Høgdepunkta frå veka i Spania

No har vi jo blogga eit par innlegg frå veka, men eg tenkte eg skulle ta med nokre høgdepunkt og leggje ut dei beste bileta.

Det første biletet her er frå Sant Grau, eit kloster som sjølvsagt ligg på toppen av ein knaus. Dei har visst tenkt "nærmare deg, min Gud" desse munkane, for på kvar topp som har ein lang og bratt bakke opp til seg ligg eit kloster eller ei kjerke. Det fyrste biletet er meg på min dårleg tilpassa sykkel:

Dere tykkjer kan hende eg ser veldig sprek ut? Ja, eg gjer det, men det er fordi eg hadde spurta nedi bakken og hengt over styret ei ganske lang stund og dessuten ete ein sjokolade før Jokke tok dette.

Under ser de Jokke foran det før nemnte klosteret.

Her ser han from ut og freistar tenkje seg korleis det var å vere svolten støtt og dessutan måtte opp fleire gonger om natta for å be og arbeide. Ikkje rart ein ikkje kan sjå from og glad ut på same tid.

Kviledagen brukte vi i Girona, det er ein fin by, og det var godt å sjå noko litt skikkeleg etter å ha blitt utsett for estetisk kriminalitet i Lloret de Mar i fleire dagar. Katedralen i Girona er verdas nest største eittskipa katedral og er om lag tre gonger så svær indanfrå som den er utanfrå. Utruleg. Her er han:

Som de ser så ligg den også nært Gud.

Torsdagen dro vi på laaaaang tur, og her er vi på enda eit kloster nært Gud, men eg fekk vel aldri heilt med meg kva det hette her. Men blide er vi, for her er det ikkje så lenge til lunsj.

Lloret de Mar er fantastisk usjarmerande, og som eg har skrive før, så var sukkertøykjerka med brystvernet heilt klart det beste med Lloret de Mar. Men, kystlinja utanfor, altså Costa Brava, er verkeleg ei kystlinje å rope bravo for, berre sjå her:
Eller her:

Observasjoner etter hjemkomsten

For å være sikker på at Det Norske Folk skal gå glipp av så lite OL-action som mulig fikk vi et dagsrevyavbrudd på kun fem minutter. Bra. Mer enn det ville vært helt uholdbart. Ikkeno' er så spennende som å se 30-40 mann gå på ski i flokk og følge. Øvelsen er femti km gruppeforflytning gjennom granskau, og i løpet av nyhetene hadde det, fikk vi vite, kommet opp en ny mann for å dra feltet. Hvilken nerve!

Har vært så godt med ei uke ute av landet.

Noe gikk galt

Misforstå meg rett, jeg er helt for at idretter lærer av hverandre, men når det gjelder sykling og langrenn så har feil utvikling skjedd. I stedet for at sykkel-tv-produsenter lærte av langrennsprodusenter for å lage superspennede temposendinger så har altså langrennsfolket bestemt seg for å begynne med fellesstart.

Herregud.

I tillegg til at de selvsagt avslører at de ikke har skjønt noe som helst av hva som er cyclisme, så har de dermed laget en sport som bare er marginalt mer underholdende enn å se maling tørke. Bra jobba.

Heme!

Heme igjen etter ei flott uke i Spania i overraskende fint vær og like lange bakker som jeg venta... Rapporter kommer!

Busjda!

Jeg har busjda i dag å vi har feira med å ete åpp allt vi fannt i kjøleskape!

(Jeg har vært hoss Ellen sia hu var i Franskrike å de er ei stønn)

Lloret de Mar - høgdepunkt

Ein må jo skrive eit og anna vent ord om Lloret de Mar også, og sjølv om det tok ei veke å kome på noko, så kom eg i alle fall på noko til sist. Fredagen avslutta vi syklinga til lunsj og tok oss ein liten vandretur i det eigentlege Lloret de Mar, altså den delen som er ein vanleg spansk småby og ikkje ein sprengharry Sydenplass. Og då gjekk vi til denne ei lita kjerke som tydeleg nok har vore der ei tid.

