Årstidssabotasje

Det foregår en omfattende årstidssabotasje. Jeg vet ikke hvem som står bak, men det er liten tvil om at den er rettet mot oss som gjerne vil drive med årstidsrelaterte og væravhengige utendørsaktiviteter. Sånn sett kan det tyde på at det er de passive innesittende kaffelattedrikkende uføretrygdede antimosjonistene som står bak, men det kan også bare være mine fordommer som får fritt spillerom.

I fjor sommer regnet sommeren helt vekk, den bare ble aldri sommer, og sykkelen min ble sørgelig undertrillet. Så kom høsten, og den var fin, og vi ble alle optimister. Og det så lenge bra ut. En lang periode med barfrost ga løfter om frosne myrer og strålende skiføre, bare det kom snø. Det var bare det at det ikke kom snø! Ikke på denne siden av Østmarka i alle fall. Ingeborg og jeg var likevel positive lenge, selv om vi måtte innrømme at sjokkmildværet i jula var et alvorlig tilbakeslag.

Ikke engang regnværet i januar og februar klarte å ta knekken på det etterhvert spede håpet om skiføre - vannet rant jo i gatene, og det måtte da tyde på at det var tele i bakken? Et par snøfall nå, så er det skiføre.

Men engang i slutten av februar sa Ingeborg det vi begge hadde tenkt: nå er vinteren avlyst, vi får bare håpe på fortsatt mildvær, da kan vi begynne å sykle snart! Og det så slett ikke så ille ut, Jokke var på veien 28. februar, og det så lovende ut - global oppvarming gir i det minste lenger sykkelsesong, aldri så galt at det ikke er godt for noe, tenkte vi og ble hjemme i påsken. To turer på asfalt fikk jeg. Så 10 centimeter nysnø og gud hjelpe meg kulderekord! Nå er det -5,8, snøen ligger og det er grunn til å frykte at våren blir sabotert også.

Det er da utgjort at den eneste årstiden som med fordel kunne blitt sabotert er den eneste som ikke bare består, men som utbrer sitt virke også?!