Jokke blei plukka opp på Sonsveien stasjon fredag ettermiddag, og i 100km/t suste vi mot Østfold. Været var upåklagelig, det regna, blåste og var generelt sett så mørkt og trist som bare en novemberkveld kan være. Alt lå til rette for en deilig helg foran peisen, med bok og kakao, bare avbrutt av en og annen spasertur og hyppige kakao- og vinpauser. Og Hvaler levde opp til forventningene: smale veier, trær som henger utover veien og en praktfull dyster kirkegård. Stemningen var gotisk. Bra, altså.
På veibeskrivelsen sto det «her kommer du til et skogområde, hvor du kan skimte et stort mursteinshus på en skrent. Dette er hovedhuset på eiendommen».
Greit nok i dagslys, kanskje, men når det bare er såvidt en kan skille skog fra hekk, da er det litt håpløst å se etter et mursteinshus mellom trærne, altså. Så vi kjørte nå rundt en stund, kjørte nesten ut i en midjedyp søledam og klarte nesten å vræke skjørtet på bilen. Men etter litt styr fant vi da fram til hytta og fikk fyrt opp. Dagens første skuffelse kom da vi spretta vinkagga – diskantsmak var det første som slo meg, og det lovte ikke godt for lørdagens biffmiddag. :-( Heldigvis var tigerølen akkurat som den skulle:
Jeg er jo glad i gotikk, da, og etter forrige ukes gotikkdag på skolen, var vi liksom litt i gotikksiget. Nabohuset var kjempeskummelt, med relieffer og gargoyler og greier, og det var liksom på sin plass med en hodeløs rytter eller to. Sånn sett passa det riktig bra at det ikke var gardiner i stua, men dessverre var det bare Jokke som lagde «kloppetiklopp»-lyder i skogen på Hvaler i helgen.Lørdagen var Jokkes dag. Han har bursdag den 10., men denne helgen, og særlig denne lørdagen, skulle Jokke få være prins. Hans første prinselige befaling var at vi skulle stå opp, men denne klarte jeg å trenere ved å flekke fram dunjakkegave til ham. Må huske å betale ham for den. Han første prinselige befaling av dagen var at vi skulle gå tur og dra på marked, om enn i motsatt rekkefølge . Markedet viste seg å ikke eksistere, men vi fikk shoppa ganske mye (!) og dessuten kunne prinsen nyte sin bursdagskake på kafé i Skjærhalden. Etter kakespising bare det tilbake til hytta for en kjapp skive før vi dro ut på tur. Som de innbitte turfolk vi er var såklart Botneveten dagens naturlige mål, Kirkøyas høyeste punkt med sine 67moh. Jada, jada, det er litt anal retentive, vi veit det. Men Botneveten glimtet med sitt fravær, vi endte med å bomme på både sti, vei og retning, og på toppen av det hele fant vi aldri veien hjem. Vi var ute i to og en halv time til slutt, for da vi endelig kom tilbake til hytta, fra en helt annen retning enn vi hadde trodd, måtte vi selvsagt gå den veien vi leita etter ut til nordenden av øya igjen, bare for å finne ut hvor i all verden den endte opp, siden den ikke var der vi var tidligere på dagen.
Jokke blei feira med biff og bearnaise, brokkoli og asparges, og tror du ikke det skjedde et aldri så lite mirakel: den pistrete rødvinen hadde hatt riktig så godt av romtemperaturen og sto nå fram som en riktig så deilig vin! Jeg må innrømme at jeg hadde tenkt at det kunne skje, men turde ikke å lufte tanken, det var liksom litt for godt til å være sant...
Søndagen nedla vi Botneveten, denne gangen prøvde vi ikke å finne en fancy vei, nå skulle vi nemlig til topps. Og det gikk greit, selv om det blei en del dosing. Utsikten var ikke så voldsomt my e å skryte av, men noe av skylda for det må tillegges tåka. Jeg gikk litt lei etter hvert, det var liksom ikke så veldig interessant landskap, og vi hadde jo mye av det samme på lørdagen. Men, så kom vi over en kjempefin samling piggsopper, og da våkna grådig-Ellen til liv, og regnet blei mindre interessant. Det er noe eget deilig ved å finne sopp – det er som å komme over en skatt man ikke egentlig har fortjent, særlig når den står der i november!
Lykkelige dro vi tilbake til hytta, spiste litt, leste litt og sov litt før vi pakka, vaska ut hytta, og lempa Dagbladet med sopp på inn i bilen. Denne helga kommer jeg til å leve lenge på!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar