. Det er bare det at det er helt uten betydning hva vi tror eller synes eller føler om det, jeg mener at sykkelryttere i likhet med andre svindlere bør behandles som uskyldige inntil det motsatte er bevist, og kan det ikke bevises, ja så er det faktisk påtalemaktens problem. Selv dopingjegerne får forholde seg til idrettens ideal om fair play.

Velkommen tilbake, Ivan!

I resten av mitt liv som norsklærar...

vi reknar med at eg kan ha to norskklasser i året, kvar skal ha tre stilar i semestret (det er eigentleg litt lite, men eg orka ikkje å rekne med fleire), og at eg som heilt sikkert faller utanfor pensjonsordning så eg må jobbe til eg er 70...

...så har eg om lag 27360 stilar igjen å rette til eg er pensjonist.

Tru om eg skal ta nokre realfag?

Blogged with the Flock Browser

Høsttema

En liten fargeoppdatering må til, jeg følte meg inspirert av høststormen som uler utenfor, så her er Tigrer og triatlon i høstfargedrakt!

En liten tigertristesse

I dag ringte Jens Emil meg, og lurte på hvor Tigern var, og om han hadde det bra. Joda, svarte jeg, Tigern er i fin form han. Det viste seg at Jens hadde truffet på denne lille krabaten på vei inn til Rena. Og som dere ser så ser han både ensom, forlatt, trist og forkommen ut. Det endte foreløbig lykkelig, Jens Emil tok ham med seg inn i varmen, og etter en varm dusj og litt oppmerksomhet følte visst den lille tigeren seg mye bedre. Og så fikk jeg disse bildene på MMS.

I skrivende stund ligger han oppå lampa på badet til Jens og varmer seg.

Blogged with the Flock Browser

Kvil i fred

På måndag kom det fram at Stavern-tri ikkje skjer til sumaren. Og eg klarar ikkje å la vere å vere skikkeleg lei meg for det. Det var ein kjempesiger å komme til mål der i sumar, og eg har lagt opp treninga mi etter å betre tida mi der til neste år. Og brått, så altfor brått, står eg utan både mål og meining.

Kvil i fred, kjære Stavern-tri, vi er mange som vil sakne deg.

Blogged with the Flock Browser

Kan man reklamere på spådomstjenester?

Saera Khan ringer spåkoner på Stortingets regning. Sjokkerende. Mest fordi hun har valgt å svindle til seg telefonsamtaler med ei spåkone. Hallo! Men det jeg lurer på er om spåkona spådde at disse telefonsamtalene kom til å koste Khan nominasjonen? Og hvis ikke, det må da være reklamasjonsgrunn?

Blogged with the Flock Browser

Det utvida toppturomgrepet

Vi som har ein hang til å gå på toppturar møter ofte folk som lurar på kvifor i all verda vi vil oss sjølv så vondt? For det er jo strevsamt må vite, å slepe seg opp på ein topp medan sveitten renn og låra skrik etter luft, berre for å ta eit bilete, sjå seg rundt, gjerne i tåka, og så gå heim igjen. Nokre av oss ler til og med av galskapen, og gliser godt av det meiningslause i det heile. Og dei fleste av oss har nok lært oss at det beste svaret på dette spørsmålet rett og slett er at viss ein ikkje skjønar det sjølv er det ikkje noko poeng i å forklare det, dette er ei legning, altså.

Men eg skal likevel ikkje stikke under eit stegjern at eg har lurt litt på kva som driv meg til topps, enda det ofte går mykje finare stiar i dalbotnen. Det er to ting ein får ut av ein topptur, det eine er at ein får eit mål for trimturen, og det gjer mestringskjensle. Det er bra. Det andre er utsikt, i alle fall i bra ver, og her trur eg vi er ved kjerna. For når vi har utsikt, får vi også kontroll på omgjevnadane, og som vi alle veit, så ønskjer dei fleste menneske å få kontroll på omgjevnadane sine. Som Tigern visst nok ville vore samd i, så er menneska så dårleg utrusta til å improvisere i møte med andre folk og fe, at ei viss oversikt og dermed kontroll over omgjevnadane vil vere avgjerande for å stå han av. Å klyve opp på Falketind til dømes kan gje oversikt over både kvar reinsflokkane er, kvar den konkurrerande nabostamma er og kvar ulveflokkane er. Oversikta aukar evna til å overleve, og ho gjer det mogleg å få ei peiling på korleis den nære framtida vår vil vere. Toppturane er altså eit utslag av eit instinktivt (?) ønskje om å få kontroll på omgjevnadane våre.

Så tenkjer eg litt vidare, er ikkje dette det same som driv folk inn i religiøse funderingar? Religion handlar jo eigentleg om å forklare verda, kvar kjem vi frå, kvar går vi, korleis kan vi påverke framtida vår, til og med etter at vi er nedgravde? Dei religiøse funderingane begynner der vi tinderanglarar gjer oss - dei begynner bak dei neste tindane, dit vi ikkje kan sjå sjølv, men må ty til andre løysingar for å få kontroll. Så når eg går attende til leiren og sprett ein øl og er nøgd med dagen, då tenkjer dei meir åndelege av oss på kva som ligg framfor oss, både i livet og bak neste fjell. Det må vel kunne seiast å vere det utvida toppturomgrepet, vel?

