Rulleføre

Jeg har uttalt ganske bastant at jeg ikke skal ha noen rulle. Jeg kan ikke fordra sånn tørrkondisturer, enten det er på mølle, på ergometersykkel eller i stepmaskin. Jeg virkelig hater sånne greier, det er det kjedeligste som finnes. Jeg mener, jeg har sovna på tredemølle, så kjedelig er det faktisk.

Jeg var ganske bastant på at vi ikke skulle trekke ei rulle inn i kåken på Bogerud også, gudene skal vite at den er stappa nok fra før. Men så skrudde Jokke på sjarmen og ønska seg rulle til bursdagen, og da kunne jeg jo ikke si nei - det er lov å ønske seg alt til bursdagen sin, og Jokke lovet at den ikke skulle ta mye plass. Siden har wwwoomm-wwooom-wwooomm kunne høres fra verandaen vår, og antallet gamle damer som har daua av hjerteattakk i naboblokka har gått mistenkelig opp etter at halvnakne, tungt pustende nesten-middelaldrende menn har blitt et vanlig syn på Bogerud. I hvert fall fra fjerde etasje og opp.

Men jeg klarte meg lenge. Joda, jeg har sagt at jeg skulle prøve, men jeg mente det ikke. Bare tanken på å sitte og vingle på noe sånt på verandaen, vi snakker seks etasjer rett i rosebedet (og jeg har en velpleid høydeskrekk), har vært nok til å sende meg hvinende på løpetur. Og det så bra ut veldig lenge, for i forrige uke var jeg ute og sykla, og jeg trengte ikke mer enn 20 minutter i solariet etterpå for tine. Våren var kommet til Bogerud. Merk tiden av verbet: var. Det var da det, og itte nå. Nå snør det nemlig, temperaturen har stabilisert seg på -5, og snøen ligger. Aaarrghh! Værmeldinga tilsier at det blir en uke til neste gang det vil være sannsynlig at jeg igjen kan lufte karbonkrabaten.

En karbonkrabat bør luftes oftere enn hver tiende dag, særlig når det begynner å bli mindre enn et halvt år til den skal være med på Seigmann. Men det er nå én ting. Betraktelig verre er det at hvis jeg ikke kommer meg på sykkel litt fort, så vil jeg ha hatt vondt i ræva til ingen nytte! It takes a while to break it in, som det heter, men det er ikke en while jeg har noe særlig lyst til å prolongere.

Rulla blei siste mulighet. Jeg er fortsatt litt usikker på om det er verst at det a) snør, og sykkelsesongen ute blir forskjøvet, b) jeg kan ha hatt vondt i ræva til ingen nytte, eller c) at jeg måtte be pent om å i) låne rulla og ii) be om Jokkes assistanse for å komme helskinna fra stuntet.

OK, vi i gang, Jokke med et aldri så lite flir i munnvikene. Etter litt høylydt gruing og ganske uelegant krabbing opp på greia (det er jo drithøyt!), var jeg i alle fall på sykkelen, og sykkelen var oppreist. Lene seg litt panisk til én side, tråkke forsiktig. Slippe armen i ett sekund, det gikk bra! Tråkke videre, kan jeg gire? Jokke sier nei, jeg tråkker fortere, slipper armen to sekund, tre sekund, velte til en side, krysse armer og støtte på andre siden, tør ikke slippe styret, snart får jeg krampe i høyrearmen - styrearmen. Svetten siler, jeg har høy intervallpuls. Av skrekk. Prøve videre, tråkke tråkke, vingle vingle, støtte litt her, litt der, stoppe, tverse forhjulet, velta ikke. Svetten siler, pese pese. Jeg kjenner at jeg har et ganske så stivt blikk, jeg finner ut at hvis jeg fokuserer på nederste del av tripptrappstolen som Jokke sitter på for å ta bilder, da klarer jeg å slippe veggen i noen få sekunder. Jokke roper oppmuntrende, jeg detter av rulla. Ingen skader, verken Ellen, Morphoen eller skapet. Jokke hadde heldigvis fjerna alt som hang på veggen... Etter ti minutters krampeaktig nestenvelting må jeg gi tapt, jeg har fått krampe i styrearmen, og jeg må spyles. Og det før jeg har fått øvd rompa på å få vondt slik at den skal tilvennes. Jaja.

Men det var ganske moro!