Eg liker kjerker med brystvern, altså, eg gjer det.

Jau, og kuplar, nemte eg det?

Det er noko ærleg og redeleg jålete ved å bruke så mykje tid og arbeid på å lage ei pen drikkefontene. Vatnet var klora forresten.

Til sist kom vi over ein sterk kandidat til prisen for beste gatenamn:

Eg noterer...

...at eg er i ferd med å skjønne kvifor latinske damer visstnok ikkje et, men berre pirkar i maten. Etter å ha vore i ein spansk sportsbutikk og funne ei - 1 - teknisk t-trøye for damer er det i alle fall klart at det ikkje er meininga at dei skal trene...

Den tekniske trøya var forøvrig knallrosa og eg eig no eit eksemplar. Truleg må eg stappe ho inn i skapet over natta om vi skal få sove, ho er nemleg så rosa.

Irene vil bli stolt av meg.

Jemme aleine

Jække helt aleine da, Bina å Tussi er her å såklart, menn folka ække her. Dem er i Sjiråna i Spanja å trener Ellen, hu er så dårli trent atterem må værra to. Det er litt ille, men hu tare spårti da. Hakke hørt no frarem fårrem har tatt med sæ begge tellefona. Menn det går sikkert bra.

Hær jemme ere litt kjedli uten folka, Tussi er sur å neggativ å Bina menera bare ska såve siden det er snø ute. Fålka har sattjen mat ti åss menn den er i kjøleskape menn dem tenker jokke fårr vi rekker jokke åpp dit da så det blei dagens prossjekt. Vi fikk de til ettervært da, det bare blei en del ståk såm Jokke ville sakt. Å Tussi jikk runnt å var muggen menn jeg sa attn kunne bare hålle sæ unna, hann er fårtsatt sur får at Bina velta temposykkærn til Jokke pån hær åm dan. Ennda vi fant mer mat tin å allt. Tussi eter jo konnstant, jeg er sikker på at han bruker mer ennersji på å tygge enn han får isæ a det derre grasgræjene han eter, så Bina å jeg måtte helle ut litt mer sånn mussli tin her åm dan. Det jikk mest uttåver gølvet menn det var Tussi fornøjd med da får da kunnen jo gå å lissåm gresse runnt på kjøkkengølve mennsn eter. Det er gått han eter hele tia får det var gannske mye sånne korngræjer uttåver gølve å jeg trukke Ellen å væffal ikke Jokke ville like attere var mussli uttåver hele kjøkkengølve nårrem kom jem fra Spanja. Trurn bli færdi førem kåmmer da, nå ere egentli bare litt ijen i non kroker.

Nye inntrykk fra Lloret

Etter tre dager med sykling omkring Lloret tok vi en hviledag i Girona. Nå vet vi i alle fall hvor vi skulle holdt til. Girona er en ordentlig by, med bymur, katedral, gamleby o.s.v. Lloret de Mar var en gang en ordentlig fiskerlandsby, men har med tiden degenerert til et realt turisthøl. Syden med stor S. Grisefesters hjemland og marked for allskens juggel.

Etter en tross alt bedre start på oppholdet enn det var grunn til å frykte har vi allikevel begynt å bli urolige. Ikke så veldig urolige for å få spolert resten av oppholdet på noen måte, for det ser ut til å gå greit -- i alle fall nå som vi har fått oss tørkesnor på verandaen. Nei, uroen dreier seg mer om hvilken langsiktig effekt dette har på oss. Under middagen i dag ble vi enige om at maten har vært bedre de siste par dagene enn den var til å begynne med. Det er stadig ingen kulinarisk opplevelse akkurat, men omtrent hva man kan vente av masseproduksjon på et så stort kjøkken. Helt grei. Deretter begynte vi å snakke om at pensjonistene vi er omgitt av ser mindre ut som fugleskremsler enn de gjorde til å begynne med. Der vi tidligere så de hesligste skapninger i håpløs, men innbitt kamp mot alderen, ser vi nå alminnelige gamle mennesker som hygger seg på ferie.