Hjartesukk

Eg sit på planleggjingsdag eg no. Eller planleggjingskveld, det er mørkt for lengst. Temaa har vore etikk, internasjonalisering og vurdering. Sikkert fine og viktige tema, og kollegaene mine er dyktige og inspirerande folk, mest alle saman. Vi har mykje nytt og spanande framfor oss: Vg1-elevane våre skal gjennom eit eTwinning-prosjekt i dette skuleåret, og det er jo naturleg at det er vi som er framandspråkslærarar som set i gang dette. Vg2-elevane våre skal på utanlandsekskursjon til våren, eg er framandspråkslærar der og eg, og viss det ikkje blir i engelsk, så har vi mange moglege ekskursjonsmål i historie også: Hellas, Roma, Avignon, Firenze - nei, der har eg vore i år, Venezia, Genova...

Jau, det er berre å begynne planlegginga, få kreative idear til utanlandstur(ar), til eTwinningsprosjekt, men vi må for all del ikkje gløyme midtterminvurderingane (og dei skal gjerast skikkeleg!) eller IOPar eller elevsamtaler eller å skrive og bruke konkrete og klare vurderingskriteriar på kvar prøve eller konkrete og klare meldingar til elevane, og...og...det var ein ting til, men det har eg gløymt no. Det er så utruleg mykje vi skal setje oss inn i heile tida, korleis skal vi klare å gjere så mykje som ein brøkdel av det skikkeleg?

No kom eg på kva det var eg hadde gløymt: førebuinga til undervisninga, det var det. Den viktigaste jobben vår ser ut til å bli gløymt i alt det andre. Tru om det blir noko kunnskapsløft av det?

Blogged with the Flock Browser

Hurra! OL er avlyst!

Så skulle vettet seire til slutt, og OL-søknaden til Tromsø blir trekt. Nordlendingane gnæg om negative austlendingar og trekk fram det gamle kvadet om nord og sør og fanden og hans oldemor, utan å sjå at dei gjer lite anna enn å skade si eiga sak på den måten. For er det ikkje eigentleg eit godt teikn at den økonomiske rapporten frå Veritas blir teke alvarleg? Eg meiner det må vere eit kvalitetsteikn ved eit styre at det evnar å gå attende på ei sak når dei økonomiske realitetane viser seg å sjå ulike ut enn ved første augnekast. Men nei, her er det surmaga søringar som ikkje likar Nord-Noreg, her er det gjerrig lukking av pengesekken så ikkje nordlendingane skal få noko, alt viser seg å vere eit ledd i den store anti-nordnorske konspirasjonen, leia av alle som er fødd, vakse opp, har budd eller generelt har vore sør for Polarsirkelen, og som har som fellesnemnar at dei kan sjå at det er skilnad på 9 og 19 milliardar kroner. Men dersom det berre er surmaga søringar som ser det, ja då er det kan hende best at styringa av både sport og politikk blir gjort frå Austlandet?

Skautur

Mandag gikk vi mot Øvresaga i et aldeles nydelig høstvær, solskinn og litt skarp luft. Sekken var overkommelig tung til tross for både øl og vin og annet snadder, men så er jeg jo fryktelig sterk også. Mamma nikosa seg. Nå har aldri Mamma vært av den forsagte typen, men nå prata hun mer eller mindre sammenhengende om hvor fint vær det var, hvor deilig det var å komme seg ut, hvor fin skauen var (jeg visste ikke at Mamma hadde en hang til urskau, men det passa jo bra) og det var i grunnen ikke nødvendig å protestere så mye på det, for det var virkelig en usedvanlig fin høstdag. Det passa meg egentlig ganske bra at hun sto for pratinga også, for hun har litt dårlig tempostyring, så hun dosa avgårde i et forskrekkelig tempo opp alle bakkene, og for meg med sekken var det greit å spare litt på pusten oppover. Nå skal det sies at tempoet hennes selvfølgelig straffa seg, og da blei det bråstopp - den dama gjør aldri noe halvveis, heller ikke når, eller kanskje spesielt ikke når det går utover henne selv. Så når hun måtte stoppe kunne jeg sige innpå og se passe kul ut mens hun fikk igjen pusten. Hvem faen sa at image ikke betyr noe?

