Tristessekaktus

Denne kaktusen reagerer på tristesse i sin nærhet: begge de vårene Jokke satt hjemme i kåken på Bogerud og skreiv masteroppgave blomstra den, som for å muntre ham opp.
Den blomstra til jul de to åra jeg bodde i Nordkjosbotn og det var bekmørkt og snøløst, og nå er den i gang igjen, november, mørkt, snøløst og det regner og blåser.
Fiiine kaktusen sin!
(Den er litt humørsjuk også: den furta og nekta å blomstre da jeg flytta sørover, og i fjor da vi flytta til Solvegen var den også sur. Men nå, nå er den blid igjen.)

Ei løysing?

I desse smørkrisetider har Narvesen eit supertilbod!

Endeleg snø!

 Så kom det endeleg snø hit til Rælingen også, og eg valde å ikkje utsetje meg for NSB og Ruter i dag, og oppretta heimekontor. Men eit lite bilete av utsikta må ein ha med, dette er jo dokumentasjon. Om de klikkar på det øvste biletet kan de sjå ein kar som dreg dottera si (ungen har i alle fall rosa jakke, og då reknar eg med at det er ei jente) på akebrett etter seg. Det er litt kult, kor mange stader i verda transporterer folk ungane sine på akebrett?

På sørsida kan vi sjå kor djup snøen er, her er fotefara etter Jokke frå i dag tidleg, då han måtte kreke seg til bussen medan eg slo fast at heimekontor ville vere det einaste rette. Eg ser forresten at naboane mine over vegen, som ikkje har heimekontor men er pensjonister, har vore flinke og har måka, medan naboane min til venstre, som ikkje er pensjonistar, har like djup snø som eg. 

Så er det berre å håpe at det har vore kaldt nok i skauen til at myrene frys, så er det berre å glede seg til skiføret.

Møbelmote

Brageprisnominerte Agnes Ravatn har visst rett, det er faktisk fem hyllemeter med interiørblader på Narvesen, jeg trodde hun overdrev! Men altså ikke.
Men hvor sunt er det egentlig at interiør blir mote som skal skiftes ut like ofte som ei kåpe? Ikke for det, tror ikke de fleste kåper heller rekker å bli slitt ut i dag. Skal si vi overforbruker, altså.
(Jeg er aktiv overforbruker selv, jeg, men akkurat interiørstæsj driver jeg ikke og bytter ut med årstidene altså. Selv om det er mest fordi jeg er lat. Og heller vil bruke pengene mine på øl og karbonavtrykk i form av flyreiser.)

Sure oppstøt

Eg er surmaga frå før,og blir verkeleg ikkje betre av slike liksom-djupe, oppbyggjelege statusoppdateringar som "Nokon elskar deg, hugs det", gjerne fulgt av eit hjarte og ei oppmoding om å setje dette i statusen for å minne "alle de unike, flotte, hjartevarme, klisjétenkjande menneska der ute om kor herlege dei er". *Brekke seg*

Nei, då er Vie de merde eit mykje artigare alternativ. Vi treng noko slikt i Noreg.

Å fly lenge

Som forrige innlegg avslører, har altså Jokke og jeg vært på Hawai'i. Og det var en kongetur, om det er noen der ute som veit om en jobb på Hawai'i, så si i fra! Klimaet, folka, skilpaddene, bølgene, lavaen, ja, i grunnen det meste frista til snarlig gjenbesøk.

Men ikke flyturen.

Grilldress i duse jordfarger

Men det gikk bra lenge, det gjorde det, altså! Med unntak av en litt lei erkjennelse av at vi hadde kledd oss nesten helt likt: Jokke i beige bukse, beige jakke, lyselilla trøye med tiger på og turnsko, undertegnede i kakigrønn brok, kakigrønn jakke, lyserosa trøye uten tiger på og turnsko. At det går an. Jaja, lite å gjøre med det når vi først hadde dratt, bagasjen var nitidig pakka med tanke på å sjekke inn alt på Gardermoen på søndag kveld og først finne det igjen i Kona mandag kveld. Det krever faktisk ganske stor åndsnærværelse å pakke for noe slikt.

Første stopp London, overnatting på hotell så fullstendig blottet for sjarm at det er best å ignorere det helt, deretter flyvning helt til Los Angeles. Jeg får vanligvis ikke sove på fly, og når flytiden er beregna til 11 timer, da krever det en mye mer opimistisk kvinne enn meg for å glede seg. Prøvde å minne meg på visdomsordene fra Nicholas på jobben: det er deilig med lange flyvninger, da er en tvunget til å slappe av i timesvis.

