Skitur med Pappa

Etter en del telefoner i går om hvorvidt smørefrie ski er tingen eller ikke, møttes Pappa og jeg på Sørlihavna i dag morges klokka 10.30. Pappa i toppmoderne utstyr anno 1988, jeg i halvmoderne utstyr fra 2004. Pappa stilte i nikkers. Veldig kult. Jeg la på et sølvfarga klisterlag, og etter å ha kjempet meg løs fra tuben la jeg på litt lilla. Skeptisk. Klisterføre er egentlig ikke skiføre mener nå jeg, men i går gikk jeg på rød voks, og det gikk minst like mye bakover som forover, og det blir jeg ganske fort lei av.

Pappa har ikke gått på ski siden utstyret hans var moderne, så jeg var glad vi skulle gå til Losby, der er det helt flatt og mye folk dersom han skulle vise seg å gå i stykker. Men etter et sted mellom to- og trehundre meter måtte han ta en pause, skien hans hadde løsna. Ok, sånt skjer jo med bindinger i blant, så jeg stoppa. Jeg snudde og gikk tilbake da han reiste seg opp, la hodet bakover og formelig kauka av latter og etter en stund klarte å få trøkka noe med "såle" ut av seg mellom latterkulene. Og sannelig hadde han noe å le av, dette var det jeg fikk se:Såle og sko hadde rett og slett skilt lag, og nå sto festedelen av sålen igjen i bindingen! Jeg må innrømme at jeg hadde forventet at deler av han ville falle av før utstyret gikk i stykker, men det er tydeligvis ikke bare pappaer som utsettes for materialtretthet.

Ettersom han ikke har flere skistøvler var det bare å snu for ham, men heldigvis hadde vi en bil hver, så jeg kunne ta meg en tur likevel. Etter å ha kjempa med klister ville det vært for ille om jeg bare skulle legge dem ubrukte opp i skiboksen igjen. Og jeg hadde suverene ski også, beste jeg har hatt denne sesongen, kanskje med unntak av den søndagen vi gikk på blåswix i november en gang. Dette var kjærkomment, min første hyggelige klisteropplevelse!