Kulinariske barndomsminner

I steikovnen vår står det nå ei form med Janssons frestelse og syder og koker og sprer liflige dufter ut i leiligheten der jeg sitter og er kjempesulten etter skitur. Og da kom jeg på at Jansson er en av mange sånne gode retter som jeg fikk da jeg var liten og som jeg stadig går rundt og drømmer om. Janssons frestelse var sånn lørdagsmat, som vi så til det som måtte være av NRKs lørdagsunderholdning og som jeg fikk brus til. Jeg drakk ikke så mye brus da jeg var liten, jeg fikk brus når Mamma og Pappa drakk øl, det var regelen, og det var stort sett bare i helgene.

Pølser på termos er en annen variant. Mamma var hjemme med meg da jeg var liten, og da dro vi ofte på skitur om vinteren. Jeg husker ikke så mye av det, men jeg husker pølsene på termos, kakao, at Mamma hadde med seg ved i sekken og lagde bål, og jeg husker at jeg av og til fikk holde i pilkestikka til noen av isfiskerne på Nordbysjøen. Det var stas. Jeg hadde aldri ordna pølser på termos sjøl helt til for noen år siden da jeg kjørte Jokke til Langnes etter vinterferien. Vi spiste pølser fra termos i lompe i hagen til meteorologisk institutt på Tromsøya. Ellers er pølser og pommes frites en greie. Pappa er utrolig god på pølser og pommes frites, og seinest på fredag fikk jeg en tekstmelding om at de hadde det til fredagskos. Da jeg var i Bolivia og var høydesjuk og kvalm i Condoriri Base Camp (jeg klarer ikke å få i meg mat når jeg er høydesjuk, men jeg er jo sulten for det) var det Pappas pølser og pommes frites jeg drømte om. Og da jeg kom hjem til Norge var det det jeg fikk. Teltkameraten min, Hansi, drømte om kjøttkaker. Hansi har forresten en annen kulinarisk nostalgigreie, og det er den sjokoladen som heter Lohengrin. Jeg hadde aldri smakt den før han fortalte at det var den han pleide å spise på tur da han var liten, og etter det hendte det at jeg kjøpte en sånn til ham når vi var på tur sammen. Vi har forresten til felles at vi begge pleide å få cola med isbiter når vi kom hjem fra skitur, og jeg vil fortsatt gjerne ha det. Men det blir ikke det samme uten at det er i de fine glassene vi hadde hjemme, de med sånne kuler under.

Jokke er i himmelen når han får kakao og brødskiver med kaviar til. Jeg er mer på te-kjøret, men vil gjerne ha banansjokolade til, du vet, sånn gul som er forma som en banan. Mamma og jeg spiste alltid sånn i bilen når vi skulle noe sted, og den er fortsatt blant favorittene. Det er vel egentlig feil å kalle den for noe som helst med sjokolade, det er jo mest skum og kliss, men den er den beste sjokoladen uansett. Det som er litt kult med slik nostalgi er at det ikke alltid er så mye som skal til for å gjøre noen en kjenner skikkelig glad, bare ved å fikse kaviarskiver og kakkis, eller pølser på termos.