Og det gikk ikke så verst heller, til tross for skikkelig dårlig seteplassering, inneklemt i midtraden med folk på alle kanter. Og et klimaanlegg på en innstilling så en skulle tru alle passasjerene hadde meldt inn overgangsalder og hetetokter. Jeg hadde heldigvis eget pledd med. Triatleten trakk pleddet sitt over hue', og når en ser slik ut, da er det så en kan lure på hvordan i all verden vi kom oss gjennom Homeland Security:

Gøy med Skitch!

Det skal forresten sies at immigrasjonskontrolløren i LA faktisk var både hyggelig og så ut til å trives med jobben sin. Smilte og fleipa gjorde han også.

Det var på LAX det begynte å gå tråere. Vi hadde jo allerede reist i over et halvt døgn da flyet videre til Kona skulle ta av, og da er man ikke så tålmodig, man er ikke det. Flyet måtte skiftes ut, og for meg er det fullstendig ubegripelig at det kan ta to - 2 - timer å kjøre et fly fra en hangar til en gate, men det er nå meg. De må ha gått på island time. Samme det, LAX er faktisk en særdeles kjedelig flyplass, den plasserer seg helt der nede med Tromsø og Rurrenabaque, og i motsetning til sistnevnte mangler den også den sjarmen som unektelig følger med fuglejager med paraply på sykkel. Og at rullebanen er ei gresslette på pampasen.

Endelig plassert på flyet ble det snart klart at setene var blant de virkelig trasige, og at underholdningen besto av Skrikende Barn i Stereo. Nå skal det sies at den lille tåkeluren hadde vært usedvanlig tålmodig på LAX, så det var egentlig godt forståelig at han skreik. Vi hadde litt lyst til å skrike vi også, for å være ærlige. I et anfall av sinnekanalisering lagde jeg et lite kunstverk på mitt nyoppdagede favorittmobiltelefonleketøy, Skitch:

Med fare for å bli litt skrytete: denne er faktisk veldig bra!

Vel framme i Kona kunne vi konstatere at det er en utendørsflyplass! Altså, den har noen få tak, men ingen vegger! Snakk om å komme til Hawai'i altså, aloha!

Ironman Kona, Hawai'i

Opptakten

Etter kvalifisering i UK 31. juli har jeg hatt rimelig tid til å restituere, trene og spisse. Siden jeg baserer 15 % av treningsplanleggingen på tilfeldige innfall og hele 85 % på solid vitenskap (meteorologi) har det blitt litt i underkant med lange turer. Man drar ikke ut for å sykle i regnet. Allikevel var jeg i greit slag i tida mot avreise.

IM på Kona er ulikt alt annet jeg har vært med på før. Jeg har stort sett holdt meg til bakkete og kronglete løyper, og med unntak av Nice har de alle gått i temmelig kjølig klima. For å si det som det er: triatlon på Hawaii er egentlig ikke laget for meg. Eller er det omvendt? Uansett, for å få en idé om sannsynlig tidsbruk lagde jeg en fiks liten analyse av deltakere som har kvalifisert seg i UK de tre siste årene. Ut i fra det fant jeg at estimert tid for meg ville være 1:12, 5:16, 3:29 og totalt 10:10. Som vi skal komme tilbake til var ikke det helt på viddene.

Forflytning over 12 tidssoner til et helt annet klima krever litt tilvenning. Vi, det vil si Ellen, Trigern og jeg, kom til Kona mandag kveld, noe som ga fire dagers akklimatisering. Det var litt i korteste laget, men hadde gått greit nok om vi bare hadde hatt vett til å holde oss unna velkomstbanketten.

Bespisning av tusenvis av mennesker innebærer nødvendigvis at maten serveres i store trau som står og kjølner til perfekt temperatur for bakteriedyrking. Dette er noe jeg egentlig vet, men bare ikke tenkte på. Ellen ble kvalm i løpet av bankett og race briefing (som forøvrig gikk i oppløsning i styrtregn), mens jeg kjente ingen ting. Ikke der og da. I løpet av natta, derimot, våknet jeg med mage som kvernet, sengetøy som var vått av svette og puls på det dobbelte av normal hvilepuls. "Heldigvis", tenkte jeg "er det enda en dag og en natt til starten går. Det hadde vært verre om dette hadde kommet neste natt". I løpet av dagen før dagen kjente jeg meg bedre og bedre, og ble etter hvert ganske optimistisk. Neste natt våknet jeg med mage som kvernet, sengetøy som var vått av svette og puls på det dobbelte av normal hvilepuls. Optimismen var som blåst vekk! Der og da så jeg for meg 17+ timer eller til og med DNF, og det hele på grunn av et øyeblikks ubetenksomhet. Ellen prøvde å muntre meg opp og heiv i meg to paracet. Etter det sov jeg som en stein i et par timer.

