Søndag på sykkelen

I dag må jeg innrømme at jeg grua meg litt til å reise ut på sykkelen - Frøys oppsatte langtur skulle være 22 mil, det ville være distansepers med ca 10 mil for meg. Av åpenbare grunner valgte jeg å vente til de passerte Bogerud framfor å sykle til Hvervenbukta og så sykle hjem igjen. Planen videre var å holde meg på sykkelen og spise regelmessig, jeg hadde to pølser med lompe, fire kjeks og to bananer i lomma, samt 350,- i tilfelle jeg trengte både mat og hjemtransport per NSB.

Spisinga gikk greit, jeg knerta pølse nummer en på Rolf Olsens vei, pølse nummer to på Statoil på Eidsvoll (sammen med Cola! :-), pølse nummer tre på Maura. Pølse funker fint, greit å huske til Seigmann. Drikkinga gikk greit også, fikk i meg nok væske i varmen, var i alle fall på do et par turer. Var vel en 25 grader eller noe sånt, så det forsvant en del væske, ja.

Holdinga på sykkel gikk ikke så greit, derimot. Like før Dal så jeg plutselig verden fra grøfta, såkalt froskeperspektiv i tradisjonell filmlære, velta-syklist-perspektiv i litt mer avantgarde filmlære. Jokke har alltid sagt at en aldri rekker å bli redd når en velter, og det viste seg å stemme. Han pleier også å si at hvis noen sneier bakhjulet ditt så vil du stort sett ikke merke det, selv om han bak går ned. Det viste seg å være feil - Torstein klarte på en forbilledlig måte å plukke ned meg også, så vi ble introdusert liggende i en grøft i Ullensaker. Styretapen min var kutta tvers av, men heldigvis var det også elektrikertape i styreveska til Geir, så tapebitene slutta å flagre etter Eidsvoll. Ellers gikk det helt greit med oss begge, med unntak av litt skrubbsår, og Torstein som hadde de verste amatørmerkene på beina etterpå.

Minneåsen har jeg hørt mye om, men aldri noe positivt. Jeg på min side hadde likevel en grei tur opp dit, jeg synes Nesoddbakkene er mye verre. Nå skal det sies at Runar stilte med litt dyttehjelp, men mesteparten av bakken tråkka jeg tross alt selv, og jeg klarte å holde pulsen noenlunde nede. I det hele tatt synes jeg selv jeg kjørte riktig så bra. Riktig så bra for Ellen betyr riktignok at hele feltet må vente ganske ofte, men jeg er nå engang en ganske urutinert pedalrytter, da. Det ble 180km til slutt, altså distansepers med 60km! Ellen er en flink sykkelpike, selv om hun kunne vært en litt flinkere pulsklokkepike, og ikke skrudd av stoppeklokka - pulsklokka mi har bare fått med seg 120 av de 180, så det er godt jeg hadde sykkelcomputer som back-up sånn at jeg kan dokumentere dagens episke ritt.