Kvifor vil du deg sjølv så vondt?

Spørsmålet i overskrifta brukar å dukke opp kvar gong eg fortel at eg driv litt med turtriatlon. Som oftast høyrer eg eit lite innvendig "nnnnnghhh" når eg får dette spørsmålet - dei som formulerer spørsmålet sitt slik vil nok ikkje skjøne svaret mitt likevel... Men så av og til så tek eg meg tid til å svare skikkeleg likevel, det kjem litt an på kven som spør. Veka før Frøs var det min supre kollega Kristian som spurte, og eg syntest han fortente eit skikkeleg svar:

For det første, å drive med triatlon, eller toppturar for den saks skuld, handlar i første rekkje om å få løn for strevet, å oppleve meistring og å arbeide mot eit mål.

Då eg klarte å gjennomføre Seigmann i Stavern i fjor, var det eit mål eg hadde arbeidd målmedvitent mot i over to år. Første gong det dukka opp som eit mogleg mål var i 2005, trur eg, då fekk eg ein e-post frå Jokke. I temafeltet sto det "En hel pose seigmann" og i sjølve e-posten sto det "til triatlonpiker som gjennomfører". Og så var det lenka til heimesida til Stavern triatlonfestival. Men knærne mine har ikkje klart ein så lang triatlon før i fjor. I 2006-07 trente eg mot Seigmann, men måtte bite i den sure kamelen i mai, då klarte eg framleis ikkje å springe meir enn 20 minutt utan å få vondt. Det var utruleg leit å leggje ut det innlegget, men det var det einaste rette. Tusenvis av kroner og hundrevis av treningstimar seinare var det difor ein kjempetriumf då eg gjekk i mål i Stavern i fjor, utan smertar. Eller altså, det gjorde jo vondt i heile skrotten, men berre slitent-vondt, ikkje skada-vondt. Eg blir faktisk litt rørt når eg sit her og tenkjer på det!

Det store med den første halve jernmannen min var at eg hadde arbeidd så lenge mot det målet, og det var ikkje visst sjølv på dagen at det kom til å gå bra. Og her er eg ved kjernen - ein triatlon er den dagen ein får vite om innsatsen har vore bra nok, samstundes som ein må vere skjerpa under heile tevlinga dersom det skal gå bra. Og sjølv om ein er skjerpa heile tida er det ikkje visst at det går likevel - det er ein brutal sjekk på om ein er bra nok. Men heile tevlinga kan også vere ei einaste lang meistringsoppleving. Om ein har gjort ein bra innsats så blir ein faktisk betre, og det merkar ein gjennom heile tevlinga, samstundes som det er no det gjeld, det er no eg må vise at eg kan presse meg, det er no eg må bruke røynsla mi frå timar på sykkel, tevlingar og turar på beina. Det er ei stor utfordring, men det er opp til meg å takle ho! Det gjer vondt å springe etter å ha sykla, men likefullt er det ei fantastisk meistringskjensle å klare å presse fart ut av ein kropp som skrik etter å få leggje seg ned!

For å heve det heile litt opp frå triatlon, så handlar dette om å arbeide mot eit mål, og ikkje minst at gleda over å nå eit mål er mykje større når eg har slitt litt for å kome dit. Å nå eit mål som ikkje er noko vanskeleg å nå er jo ikkje noko mål! Vidare er det stas å nå mål som er nett i grenseland av det eg trur eg kan klare, og det er ofseleg spanande også. Samstundes så er det mange måter å ikkje nå målet på - ein kan kollapse og gje opp, eller ein kan satse på den klassiske engelske glorious failure. Det er vel inga overrasking at eg satsar på den ærerike fiaskoen, men eg meiner også at det å gå ned med flagget til topps, det er ein triumf i seg sjølv.

Eg ønskjer meg altså utfordringar, noko å arbeide mot, og eg vil ikkje ha ei påskjønning før eg har fortent det. Er det så merkeleg eigentleg?

Hva er poenget...egentlig...

...med langturer på sykkel i sommervarme?

Man kan spørre seg, da, er det

a) å trene?

b) å studere kirkearkitektur?


c) å spise jordbær?

d) å ta landskapsbilder?

e) å studere båtlivet i Son?

eller
f) å spise softis?

Jeg elsker den norske sommeren.

Alle bilder: Guy M. Huste

Romantisk øyeblikk

Sjekk han Follo-rytter'n er fargekoordinert'a!

Foto: Guy M. Huste

Thank you for your music!