Da meldte det seg men skremmende tanke: Er det oss? Er det våre standarder og vurderinger som er på langsom glid i retning av et sted hvor lilla hår og trange skinnbukser på 70 år gamle damer, vassen pudding og brokkoli i oppløsning er helt greit?

Førsteinntrykk fra Lloret de Mar

Verken transporten til Rygge, køståinga samme sted eller flyturen med Ryanair ble like ille som forventet, selv om det er grunn til å spørre seg om hensikten med å ikke bruke setetildeling på forhånd - å spare tid var kan det vitterlig ikke være... I Girona var det sikkert 25 gradere varmere enn i Stallerudveien, men likevel definitivt vinter. På sånn motekatalogvis, det vil si vinter det er mulig å være stilig i, ikke skikkelig nord-europeisk vinter, altså. Sykkelutleiefirmaet hentet oss på flyplassen og kjørte oss gjennom flott landskap til Lloret de Mar, en by/hotellklynge det er vanskelig å se på som annet enn en parodi på turisthøl. Så glorete, tacky og usjarmerende er det faktisk at det er verdt å definere det som et sted man ikke ferierer, men tvert i mot er på sosialantropologisk feltarbeid, enten man er sosialantropolog eller ikke.

Hotellet er i samme "stil". Og her kommer vi virkelig til dagens første virkelige grudge. Da vi booka hotellet skulle vi egentlig bo ved siden av her, på et hotell som heter Acapulco. Men så fikk vi plutselig mail om at Acapulco ikke var åpna enda, og de tilbød oss rom på dette andre hotellet, Don Juan, som lå rett ved siden av. Et kjapt søk på anmeldelser av Don Juan overbeviste oss bare om at der skulle vi ikke bo. En haug med e-poster seinere kunne endelig noen "bekrefte" at det ikke var det samme hotellet. Ok, vi tok sjansen, og avsenderen av e-posten er en løgner kan jeg fortelle deg. For det er akkurat der vi bor, nemlig. Og det er helt grufullt, men vi har et stille rom, og tar det med humør, selv om jeg allerede har begynt å skrive en überhøflig, men bitende sarkastisk klagemail i hodet. Men det er jo litt morsomt, da, for jeg har aldri vært på sånn skikkelig charterferie, og dette er the real thing, altså. Masse panxos| (=ord jeg så i veikanten og som jeg fniste godt av... :-), billig og dårlig mat, vin inkludert i middagen, hoing og skråling og det siste vi så av underholdninga i sted var linedance for pensjos, uten et smil, detta var alvor!
Grudge nummer to er at ei 52-ramme ikke passer, aldri har passa og aldri kommer til å passe til en person på 160cmoh, og den som hevder noe annet er enten fullstendig inkompetent eller en svindler. Da vi kom fram og fikk ut syklene våre var det ei 52-ramme, ei 54-ramme og to 56-rammer. Påstanden var at rammene var så små at det var dette som ville passe. Min påstand er at siden de ikke hadde 48-ramme, og heller ikke 50-ramme, så ga de bare alle rettt og slett en sykkel ett nummer for stor, for da ser det jo liksom litt mer tilforlatelig ut, da. Well, I beg to differ. Og for første gang på prent: jeg er møkklei av menn størrelse M som skal fortelle meg hva som passer meg. Faen ta, jeg ser mer ut som Supermann enn som Victoria Pendleton, og resultatet har ikke latt vente på seg: vondt i ryggen og stiv i skuldrene med tilhørende hodepine. Det burde vært en egen sirkel i helvete reservert for ræva sykkeltilpassere, og de skulle blitt bundet fast til en fastnavssykkel med for bredt og for høyt sete og altfor langt fram til styret. Med litt lite luft i dekkene skulle de så blitt slept etter en bil på en ruglete betongvelodrom i all evighet.