Turen innover fikk et høydepunkt når vi plutselig kom over nedsparka fåresopp midt i stien. Det kastes ikke bort mat i familien Kvåle (eller er det Skjold - litt usikker på den der), så vi pella selvsagt med oss soppen for å ha i finnebiffen. Men så fikk Ellen los, og dermed var det rett ut i bushen. Og for en fangst! Kjempestor fåresopp, så og si uten skader og i store mengder. I ettertid er jeg nesten litt flau over at vi pella med oss alt sammen, for vi hadde jo ikke sjans til å ete opp alt, så vi måtte kaste en del. Og dessuten endte jeg opp med å forspise meg, så jeg hadde mageknip hele dagen etter. Men moro var det, jeg må nok innse at jeg er blitt litt bitt (det rimte!) av soppbasillen... Oppmuntret av sopphellet dosa vi ut for å plukke tipper(si det på odøling, så skjønner'u) og einerbær til finnebiffen - vi tenkte vi kom til å få det imaget dersom vi laga middag med sjølplukka sopp, einerbær og tipper . Einerbæra fant vi på et sted vi er glade Pappa ikke så, men den tippera... Mamma fant til slutt ett tipper. Vi vurderte å dele, men fant til slutt ut at siden Mamma hadde passa så godt på det måtte hun få det, og det ble spist rituelt: Kvelden ble delt med to damer og deres to skrålende barn. Disse to skrålende barn la selvfølgelig sin elsk på Mamma, og Mamma fikk være "bestemor" for en kveld. Passa meg bra - skrålende barn er alltid roligere rundt Mamma og jeg fikk lest boka mi.

Tirsdag var det meldt møkkavær, men det så ikke så verst ut. Faktisk så det så bra ut at vi vurderte å padle til Vangen, men så kom det noen dråper som overtalte oss til å gå i stedet. Og det viste seg å bli de siste dråpene hele dagen! Vi gikk på østsida av Mosjøen, langs Tonekollen, i fin gammel uskau, og jeg glemte igjen Tigern på hytta! Heldigvis er Tigern en tålmodig krabat, så han var bare litt muggen for det da vi kom hjem. Det verste var egentlig at jeg ikke kom på det engang, det var Mamma som plutselig etterlyste ham... På Vangen ble det vørterøl, kaffe og kanelboller, og tilbake på hytta ble det finnebiff del to. Etter å ha hvilt litt såklart, og Tigern ble i betraktelig bedre humør etter å ha fått hvile litt: Vi hadde sjølsagt pella sopp, men i litt mer moderate mender, og det skal sies at det var til et bedre - for mye av det gode gir mageknip. Mens vi sto der med risen og reinsdyret vårt kom det folk til hytta, og det i et heidundrande regnvær. To dyvåte barn viste seg, og Mamma ut i gangen for å hjelpe til med skifting. Og der fikk hun se noe hun ikke hadde venta seg - fyren som eide barna hadde ankellang kjole og kors - en ortodoks prest! Fader Kristofolos het han, var amerikaner med vestlandsdialekt og altså den stolte eier at to små veldig våte barn. To ble snart til tre, da kona hans kom dryppende med et seks uker gammelt spebarn en drøy time seinere.

Onsdagen regna det, men det tåler man godt når man har sluppet unna dårlige værmeldinger, så det gjorde ikke så mye. Mamma rakk å bli ganske våt, og viste seg å sette stor pris på kakaotrikset: å ha nok varmtvann igjen til kakao når man setter seg inn i kald bil...

Siste nytt nå er at Mamma har fått med seg feil slippers hjem, så da ser det ut til at vi nok er nødt til gå inn dit til helga! Det betyr mer tur med Mamma, og det er aldri helt feil! Hmmm, lurere på om den soppen jeg lot stå fortsatt er etandes...?

Skremmende utsikter i amerikansk politikk

Jeg følger med på Eirik Newths blogg, og han hadde lagt inn dette videoklippet her om dagen. Matt Damon er vel ikke den jeg vanligvis tenker på når jeg er ute etter politiske kommentarer, men her uttrykker han det jeg tenker, og forhåpentligvis det mange oppegående amerikanere også tenker... Jeg håper det er mange som tenker slik som han.

Blogged with the Flock Browser

En hyllest til bibliotekene

Jeg har alltid likt bibliotek. Da jeg var liten til jeg ikke var fullt så liten dro Mamma og på biblioteket på Strømmen nesten hver fjortende dag. Der var barneavdelingen til høyre, og voksenavdelingen til venstre, og utlånsskranken midt i mot. Biblioteket på Strømmen lå i en unnselig trist bygning ved siden av politistasjonen, som lå i en tilsvarende unnselig bygning, og man måtte virkelig vite om det for å legge merke til det.

For meg var det himmelen. Jeg elsket å gå rundt blant hyllene, trekke ut bøker jeg hadde lest før, eller bøker med rare rygger. Jeg likte best de bøkene som hadde bilde på forsiden og en liten vaskeseddel bak, en liten smakebit der jeg kunne få en idé om jeg kunne forvente meg en verden jeg ville bli en del av mellom permene. Ofte lånte jeg bøker flere ganger, jeg har lest de fleste av Astrid Lindgren flere ganger, det samme med Roald Dahl. Og så var det hele tiden dette med hva som var inne - hvilke Lindgrener var inne i dag? Og Roald Dahl ga jo ut bøker på den tiden, så noen ganger hadde det kommet en ny en! Jeg husker fortsatt følelsen av å ha oppdaget en skatt da jeg plutselig oppdaget at Roald Dahl skrev for voksne også, og at hvis jeg bare gikk til venstre ville det være enda flere Roald Dahl-bøker der!

På videregående slutta jeg å lese i en periode. En blanding av at jeg hadde mye skolearbeid og at jeg en stund sleit med senskader etter å ha lest Sagaen om Isfolket. Oppholdet i Cambridge og England introduserte meg til Penguin Popular Classics til ett pund stykket, og jeg var i mange år bokkjøper i stedet, helt til bokhylla ble for liten og jeg var nødt til å innse at jeg ikke kunne drive med denne bokhandlinga. Og da jeg kom tilbake til Oslo i fjor fikk jeg nytt lånekort på Deichman - jeg var tilbake i himmelen. Til å begynne med brukte jeg Deichman mest til å låne pensumbøker - jeg mener, ingen med vettet i behold bruker frivillig penger på Niels Lyhne. Deichmans hjemmesider åpner for at man kan bestille bøker i forveien, slik at hvis en ikke trenger boka før i mars, så kan en i desember sitte og reservere den, men med tidligste hentedato i mars. Genialt! Hjemme foran pcen kan en reservere både musikk, film og tegneserie, mye er tilgjengelig på originalspråket, og en kan i ro og mak bestemme hvor verket skal utleveres. Det er så utrolig bra! Sørgelig nok er ikke samlingene i Akershus like lett tilgjengelige for den enkelte bruker, og det er litt leit, for litt av sjarmen er at jeg nå kan sitte og surfe etter bøker, litt på samme måten som jeg gikk rundt og trakk ut bøker på Skedsmo bibliotek en gang på 80-tallet. Vel og merke i Oslo, altså. Akershus-samlingene må jeg fortsatt bruke bibliotekar til, og vel er bibliotekaren på Frogn super (seriøst, hun rocker!), men det er jo i stunder som i dag at jeg kommer over ting jeg har lyst til å lese, ikke når jeg haster fra en engelskklasse til en annen!

Det Deichmanske bibliotek viser at vi til tross for å være en gjeng bortskjemte sutrepaver likevel evner å opprettholde enkelte siviliserende trekk. Måtte biblioteksordningen vare til evig tid.

Blogged with the Flock Browser

Anton aus Tirol!

Hansi, denne er til deg!

Fallketinn!

Fårje hælj var jeg me Ellen ti Fallketinn såm er et højt fjell her i sørnårge. Det var masse anndre fålk me å får Ellen var brefører. Han ene, en såm hette Timmo hadde me sæ nårskt flagg å her er jeg me det på tåppen. Såm dere ser så er Ellen sjikkli annsvali å har sørga får sæle til meg å græjer, får jeg måtte sitte i hetta hennes å de var langt ne.

Blogged with the Flock Browser

Falketind

Forrige uke hadde jeg den enestående glede å kunne bruke en arbeidsdag på å gå over Besseggen med førsteårselevene våre, og sist helg sto Falketind for døren. Falketind er et fantastisk flott fjell, spisst og vilt og brutalt slik skikkelige fjell skal være. Det er lenge siden jeg skjønte at jeg aldri ville bli god nok til å gå ruta over Falkungen (klatrerute på sekstallet...), så jeg har i grunnen ventet på en mulighet til å ta den på ski. Men DNT ville det annerledes, tirsdag for to uker siden fikk jeg en mail fra DNT med forespørsel om jeg kunne være fører. Jeg hadde bare delvis lyst, for det har gått ei kule varmt her etter veilederkurset og skolestarten, men jeg tenkte at det er greit å komme litt inn i systemet, så jeg sa ja. Og Falketind er jo Falketind, da...

Bussen gikk forsinka fra bussterminalen på Grønland, vi var vel i gang en ti minutter for seint, tenker jeg. Og forsinkelsen ble ikke bedre av at deler av veien var stengt ved Sandvika, så vi var i Koldedalen litt før midnatt. Der ble det den sedvanlige leitinga etter den optimale teltplassen i mørket, før Martin Turleder og jeg til slutt bestemte at vi skulle slå oss ned ved snuplassen. Der var det nemlig både flatt og tørt, og det er ingen selvfølge i fjell-Norge.

Tigern fikk ikke være med til Besseggen, og dårligere samvittighet enn da jeg så en elev med en tøytiger har jeg sjelden hatt. Tigern var derfor med til Falketind, jeg hadde ikke hjerte til å etterlate ham enda en gang, selv om reisefølget var ukjent, men Tigern ble fort venn med de fleste.

Lørdagen var det opp tidlig og innover fjellet. I røys. Jeg liker ikke røys, det er en usjarmerende type natur, men likefullt en trofast type natur over en viss høyde over havet. Røysa innover mot Andrevatnet (fantastisk navn) var i tillegg av den ufyselig løse typen, den som sklir ut under beina dine, du vet. Oppstigningen mot breen var både bratt og utsatt, men med unntak av en som klatret seg fast gikk det helt greit. Vi bestemte oss for å følge ura opp for å utsette balinga med utstyr, og det tror jeg var lurt. Oppe ved innsteget på breen hadde vi brukt seks og en halv time! På tre og en halv kilometer og drøye fem hundre høydemeter!

Breen var begivenhetsløs. Stølsnostind i front på dette bildet. Rakk dessverre ikke den denne gangen... Toppen var snødekt med nysnø, og vi beholdt stegjernene til topps. Ingen dårlig ide, tror jeg, det var riktig glatt oppi der. Vi hadde stort sett bra vær, men det lå et lite esel på toppen her også, og da vi kom til topps var vi godt inne i en sky. Som dere ser var det likevel ikke nok til å legge noen nevneverdig demper på stemningen! Tinderangling er og blir ganske meningsløst når man ser på hva det egentlig går ut på - man strever i en evighet for å komme helt til topps, og når man er der så snur man og går ned igjen. Smart...

