Etter tre dager med sykling omkring Lloret tok vi en hviledag i Girona. Nå vet vi i alle fall hvor vi skulle holdt til. Girona er en ordentlig by, med bymur, katedral, gamleby o.s.v. Lloret de Mar var en gang en ordentlig fiskerlandsby, men har med tiden degenerert til et realt turisthøl. Syden med stor S. Grisefesters hjemland og marked for allskens juggel.
Etter en tross alt bedre start på oppholdet enn det var grunn til å frykte har vi allikevel begynt å bli urolige. Ikke så veldig urolige for å få spolert resten av oppholdet på noen måte, for det ser ut til å gå greit -- i alle fall nå som vi har fått oss tørkesnor på verandaen. Nei, uroen dreier seg mer om hvilken langsiktig effekt dette har på oss. Under middagen i dag ble vi enige om at maten har vært bedre de siste par dagene enn den var til å begynne med. Det er stadig ingen kulinarisk opplevelse akkurat, men omtrent hva man kan vente av masseproduksjon på et så stort kjøkken. Helt grei. Deretter begynte vi å snakke om at pensjonistene vi er omgitt av ser mindre ut som fugleskremsler enn de gjorde til å begynne med. Der vi tidligere så de hesligste skapninger i håpløs, men innbitt kamp mot alderen, ser vi nå alminnelige gamle mennesker som hygger seg på ferie.
Da meldte det seg men skremmende tanke: Er det oss? Er det våre standarder og vurderinger som er på langsom glid i retning av et sted hvor lilla hår og trange skinnbukser på 70 år gamle damer, vassen pudding og brokkoli i oppløsning er helt greit?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar