Blogged with the Flock Browser
31 mars 2009
29 mars 2009
Earth Hour
Klokka halv ni i går kveld skrudde vi av alt elektrisk lys i heimen. Fram med stearinlys og raudvin.
Det blei jævlig mørkt.
Det mest slåande var likevel at det meste av det lyset som var i kåken medan lysa var av, kom utanfrå, frå gatelysa utanfor. Vi har kjøpt billige telys på Rimi, og vi fann ut kvifor dei var billige - dei brann nemleg knapt, men vi trøysta oss med at dei i alle fall ikkje produserte så mykje karbondioksid i alle fall. Ein liten tur ut viste at det såg ut som om det var ein del som skrudde av lyset, det var i alle fall mange mørke vindauge.
Er det nokon vits i slike kampanjer? Tja, tjo. Eg er vel ikkje så naiv at eg trur det tyder så mykje, men på den andre sida er jo alle nøydd å ta fatt med seg sjølv først, og om mange gjer det same har det jo ein effekt. Og eg trur faktisk det kan vere med på å gjere folk litt meir medvitne om kva dei driv med, samstundes med at det er eit signal om at ein bryr seg.
Det blei jævlig mørkt.
Det mest slåande var likevel at det meste av det lyset som var i kåken medan lysa var av, kom utanfrå, frå gatelysa utanfor. Vi har kjøpt billige telys på Rimi, og vi fann ut kvifor dei var billige - dei brann nemleg knapt, men vi trøysta oss med at dei i alle fall ikkje produserte så mykje karbondioksid i alle fall. Ein liten tur ut viste at det såg ut som om det var ein del som skrudde av lyset, det var i alle fall mange mørke vindauge.
Er det nokon vits i slike kampanjer? Tja, tjo. Eg er vel ikkje så naiv at eg trur det tyder så mykje, men på den andre sida er jo alle nøydd å ta fatt med seg sjølv først, og om mange gjer det same har det jo ein effekt. Og eg trur faktisk det kan vere med på å gjere folk litt meir medvitne om kva dei driv med, samstundes med at det er eit signal om at ein bryr seg.
28 mars 2009
Ytringsfridom
Verdas ytringsfridomsdag var den 12. mars, og då blei vi bloggarar oppmoda til å skrive om ytringsfridomen. Eg rakk det aldri då, men dei siste vekene har eg tenkt ein del på ytringsfridomen, og på kor viktig den er for samfunnet vårt.
Forrige måndag kom eg over ei lenkje til Moltemyr skule i Arendal, og til ei side som skreiv om vitskap og kor lite viss vitskapen var. Litt ned i artikkelen luftar forfattaren tanken på ein mogleg designar. Her siterer han vitskapsmannen Michael Behe som ein representant for at det er seriøse tankar han skriv om. Problemet er berre at Michael Behe er så diskreditert i vitskapsmiljøa rundt om på den snart mørklagte kloden vår at han har ein offisiell "disclaimer" på profilsida si på Lehigh University... Det er greit å meine at DNA er for komplekst til at det kan ha komme til ved mutasjonar, men å føye til ein guddom er i alle fall far fetched. Eg er ikkje religiøs, eg trur ikkje på Gud, eg trur på den vitskaplege metoden. Men eg meiner av heile mitt hjarte at alle dei som meiner det motsette av meg skal og bør får ytre seg. Eg meiner at hårreisande påstandar berre kan slaktast ved å gå i mot dei på sak, ikkje ved å hindre dei å komme fram i lyset. Om motstandarane til Behe, berre for å bruke han som døme, ikkje klarar å argumentere mot han, då er det faktisk motstandarane som har eit problem, og då bør ein kan hende vurdere å høyre på kva fyren har å seie?
Det same gjeld David Irving. I fjor inviterte Norsk litteraturfestival David Irving. Det blei bråk såklart, fyren er jo om lag like populær som paven, og Tore Renberg gjekk blant anna ut og karakteriserte Irving som ein forbrytar. Ok, Irving har sitte i fengsel for påstandane sine, men han har faktisk sona ferdig. Saka endte med at leiaren for festivalen måtte trekkje seg, blant anna etter å ha komme med feeble orsakingar som at "Irving var interessant for festivalen som sannhetsfornekter og historieforfalsker". Herregud for eit ryggradslaust pjatt. Kva slags samfunn er vi i ferd med å skape dersom ein ikkje tør å møte folk som er så til de grader ute å køyre som det David Irving er, for så å knuse han med faglege argument? Han må knusast med fag, ikkje med personåtak! Eg kjenner at eg blir litt redd for kva som er ferd med å skje med samfunnet vårt når vi ikkje tør å møte kontroversielle typar som David Irving til åpen dyst.
Forrige måndag kom eg over ei lenkje til Moltemyr skule i Arendal, og til ei side som skreiv om vitskap og kor lite viss vitskapen var. Litt ned i artikkelen luftar forfattaren tanken på ein mogleg designar. Her siterer han vitskapsmannen Michael Behe som ein representant for at det er seriøse tankar han skriv om. Problemet er berre at Michael Behe er så diskreditert i vitskapsmiljøa rundt om på den snart mørklagte kloden vår at han har ein offisiell "disclaimer" på profilsida si på Lehigh University... Det er greit å meine at DNA er for komplekst til at det kan ha komme til ved mutasjonar, men å føye til ein guddom er i alle fall far fetched. Eg er ikkje religiøs, eg trur ikkje på Gud, eg trur på den vitskaplege metoden. Men eg meiner av heile mitt hjarte at alle dei som meiner det motsette av meg skal og bør får ytre seg. Eg meiner at hårreisande påstandar berre kan slaktast ved å gå i mot dei på sak, ikkje ved å hindre dei å komme fram i lyset. Om motstandarane til Behe, berre for å bruke han som døme, ikkje klarar å argumentere mot han, då er det faktisk motstandarane som har eit problem, og då bør ein kan hende vurdere å høyre på kva fyren har å seie?
Det same gjeld David Irving. I fjor inviterte Norsk litteraturfestival David Irving. Det blei bråk såklart, fyren er jo om lag like populær som paven, og Tore Renberg gjekk blant anna ut og karakteriserte Irving som ein forbrytar. Ok, Irving har sitte i fengsel for påstandane sine, men han har faktisk sona ferdig. Saka endte med at leiaren for festivalen måtte trekkje seg, blant anna etter å ha komme med feeble orsakingar som at "Irving var interessant for festivalen som sannhetsfornekter og historieforfalsker". Herregud for eit ryggradslaust pjatt. Kva slags samfunn er vi i ferd med å skape dersom ein ikkje tør å møte folk som er så til de grader ute å køyre som det David Irving er, for så å knuse han med faglege argument? Han må knusast med fag, ikkje med personåtak! Eg kjenner at eg blir litt redd for kva som er ferd med å skje med samfunnet vårt når vi ikkje tør å møte kontroversielle typar som David Irving til åpen dyst.
Merkelig alkoholregel
Som vi veit så har ikke norske dagligvarehandler lov til å selge øl i hele sin stengetid dersom de holder åpent etter åtte på ukedager eller seks på lørdager, søndager er "right out" som Monty Puthon ville sagt. Men, de folka som har alkoholproblemer, det er jo de folka som kjøper halvannen liter Rignes klokka 9 om morran, ikke de folka som kjøper en sekspakning ti på seks en lørdag ettermiddag! Så, for at denne loven skulle hatt noen effekt, burde det ikke da heller være forbudt å selge øl midt på dagen??
27 mars 2009
Det er vår!
De Lillos – Vår
Mens jeg ser ut på snøværet. Våren i Norge er ikke egentlig en klisjé, den bare er ikke helt definert.
Mens jeg ser ut på snøværet. Våren i Norge er ikke egentlig en klisjé, den bare er ikke helt definert.
26 mars 2009
Mappevurdering i historie
Jeg har en gjeng sprelske idrettselever i historie, og de er en veldig inspirerende gjeng, jeg blir alltid gående og tenke på hvordan historiefaget kan bli enda artigere etter at jeg har hatt dem i to timer. Det sørgelige med eldre historie er at det bare er to timer, så de er i praksis nødt til å lese gjennom boka hjemme og så jobber vi med metode og slikt i fagdagen. Inspirert av Ingunns innlegg om hvordan endre undervisningspraksis har jeg tenkt litt på hva jeg kan gjøre med idrettsgjengen min neste år. Jeg tok utgangspunkt i det Ingunn skriver om å begynne med noe som er moro, og som jeg har lyst til å drive med selv, og da ble det web 2.0-verktøy som man kan lage pene ting med. Til daglig er jeg vel mer erkeakademiker som kjemper for den vitenskaplige artikkelen, men inni meg er det en liten estetiker som synes det er veldig moro med pene brukergrensesnitt og pen grafikk - jeg vurderer nesten hver uke om jeg skal ha rosa bloggtema for å si det sånn...
Ok, tanken min er som følger: jeg vil gi elevene mine mer trening i å jobbe med historie, jeg vil at de skal lage produkter som er så pene at de selv vil synes det er gøy å jobbe med, jeg må få se at de kan skrive en god oppgavetekst og de må få øve på å bruke kilder. Samtidig er det en fordel om de blir kjent med verktøy de kan bruke seinere, og til sist vil jeg slippe å jobbe meg i hjel - jeg er jo norsklærer også!
Jeg tar utgangspunkt i mappevurdering, og jeg ser for meg at elevene skal levere inn minst fem produkt, hvorav tre skal vurderes. Minst én av de produktene som skal vurderes skal være en skriftlig oppgave og minst én skal være en sammensatt tekst. På den måten unngår jeg at elevene bare leverer Photostory eller Glogstere, slik at jeg får testet om de kan skrive en sammenhengende resonnerende tekst, at de bruker kilder i teksten og så videre. Samtidig unngår jeg at noen skriver tre oppgaver, for det er mer retting for meg. Men elevene blir likevel vurdert ut i fra læreplanmål, og de får trening i å jobbe med metoden, og det er det de blir gode av - å bli flink til å bruke den historiske metoden tar tid og trening. Jeg ser for meg at elevene kanskje kan laste opp de resterende to produktene på en fagwiki hvor elevene vurderer hverandre.
Det er visse mulige problemer forbundet med dette, og det innlysende er jo at alle bare utsetter alt til nærmere terminslutt, og så sitter jeg der med 90 arbeider og en uke til karakteroppgjør. Men hva hvis elevene får en plan over innleveringer, alle fem, tidlig i semesteret, og så må de skrive på hvilke av produktene de skal ha vurdering på. I eldre historie kunne de da for eksempel velge å levere inn antikken-produkt, vikingtidprodukt og norsk middelalderprodukt til levering, og europeisk middelalderprodukt og tidlige sivilisasjonerprodukt til wikien og dermed elevvurdering. Ellers går det jo an å dele semesteret i to eller tre deler og kreve innlevering av noe slag i hver, slik at elevene egentlig bare får velge metode.
Fordelene er kanskje innlysende, men jeg velger å liste dem opp likevel. For det første så gir det elevene muligheten til å planlegge arbeidet sitt, og de kan få velge å skrive om det temaet de er mest interessert eventuelt minst uinteressert i. Ved å kreve flere innleveringer får de trent mer på å jobbe med historie, og med elevvurdering får de trene på dette med å vurdere fagmateriale. Variert arbeidsmetode gir elevene muligheten til ikke bare å eksperimentere med og teste ut nye metoder og verktøy, men det gir også de dataflinke en mulighet til å få noe igjen for den interessen, noe som igjen kanskje kan være litt inspirerende. Videre er sykdom og fravær ikke så plagsomt - de vet jo om arbeidet de skal gjøre i lang tid, og dermed er ikke et par dagers sykeleie like håpløst som når elevene er syke på en prøve. For meg som lærer er det morsommere å rette ulike produkt, 15 prøver om middelalderen blir litt ensformig i lengden, liksom... Og legger vi noe eller alt ut på en wiki så har plutselig klassen en suveren database for kilder dersom de skulle komme opp til muntlig neste år. Og der kom jeg på en ting til - nå som eldre historie ikke er avsluttende er mappevurdering kanskje en glimrende måte å la arbeidet med eldre historie telle med på avsluttende karakter?