Antigrudge er at veiene her er supre, særlig veien nordover der vi kjørte i går er fantastisk. Bilistene er dessutene hensynsfulle og gir oss plass, og det er riktig bra veier. I tillegg er det slett ikke særlig kaldt, jeg kjenner meg i fin form, med unntak av vond rygg og vonde skuldre etter altfor stor sykkel, men det er dekka i forrige avsnitt, så jeg skal ikke dvele mer med det. Men jeg sitter altså jævlig vondt.

Været er en annen ting: det var lettskya da vi var ute i dag, men da vi kom ut av badet hadde det regna - lite er så digg som å slippe unna regn på sykkel altså! Og apropos badet - vi har badekar! Jeg har ikke bada siden Jokke bodde på Vevelstad, så vi har kjøpt oss 1,3kg (!) badesalt, så nå bader vi hver dag. I går var det helt fantastisk, for vi var ganske kalde da vi kom inn, så da var det utrolig godt å tine i varmt vann. I dag var vi ikke særlig kalde etter lunsjen, så i dag blei det veldig varmt, men det var ganske godt for det. Og så stiv som jeg er i skuldrene er det sikkert godt og riktig pleie å sitte noen stunder i varmt vann...

Jakktutsikkter

I går så satt Ellen mye i tellefon å stinka fortløpene ille får hu var så stressa å tillslutt så hadda kjøpt ny kåk ti åss. Jeg blei litt stressa da jeg leste jænnåm det derre prosspekkte får der ståre jo attere ikke er låv med husdyr - å ska vi bo hen da lissåm sa jeg, menn Ellen sa atte det var muli å få disspangsasjon får dyr menn at vi (Tussi, Bina å jeg) gikk fårrå værra "innedyr såmm ikke er til sjenangse" å da vare græjt. Jeg har alldri blitt så fårnærma i hele mitt liv - innedyr! Jeg skal jiræ innedyr jeg - jeg er en tiger for faan å jeg ska fårtelleræ det at vi ække utryddningstrua fårdi vi er innedyr såmm ikke er til sjenangse ass!

Menn sånn ellers sere sjikkli bra ut - det er hage me skråning å der ere sikkert masse dyr å ete å Tussi er jo bare helt i himmern da, masse gras vettu. Jokke sa attere ikke valåv å mate dyr fordi det var rådyr der å det er jo superdupert da! Menn det besste er atte de er satt åpp fulefelle, sånn fulehus vettu å der kan jo jeg bare sette meg til åsså vente på fuggern til å lanne. Ellen menerem vil lukte lunnta da (eller meg, da), men hallo vor smarte er dissa fula - det heter børdbrejn lissåm.

Åj, sjampis. Må jeg få memmæ.

Ellen gjer vaksne ting IV

I dag kan eg rapportere at det har vore ei rivande utvikling i serien Ellen gjer vaksne ting. I går var vi nemleg gjennom "være med på budrunde", og dette gjekk ikkje særleg snøgt, men til gjengjeld ganske spanande over i "kjøpe rekkehus".

Det har vore så mange vaksne ting i livet mitt dei siste vekene at eg har lurt på om det rette er å lage ein serie med "Ellen leikar seg gjennom livet", men eg får sjå det litt an. I dag spiste vi i alle fall sjokoladekake (Mamma si kake frå Hvaler-turen i haust - kjempegod altså) til middag, berre slik for å få litt balanse.

Regnbue-buff

Forrige uke kom Jokke hjem med en liten pakke til meg, og det var en regnbue-buff, og her ser dere bilde av den!

Foto: Guy M. Huste

Garmin

Æres den som æres bør, og i dette tilfellet er det snakk om Belanor, den norske importøren av Garmin. Jeg er den stolte og smalhåndleddede eier av en Forerunner 405, dere vet, en av de første pulsklokkene med integrert GPS. Dyr sak. En eller annen gang i høst fikk den svineinfluensa og mistet stemmen, noe som har vist seg å være ganske brysomt når jeg bruker intervallprogrammet på den. I tillegg har den hatt litt vondt for å sende dataene sine til PCen. Men så er det jo det at jeg bruker den, da, og jeg har ikke sendt den inn nettopp av den grunn. Forrige uke sluttet nektet den imidlertid å lade, og da var det ikke mer å tenke på.

