Norefjell

Jokke, Tigern og jeg var på Norefjell i helga som var, på Bjørnebo, hytta til familien til Karl. Værmeldinga var upåklagelig: meldt snø, sol og storm. Ikke samtidig, men det får da være grenser for hva en skal kreve.Tanken vår var at vi kanskje kunne klare å karre oss inn til Høgevarde før stormen kom, for om den kom over oss der oppe ville vi få den i ryggen likevel. Ok, på med feller, sportstape og splitter nye skistøvler fra jula i fjor – Varg Skrukkedal eller noe sånt, knallstive og i fint, svart skinn. Opplegg for katastrofe altså, nye skistøvler går aldri bra, men de må jo gås inn, og en gang må være den første dagen i nye skistøvler også. Jeg noterer mens jeg skriver at det faktisk er veldig lett å skrive skitstøvler i stedet for skistøvler, tro om det er et frampeik?

Hadde ikke kommet så veldig langt (4km) før Skrukkedølene begynte å ete seg inn i hælen min, men de spiste pent, så vi labba videre mot Høgevarde. Været var helt nydelig, men når vi passerte tregrensa ville det være løgn å påstå at vi ikke så tegnene – det føyka godt over alle sørvendte rabber, ja. Men vi tråkka nå på, det er jo merkestikker til Høgevarde, og sikten bakover var aldeles glimrende. Jeg syntes det slutta å bli en hyggelig skitur da jeg måtte på med vindvotter i motbakke, og etterhvert var det ikke noen vits i å spille tøff, det er veldig hyggelig med pelskant på hetta. Uten kart, GPS-koordinater, sikt forover og med gradvis avtagende sikt bakover var det bare et tidsspørsmål om når vi måtte snu, og det gjorde vi da vi ikke kunne se merkestikkene lenger.
Nede i dalen hadde vinden begynt å gjøre seg gjeldende, men vi fant oss et riktig skjermet og fint sted til lunsj, før vi begynte å traske mot Tempelseter og et stikryss Jokke mente å huske fra i fjor. Men det begynte å bli mørkt, og tilslutt snudde vi likevel, for å være sikre på at vi kom tilbake en vei vi var kjent, i tilfelle det skulle bli mørkt før vi kom tilbake.Søndagen var Jokke og jeg innstilt på å traske innover mot Tempelseter for å se hvor langt unna dette krysset vi hadde vært, og fant i grunnen ut at det ville vært ganske hipp som happ om vi hadde gått rundt. Jeg orka ikke å gå helt til Tempelseter – hadde jo vannblemme på den ene hælen og to wannabe-blemmer på den andre, og var i grunnen ikke så innstilt på å la dem utvikle seg. Glad for det i dag – i år har det blitt jul i strømpelesten.
To ting har irritert meg:1) hva i all verden er poenget med sportstape uten lim, og 2) hva er galt med løypebaser som ikke kjører løype i -5 og med ti centimeter nysnø?!