Forutsetningene for at dette skal kunne virke er at elevene får en klar plan ved semesterstart, hvor alle innleveringene er plassert. Videre tror jeg elevene må melde om hvilke innleveringer de har tenkt å få vurdert, og denne bør være ganske bindende.
Kommentarer, takk!
Ok, tanken min er som følger: jeg vil gi elevene mine mer trening i å jobbe med historie, jeg vil at de skal lage produkter som er så pene at de selv vil synes det er gøy å jobbe med, jeg må få se at de kan skrive en god oppgavetekst og de må få øve på å bruke kilder. Samtidig er det en fordel om de blir kjent med verktøy de kan bruke seinere, og til sist vil jeg slippe å jobbe meg i hjel - jeg er jo norsklærer også!
Jeg tar utgangspunkt i mappevurdering, og jeg ser for meg at elevene skal levere inn minst fem produkt, hvorav tre skal vurderes. Minst én av de produktene som skal vurderes skal være en skriftlig oppgave og minst én skal være en sammensatt tekst. På den måten unngår jeg at elevene bare leverer Photostory eller Glogstere, slik at jeg får testet om de kan skrive en sammenhengende resonnerende tekst, at de bruker kilder i teksten og så videre. Samtidig unngår jeg at noen skriver tre oppgaver, for det er mer retting for meg. Men elevene blir likevel vurdert ut i fra læreplanmål, og de får trening i å jobbe med metoden, og det er det de blir gode av - å bli flink til å bruke den historiske metoden tar tid og trening. Jeg ser for meg at elevene kanskje kan laste opp de resterende to produktene på en fagwiki hvor elevene vurderer hverandre.
Det er visse mulige problemer forbundet med dette, og det innlysende er jo at alle bare utsetter alt til nærmere terminslutt, og så sitter jeg der med 90 arbeider og en uke til karakteroppgjør. Men hva hvis elevene får en plan over innleveringer, alle fem, tidlig i semesteret, og så må de skrive på hvilke av produktene de skal ha vurdering på. I eldre historie kunne de da for eksempel velge å levere inn antikken-produkt, vikingtidprodukt og norsk middelalderprodukt til levering, og europeisk middelalderprodukt og tidlige sivilisasjonerprodukt til wikien og dermed elevvurdering. Ellers går det jo an å dele semesteret i to eller tre deler og kreve innlevering av noe slag i hver, slik at elevene egentlig bare får velge metode.
Fordelene er kanskje innlysende, men jeg velger å liste dem opp likevel. For det første så gir det elevene muligheten til å planlegge arbeidet sitt, og de kan få velge å skrive om det temaet de er mest interessert eventuelt minst uinteressert i. Ved å kreve flere innleveringer får de trent mer på å jobbe med historie, og med elevvurdering får de trene på dette med å vurdere fagmateriale. Variert arbeidsmetode gir elevene muligheten til ikke bare å eksperimentere med og teste ut nye metoder og verktøy, men det gir også de dataflinke en mulighet til å få noe igjen for den interessen, noe som igjen kanskje kan være litt inspirerende. Videre er sykdom og fravær ikke så plagsomt - de vet jo om arbeidet de skal gjøre i lang tid, og dermed er ikke et par dagers sykeleie like håpløst som når elevene er syke på en prøve. For meg som lærer er det morsommere å rette ulike produkt, 15 prøver om middelalderen blir litt ensformig i lengden, liksom... Og legger vi noe eller alt ut på en wiki så har plutselig klassen en suveren database for kilder dersom de skulle komme opp til muntlig neste år. Og der kom jeg på en ting til - nå som eldre historie ikke er avsluttende er mappevurdering kanskje en glimrende måte å la arbeidet med eldre historie telle med på avsluttende karakter?
Forutsetningene for at dette skal kunne virke er at elevene får en klar plan ved semesterstart, hvor alle innleveringene er plassert. Videre tror jeg elevene må melde om hvilke innleveringer de har tenkt å få vurdert, og denne bør være ganske bindende.
Kommentarer, takk!
25 mars 2009
Mestermøte
Da Tigern og jeg var i Nordkjosbotn i vinterferien fikk vi sett med egne øyne at den lille tøytigeren som Jens Emil redda fra brua på Rena har det bare bra. Det ble en del knurring og snerring og slikt, men etter hvert aksepterte de hverandre greit, og jeg tror de innerst inne, bak en masse akrylpels, syntes det var veldig hyggelig å treffe en artsfrende.
Bullshit-bingo
Eg har aldri vore så glad i pretensiøst språk, og som de visst har fått med dykk så er eg ikkje nådig mot lingvistiske påfuglar. Eg har etter litt filosofering, ein aktivitet eg til vanleg ikkje driv med, komme til at det er tre typar bullshit:
Den første er desse konstruerte tulleorda som av ein eller annan naturstridig grunn blir teke alvarleg, ord som framovermelding, komfortabelhetsona [sic!] og kaospilot. Den andre gruppa er ord som eigentleg har ei god tyding, men som blir gjenteke så mange gonger at dei ender opp med å bli heilt innhaldslause. I denne klassa høyrer dialog, utfordring, evaluering og kommunikasjon til. Det er litt synd, for dei er jo eigentleg skikkelege ord. Den tredje og siste klassa er desse anglisismane som blir brukt sjølv om det finst gode norske ord for det same. Dei døma som liksom spring ut foran meg er team og coaching. Eg meiner, det heiter lag og veiledning på norsk, fine, norske ord med fastsett morfologi og klart innhald. Men det er ingen som seier at "her i dette firmaet jobbar vi på lag"(ja, kva er alternativet, liksom - "her er det alle mot alle"?) eller "eg skal på kurs i veiledning"? Det er vel klart for dei fleste at ein brukar team for å referere til at ein jobbar saman som eit lag, det er jo ei referanse til idretten. Men om ein brukar lag om arbeidsgrupper, så høyrest det ganske teit ut, for ei arbeidsgruppe er jo ikkje eit lag. Men team er liksom greit å bruke då, det høyrest ikkje så dumt ut. Kan hende fordi vi slepp å tenkje på kva det tyder?