Det blei litt styr med å få tak i kvitteringa mi fra kredittkortselskapet, for jeg husket ikke verken hvilken nettbutikk jeg hadde brukt eller hvilket kort jeg hadde brukt, men i dag fikk jeg ny klokke. Jeg antar at den funker, og sevicen var det uansett ikke noe å klage på, tvert i mot. Det er klart, jeg ville vel foretrukket at de rett og slett hadde reparert den, men slik er jo ikke verden lenger, og det må jeg vel bare leve med. Men all ære til Belanor, altså!

Jeg undres...

...er Jokke og jeg det eneste paret i verden som tørrspurter på stuegulvet med hvert vårt løse styre?

Jobbe med ræva føre

Vi har skrivedag i dag. For at elevene ikke skal kunne skrive oppgavene hjemme eller finne ferdige oppgaver på nett må elevene ha stengt nett. Dette fordi helvete brøt løs i fjor eller i forfjor da noen resirkulerte en eksamensoppgave som heldagsprøve. Javel. Men uten nett får ikke elevene tilgang til ordnett, og som vi vet skal ikke denne skolegangen til elevene koste dem en øre, så dermed kan ikke vi pålegge elevene å kjøpe ordbøker. Så da må de ha tilgang til nettet, for den begrensa løsningen der elevene har tilgang til ITSL og Ordnett kræsjer hver jævla gang vi bruker den. Noen ganger føler jeg virkelig at jeg jobber med ræva føre, ass.

All Time Favourites

En av elevene mine mente jeg skyldte ham minst ei spilleliste i dag, og det kunne jeg forsåvidt være enig i, så nå er vi i gang her i heimen. Etter et par startvansker da jeg ikke fant mer Rammstein enn Du hast og heller ikke klarte å grave fram Bobby Brown, men så kom jeg fram til U2, R.E.M. og så Louis Armstrong. Derfra var ikke veien lang til Elvis, og min bedre halvdel kunne fortelle om da nyheten om kongens død spredte seg mellom blokkene på Stovner. Lengre kom vi ikke i første omgang, men i løpet av uka kommer det mer...

Ellen gjer vaksne ting III

I serien Ellen gjer vaksne ting, har vi no kome til "gå på visning". I går på fastelavn, kinesisk nyttår, valentinsdagen og morsdagen var Mamma, Pappa, Jokke og eg på visning på Kjeller og Jokke og eg kjente oss riktig vaksne. Kåken var løen, men det var interessant å sjå kva folk meiner ein kan krevje 2 mill for, altså.

Luft på avveie?

Forrige uke fikk jeg målt oksygenopptaket mitt, og det viste seg å være riktig så bra. Men jeg har jo nada fart, så hvor blir det av all den lufta?? Promper jeg den ut liksom?

Meir geek enn keeg

Og provet fekk eg då eg tok meg sjølv i å glede meg til å kome heim og plotte inn dei nye pulsverdiane mine i SportTracks. Eg veit, det er skikkelig sad.

Irritasjonsmoment

Jeg klarer ikke å la være å irritere meg over folk som sitter på t-bane, buss, jernbanestasjon eller egentlig hva som helst annet offentlig og spiller sånn pipelydspill. Aaarrgghh! I dag var jeg så uheldig å prøve å lese min vampyrbok på t-banen til Ellingsrud, og uheldigvis hørtes det ut som om spillet den voksne mannen et par seter lenger borte spilte handlet om å røske hjerter ut av folk.

>Schluuuuuurrrpp! Splætt! Biiiiiiip!<

Det kan da ikke være så vanskelig å skjønne at øreplugger er det eneste vettuge når en skal spille slikt i all offentlighet???