Dagen rant, jeg hoppet på bussen som tok alt folket inn til sentrum, og der endte jeg med å virre litt omkring med sykkelpumping, kroppsmerking, posedumping og den siste klargjøringa. Heldigvis hadde jeg god tid, så jeg ble ferdig med alt uten å stresse. Moroa kunne begynne.

'Au 'au kai

Fortellingene om svømmestarten i Kona kan brukes til å skremme barn til å spise grønnsakene sine. Når selv en svømmedyktige kar som Arild T beretter at han må ta telling skjønner jeg at det kan være lurt å være litt bakpå i starten. Nå var jeg forsåvidt litt bakpå hele veien, og det var ikke så heldig kanskje, men svømmestarten gikk i alle fall smertefritt. Den ble sant å si like lite hektisk som igangsveivinga i Eidfjord. OK, så ble det litt trengsel her og der, men ikke noe verre enn et par daffe spark i ansiktet. Med morsomme fisker å se på hadde jeg en riktig fin tur, jeg. Dersom jeg kommer tilbake en dag burde jeg muligens legge litt større vekt på prestasjon enn opplevelse, for 1:22 er tamt selv for meg å være.

Surfing og triatlon er to fine ting å drive med i vann, men de passer egentlig ikke i det samme vannet samtidig. Derfor er det bittelitt illevarslende når surferne har gode bøljer å leke i bare et steinkast fra feltet. Heldigvis duvet vannet så rolig og jevnt borte hos oss at det gikk uten problemer. Verre var det at brillene ikke ville tette. Jeg hadde sterk tro på at det nye funnet fra expo'n skulle vise seg å være den perfekte løsninga på den livslange jakten etter de perfekte svømmebrillene. Etter litt utprøving på trening mente jeg å ha funnet rett måten å ta dem på, men jeg klarte bare ikke å gjenskape suksessen i minuttene før start. Jeg klarte det heller ikke på noen av brillerettestoppene jeg hadde på vei ut til vending, så jeg måtte bare finne meg i å fullføre med høyreøyet i saltvann. Man kan si mye pent om Stillehavet, men det svir som f***. Dessuten var ikke øyet til å bruke de to første timene av sykkelturen. Brillejakten fortsetter.

Paikikala

Unnet meg litt solkrem i skifteteltet. Her er ordet "litt" viktig, for faktor 50 Banana-Boat-kremen som vi hadde kjøpt i nærbutikken viste seg å ikke helt holde det innpakkinga lovet om "Extreme sweat and water resistance". Det kunne jeg kanskje tenkt meg, men jeg lot altså være å friske opp innsmøringa på vingene og underarmene. Tabbe. Husk, barn, smør etter svømming!

Så dro jeg avgårde med ett øye og litt bange anelser etter nattas opplevelse. Tenkte allikevel at det var liten grunn til å sikre seg nederlag ved å starte i daffetempo og rullet avgårde som normalt. Var kanskje litt for ivrig i de første bakkene fram og tilbake i selve byen, men kom etter en liten stund inn i intensiteten som har fungert tidligere.

Vinden er det store temaet på syklingen, men var egentlig ikke så ille denne gangen. Det var så og si vindstille helt til stigningene mot vendemål ved Hawi. Der blåste det til gjengjeld riktig freskt, og jeg måtte konse litt om å styre sykkel. Allikevel forteller de lokale om Harleyer som omtrent blåses av veien og lastebiler som velter, så jeg antar at dette var en moderat dag. På vei tilbake var det side-motvind, men ikke så galt.

Litt blåst kan jeg tåle. For min del, som nordboer med kort tilvenningstid på øya, var temperaturen det mest spennende. Fra vi landet hadde det vært skyet om ettermiddagen og ganske moderate temperaturer. Gode sommertemperaturer, bevares, men heller ikke mer. Derfor var det med en viss misnøye jeg konstaterte at dette var første dag med sol fra skyfri himmel! Et lite stykke etter vending hadde jeg en sky å gjemme meg bak, og jeg ofret en skvett Powerbar Perform til forfedrene for å få dem til å velsigne oss med flere av samme slag. Forfedrene kan ikke ha satt særlig pris på gaven, for innen jeg kom ut på lavaslettene igjen var det bare blanke himmelen. Skyene lå tett innover på øya, men ute hos oss var de ikke. Skal koste på forfedrene Cola neste gang.