Eg klarar ikkje heilt å lande på kva for av desse gruppene som irreterer meg mest, men dei får meg i alle fall til å strekkje ut handa etter bullshit-bingobrettet og håpe på feite pengepremiar.
Den første er desse konstruerte tulleorda som av ein eller annan naturstridig grunn blir teke alvarleg, ord som framovermelding, komfortabelhetsona [sic!] og kaospilot. Den andre gruppa er ord som eigentleg har ei god tyding, men som blir gjenteke så mange gonger at dei ender opp med å bli heilt innhaldslause. I denne klassa høyrer dialog, utfordring, evaluering og kommunikasjon til. Det er litt synd, for dei er jo eigentleg skikkelege ord. Den tredje og siste klassa er desse anglisismane som blir brukt sjølv om det finst gode norske ord for det same. Dei døma som liksom spring ut foran meg er team og coaching. Eg meiner, det heiter lag og veiledning på norsk, fine, norske ord med fastsett morfologi og klart innhald. Men det er ingen som seier at "her i dette firmaet jobbar vi på lag"(ja, kva er alternativet, liksom - "her er det alle mot alle"?) eller "eg skal på kurs i veiledning"? Det er vel klart for dei fleste at ein brukar team for å referere til at ein jobbar saman som eit lag, det er jo ei referanse til idretten. Men om ein brukar lag om arbeidsgrupper, så høyrest det ganske teit ut, for ei arbeidsgruppe er jo ikkje eit lag. Men team er liksom greit å bruke då, det høyrest ikkje så dumt ut. Kan hende fordi vi slepp å tenkje på kva det tyder?
Eg klarar ikkje heilt å lande på kva for av desse gruppene som irreterer meg mest, men dei får meg i alle fall til å strekkje ut handa etter bullshit-bingobrettet og håpe på feite pengepremiar.
Et byråkratisk høydepunkt
"Det har skjedd et dramatisk avvik fra det ordinære tjenestetilbudet."
Og da skjønner vi alle at noen har brent inne, gjør vi ikke?
23 mars 2009
Årets første sykkeltur på asfalt!
I et anfall av våryr entusiasme dro Morphoen og jeg ut på sykkeltur på mandag. For å ikke "overdo it on the first day" (Monty Python-sitat forøvrig), dro jeg ikke lenger enn til enden av den fortsatt islagte Gjersjøen før jeg snudde. Jeg hadde den nye SheBeest-buksa, den lekre Castelli-jakka, ullsokker, tubetørkle, ulltrøye, sykkeltrøye og rompevennlig Assos-bukse. På bildet ser dere en islagt Gjersjøen i brakgrunnen, og en syklist som ser litt mellomfornøyd ut, noe som ene og alene skyldes at jeg hadde sola midt i trynet og måtte myse litt...Det var utrolig deilig! Jeg kunne med fryd konstatere at Herregårdsveien ikke var så skrekkelig tung som jeg frykta, og med skrekk konstatere at det definitivt var is jeg kosta over på vei opp igjen mot Hvervenbukta! Og det var mer enn kaldt nok til at det var deilig å dusje da jeg kom inn igjen.
Jeg elsker den lille røde karbonkrabaten.
21 mars 2009
Dårleg timing
Er det ikkje litt vel dårleg timing at Norsk Cykleforbund legg kommissærkurset sitt til Milano-San Remo-helga, og attpåtil legg seminartidene slik at ein ikkje får sett avslutninga, når helga etter var heilt rittfritt?
20 mars 2009
17 mars 2009
Smart
I dag kåmm Ellen jæmm fra jånn å hadde mesæ ei dame jeg ikke kjenner men såm hette Inngunn å så jikk vi ut på verandan å drakk øll i sola. Jeg synns Ellen børte jørra sånn åfftere ijallfall nårre er fint vær.
16 mars 2009
Noe å tenke på
Nest etter å dø er visst det å fylle et rundt år den beste måten å bli et godt menneske på.
Respekt, ja liksom.
Vår kjære tribent seier det så bra igjen, eg berre lenkjer til han, eg. Nei, det er ikkje naudsynt å ha respekt for folks idiotiske oppfatningar. Respekt for folk, ja, respekt for ønskjetenkjinga deira, nei. På inga måte.
Blogged with the Flock Browser
15 mars 2009
Er dette nyheter?
"I denne stolen skal tiltalte sitte og forklare seg."
Noen ganger tenker jeg at det kanskje hadde vært like greit om Dagsrevyen av og til bare rett og slett slutta litt før.
Noen ganger tenker jeg at det kanskje hadde vært like greit om Dagsrevyen av og til bare rett og slett slutta litt før.
Skitur med Pappa
Etter en del telefoner i går om hvorvidt smørefrie ski er tingen eller ikke, møttes Pappa og jeg på Sørlihavna i dag morges klokka 10.30. Pappa i toppmoderne utstyr anno 1988, jeg i halvmoderne utstyr fra 2004. Pappa stilte i nikkers. Veldig kult. Jeg la på et sølvfarga klisterlag, og etter å ha kjempet meg løs fra tuben la jeg på litt lilla. Skeptisk. Klisterføre er egentlig ikke skiføre mener nå jeg, men i går gikk jeg på rød voks, og det gikk minst like mye bakover som forover, og det blir jeg ganske fort lei av.
Pappa har ikke gått på ski siden utstyret hans var moderne, så jeg var glad vi skulle gå til Losby, der er det helt flatt og mye folk dersom han skulle vise seg å gå i stykker. Men etter et sted mellom to- og trehundre meter måtte han ta en pause, skien hans hadde løsna. Ok, sånt skjer jo med bindinger i blant, så jeg stoppa. Jeg snudde og gikk tilbake da han reiste seg opp, la hodet bakover og formelig kauka av latter og etter en stund klarte å få trøkka noe med "såle" ut av seg mellom latterkulene. Og sannelig hadde han noe å le av, dette var det jeg fikk se:
Såle og sko hadde rett og slett skilt lag, og nå sto festedelen av sålen igjen i bindingen! 
Jeg må innrømme at jeg hadde forventet at deler av han ville falle av før utstyret gikk i stykker, men det er tydeligvis ikke bare pappaer som utsettes for materialtretthet.
Ettersom han ikke har flere skistøvler var det bare å snu for ham, men heldigvis hadde vi en bil hver, så jeg kunne ta meg en tur likevel. Etter å ha kjempa med klister ville det vært for ille om jeg bare skulle legge dem ubrukte opp i skiboksen igjen. Og jeg hadde suverene ski også, beste jeg har hatt denne sesongen, kanskje med unntak av den søndagen vi gikk på blåswix i november en gang. Dette var kjærkomment, min første hyggelige klisteropplevelse!
Pappa har ikke gått på ski siden utstyret hans var moderne, så jeg var glad vi skulle gå til Losby, der er det helt flatt og mye folk dersom han skulle vise seg å gå i stykker. Men etter et sted mellom to- og trehundre meter måtte han ta en pause, skien hans hadde løsna. Ok, sånt skjer jo med bindinger i blant, så jeg stoppa. Jeg snudde og gikk tilbake da han reiste seg opp, la hodet bakover og formelig kauka av latter og etter en stund klarte å få trøkka noe med "såle" ut av seg mellom latterkulene. Og sannelig hadde han noe å le av, dette var det jeg fikk se:
Såle og sko hadde rett og slett skilt lag, og nå sto festedelen av sålen igjen i bindingen! 
Jeg må innrømme at jeg hadde forventet at deler av han ville falle av før utstyret gikk i stykker, men det er tydeligvis ikke bare pappaer som utsettes for materialtretthet.Ettersom han ikke har flere skistøvler var det bare å snu for ham, men heldigvis hadde vi en bil hver, så jeg kunne ta meg en tur likevel. Etter å ha kjempa med klister ville det vært for ille om jeg bare skulle legge dem ubrukte opp i skiboksen igjen. Og jeg hadde suverene ski også, beste jeg har hatt denne sesongen, kanskje med unntak av den søndagen vi gikk på blåswix i november en gang. Dette var kjærkomment, min første hyggelige klisteropplevelse!
14 mars 2009
Coaching - eit døme
Eg har vore på coaching-seminar to gonger i regi av skulen der eg jobbar. Første gongen var på personalseminar på Leangkollen (morgonen etter julebordet, mind you), og no sist veke hadde vi ein ny runde. Eg fiksar slikt dårleg, eg synes det er meir irriterande enn noko anna - når eg går til leiaren min har eg prøvd å fikse problema sjølv, då gidd eg ikkje å bli coacha. Men, sidan alle seminaridéar blir utsette for høglytt dissing og sjikane, er coaching den siste fleipen på kontora på jobben hos oss. I går tidleg fekk eg prøve det i praksis. Eg var coach, Jokke var coachee (som det heiter så fint på coaching-språket). Klokka var 06.37.
Jokke: men jeg greier det ikke!
Ellen: kanskje det kan funke om jeg coacher deg?
(Begge: latter)
E: hva må du gjøre for at du skal nå målet ditt?
J: jeg må lære det
(E: stønn)
E: hvordan ser du for deg at dette ser ut når du har lykkes?
J: nei, da står jeg der og svaier da
E: kan du beskrive det nærmere
J: nei
(E: ååå)
E: men tilbake til hva du må gjøre for å nå målet ditt: hva må du gjøre først for å nå målet ditt?
(E: runde to rundt grauten)
J: jeg tror noen må vise meg åssen jeg skal gjøre det
(E: dust. Jeg spurte hva DU skal gjøre, ikke hva ANDRE må gjøre!)
E: hvordan kan du påvirke det da?
J: veit ikke, tror noen må gå foran liksom
(E: åååå, herregud, bare GJØR det!)
E: men hvis ingen går foran og viser deg det, hvordan kan du likevel nå målet ditt?
(E: runde tre rundt grauten)
J: nei, det tror jeg ikke går.
(E: stønn)
E: ok, hva slags hindringer er det som kan stoppe deg fra å nå målet ditt, da?
J: det må jo være om ingen kan vise meg åssen jeg skal gjøre det, da?
(E: ÅÅÅÅÅÅÅÅÅ, IDIOT!)
E: Ok, that's it, nå gidder jeg ikke mer: STÅ OPP!
(Det får være måte på hvor tungnem det skal være lov å være, altså).
Det var jo denne legendariske Pål Riis som holdt det coaching-foredraget på personalseminaret, og han er jo verdskjend i skule-Noreg for å ha fått utruleg gode resultat på Ullern vgs, der han er rektor. Men no høyrde eg i går at dei har gått meir vekk frå coachinga på Ullern. Merkeleg, det fekk ikkje vi noko inntrykk av på seminaret, tru om han berre gløymde å seie det?
Jokke: men jeg greier det ikke!
Ellen: kanskje det kan funke om jeg coacher deg?
(Begge: latter)
E: hva må du gjøre for at du skal nå målet ditt?
J: jeg må lære det
(E: stønn)
E: hvordan ser du for deg at dette ser ut når du har lykkes?
J: nei, da står jeg der og svaier da
E: kan du beskrive det nærmere
J: nei
(E: ååå)
E: men tilbake til hva du må gjøre for å nå målet ditt: hva må du gjøre først for å nå målet ditt?
(E: runde to rundt grauten)
J: jeg tror noen må vise meg åssen jeg skal gjøre det
(E: dust. Jeg spurte hva DU skal gjøre, ikke hva ANDRE må gjøre!)
E: hvordan kan du påvirke det da?
J: veit ikke, tror noen må gå foran liksom
(E: åååå, herregud, bare GJØR det!)
E: men hvis ingen går foran og viser deg det, hvordan kan du likevel nå målet ditt?
(E: runde tre rundt grauten)
J: nei, det tror jeg ikke går.
(E: stønn)
E: ok, hva slags hindringer er det som kan stoppe deg fra å nå målet ditt, da?