Blogged with the Flock Browser

Vår alles kjære Bent

Jeg kom inn i både Oslofjord Triatlon og bloggverdenen takket vært O3s suverene høvding. Det første innlegget jeg leste i bloggosfæren var dette, og den dag i dag ler jeg så jeg griner når jeg leser det. Man trenger faktisk ikke å ha sittet fast i en sykkeltrøye for å kjenne seg igjen, men det er klart det hjelper. Tribent N'Guru ruler!

Blogged with the Flock Browser

Her bor vi!

Her ser dere vårt dørskilt-to-be. Ideen er gammel, det er bare vi som har vært ganske så treige med å i gangsette prosessen. Jeg hadde egentlig mest lyst til å henge opp et ekte reise-Scrabble-brett, sånn at jeg kunne endre på bokstavene når jeg følte for det, men i opplysningstjenestens navn mente Jokke at det jo ville fint om folk kunne se hvem som bor her. Jeg må innrømme at han har et (tredobbelt bokstav-)poeng.

Blogged with the Flock Browser

Propellens tidslinje

Denne er laget ved hjelp av et tidslinjeverktøy som heter Dipity, og som i dette tilfellet tar for seg bloggen min, noen mikrobloggingverktøy og fototjenester som jeg bruker. Jeg driver og leker meg litt med det nå, i håp om at dette er noe jeg kan bruke i undervisningen min, særlig i historie, samt muligens også språk- og litteraturhistoriedelene i norsk.

Tankevekkende...

Blogged with the Flock Browser

En liten historie om Mont Blanc

Min breinstruktørkollega (det kjentes litt godt å si...) Åke sendte meg denne lille snutten om Bergsbestigarna:



Galenskaperna & After Shave - verdt å få med seg!

Jeg, en ørn.

På synskontrollen i dag kom det fra at jeg har 120% syn, altså at jeg ser 20% bedre enn det som regnes som normalsyn. Ikke verst for en som har levde mesteparten av livet sitt i tåkeheimen!

Blogged with the Flock Browser

Heldigare enn vi trudde...

Då Sheri og eg gjekk Mont Blanc i sumar hadde vi til tider heilt utruleg flaks, særleg sidan vi både fekk bra vær og enda betre - at vi fekk plass på Goûter i heile to netter, nok til å kunne berre gå ned dit igjen etter toppen.

Dei som prøvde seg i går var ikkje like heldige som oss. Eit snøskred tok med seg 8 klatrarar på veg mot toppen i går. Skredet gjekk, så vidt eg kunne sjå frå fjernsynsbileta, i veggen opp mot Mont Blanc de Tacul, like etter Col du Midi. Dette er den første stigninga i Three Monts ruta som går via Mont Blanc de Tacul og Mont Maudit. Ruta er kjent for å vere skredutsett, skjønt ikkje nett der skreda gjekk denne gongen.

Det har vore ein del uhell på Mont Blanc i sumar, som alltid, men det kjem litt nærmare når ein har vore der sjølv. Saman med K2-uhellet har vi tinderanglarar verkeleg fått ei påminning om at vi leikar med krefter vi ikkje kan gjere noko med.

Blogged with the Flock Browser

Fulejakkt

Jeg har klaga før på atte det ikke blisjå mye jakkting her såm det blei i Norkjosbåttn å atte jeg savner å jakkte. I Norkjosbåttn fikk jeg jakkte årntli iværtfall een gang i uka menn her kan det gå gannske langt mellom vær gang. Det er visst fårdi vi bor i blåkk. Menn det var det jeg sku si - nå har jeg jakkta ful fra vinndu her! Det er gannske kult, det kommer en liten ful her på vindusskarmen å da sitter jeg klar til å tan. Jeg er en gannske tøff jeger, menn Jokke har lakt ut fulefrø fårrå låkkerem dit, å jeg må innrømme at det egentli er gannske lurt.

Ellen har gått i støkker å går runnt me en diger tøjgræje på bæjne. Dem fålka tåler ingenting. Fatter ikke attem har åverlevvd, ass, ikke harem årntli pells, dem har dårlie tenner å patetisske klør, ikke harem hale å dem må jokkse med løsklør nårrem ska løpe "forrt". Har sett litt på oell å de er jo bare sjikkli trist, da. Herregud. Menn dem ska ha fårratterem ikke er flævve, da, dem viser seg jo framm på teve å græjer, ennda dem er nøtt til å drite seg ut, det skarem ha. Gått det ikke er anndre enn mennsker som ska se på, det haddikke talt til fålkas fårdel fårrå sire sånn.

