Skautur

Mandag gikk vi mot Øvresaga i et aldeles nydelig høstvær, solskinn og litt skarp luft. Sekken var overkommelig tung til tross for både øl og vin og annet snadder, men så er jeg jo fryktelig sterk også. Mamma nikosa seg. Nå har aldri Mamma vært av den forsagte typen, men nå prata hun mer eller mindre sammenhengende om hvor fint vær det var, hvor deilig det var å komme seg ut, hvor fin skauen var (jeg visste ikke at Mamma hadde en hang til urskau, men det passa jo bra) og det var i grunnen ikke nødvendig å protestere så mye på det, for det var virkelig en usedvanlig fin høstdag. Det passa meg egentlig ganske bra at hun sto for pratinga også, for hun har litt dårlig tempostyring, så hun dosa avgårde i et forskrekkelig tempo opp alle bakkene, og for meg med sekken var det greit å spare litt på pusten oppover. Nå skal det sies at tempoet hennes selvfølgelig straffa seg, og da blei det bråstopp - den dama gjør aldri noe halvveis, heller ikke når, eller kanskje spesielt ikke når det går utover henne selv. Så når hun måtte stoppe kunne jeg sige innpå og se passe kul ut mens hun fikk igjen pusten. Hvem faen sa at image ikke betyr noe?

Turen innover fikk et høydepunkt når vi plutselig kom over nedsparka fåresopp midt i stien. Det kastes ikke bort mat i familien Kvåle (eller er det Skjold - litt usikker på den der), så vi pella selvsagt med oss soppen for å ha i finnebiffen. Men så fikk Ellen los, og dermed var det rett ut i bushen. Og for en fangst! Kjempestor fåresopp, så og si uten skader og i store mengder. I ettertid er jeg nesten litt flau over at vi pella med oss alt sammen, for vi hadde jo ikke sjans til å ete opp alt, så vi måtte kaste en del. Og dessuten endte jeg opp med å forspise meg, så jeg hadde mageknip hele dagen etter. Men moro var det, jeg må nok innse at jeg er blitt litt bitt (det rimte!) av soppbasillen... Oppmuntret av sopphellet dosa vi ut for å plukke tipper(si det på odøling, så skjønner'u) og einerbær til finnebiffen - vi tenkte vi kom til å få det imaget dersom vi laga middag med sjølplukka sopp, einerbær og tipper . Einerbæra fant vi på et sted vi er glade Pappa ikke så, men den tippera... Mamma fant til slutt ett tipper. Vi vurderte å dele, men fant til slutt ut at siden Mamma hadde passa så godt på det måtte hun få det, og det ble spist rituelt: Kvelden ble delt med to damer og deres to skrålende barn. Disse to skrålende barn la selvfølgelig sin elsk på Mamma, og Mamma fikk være "bestemor" for en kveld. Passa meg bra - skrålende barn er alltid roligere rundt Mamma og jeg fikk lest boka mi.

Tirsdag var det meldt møkkavær, men det så ikke så verst ut. Faktisk så det så bra ut at vi vurderte å padle til Vangen, men så kom det noen dråper som overtalte oss til å gå i stedet. Og det viste seg å bli de siste dråpene hele dagen! Vi gikk på østsida av Mosjøen, langs Tonekollen, i fin gammel uskau, og jeg glemte igjen Tigern på hytta! Heldigvis er Tigern en tålmodig krabat, så han var bare litt muggen for det da vi kom hjem. Det verste var egentlig at jeg ikke kom på det engang, det var Mamma som plutselig etterlyste ham... På Vangen ble det vørterøl, kaffe og kanelboller, og tilbake på hytta ble det finnebiff del to. Etter å ha hvilt litt såklart, og Tigern ble i betraktelig bedre humør etter å ha fått hvile litt: Vi hadde sjølsagt pella sopp, men i litt mer moderate mender, og det skal sies at det var til et bedre - for mye av det gode gir mageknip. Mens vi sto der med risen og reinsdyret vårt kom det folk til hytta, og det i et heidundrande regnvær. To dyvåte barn viste seg, og Mamma ut i gangen for å hjelpe til med skifting. Og der fikk hun se noe hun ikke hadde venta seg - fyren som eide barna hadde ankellang kjole og kors - en ortodoks prest! Fader Kristofolos het han, var amerikaner med vestlandsdialekt og altså den stolte eier at to små veldig våte barn. To ble snart til tre, da kona hans kom dryppende med et seks uker gammelt spebarn en drøy time seinere.

Onsdagen regna det, men det tåler man godt når man har sluppet unna dårlige værmeldinger, så det gjorde ikke så mye. Mamma rakk å bli ganske våt, og viste seg å sette stor pris på kakaotrikset: å ha nok varmtvann igjen til kakao når man setter seg inn i kald bil...

Siste nytt nå er at Mamma har fått med seg feil slippers hjem, så da ser det ut til at vi nok er nødt til gå inn dit til helga! Det betyr mer tur med Mamma, og det er aldri helt feil! Hmmm, lurere på om den soppen jeg lot stå fortsatt er etandes...?