Det er slitsomt å være norsk i Danmark!

Etter så mye ståk som man kan forvente av to triatleter med tendenser til utstyrsmani kom vi oss på ferga til Fredrikshavn til og med. Vi kjørte fra Fredrikshavn til Jels lørdagen, og kom til at vi burde spist hakkebøf i Aarhus, for i Jels er det nemlig verken kro eller restaurant, en tilstand jeg virkelig trodde småsteder i usiviliserte Norge var aleine om, vi skriver tross alt 2009.

Søndagen kom ubønnhørlig på oss, og vi ut for å melde oss på. Det var et deilig uformelt arrangement - vi fikk tusj på hånda og tøynummer med påsydd strikk - genialt og miljøvennlig - og dett var dett. Start klokka 10, 100 mann ut i den jyske gjeddedam og vi var i gang.

Svømminga på en triatlon er alltid kavete og ganske begivenhetsløs. Jeg er ingen stor svømmer, men klarer meg helt greit i slutten av feltet. Denne gangen var det litt variasjon - jeg gulpa bacon fra den engelske frokosten gjennom hele svømmeturen. Og kom opp på 44 minutter. Jeg hadde håpet på under 45 minutter for å ha fire timer og et kvarter på meg på å komme i mål, så det var helt greit.

Jeg er og blir en katastrofalt dårlig syklistpike, det var derfor jeg ble med i Frøy - for å bli litt bedre. Og det har jeg gjort. Jeg sykla hver runde på såvidt over 45 minutter, og i følge sykkelcomputeren var jeg ute i 3t 5min. Splittidene etterpå viste 3t13min, men det er inkludert T1 og T2, så det kan sikkert stemme. Uansett er det kjempebra til meg å være, og jeg hadde en fin tur. Landskapet er fantastisk fint, variert og bølgete, med masse pent og se på og arrangørene sikret det hele veldig bra med vakter med flagg i alle kryss. En superduper sykkelopplevelse altså.

Så var det tid for løp. Det er alltid sånn i triatlon at man blir brutalt straffet for å ha tatt i for hardt i svømminga eller løpinga, og jeg var litt skeptisk etter å ha syklet så bra - var det kollaps i vente? Og det så mørkt ut - det var utrolig vondt å begynne løpinga. Etter hvert kom jeg inn i et sig som ikke var verken for vondt eller for sakte, så da fortsatte jeg sånn. Og det var da den virkelige kampen begynte. Jeg ville gjerne inn på under 6 timer. Med start kl. 10, ville målgang før 16.00 holde. Og da jeg hadde løpt 5 kilometer var ikke klokka mer enn 14.24... Med en fart på 10km/t resten av løpet ville det gå akkurat, men da måtte jeg holde drivet oppe hele veien, ikke slappe av et sekund. I Norseman 2006 sa jeg til Jokke at han kunne klare å komme opp på under 13 timer da han begynte på stigningen fra Stavsro - en tanke han ikke hadde kommet på selv. Han sa etterpå at han i den neste timen vekslet mellom tro og tvil, og på søndag skjønte jeg hva han mente. Jeg mente det burde gå, men ikke om jeg ikke sto på. I hodet mitt gjentok jeg hele tiden "det går, men du kan ikke slappe av". Den siste runden var fæl - vondt i beina, vondt i skuldrene, tiltagende vondt i hoftene, men aldri vondt i viljen.

Og jeg kom inn på 05.55.50, som er et tall som er helt likt bakfra, og det er litt morsomt. Men aller morsomt var det at jeg klarte målet mitt - Frøs Triathlon ble en nesten seks timer lang mestringsopplevelse, og til neste gang skal jeg øve litt på å svømme...

Frøs Triathlon var et kjempebra arrangement - uformelt, men profesjonelt. Skiftesonen var godt sikret og lett å bruke, sykkelrunden var usedvanlig naturskjønn, variert, usjenert og med flinke vakter på alle steder. Løpeløypa må være det mest idylliske en kan tenke seg, selv Stavern er mindre idyllisk - her løp vi rundt gjeddedammen vi svømte i, på fine skogsstier mesteparten av veien, så en del grus, men fortsatt vakkert og variert. Det burde jo generelt sett være et forbud mot å løpe på asfalt, så dette arrangementet er et steg i riktig retning.