Plastra

Denne sommeren føler jeg at jeg har fått testa ut temaet "plaster" og "plasterteip". I juni velta jeg som vi husker på sykkel med et par uker med teip overalt som resultat. Så opererte jeg som kjent gluggene, og da måtte jeg sove noen netter med plastskjold over øynene, sånn at jeg ikke kunne pille meg i dem i søvne. Deretter var jeg på veilederkurs på bre forrige uke, og da var jeg så uheldig at jeg slo opp det ene sykkelveltsåret. Nå nettopp dælja jeg det samme kneet i skatollet, med en riktig lekker smultringbandasje som resultat...

Her kan vi tydelig se at mitt nye haukeblikk ble noe forstyrret av større mengder teip. Det høres også til historien at Jokke moret seg kongelig, og jeg mistenker ham for å le mer av meg enn med meg...

Det kjennes faktisk verre enn det ser ut.

Blogged with the Flock Browser

Hardt, men godt

Etter fire dager på Demmevasshytta med mye is og lite søvn kunne jeg endelig kalle meg breinstruktør I! Det er alltid moro å bli vurdert til bra nok, men som Jokke sier, da kan jeg forberede meg på å være våt og kald i alle sommerferier framover... Litt som å stå på nordiskeksamen altså - da kan jeg få rette norskstiler i all framtid...

Men for en tur! Ertesuppe på orienteringsdagen og strålende solskinn de andre dagene. Og jeg har vært redningsmann - det var moro! Bildet under er tatt på toppen av Hardangerjøkulen, og den eneste som mangler er Ragne, for hun tok bildet.

Sommer'n min i Wordle

Klikk på bildet, så kommer dere fram til sommer'n min i Wordle! Skulle ønske den bare kunne blitt skikkelig stor og fin her, men det er vel for å få mest mulig blest antar jeg... Hvis dere skulle ha lyst til å fikse en sjøl kan dere gå hit: http://wordle.net/

Siste krampetrekning

Etter sju ukers ferie går det nå mot slutten, og det er i alle fall tre uker prematurt. Jeg har masse igjen jeg skulle gjort, men det er faktisk en trøst at det praktfulle sommerværet vi hadde ser ut til å gå mot slutten. - Det er litt mindre traurig å være på jobb når det ikke er fint vær ute.

Jeg har hatt en alletiders ferie, synes jeg selv. Den ble fryktelig hektisk i forhold til hva som var planlagt ved skoleslutt, men jeg har kost meg og opplevd masse. Da skolen sluttet 20. juni hadde jeg bare to planer: Seigmann 5. juli og en uke i Nord-Norge i juni. Men som vanlig ballet det på seg, og vips! dro jeg fra Finse til Demmevasshytta mandagen etter Seigmann og videre til Chamonix uka etter. Sheri og jeg triumferte sammen på Mont Blanc, det var en stor opplevelse. Så ble det noen dager på Myrdammen med Mamma, en liten fjelltur med Pappa og en natt under åpen himmel sammen med Jokke. Til sist har jeg etter 23 år i halvsvime endelig fått normalt syn etter torsdagens laseroperasjon, og det er fortsatt litt rart å se klart uten briller eller linser.

I morgen begynner jeg på jobb igjen. Det blir ok det, altså, men jeg foretrekker nå ferie likevel. Det er heldigvis bare sju uker til høstferien, og med tanke på hvor fort denne ferien har gått skal vel det være over på null komma svisj...

Blogged with the Flock Browser

Byråkratisk samliv

Hjemme hos oss har vi skikkelig system. Vi er ikke like flinke til å følge opp systemene, men system, det har vi - skattekortene våre ligger lagret under etiketten "futen, skatte" i god militær stil og tøytigeren vår har sin egen North Face duffel bag. Mat fordeles etter høyde, høyestemann får mest mat. Men det byråkratiske høydepunktet hittil er vårt nystartede system for datovarming. Datovarming betyr at vi varmer dyna til hverandre etter datoen, partallsdager varmer vi dyna til Jokke, oddetallsdager varmer vi dyna mi, og dette er bestemt ved at Jokke har bursdag på en partallsdag og jeg på en oddetallsdag - på den måten sikrer vi varm dyne på bursdagene våre.

Jeg ser - og det er riktig så underlig!

Jeg fikk briller som niåring, kontaktlinser som tiåring og perfekt syn som trettitoåring.

Torsdag ble jeg laseroperert. Jeg kan love deg at det er ganske ekkelt å se en sånn tannlegepirkedings nærme seg øyet ditt med den hensikten å pirke ut deler av hornhinna di, og jeg hadde absolutt litt problemer med å slappe av da. Jeg takket ja til tilbudet om å holde pleieren i hånda, for å si det sånn, selv labben til Tigern ble i spinkleste laget, selv om Tigern gjorde en kjempejobb han, altså. Også er jeg glad for at noen hadde sagt at det er helt normalt at det lukter svidd under selve laserbehandlingen, er ikke sikkert jeg ville utvist noe særlig humoristisk sans hvis jeg ikke hadde visst det på forhånd. "Oj, det lukter svidd, det er øyet mitt", liksom...

Tre timer lå jeg i mørkt rom og ventet på beskjed om å dra hjem, resten av dagen var det dis. Men utpå kvelden kunne jeg fint se på tv, og dagen etter var tåka borte. Jeg blir bedre og bedre for hver time som går, og jeg blir mindre og mindre tørr i øynene. Gleder meg til å ligge i telt om vinteren uten briller med dugg og linser som fryser i etuiet...

