Jeg er min heltinne!

Akkurat nå skulle jeg gjerne hatt muligheten til å legge inn bakgrunnsmusikk på denne bloggen, og den skulle vært Triumfmarsjen.

I opprørt hav
Det er no' med det: send 100 triatleter ut i samme vassputt og det vil bli bølger, og Stavern var intet unntak. Etter første bøya hadde de fleste svømt forbi meg og jeg kunne kule'n i mitt eget tempo. Ikke at de andre plaga meg, jeg holdt roen jeg, men det blir som sagt litt bølger. Etter første runde var det bare flow å snakke om, meg og sjøen, sjøen og meg. Og en kar som insisterte på å svømme over meg, til tross for uendelige Ellen-frie kvadratmetre rundt oss. I dag har jeg fundert på om det egentlig var en form for sjekkeforsøk, fire ganger svømte han over meg, og det er nesten litt over grensa for hva som realistisk sett kan skyldes på manglende retningssans . Tilslutt sto jeg på stranda, våt og forkommen og en smule svimmel, med noe vinglete retning mot T1 og Morphoen. I T1 sto Goldie og Tove og kunne fortelle at jeg var inne på under 45 minutter, definitivt i lavere grense av hva jeg hadde venta sjøl på en god dag.

Syklinga
"Det kan være gøy å være syklist, men det er aldri gøy å sykle" sier Jokke, og det har absolutt noe for seg, særlig i motvind. Planen var å sykle rolig på første runden, få i seg litt gel, og få en viss idé om hva kroppen hadde tenkt seg med dagen. Ut på første 9km blei jeg ganske deppa, jeg hadde 180 i puls og knappe 25km/t på computeren, det så ut som om denne tråkkinga kom til å ta hele dagen. Men på vei inn igjen holdt jeg 37km/t uten å stresse for mye, og det blei klart at motvind og medvind spilte inn en del. På vei ned bakken mot Kysthospitalet vippa plutselig setet mitt ut av stilling, og jeg skjønte at jeg måtte mekke. Hadde tenkt å gjøre det inne ved vending, men da jeg kom dit hadde jeg så god fart og alle heia så voldsomt at jeg hadde ikke lyst til å stoppe. Så jeg røska med meg slynga fra Jokke og stoppa litt oppi bakken der. Mekkesettet mitt funka bare delvis, men jeg fikk i hvert fall festa det, og det var jo bedre enn å seile rundt på det: sånne Masai-sko er sikkert fine for beina, men jeg tror ikke prinsippet bør overføres til sykkelseter. Ut på andre runde var jeg klar over mot- og medvindsforholdene, og begynte å slappe av. De nye kjempeflotte draktene våre viste seg å ha en innebygget vektreduksjonseffekt, og tømte lommene mine effektivt hver gang jeg la meg i bøylen - både gel og banan spratt ut som fra en katapult. Men det var pølse med lompe i slynga, og jeg gomla meg lykkelig avgårde mot Nevlunghavn. Matproblemet løste seg av seg selv ved at Jokke langa ut en Snickers på vei ut på tredje, og da hadde jeg bra med mat likevel, katapult-trøye til tross.
Tredje, fjerde og femte runde gikk bra, blei blaut av regn på tredje runde, men det var fin temperatur og ikke plagsomt. Jeg hadde ikke trodd det sjøl om du hadde sagt det på forhånd, men jeg blei liksom vant til å sitte der på sykkelen, og jeg fant et tempo som var fint og ga flyt. Mot slutten var det likevel ganske pinefullt å sitte i bøylen, jeg hadde bare fått festa setet horisontalt, og å ligge i bøylen blei etterhvert ganske vondt, for alt trykket kom på bløtdelene, og det er ikke noe særlig. For ikke å snakke om hvor jeg gleda meg til å kunne rette opp ryggen! Folk er ikke bygd for å ligge i tempobøyle i tre og en halv time, det er sikkert!

Springmarsj!
Som alltid når man ligger der i bøylen lurer man på om man har tatt i for mye, og om løpinga dermed blir en studie i lidelse. Jeg pleier alltid å klare meg bra på løpinga, men det er jo vondt å løpe etter å ha sykla, det kommer man ikke utenom. På syklinga hadde jeg kjørt bra synes jeg sjøl, og var litt redd for at jeg hadde kjørt opp reservene, samtidig som det jevne pulsnivået talte til min fordel.
Det begynte lovende, beina kjentes helt greie, faktisk lette da jeg begynte å jogge rolig ut av T2 sammen med support-Jokke. Planen var å kjenne på kroppen hele første runde for så å se om den skulle løpe eller gå de siste 17km. Kroppen sa løpe, og jeg kom inn i et fint driv etterhvert. Begynte å løpe forbi folk som riktignok var en runde foran meg, men det er moro å se at jeg holder bedre fart enn andre. Hårek lå litt foran meg i løypa og ropte om fin stil hver gang vi møttes, og det var veldig oppmuntrende. Hver gang jeg var inne i målområdet sto Kaja og Marit og Tove og heia voldsomt, og det var kjempestas. Jeg kjente meg veldig lett og fin hele veien, men det er deilig å få bekreftelse fra andre om at det så bra ut også. Tigern langa strikk til meg de siste to vendingene ved mål, og han fikk være med på oppløpet denne gangen også - kom inn på 6 timer og 23 minutter, 7 minutter under tidsmålet mitt!

Min egen heltinne!
Jeg har trent for dette i to år. Ved 10km murra kneet, ved 15km slutta det. Jeg må innrømme at jeg kjempa litt med tårene da jeg skjønte at det kom til å gå, at jeg kom til å komme gjennom, og da Kaja ropte at jeg kom til å klare tidsmålet mitt på 6.30. Har ikke vært så sentimental siden jeg sto på Tarija og så Pequeño Alpamayo i horisonten og innså at toppen var min. Men å grine mens en løper er dårlig ressursutnyttelse, og gjør ikke noe særlig for et allerede anstrengt pustesett, så jeg klarte å holde meg til over målstreken. Såvidt. Jeg var ganske vrak da jeg landa i armene til Jokke, og jeg er i grunnen ganske vrak enda.

Seigmenn og champagne var det eneste riktige, men jeg kan avsløre at gastronomisk er det ingen højdare.

Takk til funksjonærer, Dörthe og Rachel som støtta løpende, Jokke for den klassiske "love and support", Morten Muskel for å gjøre det mulig og til alle i Oslofjord som heia og var helt på min side i går!