J: det må jo være om ingen kan vise meg åssen jeg skal gjøre det, da?
(E: ÅÅÅÅÅÅÅÅÅ, IDIOT!)
E: Ok, that's it, nå gidder jeg ikke mer: STÅ OPP!
(Det får være måte på hvor tungnem det skal være lov å være, altså).
Det var jo denne legendariske Pål Riis som holdt det coaching-foredraget på personalseminaret, og han er jo verdskjend i skule-Noreg for å ha fått utruleg gode resultat på Ullern vgs, der han er rektor. Men no høyrde eg i går at dei har gått meir vekk frå coachinga på Ullern. Merkeleg, det fekk ikkje vi noko inntrykk av på seminaret, tru om han berre gløymde å seie det?
11 mars 2009
Gretne gamle gubber
I blokka vår bor det en utrolig gretten mann. Uansett når og hvor man møter ham så er han sur og misfornøyd med et eller annet. I dag tenkte jeg han fortjente litt ekstra diss, derav dette innlegget. Jeg er jo, til tross for munnrappheten, en veloppdragen pike, og i et anfall av gode manerer stoppet jeg og ventet på ham da heisen hadde kommet ned. Uoppmerksom som jeg var spurte jeg ham om han skulle opp, du vet, underforstått om jeg skulle vente på ham. Dumt. For av det fulgte selvfølgelig en lang lekse om at han bodde her og selvsagt skulle han opp og blablabla, ikke noe takk for at jeg ventet på ham, neida. Ufyselig fyr altså. Fordelen er at han er så utrolig ufyselig at jeg tillater meg å være litt ekkel tilbake, og det er så deilig av og til å bare vrenge ut av seg slikt man aldri sier til noen.
Blogged with the Flock Browser
Alexander Rybak
På kontoret vårt har vi i dag kommet fram til at vi lider av en kollektiv, aseksuell forelskelse i Alexander Rybak.
Blogged with the Flock Browser
09 mars 2009
Den kompakte majoritet
Den mer enn vanlig kompakte majoritet har de siste dagene rast mot denne psykologen som gikk ut og sa at det kunne være skadelig for barn å starte for tidlig i barnehage. Det jeg finner påfallende er hvor enstemmige protestene er - ikke én sier at det kanskje kan være verdt å se nøyere på påstandene, han bare høvles ned. Og det får meg til å lure: er det fordi folk flest har stålkontroll på den forskningen som har blitt gjort på småbarns barnehagetid og at denne psykologen rett og slett er på jordet, eller er det kanskje mest fordi dette er fryktelig ubehagelig for eierne av disse småbarna?
Blogged with the Flock Browser
Skilnaden på dansk og norsk
I følgje faren min er skilnaden på norsk og dansk at medan vi i Noreg har norsk og nynorsk, så har dei i Danmark dansk og Gammel Dansk. Hahaha!
Ok, den er veldig blaut, eg skal vedgå det, men Pappa og eg har slik humor.
Ok, den er veldig blaut, eg skal vedgå det, men Pappa og eg har slik humor.
08 mars 2009
Gratulerer med kvinnedagen!
Så var det kvinnedag att, og eg har surfa litt på veven for å sjå kva for parolar som var dei største i dag. Og eg fann dei altså ikkje, i dag blei kvinnedagen borte i Sara Azmeh Rasmussens hijab-brenning, så det kan ikkje ha vore så mykje spanande der konkluderer eg. Eg kjenner meg aldri heilt igjen i desse kvinnedagsparolane, eg. Eg er ikkje mot porno, eg meiner, det ville vel vore bra dumt å gå i tog mot porno, når det er den einaste bransjen der kvinner faktisk tener meir enn menn. Ok, så ser eg at ein kan vere mot porno om ein samstundes går under ei "likeløn no"-parole, men av ein eller annan grunn trur eg liksom ikkje kvinnedagen ville blitt brukt for å tale mannlege pornostjernars sak. Kall meg gjerne forutinntatt, altså. Nei til EU brukar vere med, eg har aldri skjøna heilt kva det har med kvinnedagen å gjere, men det er mykje eg ikkje skjønar. Så er det den klassiske med at horekundar skal bli kriminelle. Ja, den er vel ute i år, då, ettersom vi har fått forbod mot kjøp av seksuelle teneste. Eg fattar ikkje kvifor nokon vil gå i kø for noko så urealistisk heller, eg. Så er det hijab, likeløn og vald mot kvinner. Jau, eg kunne gått under ein parole om å ta vald mot kvinner alvarleg, men hijab? Nei, den kampen får dei ta dei som har problemet.
Så var det denne likeløna då. Problemet med likeløna er vel eigentlig at kvinner vel dårleg løna yrker? Og med halve arbeidsstyrken på trygd, korleis skal ein då få auka løna til omsorgsyrka? Det går ikkje, kvinner må velje andre yrker dersom dei vil ha likeløn, ellers er det rett og slett ikkje nok pengar i statskassa til å gje kvinner likeløn. Samstundes er det eit stort problem at folk, både menn og kvinner, absolutt skal få med seg alt. Det seier seg sjølv at når folk skal ha både hus, hytte, ungar og bikkje, så får dei eit tidsproblem. Og når kjerringa i huset har vald å vere hjelpepleiar medan han er ingeniør, så ville det jo være rein idioti å la han gå i 80% stilling, ikkje sant? Viss du med opne auge går inn i hjelpepleiaryrket, ja då vel du låg løn, slik er det berre. Det same kan ein seie om meg - når ein er så tjukk i hovudet at ein studerer humanistiske fag, ja då vel ein i praksis lærarjobb, og det blir ein ikkje rik av. Men det visste eg jo då eg byrja studere, eg har ikkje blitt halde nede av nokon, eg har drite meg ut heilt sjølv. Og det er eg faktisk utruleg glad for, eg bur i eit land der eg kan, sjølv om eg har livmor, få styre livet mitt sjølv. Det er gull verdt.