Har også lyst til å nevne fenomenet drafting. Jeg har sett bilder både fra tidligere år og fra dette av store og tette felt. Det var helt klart en del med litt sviktende øyemål, men i det store og hele synes jeg folk var ganske samvittighetsfulle. Så klart, dette var blant oss som startet syklingen som nummer 1400 og deromkring, så framme blant de travle kan det ha sett anderledes ut.

Kom inn på 5:15, og kunne med det konstatere at beina hadde fungert sånn nogenlunde normalt. Var lettet og optimistisk foran løpeturen.

Holo holo

Goldie hadde gitt tips om at vi burde løpe fort på Ali'i Drive, den første av to fram-og-tilbake-strekninger. Der er det nemlig litt skygge og passelig variert vei. Ellen hadde rekruttert en heiagjeng på 7-8 hoiende lokale som hjalp til med å holde farta oppe! Neste strekk, ut til Natural Energy Labs og tilbake, består av laaange åpne strekninger uten så mye som en kokospalme til å skjerme mot sola. Jeg hadde latt beina finne sin egen avslappede rytme, men kom vel til at det kanskje var litt i raskeste laget. Tipset til Goldie var tross alt ikke å løpe vesentlig saktere i del to, i alle fall ikke eksplisitt, men slik ble det. Vil ikke kalle det kollaps eller noe, men jeg sleit med vonde bein og dårlig snert siste halvmaraton.

Og varmt! Brukte sikker ti minutter bare på kjøleaktiviteter som å fylle is i lua, dynke med svamper og drikke. Gikk igjennom hver eneste drikkestasjon for å være sikker på å få i meg så mye vann og cola som jeg tålte. På mye av Queen K. var det heldigvis litt sidevind, men opp fra NEL var det oppoverbakke, medvind og fullstendig bakerovn. Begynte å øyne enden på soga, fikk pratet litt med Knut Ole og holdt motet oppe. Min store frykt - magen - oppførte seg heldigvis upåklagelig etter to dostopp første 15 km.

Det ble langt tilbake til byen, men jeg skjønte at det ville gå uten full sprekk. Sub-10 var tidlig utenfor rekkevidde og etterhvert ble det tydelig at jeg heller ikke ville nå estimatet på 10:10. Det viktigste var dog at dagen hadde gått uten store problemer og at jeg ville komme i mål med helse og opplevelse i behold på en anstendig tid.

I det jeg svingte inn på Ali'i Drive med et par hundre meter til mål ble jeg møtt av byens fineste gatedekorasjon! Ellen og Trigern hadde vært i sving med krittet (OK, sant og si snublet jeg rett over hele greia uten å oppdage det, men jeg fikk se den etterpå).

På oppløpet møtte jeg igjen Ellen og Trigern som begge hoppa og hoia. Trigern videreførte tradisjonen og ble med de siste meterne til mål. Han lot seg ikke merke av at en kanin hadde kommet i mål en stund før, og satte selvfølgelig stor pris på alle folka som heiet på ham!

Oppsummert

Det gikk bra. Ikke strålende, men heller ikke ille. Bra. 10:15:22 og nr 599 av alle, som er i riktig tredjedel. Vet ikke hvor mye mageondet kan ha satt meg tilbake, men har ingen grunn til å tro at det var all verden. Kunne kanskje klart sub 10 på en knalldag, men neppe med så stor margin. Jeg er først og fremst glad og lettet over at jeg ikke fikk problemer og at jeg klarte å glede meg underveis. For det var faktisk veldig, veldig moro det aller meste av veien. Lava og varme og greier var helt som det skal være. Det er meningsløst å begynne å vurdere konkurransen opp mot andre konkurranser, for denne er i en egen kategori. Det finnes bare én IM Kona selv om det er en type konkurranse jeg neppe hadde oppsøkt noe annet sted.

Så var det analysen jeg skulle komme tilbake til. De estimerte strekktidene var mer nøyaktig:
1:12:30, 5:16:28 og 3:29:43
Fasiten var:
1:22:21, 5:15:39 og 3:29:28
Bortsett fra svømminga vil jeg si det var temmelig nærme!

Og hva blir det neste? Vet ikke enda. Først og fremst skal jeg glede meg over turer i fjellet, skikjøring, klatring og alle andre morsomme ting som har kommet i bakgrunnen en stund. Kanskje hiver jeg meg med på Tom Waitz-løpet. Skal nok triatlere litt også, sånn for å holde systemet i gang. Hawaii er utelukket de neste par åra, men ikke for alltid.

Neste gang skal vi surfe!

Ein kul fyr

I Keahou Bay utanfor Kona traff Jokke og eg på denne karen på vår snorkling. Brått var han berre der, eit par meter under meg. Vi sumde så tett opptil han som vi syntest vi kunne for å ikkje skremme han, men han var visst ikkje så lett å skremme. Han berre sumde roleg rundt, og såg på oss slik vi såg på han. Og vi er visse på at han ikkje var særleg imponert over vassnavigeringa vår. 

Hawai'i - daglegliv

Vi skjønte snøgt at vi kom til å kjenne oss heime på Kona Coast Resort ved Keahou og fann dette skiltet utanfor leilegheita vår: 

Rett nok skal eg vedgå at då vi kom fram klokka halv tolv eller kva det var, etter å ha reist i 20 timar frå London, via Los Angeles (eg har skrive om flyturen før), var det så mørkt at vi ikkje såg det, men vi oppdaga det jo etter kvart. 

Dagen etter var det også mogleg å sjå utsikten vår frå verandaen. Det var ikkje klårvêr før sjølve konkurransedagen, men med ein betre fotograf ville de faktisk sett Stillehavet bak husa der nede. Men palmene ser de, og det var stas berre det. 

Legg også merke til at dei har innført ein patent eg inntil no berre har kjent frå garasjen heime hjå far min, nemleg bjelken som skal hindre folk i å køyre på graset (og mor mi og eg i å køyre i garasjeveggen): 

Hawai'ianarane er glade i øya si, og glade i særtrekka hennar. Eit av særtrekka er sjølvsagt at det veks søte og gode frukter der, som til dømes kokos og ananas. Kokospalmer er meir dekorative ute enn inne, men ananas er det tydelegvis lett å bli inspirert av. Vi hadde både ananaslamper (fleire typer, altså)... ,

...ananasstoler...

...og ananasbord. Prøv om de kan ignorere turisten med litt dårleg holdning. 

Til sist måtte vi jo ete litt ananas også, sjølv om eg til vanleg meiner at ananas gjer seg best i jusform. Legg forresten merke til dei tre papayaane. Dei var kjempebillige, mest så dei kasta dei etter ein. Godt vi er glade i papaya. Hadde eg budd på Hawai'i hadde eg ete veldig mykje frukt trur eg. Og nøtter. Kokosnøtter. Med sugerør.

For å ikkje gløyme heilt kor vi kjem i frå laga vi egg og bacon til frukost. Med Kona-kaffi til. Både Jokke og eg blei faktisk glade i kaffi i løpet av dei vekene vi var på Hawai'i, men så hadde vi også tilgang til Kona-kaffi, som er ganske mykje godare enn det meste anna av kaffi.

Det er berre leigebil, taxi eller haiking som funkar om ein skal transportere seg på Hawai'i. Her ser de Jokke på nærmaste monsterparkeringsplass, saman med vår oransje (Tigern fekk velje farge) Jeep Wrangler. det kan forøvrig vere greitt å merke seg at ein sykkelkoffert av merket TC-1 akkurat går inn i bagasjerommet på ein slik, vel og merke om ein snur han på hovudet. 

Til sist: det er jo ei kjend sak at Ellen blir som mora si, så her har Ellen teke eit bilete av litt rosa ugras på ein parkeringsplass. Ho demonstrerar også at ho ikkje er heilt som mor si enda, for denne har blitt klassifisert som rosa buskeblome. 

Loppisfangst

Trengte jeg ølglass? Nei.

Måtte jeg ha disse? Definitivt.

Man kan da ikke motstå noe så deilig kitschy som de her!? I alle fall ikke når de kosta 20 kroner og det går til Rælingen skolekorps.

Livlig i tigerheimen

Når en bor sammen med en tiger veit en aldri hva som møter en når en kommer inn døra, noe vår lille oransje viser med all mulig tydelighet her. Det er nærliggende å spørre seg hva han skal inne i Jokkes kompresjonslegg å gjøre, men det funker ikke sånn. Leggen var der, den var hul og... Ja, dere skjønner.

Til opplysning

Jeg har alltid lurt litt på hvor folk har vært når der sier de har gått utenfor allfarveg, og i dag har jeg gleden av å kunne informere om at Alfarvegen i alle fall er på Nesbyen.

Kjekt å vite.