Så var det over for The King of Pop, Michael Jackson døde i natt. En fantastisk låtskriver og danser med et bemerkelsesverdig liv og en merkverdig oppførsel har fått sitt endelikt. 50 år er ingen alder for ei gammel klokke, og det er sørgelig - jeg som så mange andre var veldig opptatt av Michael Jackson da jeg var tenåring, og han var og er et ikon for min generasjon. Jeg kjenner jeg blir litt lei meg, faktisk, men gleder meg over alle de fantastiske låtene han etterlater seg.

Og vips!

Midt i samtalen, da vi kom til å snakke litt om Berlin, så trakk Tonje et Berlin-kart opp av veska si...

Ny samboer

Fårrettpar uker sia kåmm Ellen jæmm fra skoorn me et nytt tøjdyr. Jokke fortalte ommen å de var et esel. Mat. Menn Jokke sa atte jeg ikke fikk eten å sellåm jeg var gannske skuffa så lot jeg være da. Å hann blei innmari gla får kakktussen hann fikk å bynte å ete pån me en gang.

Han heter Tussi å Ellen fikkn a en på jåbben hennes såm tenkte at jeg kannskje blei ensåm nå nårr Jokke ikke er jæmme hele tia. Men jeg er jo en tiger å vi liker åss aleine vi! Menn Tussi er åleit hann asså. Hann kann værra litt vannskli å prate me får han er så deppa hele tia - viss jeg vil leke men fårsjempel så kannen si "åkæj menn du blir sikkert vållsåmm" eller viss jeg siere er fint vær så sier han "de varer sikkert ikke så lennge" å når jeg da sier at vi må sjynne åss å kåmme åss ut føre ræjner så sier han at vi ike bør bli så glae får da blir vi så skuffa nårre byner å ræjne. Åsså ærn sjikkli ufløttbar - ikke kannen håppe no sæli, ikke ærn no tess til å lekeslåss å han kåmmer sæ jokke værken åpp i gardiner eller åpp på bennker eller no så han går nå der nere på gølvet da. Virker litt kjedli.

I hælja var vi aleine hjemme å Ellen var sjikkli streng å sa jeg ikke fikk eten åpp å så fikk jeg masse lakks så jeg ikke sku få løst pån. Det var græjt, det, jeg har sjønnt påenge lissom - IKKE ete Tussi, jeg har sjønnt det nå! Jeg gnager da ikke på tæra til Jokke heller, sjøl om jeg er sullten å dem ville vært et fint mellåmmårti.

Så vi var her da, aleine å uten tv får den hadde Ellen hærpa. Treige dame. Den funnker ijen nå, da. Menn i vaffal så hadde vi ikke så mye å gjørra. Jeg var gannske slapp å sånn etter lakksen så jeg bare såv gannske mye, mens Tussi han eter hele tia så det jorde han da. Hele tia. Åsså lekkte vi kviss, Tussi veit innmari mye åm planter, ass. Jeg er bedre på planteetere, jeg. Åsså prøvvde jeg å leke litt men, litt bryting å sånn, men han sparker meg me en gang de byner å bli gøj så de funker ikke så bra. Å så kåm fålka jæm, helt vrak å såvna me en gang, menn jeg fikk osst føsjt fårdi jeg ikke hadde spisst Tussi.

Ellen trimmer digital kompetanse...

Som dere sikkert har fått med dere så har Jokke blitt ferdig med mastergraden, og den praktiske siden av det er at jeg har krevd bruksrett til den gode arbeidsplassen, Jokke skal heretter i økende grad få øve på å jobbe ved skatollet. Det fine med den gode arbeidsplassen er blant annet at det er en ekstra skjerm her. Den ser jeg på nå. Det som også er litt morsomt er at pcen min nekter å a) innse at laptop-skjermen befinner seg til høyre for den eksterne, så jeg får øvd litt på å tenke venstre når jeg mener høyre. Det andre er at pcen min nå plutselig tror at siden den eksterne skjermen er mye større enn laptop-skjermen, så er den lille laptopskjermen blitt like stor, og vips! så må jeg rase rundt på den lille skjermen min og lete etter startmenyer og slikt. Morsomt. Jeg er glad jeg ikke har noe som skal leveres på tid og at det ikke er så farlig om jeg blir litt blingsete.

Et innblikk i en triatlets liv

Dette bildet er så riktig for hvordan man har det etter en triatlon - litt glassaktig tom i blikket, og med en uimotståelig trang til å sluke noe, hva som helst, bare det er mye av det og det ikke kommer fra en fargesprakende tube.

Det er slitsomt å være norsk i Danmark!

