Falketind

Forrige uke hadde jeg den enestående glede å kunne bruke en arbeidsdag på å gå over Besseggen med førsteårselevene våre, og sist helg sto Falketind for døren. Falketind er et fantastisk flott fjell, spisst og vilt og brutalt slik skikkelige fjell skal være. Det er lenge siden jeg skjønte at jeg aldri ville bli god nok til å gå ruta over Falkungen (klatrerute på sekstallet...), så jeg har i grunnen ventet på en mulighet til å ta den på ski. Men DNT ville det annerledes, tirsdag for to uker siden fikk jeg en mail fra DNT med forespørsel om jeg kunne være fører. Jeg hadde bare delvis lyst, for det har gått ei kule varmt her etter veilederkurset og skolestarten, men jeg tenkte at det er greit å komme litt inn i systemet, så jeg sa ja. Og Falketind er jo Falketind, da...

Bussen gikk forsinka fra bussterminalen på Grønland, vi var vel i gang en ti minutter for seint, tenker jeg. Og forsinkelsen ble ikke bedre av at deler av veien var stengt ved Sandvika, så vi var i Koldedalen litt før midnatt. Der ble det den sedvanlige leitinga etter den optimale teltplassen i mørket, før Martin Turleder og jeg til slutt bestemte at vi skulle slå oss ned ved snuplassen. Der var det nemlig både flatt og tørt, og det er ingen selvfølge i fjell-Norge.

Tigern fikk ikke være med til Besseggen, og dårligere samvittighet enn da jeg så en elev med en tøytiger har jeg sjelden hatt. Tigern var derfor med til Falketind, jeg hadde ikke hjerte til å etterlate ham enda en gang, selv om reisefølget var ukjent, men Tigern ble fort venn med de fleste.

Lørdagen var det opp tidlig og innover fjellet. I røys. Jeg liker ikke røys, det er en usjarmerende type natur, men likefullt en trofast type natur over en viss høyde over havet. Røysa innover mot Andrevatnet (fantastisk navn) var i tillegg av den ufyselig løse typen, den som sklir ut under beina dine, du vet. Oppstigningen mot breen var både bratt og utsatt, men med unntak av en som klatret seg fast gikk det helt greit. Vi bestemte oss for å følge ura opp for å utsette balinga med utstyr, og det tror jeg var lurt. Oppe ved innsteget på breen hadde vi brukt seks og en halv time! På tre og en halv kilometer og drøye fem hundre høydemeter!

Breen var begivenhetsløs. Stølsnostind i front på dette bildet. Rakk dessverre ikke den denne gangen... Toppen var snødekt med nysnø, og vi beholdt stegjernene til topps. Ingen dårlig ide, tror jeg, det var riktig glatt oppi der. Vi hadde stort sett bra vær, men det lå et lite esel på toppen her også, og da vi kom til topps var vi godt inne i en sky. Som dere ser var det likevel ikke nok til å legge noen nevneverdig demper på stemningen! Tinderangling er og blir ganske meningsløst når man ser på hva det egentlig går ut på - man strever i en evighet for å komme helt til topps, og når man er der så snur man og går ned igjen. Smart...

Blogged with the Flock Browser