Det er virkelig en helt ny verden!

Barskeste mannen i mils omkrets

Legg merke til den kule trøya og det lett nonchalante blikket - "nå er det en sånn derre fotograf her igjen".

Blogged with the Flock Browser

Sjeldan har eg likt mindre å vere pessimist.

Rolf Bae kom aldri til rette igjen, og eg sender all min sympati til foreldra hans og til kona Cecilie, ei av dei to norske som har vore på K2 no. Eg tippar ho ikkje heilt gler seg over bragden, ein bragd som fekk ein altfor høg pris.

Ein annan gong skal eg skrive meir om dette med risikosport, men nett no vil eg berre få takke Rolf Bae og alle dei andre som gjer og har gitt i alle fall meg inspirasjon til å utfordre oss sjølv.

Blogged with the Flock Browser

Rolf Bae sakna på K2

I ei serie av katastrofe-lenkar frå Sheri fekk eg i dag denne lenka, Rolf Bae er sakna på veg ned frå toppen av K2. Dei hadde visst vore på toppen på fredag, men så kom Bae aldri ned til leiren. Eg håper for klatremiljøets og særleg for Cecilie Skog si skuld at han kjem til rette, men sjeldan er min evige pessimisme meir på sin plass.

Så skrudde eg ned farta litt

Etter ein sumarferie som har vore prega av full fart og litt høgdesjuke fekk eg skrudd ned farta litt denne veka. Kom heim frå Franskriket forrige torsdag, heim til 28 varmegrader og strålande sol. Forrige helg var eg berre saman med Jokke, og det var deilig, livet er jo betre med Jokke. Laurdag kveld dro vi til Bysetermåsan, satte frå oss bilen og gjekk nokre små kilometer til ein teltplass vi hadde sett oss ut. Der spiste vi jordbær og knerta ein turkartong med raudvin før vi la oss til å sove under open himmel. Tigern var i superhumør, han fekk jakte heilt som han sjølv ville, med med oppmoding om å ikkje prøve seg på vannjakt, han blir så trist å ha i posen etterpå.Mandagen skulle eigentleg Kari komme til Rælingen med i alle fall to småjenter, men det var visst utsett til tysdagen. Men eg tenkte som så at når veret var så fint burde ein jo nytte det, og Morsan var ikkje vrang, ho blei med til Myrdammen, veit du. Så der låg vi då, i solsteika, heile dagen, spiste Ritz crackers og brødskiver med tomat og drakk cola, nett slik det skal vere å vere på Myrdammen med Mamma. Det var alltid slik før, og det er alltid slik no. Tradisjon, altså.

Tysdagen kom rett nok Kari med minst to småjenter som viste seg å vere tre småjenter. Så vi rigga i stand to bilar og dro i veg. Det var veldig triveleg, og eg fekk både herja litt med dei to minste og dessutan prøvd meg som ferje for Ingrid som ikkje kan symje enda. Det var overraskande tungt å halde to menneske over vatnet på den måten, men moro var det lell.
Onsdagen dro Pappa og eg til fjells, fylte Chevroleten med masse rart og køyrte i veg, mot Gudbransdalen og tilslutt Venabygdsfjellet. Der lynte og tordna det valdsamt då vi kom, men det ga seg etter ei stund. Så fiska vi litt og prata meir, og så tok eg nokre fine bilete:Pappa hadde skaffa seg ein luftmadrass til å ha i bilen, og det så veldig bra ut. Heilt til ein av oss lea på oss, då blei det berg-og-dalbane for den andre. Sidan både Pappa og eg spring på do heile natta lå det an til å bli ei strevsam natt for oss begge, men eg er og blir ei bingesterk dame, så eg purka stille og roleg heile natta, Pappas turar ut og inn gjekk meg bil forbi... Han hadde ikkje sove stort, så vi bestemte oss for å dra heim, men først etter frukost:

Sastre i gult til Champs-Elyssees!

Etter en intet mindre enn utrolig tempoetappe klarte Carlos Sastre å forsvare sin gule ledertrøye i dag, og er offisielt vinner av Tour de France 2008. Årets tour er det femte sykkelrittet Sastre vinner, og han har slitt med merkelappen "Den evige toer". Men i dag er det Sastres dag, og det vil det være i mange uker framover.

Gratulerer, Carlos Sastre!

Gratulerer, Andy Schleck!

Gratulerer, Kurt Asle Arvesen!

Gratulerer, Team CSC Saxobank!

Midgets on Mont Blanc

Prologue
A Sunday in Oslo, Sheri and I went climbing at Centrum Athletica when Sheri suddenly asked if I'd like to come along to Chamonix to climb Mont Blanc. She caught me off guard, and I found myself accepting in the least enthusiastic way: "Yeah, why not?"