Ellen gjer vaksne ting II

I dag har eg ringt til medlemsrådgjevaren til Norsk lektorlag og fått eit prisoverslag på forsikringar, det er slikt vaksne folk gjer.

Rikskommissær Kvåle

I dag fikk jeg mailen jeg venta på: jeg sto på nasjonal kommissæreksamen og kan herved tituleres som rikskommissær Kvåle.

Superduper helg!

No er det framleis helg, men eg kan likevel seie at det har vore ei super helg.

Fredagen innvia vi helga med å opne ei ny raudvinskagge til middag. Omnssteikt kylling og vin og godt selskap, sjølv om eg heldt litt igjen på vinen, eg skulle jo ta makspulstest på laurdag morgon.

Og så blei det laurdag og den tok til med køyretur til Bærum og Hurum, og så makspulstest og mjølkesyretesting. Det ble ein etterlengta oppmuntring, hadde O2-opptak på 57ml/min/kg og det var mykje betre enn eg venta. Men slitsamt var det, ja. Eg kjente godt at eg ikkje skulle trene så mykje meir den dagen.

På ettermiddagen åt vi graut, skrøyt av Jokke som hadde gått Østmarkrunden på ski snøgt som ein vind og endte med å vaske bil. Det var på tide, altså, den såg ikkje ut, men vi har problem med at vi ikkje kjem inn i bilen når det er kaldt, så eg har ikkje tatt sjansen på å vaske han no i sprengkulda. Håper det går bra no, har olja låsane og vi satte bilen inn på Bryn-senteret medan vi handla i går. Og på Bryn-senteret handla vi beige sengety, det må vere bra for husbonden som er så glad i beige, veit de.

I dag vakna vi til nybaka brød før vi gikk til Vangen og spiste vafler og kanelboller og drakk vørterøl. Eg var ikkje i form i det heile, eg starta litt slapp og endte opp kraftlaus. Men veret var nydeleg og på Vangen traff vi Martin og Irene og Håvard. Eg tryna ikkje, og eg var flink til å ikkje ploge i utforkøyringene.

Vel heime prøvde eg meg på rulla, og det gjekk mykje betre enn sist. No skulle det vel eigentleg ikkje så mykje til, men i dag klarte eg faktisk å ha båe henda på styret i fleire minutt, og eg trur det blei 20 minutt til saman. Litt av poenget var jo å få vent ræva til å sitje på sykkelen, og eg anar ikkje om eg hadde vondt i ræva medan eg heldt på - eg hadde andre ting å tenkje på.

Blodsugd

Eg driv og les Sookie Stackhouse-bøkene no, og ser at eg er i ferd med å bli dratt inn i ei verd av morbid husmorporno.

Ny trøye!

Jeg har faktisk ikke fått satt meg ned og blogga dette før, men jeg skal altså kjøre for Lillehammer CK neste sesong. En kveld i november var det vel fikk jeg en telefon fra Kai Østvold som tilbød med å være med på laget. Forhistorien er at jeg hadde kommentert på Line Hoffs Facebook-status der hun hadde sagt at hun gledet seg til å kjøre for Lillehammer CK elite damer og jeg skreiv at hun var heldig som hadde et lag. Og vips, så ble jeg tatt opp som lærling, overgangsskjema blei fylt ut og sendt inn til NCF og boink! så var jeg blitt Lillehammer-rytter. I helga fikk jeg drakt, sånn at jeg skal ha ei LCK-drakt til når vi skal til Girona i vinterferien.

Kommentar til bildet: jeg ser at jeg har mer hår enn jeg var klar over, og at utelatt stylingproduktbruk gir ullhue. I tillegg ser jeg at min regel om å aldri ta bilder i blitzlys uten å ha pudra ansiktet er en god regel - en kan jo gudhjelpemeg speile seg i panna mi. Ellers fryder jeg meg litt over at Kalas-draktene fortsatt er trange over bicepsen min, og det er jo litt hyggelig!