Etter så mye ståk som man kan forvente av to triatleter med tendenser til utstyrsmani kom vi oss på ferga til Fredrikshavn til og med. Vi kjørte fra Fredrikshavn til Jels lørdagen, og kom til at vi burde spist hakkebøf i Aarhus, for i Jels er det nemlig verken kro eller restaurant, en tilstand jeg virkelig trodde småsteder i usiviliserte Norge var aleine om, vi skriver tross alt 2009.

Søndagen kom ubønnhørlig på oss, og vi ut for å melde oss på. Det var et deilig uformelt arrangement - vi fikk tusj på hånda og tøynummer med påsydd strikk - genialt og miljøvennlig - og dett var dett. Start klokka 10, 100 mann ut i den jyske gjeddedam og vi var i gang.

Svømminga på en triatlon er alltid kavete og ganske begivenhetsløs. Jeg er ingen stor svømmer, men klarer meg helt greit i slutten av feltet. Denne gangen var det litt variasjon - jeg gulpa bacon fra den engelske frokosten gjennom hele svømmeturen. Og kom opp på 44 minutter. Jeg hadde håpet på under 45 minutter for å ha fire timer og et kvarter på meg på å komme i mål, så det var helt greit.

Jeg er og blir en katastrofalt dårlig syklistpike, det var derfor jeg ble med i Frøy - for å bli litt bedre. Og det har jeg gjort. Jeg sykla hver runde på såvidt over 45 minutter, og i følge sykkelcomputeren var jeg ute i 3t 5min. Splittidene etterpå viste 3t13min, men det er inkludert T1 og T2, så det kan sikkert stemme. Uansett er det kjempebra til meg å være, og jeg hadde en fin tur. Landskapet er fantastisk fint, variert og bølgete, med masse pent og se på og arrangørene sikret det hele veldig bra med vakter med flagg i alle kryss. En superduper sykkelopplevelse altså.

Så var det tid for løp. Det er alltid sånn i triatlon at man blir brutalt straffet for å ha tatt i for hardt i svømminga eller løpinga, og jeg var litt skeptisk etter å ha syklet så bra - var det kollaps i vente? Og det så mørkt ut - det var utrolig vondt å begynne løpinga. Etter hvert kom jeg inn i et sig som ikke var verken for vondt eller for sakte, så da fortsatte jeg sånn. Og det var da den virkelige kampen begynte. Jeg ville gjerne inn på under 6 timer. Med start kl. 10, ville målgang før 16.00 holde. Og da jeg hadde løpt 5 kilometer var ikke klokka mer enn 14.24... Med en fart på 10km/t resten av løpet ville det gå akkurat, men da måtte jeg holde drivet oppe hele veien, ikke slappe av et sekund. I Norseman 2006 sa jeg til Jokke at han kunne klare å komme opp på under 13 timer da han begynte på stigningen fra Stavsro - en tanke han ikke hadde kommet på selv. Han sa etterpå at han i den neste timen vekslet mellom tro og tvil, og på søndag skjønte jeg hva han mente. Jeg mente det burde gå, men ikke om jeg ikke sto på. I hodet mitt gjentok jeg hele tiden "det går, men du kan ikke slappe av". Den siste runden var fæl - vondt i beina, vondt i skuldrene, tiltagende vondt i hoftene, men aldri vondt i viljen.

Og jeg kom inn på 05.55.50, som er et tall som er helt likt bakfra, og det er litt morsomt. Men aller morsomt var det at jeg klarte målet mitt - Frøs Triathlon ble en nesten seks timer lang mestringsopplevelse, og til neste gang skal jeg øve litt på å svømme...

Frøs Triathlon var et kjempebra arrangement - uformelt, men profesjonelt. Skiftesonen var godt sikret og lett å bruke, sykkelrunden var usedvanlig naturskjønn, variert, usjenert og med flinke vakter på alle steder. Løpeløypa må være det mest idylliske en kan tenke seg, selv Stavern er mindre idyllisk - her løp vi rundt gjeddedammen vi svømte i, på fine skogsstier mesteparten av veien, så en del grus, men fortsatt vakkert og variert. Det burde jo generelt sett være et forbud mot å løpe på asfalt, så dette arrangementet er et steg i riktig retning.

Jokke, MSc

Jokke fikk mastergraden sin i dag, med godt resultat. Han har holdt på i tre år, han har jobba og slitt, strevet og skrevet, og i dag så han endelig resultatet: en velfortjent B. Jeg vil herved oppfordre alle til å skrive en liten gratulasjon til ham på Facebook!