1st stage: Acclimatisation
After finding ourselves based a good 40 minute walk from Chamonix we started our first day desperately searching for a boulangerie before taking the telepherique to Aguille de Midi, 3800mas to try to acclimatise. The weather was foggy and wet, but we still had our gear with us, even though we expected no more action than going to the loo in the Aguille de Midi restaurant. However, the last 200 altitude metres up to the final station the cable car suddenly broke through the clouds and we were greeted with a Mont Blanc massif bathed in brilliant sunshine! We met an English guide down at Plan d'Aguille, and tried to prompt him for conditions on the Grand Mulets route. He strongly warned against attempting it unless there were tracks already due to the sheer distance and altitude on summit day. Well off the cable car and with a spectacular view of the whole massif, it appeared that the Grand Mulets route was immaculately free of tracks. To say we were intimidated by Mont Blanc himself is no exaggeration, and when the warden at Refuge de Grand Mulets could tell us that we were the only booked guests!

The first day was spent plodding around on the upper part of Vallee Blanche, being scared to death on the top of the ridge from Aguille de Midi, and grateful for the melon Abraham (=the hunk acclimatising beneath) served. In the evening we shopped until we dropped, almost literally, shopping is definitely best done without rigid boots and goretex.Day two turned out to be a rest day at Aguille de Midi. The weather was wondeful, but by the time we got to Aguille de Midi, the famous Mont Blanc donkey (l'âne du Mont Blanc) covered the whole massif. Our plan was to have a training day on Mont Blanc de Tacul, but that was not to be. I can tell you that the Croque Monsieur on Aguille de Midi is not worth...anything really.

2nd stage: Nid Aigle - Refuge de Goûter
Due to an absolute lack of correspondence between SNCF and the TMB we had to get the second train of the morning, much to my dislike, being worried about increasing rockfall in the Grand Couloir. The walk was estimated to 5 hours, but the Midget Express got there in 4h 30 including breaks. The weather was actually quite sad, sunshine in the beginning, but then we entered the cloudy layer, which also happened to be windy. By Tête Rousse there was nearly no visibililty, and I considered giving up. However, Chief Midget was in no such mood, and we moved on. Few minutes later the Grand Couloir emerged from the fog, in the last clear moment the next 12 hours or so. And I have to say I was somewhat relieved. The couloir is the scene of a number of accidents related to rockfall every year, but I think someone should point out that whole couloir is crossed in no more than a minute and a half, and that you can see most of the top of it, making it possible to dodge anything falling. Apparently there is a tendency to bottleneck effect there, as it is necessary to cross one by one. Sheri and I however, were able to cross unhampered and uninjured.
Before scrambling to the Goûter I used to snigger at people who said they'd "climbed" Mont Blanc, but having seen the scramble I stopped laughing. The last three hundred altitude metres up is quite an exposed scramble, and not always secured with via ferratas either. With increasing altitude it's really quite strenuous. We were running out of energy, and after asking a guide how much longer it was and on learning that it was another 200m, we stopped to eat a little on a somewhat sheltered spot. This break became the joke of the day only minutes after, when we realised that the guide meant 200m, not 200 altitude metres as we thought...

The Goûter Hut was a unique place. We were a bit worried that our reservation hadn't been noted, but everything went well. But what a place. Even the day on arrival it was clear at least to me that even without the summit this hut was worth the climb, just to have been there. Not because it was nice, because it wasn't. Not because the food was nice, because it wasn't. But only because the Goûter Hut is the Goûter Hut, last stop before the summit. At eight the last supper was finished, and everyone went to bed, anxiously anticipating alpine start and breakfast at 2am. The smell in the dorm was impossible to describe, but I'm sure you'll believe me if I say that it made an impression.3rd stage: Summit Day
The alarm went off at 1.30am. And the headache was impossible to ignore. At 3800mas a headache is not only your average sign that the brain is still there, it should be taken as a sign of beginning altitude sickness. I first felt it at 2500mas, then it disappeared until it came back at 3500. In retrospect it might have been due to sore neck muscles, but I didn't want to be one of those in need of mountain rescure who started for a 4800m peak with a thundering headache and ignored it... A brief trip to the loo and the decision to stay behind became clear, the wind was very strong even though we could see that the sky was clearing. I went back to sleep with very mixed feelings, knowing that I'd made the right decision yet still immensely disappointed.

At half seven we rose again, headache gone and looking out to blazing sunshine. We decided to check Goûter and Tête Rousse for accomodation, as we would not make it down to Nid Aigle before nightfall if we decided for the summit. For some reason however, the warden at Goûter promised to fix us a bed, and we were able to head for the summit.
Around four and a half hours later we nearly blew down from the summit. The wind was dreadful, and we did meet a party of three sturdy men who had turned back only ten metres from the summit point, so it never was quite evident that we would make it. I do not have any real photographic evidence of myself one the summit as I was covered in almost all the clothes I had, including facemask. The summit walk was a great trip, a little to my surprise to be honest. I was thinking that it would be a little boring, but the summit ridge is really spectacular, and with the wind we had rather a lot more exciting than your average plod...Epilogue
Mont Blanc done in style, with an excellent team that brought out the best in each other and had fun while doing so. Fantastic weather, and we both believe that my headache on summit night was a strike of luck - we met so few people going down, that we really do believe that most of the wannabe summiteers actually turned back, and then we think we would've turned back too, so we both think that postponing the summit attempt seven hours really was the reason why we made it.