Noe gikk galt.

På treninga i går gikk en del galt. Ikke noen uhell i tradisjonell forstand, men det gikk ikke helt som planlagt. Torsdager er tempotrening i Frøy, og jeg var innstilt på fire drag - to turer fram og tilbake til Tusenfryd, deretter hjem, spise is, surfe litt på nett og i seng. Denne planen gikk i bakken som fersk landeveisrytter etter bare noen minutter i Hvervenbukta. Trondheim-Oslo-laget til gruppe 2 mangla for mange, og gruppe 3 bestod av fire småforskremte ryttere, meg inkludert. Dermed bestemte noen at gruppe 2 og 3 skulle kjøre sammen, det skulle gå rolig, og vi skulle trille ut til Ås, over Ski og SIggerud og hjem. Jaja, tenkte gruppetreerne, og hengte oss med.

Jammen sa jeg rolig. En ting er at det ikke gikk så sinnsykt fort, men 30km/t i oppoverbakke er mer enn jeg klarer å henge med, og rulla gikk jo, så jeg måtte bare henge på. På Ås var jeg døden nær, og sa i fra. Da ble alle enige om at tempoet skulle ned, rulletreninga skulle få ligge til Mjøsa Rundt på søndag, og vi skulle trille rolig. Noen glemte i forbifarten å nevne at ruta ble lagt om og at vi nå skulle til Elvestad. Jaja, skal du være med så heng på! Jeg hang, tunga hang, men jeg var nå med. Etter en stund fant jeg ut at jeg måtte skifte taktikk, så jeg sykla meg opp til teten, i håp om at jeg på den måten ville ha mer felt å ramle gjennom i oppoverbakker, og at jeg på den måten ikke ville komme sist opp bakken og være uten hjul å ligge på. Taktikken fungerte utmerket, og selv om tempoet etterhvert gikk opp (jeg lurer - har de bare ett tempo?) klarte jeg å ligge helt i front. Disse gruppetoerne kjørte nemlig jevnt og fint, og jeg kunne tråkke jevnt i (for meg) høyt tempo. Da jeg lå lenger bak måtte jeg spurte og bremse, spurte og bremse, spurte og bremse hele tida, for tempoet var så ujevnt. Og den type rykking suger vanvittig med krefter! Taktikken fungerte i oppoverbakkene også, da vi kjørte opp til Tomter lå jeg i tredje par innvendig, og kom opp som nummer sju eller åtte, ramla nemlig bare noen få plasser i løpet av motbakken. Og det er kjempebra til å være meg!

I det hele tatt kjørte jeg kjempebra! Det ville vært tragisk om de rutinerte rytterne ikke kjørte fra meg, og jeg synes sjøl jeg hang ganske bra med. Men å kjøre rulle med 30km/t i oppoverbakke, det er bare å glemme! Så da de kjørte i gang rulla fra Enebakk og inn var det bare å legge seg bak, ikke sjans i havet at jeg henger på der i det småkuperte terrenget der når ikke tempoet justeres i motbakke. Heldigvis er jo sykling lagsport, så Stine dro meg etter. Etter et par føringer til kom det flere gruppetreere inn bak meg, og Stine fikk et langt, fint tog bak seg. Og da kjente jeg i knærne at jeg hadde kjørt tyngre enn jeg kanskje burde, jeg var ganske mør i knærne.

Det er ganske hektisk å sitte i felt, særlig når tempoet er rykkete og en må passe på bakhjulet til han foran hele tida. Ikke får jeg spist, knapt drukket, og å se på klokka kan jeg bare glemme, i hvert fall mer enn i små glimt. Da jeg sa hadet til Stine på Skullerud oppdaga jeg at ridetime'n på sykkelcomputer'n viste 2.56, og dist/day'en viste 87km. På en helt vanlig torsdag! Innen jeg kom hjem kunne jeg logge over 9 mil! Uhh... Det er jo en hel Seigmann! Jeg var ganske så sliten, ganske så gåen, og litt oppgitt over at tempoøkta mi blei til 9 mil. Men litt stolt også, hadde noen sagt til meg i mars at jeg i juni skulle sykle 9 mil etter jobb, så hadde jeg himla med øya. Så blei jeg sykkelrytter, og slike gjør sånt. Det er godt jeg har dårlig hukommelse.

Blogged with the Flock Browser