Så kan ein lure på då, kvifor vel kvinner desse dårleg løna yrka? Ja, det er ikkje så godt å seie, og eg har ikkje så mykje å kome med her. Sjølv testa eg livet på sjukeheim, og eg hata kvart sekund. Eg eig jo ikkje omsorgsgener, så det var klart at eg ikkje hadde noko der å gjere. Og dermed kan eg ikkje seie noko om kordan det kjennest for dei som har det og som kunne velje noko slikt heller. Derimot kan det hende at jenter har dårleg sjølvbilde, og at dei synest det er vanskeleg å velje utradisjonelt. Det er vel kan hende slik at dersom ei jente ikkje er så skuleflink og ho skal velje ei yrkesfagleg linje, så er vegen kort til helse- og sosialfag, medan gutane vel elektro- eller mekanikarfag, yrke som er mykje betre løna og dessutan hovudsakleg i det private næringslivet. Og då er vi attende til at det offentlege ikkje har råd til å auke løna for omsorgsyrka. Jaja, sånn går no dagan.
Ein annan tendens som derimot irriterer meg grenselaust er kor mange tenåringsjenter som går rundt som pyntedokker, mykje meir opptekne av å ha nyspraya hår enn å bruke hovudet til noko anna enn å gje hårsåta form. Livredde for å ikkje vere på ein prikk lik venninna, og utan initiativ til anna enn å pudre nasen. Ein skjønar jo teikninga, les ein moteblader ser jo halvparten av modellane ut som dei knapt kan opne ei dør. Eg har høyrt at ein kan bokstaveleg bli dum om ein ikkje får i seg nok næring i oppveksten, og ein del av dei modellane ser verkeleg ut som dei har sulta vekk hjernekapasiteten sin, QED. Og det provoserer meg, både at dei er så tynne, og at dei ser så dumme ut. Eg synest modellane godt kan ha lite feitt på skroget, men dei bør ha musklar og sjå sunne ut. Og eg synest dei bør sjå smarte ut også, eg blir då ikkje inspirert til å kjøpe klede eller til noko anna heller for den saka si skuld av å sjå på svakelege kroppar og tanketomme blikk? Det synest eg er ei god parolesak:
Så var det denne likeløna då. Problemet med likeløna er vel eigentlig at kvinner vel dårleg løna yrker? Og med halve arbeidsstyrken på trygd, korleis skal ein då få auka løna til omsorgsyrka? Det går ikkje, kvinner må velje andre yrker dersom dei vil ha likeløn, ellers er det rett og slett ikkje nok pengar i statskassa til å gje kvinner likeløn. Samstundes er det eit stort problem at folk, både menn og kvinner, absolutt skal få med seg alt. Det seier seg sjølv at når folk skal ha både hus, hytte, ungar og bikkje, så får dei eit tidsproblem. Og når kjerringa i huset har vald å vere hjelpepleiar medan han er ingeniør, så ville det jo være rein idioti å la han gå i 80% stilling, ikkje sant? Viss du med opne auge går inn i hjelpepleiaryrket, ja då vel du låg løn, slik er det berre. Det same kan ein seie om meg - når ein er så tjukk i hovudet at ein studerer humanistiske fag, ja då vel ein i praksis lærarjobb, og det blir ein ikkje rik av. Men det visste eg jo då eg byrja studere, eg har ikkje blitt halde nede av nokon, eg har drite meg ut heilt sjølv. Og det er eg faktisk utruleg glad for, eg bur i eit land der eg kan, sjølv om eg har livmor, få styre livet mitt sjølv. Det er gull verdt.
Så kan ein lure på då, kvifor vel kvinner desse dårleg løna yrka? Ja, det er ikkje så godt å seie, og eg har ikkje så mykje å kome med her. Sjølv testa eg livet på sjukeheim, og eg hata kvart sekund. Eg eig jo ikkje omsorgsgener, så det var klart at eg ikkje hadde noko der å gjere. Og dermed kan eg ikkje seie noko om kordan det kjennest for dei som har det og som kunne velje noko slikt heller. Derimot kan det hende at jenter har dårleg sjølvbilde, og at dei synest det er vanskeleg å velje utradisjonelt. Det er vel kan hende slik at dersom ei jente ikkje er så skuleflink og ho skal velje ei yrkesfagleg linje, så er vegen kort til helse- og sosialfag, medan gutane vel elektro- eller mekanikarfag, yrke som er mykje betre løna og dessutan hovudsakleg i det private næringslivet. Og då er vi attende til at det offentlege ikkje har råd til å auke løna for omsorgsyrka. Jaja, sånn går no dagan.
Ein annan tendens som derimot irriterer meg grenselaust er kor mange tenåringsjenter som går rundt som pyntedokker, mykje meir opptekne av å ha nyspraya hår enn å bruke hovudet til noko anna enn å gje hårsåta form. Livredde for å ikkje vere på ein prikk lik venninna, og utan initiativ til anna enn å pudre nasen. Ein skjønar jo teikninga, les ein moteblader ser jo halvparten av modellane ut som dei knapt kan opne ei dør. Eg har høyrt at ein kan bokstaveleg bli dum om ein ikkje får i seg nok næring i oppveksten, og ein del av dei modellane ser verkeleg ut som dei har sulta vekk hjernekapasiteten sin, QED. Og det provoserer meg, både at dei er så tynne, og at dei ser så dumme ut. Eg synest modellane godt kan ha lite feitt på skroget, men dei bør ha musklar og sjå sunne ut. Og eg synest dei bør sjå smarte ut også, eg blir då ikkje inspirert til å kjøpe klede eller til noko anna heller for den saka si skuld av å sjå på svakelege kroppar og tanketomme blikk? Det synest eg er ei god parolesak:
Dugande venleiksideal no!Gratulerer med dagen, då, alle de kvinner der ute!
05 mars 2009
Litt skryt må med
Eg har ein utruleg dugeleg ung animatør i ein av klassane mine, og her er ei lenkje til bloggen hans. Han lagar alt sjølv, som oftast ved hjelp av pcen.
Blogged with the Flock Browser
04 mars 2009
01 mars 2009
Endeleg på ski!
Eg har vore på ski både i går og i dag, og det var på tide. No har eg vore sjuk tilsaman nesten tre veker, og det midt i det beste skiføret som har vore i Oslo sidan eg flytta hit sist. Utruleg frustrerande har det vore, men i går kom eg meg ut på tur, eg gjekk mot Mariholtet. I dag gjekk eg over Øgarden og til Smørhullet, deretter til Grønmo og heim. Den siste beten der var ganske keisam, det må eg få seie. Men det var så herleg å gå på ski! Jokke seier at dette blir vinteren der eg må lære meg å like klisterføre, men kjenner meg ikkje så viss på det.
Kulinariske barndomsminner
I steikovnen vår står det nå ei form med Janssons frestelse og syder og koker og sprer liflige dufter ut i leiligheten der jeg sitter og er kjempesulten etter skitur. Og da kom jeg på at Jansson er en av mange sånne gode retter som jeg fikk da jeg var liten og som jeg stadig går rundt og drømmer om. Janssons frestelse var sånn lørdagsmat, som vi så til det som måtte være av NRKs lørdagsunderholdning og som jeg fikk brus til. Jeg drakk ikke så mye brus da jeg var liten, jeg fikk brus når Mamma og Pappa drakk øl, det var regelen, og det var stort sett bare i helgene.
Pølser på termos er en annen variant. Mamma var hjemme med meg da jeg var liten, og da dro vi ofte på skitur om vinteren. Jeg husker ikke så mye av det, men jeg husker pølsene på termos, kakao, at Mamma hadde med seg ved i sekken og lagde bål, og jeg husker at jeg av og til fikk holde i pilkestikka til noen av isfiskerne på Nordbysjøen. Det var stas. Jeg hadde aldri ordna pølser på termos sjøl helt til for noen år siden da jeg kjørte Jokke til Langnes etter vinterferien. Vi spiste pølser fra termos i lompe i hagen til meteorologisk institutt på Tromsøya. Ellers er pølser og pommes frites en greie. Pappa er utrolig god på pølser og pommes frites, og seinest på fredag fikk jeg en tekstmelding om at de hadde det til fredagskos. Da jeg var i Bolivia og var høydesjuk og kvalm i Condoriri Base Camp (jeg klarer ikke å få i meg mat når jeg er høydesjuk, men jeg er jo sulten for det) var det Pappas pølser og pommes frites jeg drømte om. Og da jeg kom hjem til Norge var det det jeg fikk. Teltkameraten min, Hansi, drømte om kjøttkaker. Hansi har forresten en annen kulinarisk nostalgigreie, og det er den sjokoladen som heter Lohengrin. Jeg hadde aldri smakt den før han fortalte at det var den han pleide å spise på tur da han var liten, og etter det hendte det at jeg kjøpte en sånn til ham når vi var på tur sammen. Vi har forresten til felles at vi begge pleide å få cola med isbiter når vi kom hjem fra skitur, og jeg vil fortsatt gjerne ha det. Men det blir ikke det samme uten at det er i de fine glassene vi hadde hjemme, de med sånne kuler under.
Jokke er i himmelen når han får kakao og brødskiver med kaviar til. Jeg er mer på te-kjøret, men vil gjerne ha banansjokolade til, du vet, sånn gul som er forma som en banan. Mamma og jeg spiste alltid sånn i bilen når vi skulle noe sted, og den er fortsatt blant favorittene. Det er vel egentlig feil å kalle den for noe som helst med sjokolade, det er jo mest skum og kliss, men den er den beste sjokoladen uansett. Det som er litt kult med slik nostalgi er at det ikke alltid er så mye som skal til for å gjøre noen en kjenner skikkelig glad, bare ved å fikse kaviarskiver og kakkis, eller pølser på termos.
Pølser på termos er en annen variant. Mamma var hjemme med meg da jeg var liten, og da dro vi ofte på skitur om vinteren. Jeg husker ikke så mye av det, men jeg husker pølsene på termos, kakao, at Mamma hadde med seg ved i sekken og lagde bål, og jeg husker at jeg av og til fikk holde i pilkestikka til noen av isfiskerne på Nordbysjøen. Det var stas. Jeg hadde aldri ordna pølser på termos sjøl helt til for noen år siden da jeg kjørte Jokke til Langnes etter vinterferien. Vi spiste pølser fra termos i lompe i hagen til meteorologisk institutt på Tromsøya. Ellers er pølser og pommes frites en greie. Pappa er utrolig god på pølser og pommes frites, og seinest på fredag fikk jeg en tekstmelding om at de hadde det til fredagskos. Da jeg var i Bolivia og var høydesjuk og kvalm i Condoriri Base Camp (jeg klarer ikke å få i meg mat når jeg er høydesjuk, men jeg er jo sulten for det) var det Pappas pølser og pommes frites jeg drømte om. Og da jeg kom hjem til Norge var det det jeg fikk. Teltkameraten min, Hansi, drømte om kjøttkaker. Hansi har forresten en annen kulinarisk nostalgigreie, og det er den sjokoladen som heter Lohengrin. Jeg hadde aldri smakt den før han fortalte at det var den han pleide å spise på tur da han var liten, og etter det hendte det at jeg kjøpte en sånn til ham når vi var på tur sammen. Vi har forresten til felles at vi begge pleide å få cola med isbiter når vi kom hjem fra skitur, og jeg vil fortsatt gjerne ha det. Men det blir ikke det samme uten at det er i de fine glassene vi hadde hjemme, de med sånne kuler under.
Jokke er i himmelen når han får kakao og brødskiver med kaviar til. Jeg er mer på te-kjøret, men vil gjerne ha banansjokolade til, du vet, sånn gul som er forma som en banan. Mamma og jeg spiste alltid sånn i bilen når vi skulle noe sted, og den er fortsatt blant favorittene. Det er vel egentlig feil å kalle den for noe som helst med sjokolade, det er jo mest skum og kliss, men den er den beste sjokoladen uansett. Det som er litt kult med slik nostalgi er at det ikke alltid er så mye som skal til for å gjøre noen en kjenner skikkelig glad, bare ved å fikse kaviarskiver og kakkis, eller pølser på termos.
Abonner på:
Innlegg (Atom)