Gratulerer Jokke, dette var så inderlig fortjent og jeg er utrolig stolt av deg og veldig, veldig, veldig glad på dine vegne.

I dag blir det jordbær og champagne til middag.

Veterancup - Hurdalsjøen rundt

Det blei litt rart, det blei det: det var berre tre som starta i klassa mi, K30-39. Og då seier det seg sjølv at det ikkje var nokre andre som er på nybyrjarnivå slik som eg. Så eg mista dei andre med ei gong, det gjekk kjempesnøgt og eg sykla det meste av dei 48 kilometra aleine. Eg rakk å vere både oppgitt, frustrert, lei og litt trist på den tida. Det er ikkje så artig å vere så dårleg, det er ikkje det, samstundes som eg synest eg skal ha litt kred for å stille opp - dei fleste gjer jo ikkje det. Og dermed havna eg på tredje plass, sjølv om eg kom inn 22 minutt etter dei andre. Poeng og ein glasdings fekk eg óg.

Men, det er litt trist at det er så få som møter opp. Det er jo mange jenter der ute som er både betre og dårlegare enn meg, og vi ville blitt så mykje betre om vi var fleire. Fellesstart krev røynsle og trening, og ein blir jo ikkje noko betre av å liggje aleine i 40km, då kan ein like gjerne køyre ein tur for seg sjølv. Billegare er det også. Nett no er eg litt lite motivert til å halde fram med syklinga, men det er vel lov å håpe at treninga vil gje ein effekt på eit eller anna tidspunkt.

Brukervennlighet

En gang for ganske lenge siden prøvde jeg å søke en jobb ved Ski videregående skole. Skolen ville ha elektroniske søknader, noe som takket være et hinsides ubrukelig digitalt søknadsskjema ikke viste seg gjennomførbart. Under er min umiddelbare reaksjon, formidlet til Jokke per gmail:

Ååååå!

Vil ikke du si at det er noe alvorlig feil med et elektronisk søknadsskjema som er så inn i helvete kukete at det er mer fristende å gi faen i å søke enn å jævle seg gjennom det??

Og nå fikk jeg for sikkerhets skyld beskjed om at sidene hadde timet ut, så jeg har knotet til ingen nytte. Faen ass.

Jokke sendte mailen min videre til programutvikleren, som sporty nok sendte en hyggelig mail tilbake til ham. Dessverre kan jeg nå konkludere med at verktøyene Akershus fylkeskommune bruker i dag ikke er blitt nevneverdig bedre. Ikke nok med at jeg måtte gjette meg til hvilken kombinasjon av brukernavn og passord som skulle brukes for i det hele tatt å komme inn på intranettet til fylkeskommunene, men det var fire steg for å komme inn til selve kompetanseregistreringen. Det er nemlig det som er greia: fylkeskommunen, som på bakgrunn av min kompetanse har ansatt meg, og som dermed skulle ha tilgang til min kompetanse, har bestemt at vi alle skal knotte dette inn enda en gang, og det på et skjema som er ute av stand til a) å lagre skikkelig, b) å opplyse om hvilket datoformat som skal brukes, og som c) ikke har en egen rubrikk for hovedfag, ikke master, og d) ikke klarer å registrere det jeg skriver.

Kjære Akershus fylkeskommune: dere har CVen min, les den!

12 dagar

No er det berre 12 dagar igjen til sesongmålet mitt, Frøs triathlon. Det er ein halv jernmann, nett som Seigmann, men eg vil tru han er flatare. Eg kjenner at nervene er i ferd med å bli meir brysomme enn dei har vore før, og eg er redd det blir litt som i Enebakk rundt, altså at brått er dagen der og då er det berre å feste nummeret på seg og la det stå til.

Trøysta får vere at eg trass alt er i betre form enn i fjor, så om eg berre ikkje druknar skal det vel gå bra. Det som ikkje er så bra er at eg knapt har hatt langturar anna enn Josten på langs. No er 11 timar med 23 kilo på ryggen ein bra langtur altså, men det har ikkje vore så mange av dei heller, og det er verre. Eg har fått så inn i hamp og staur vondt i ræva av å sitje på sykkelen i år, og det har gjort sitt til at dei verkeleg lange turane ikkje har skjedd. Eg får håpe det går bra likevel. No i dag har eg sprunge ein tur rundt Nøklevann med Guy, og vi målte vatntemperaturen til 15,5 grader. Det er bra, for eg treng sårt nokre turar i ope vatn.

I et tilstrekkelig lite og uvesentlig land...

...er en fotballspiller som kaster opp, og en skiløper som ikke skal bytte lag, nasjonale nyheter...