Fart og sjølvtillit - biverknadane

Etter at eg las Tonje Glimmerdal av Maria Parr, har eg hatt "fart og sjølvtillit" som motto når eg syklar terrengsykkel. Overraskande ofte er det berre sjølvtillit nok til å halde farta oppe som skal til for å nedkjempe hindringane, men det heile er lettare sagt enn gjort. Men eg prøver i alle fall, og ofte går det bra.

Ulempa med fart og sjølvtillit er at når det først går gale (og det gjer det jo), så går det gale i mykje større fart, og dermed blir jo også konsekvensane litt verre då. Førre veke køyrde eg med stor fart og enda meir sjølvtillit ned ein skikkeleg steinete veg, og det gjekk kjempefint heilt til det stoppa. Langt, fint skrubbsår på leggen, blåmerker på knær og armer og gjørme overalt.

I går gjentok det heile seg, og då var det kneet som fekk seg ein skikkeleg trøkk. De veit, ein slik ein som gjer ein heilt nummen i beinet i fleire minutt før alt brått er heilt greitt og det berre er å tråkke vidare. Biletet er av Ellen som kjøler ned det vonde kneet i den kalde måsan. Takk til Jokke som var fotograf, og som berre flirte littegrann.

Flyvende kommende brud

Irene flyr selv!

Akkompagnert av nervøse hyl i baksetet..

Endelig!

Så fant vi da endelig ut hva vi skal bruke all mynten som truer med å ta over hele hagen til: mango lassi så klart!

Litt lingvistikk

Som jeg spekulerte i da jeg skreiv om blomster, har jeg nå fått verifisert hypotesen min om at på rælingsk er en busk mindre enn ei buske, og at ei buske er det samme som det man i mange andre norske dialekter gjerne omtaler som "et tre".

Takk til informant Pappa.

Nytt møbelprosjekt...

...som egentlig ikke er noe møbelprosjekt i vanlig forstand, det er bare Jokke og jeg som har prokrastinert ganske lenge. I fjor en gang (det sier litt at jeg ikke husker hvor lenge det er siden) kollapsa det ene sofabeinet vårt. Snarrådig og klar for Poirot på tv som jeg var stappa jeg bare to vedbriketter i en H&M-pose og smekka innunder sofaen. Og det har altså fungert så bra at vi ikke har giddi å fikse det før nå. Tror det har gått mamma mer på nervene enn oss, vi setter oss bare i sofaen vi, og fra den vinkelen ser vi ikke det provisoriske beinet.

Fra 201108 Møbelprosjekt

Men ok, jeg skal innrømme at det ikke var så pent, altså, jeg skal det.

Og vi har prøvd - vi har vært ganske mange steder på jakt etter løse sofabein, og til og med kjøpt et sett på IKEA, selv om vi ikke likte dem noe særlig. I nøden spiser fanden fluer, sant. Men etter mye om og men fikk vi tak i noen treklosser som vi likte veldig godt begge to.

Fra 201108 Møbelprosjekt

Ut med verktøy og innsatsvilje (det siste er det mer mangelvare på enn det første her i huset).

Fra 201108 Møbelprosjekt

Et voilà!

Fra 201108 Møbelprosjekt

Det er nesten så en sku' tru det sku' væra sånn!

(Egentlig var det mer motgang enn en skulle tro etter å ha lest dette, men i dag velger jeg å fokusere på suksessen, og noterer meg bare bak øret at jeg neste gang ikke skal skru av alle beina uten å sjekke at den geniale hjulløsningen faktisk hadde feste i virkeligheten, for ikke å snakke om i sofaen, først.)

Kvalifiseringsfeiring

Førre sundag kvalifiserte super-Jokke seg til Hawaii, og slikt må ein jo feire. I går var dagen han skulle gjerast litt stas på, og vi i gang.

Først byrja vi med sprudlevatn i nyrestaurert skipsstol:

Fra 201108 Møbelprosjekt

Før vi rigga til ved det førre, også vellukka (men akk så strevsame) møbelprosjektet. Her er førstepremien (plastdingsen med raud M på), deltakarmedaljen, champagne (Nicholas Feullatte - veldig god champagne!) og krabbeskjell med alt det vanlege attåt. Legg merke til Union Jack-serviettane, det var jo i England det skjedde. Eg kjenner at den anglofile delen av meg (som rett nok er bra dominant) fryder seg litt over at suksessen kom i England og ikkje i Frankrike.

Fra 201108 Kvalifiseringsfeiring

Gratulerer Jokke, la oss feire!

Gripetær

Jokke pleier å le av at jeg kan gripe med tærne, men da vi skulle tvinge det slangeløse dekket hans på felgen stilnet latteren - her trenger man virkelig å kunne gripe med alle fire lemmer. Så det så!

Møbelprosjekt 2011

Dei trufaste lesarane vil nok hugse det dels traumatiske møbelprosjektet Pappa og eg kjempa oss gjennom i fjor. Det var mykje vondt med det, med fornekting, pussestøv, malingfjernar og anna jævelskap som berre nokre av ingrediensane. Nett difor var det med litt blanda kjensler at vi redda denne skipsstolen frå dynga i våres:

Fra 201108 Møbelprosjekt

Stolen har tidlegare budd på andre sida av veggen på biletet, men blei utvist då ein eller annen brått havna på graset ein gong på seinsumaren i fjor. Men stolen er kjempefin, ein flott gamal skipsstol i teak. Som altså berre trengte nytt trekk.

Det byrja ikkje så verst, Jokke fekk tak i maritimt blå- og kvitstripete møbelstoff på første forsøk, og etter det har det berre stått på tiltaket. No i dag, på (truleg) årets siste godvêrsdag, skulle stolen bli ny.

Det er godt at naboane våre har høg toleranse for hamring, seier eg.

Fra 201108 Møbelprosjekt

Men vi blei då ferdige til sist, og då kunne rekkjehusbonden verkeleg kose seg:

Fra 201108 Møbelprosjekt

Venninnehelg

Ingrid har vore her i helga, og det var kjempetriveleg, nett slik eg visste det ville bli. Diverre måtte eg arbeide litt både fredag og måndag, men vi fekk oss to heile dagar og tre fine kveldar med Poirot og Emma på tven.

(Eg elskar Get-boksen min, men det kan eg skrive om eit eiga innlegg ein annan gong.)

Laurdag dro vi til Lillestrøm, og til Losby gods, må jo syne fram det som er verdt å sjå på her på Romerike. Dessutan var det jo knallvêr, for omtrent første gong i sumar. Snakk om flaks! Først var vi ein tur innom Lillestrøm kyrkje for å sjå på Henrik Sørensen-altertavla av ein veldig blond Jesus. Ein kan ikkje sjå det så godt på dette biletet, men han kjem verkeleg ut av veggen, det er veldig imponerande. Sjølv om han altså er blond, og det er jo litt teit eigentleg.

Deretter dro vi til Losby der vi faktisk fikk sjå oss rundt sjølv om dei stelte i stand til bryllaup der. Skal seie brudeparet var heldige med vêret, altså! Her er Ingrid med den stilige solhatten utanfor hovudinngangen til Losby:

Søndag gjekk vi tur langs Sagelva før vi spaserte til foreldra mine på middag. God middag og godt selskap!

Så no håper eg berre vi får det til att ein annan gong også!

Ironman UK: denne gang satt'n!

Trofaste lesere vil huske av min beretning fra Nice tidligere i sommer at jeg knota det til på svømminga og rakna på løpinga, og dermed gikk glipp av den etterlengtede Hawaii-plassen med god margin.

Men man har da en Plan B! Den lød på 1:15 + 0:06 + 5:40 + 0:04 + 3:25 = 10:30, noe som ut fra tidligere års resultater burde rekke til kvalifisering. Dagen skulle vise at det var temmelig konservativt budsjettert.

Styre og ståke:
La meg bare få det ut med en gang: logistisk sett er IM UK J@@@@g styrete! Svømming og T1 er ett sted, T2 et annet, målgang et tredje, og (obligatorisk) Race briefing og premieseremoni er forsyne meg på et fjerde sted. Komme hit uten bil? Glem det. Man må selvfølgelig selv reise omkring og sjekke inn og sjekke ut poser og sykkel, og avstanden mellom de forskjellige stedene er 20 minutter på rare tider av døgnet og det dobbelte når det er fullt av trafikk.

Svømme:
Takket være start i vannet fikk jeg rimelig plass omkring meg og en human start på dagen. Litt trengsel innimellom så klart, men ikke mer enn det bør være for å få den gode triatlonopplevelsen. Vannet, ferskvann, var av overraskende god kvalitet. Jeg hadde stått over den offisielle svømmetreninga dagen før i frykt for å få i meg uhumskheter, men det var det liten grunn til.

Som vanlig prøvde jeg å henge på føtter innimellom, og som vanlig fant jeg at de som svømmer i mitt tempo vingler og spreller og bråstopper for mye til at det egentlig gir noen fordel. Derfor søkte jeg i lange perioder roen og freden alene, og tjente trolig på det: 1:06 og ny pers med et par minutter.

Sykle:
Løypeprofilen og tidene fra tidligere år forteller at syklinga her i Bolton til og med er mer krevende enn i Nice, og det kan jeg bekrefte etter egenhendig inspeksjon. Krevende på flere måter. For det første er det mye opp og ned: Én skikkelig bakke på et par km, og ellers rullende terreng. Samlet stigning på Polar-multimåleren min var på drøyt 2300 m mot omtrent 1900 i Nice (fritt etter hukommelsen). I tillegg kommer det en masse kryss, et par kvikke nedoverbakker pluss asfalt av slett norsk standard. Dermed er det - for å si det sånn - stadig noe å holde på med. Slike komplikasjoner sakker meg mindre enn de fleste, så derfor er det med en form for tilfredshet jeg hiver meg inn i en 90-grader og blir møtt av masse høl du kan gjemme kaffekopper og pocketbøker i.

Den komplikasjonen jeg håndterte minst elegant var knyttet til venstrekjøringa som disse særingene tviholder på. Ikke at det er noe problem å ligge på feil side av veien i seg selv, men flasker og mat blir også servert på feil side! Denne lille egenheten hadde jeg ikke tenkt på - og altså ikke øvd på - før spørsmålet plutselig meldte seg. Når de to langesonene attpåtil var plassert etter nedoverbakker gikk det flasker i alle retninger...

Ja, også må jeg vel nesten innrømme at det hele holdt på å ende før det kom ordentlig i gang. På vei ut fra T1 lå Fartshumpene fra Helvete halvt skjult, og da jeg "oppdaget" den første ble styret slått ut av henda på meg så jeg holdt på å stupe i bakken. Bråofret ei flaske til gudene og slapp heldigvis unna med det.

Deretter gikk det jamt og trutt. Jeg holdt igjen der det var fristende å gi på og ga på der det var fristende å slappe av. Alt i alt vil jeg si intensiteten lå i samme leie som i Nice, og fortsatt brukte jeg 16 minutter mer her: 5:26, og stadig godt foran skjema.

Løpe.
Sannhetens øyeblikk. Ut fra T2 lot jeg meg ikke merke av dystre minner og bange anelser, men tuslet av gårde som om alt var såre vel. Planla å holde igjen i halvannen time, løpe i naturlig avslappet tempo i neste time og deretter bare komme meg til mål. Enkelt opplegg. Løypa er lagt opp som sykkelløypa, med en tilførselsbit til den strekningen som løpes fram og tilbake tre ganger. Profilen ligner litt på Holmestrand med mye slak skråning, noe flatt og ei kneik på ca 150 m pr runde.

Det var ganske glissent med konkurrenter, så da jeg etter en halvtime ble passert av en kar i M50 fant jeg ut at selv om han holdt bittelitt høyere fart enn jeg syntes var trygt var det bedre å ha en rygg å henge på enn å løpe alene. I den lengste bakken, opp mot fram-og-tilbake-strekket, dro han fra meg. Deretter var det bare å holde den indre samtalen i gang, passe på at ikke alle konkurrenter og tilskuere ble idioter og i veien, drikke pepsi (kun), holde skrittlengden nede og frekvensen oppe, holde armsvingen i gang, ja, kort sagt følge planen. Og slik ble det. Midtre del gikk raskest, og det var egenlig bare de siste 20-30 minuttene som krevde en smule skjerpings. Da hørte jeg til gjengjeld sub-tre lokke i det fjerne, noe som ga et lite ekstra puff. Skred med stil og verdighet over mål på 2:57 (etter så vidt å ha reddet meg fra å skjene inn i et gjerde 500 meter tidligere), totalt 9:36:15.

Og slik gikk det altså til at Jokke sikret høstferie på Lavaøya. Som om ikke det var nok sikret han også seieren i klasse M40-44 med 8 minutters margin. Det kaller jeg oppreisning etter den forsmedelige utgangen av IM France!

Dagen derpå

Jeg tror vi alle vil huske dagen i dag, hvor vi var, hva vi tenkte, hvem vi snakka med og at noe hadde forandret seg. Jeg føler at jeg må skrive noe her, bare for å ikke ignorere at 92 mennesker har falt for én manns hånd, samtidig som jeg ikke har noe å melde. Ord blir fattige, det er jammen sant.

Jeg tror ikke jeg kjenner noen som ble drept. Jeg kjenner en som ble skadet, men det kommer til å gå bra. De andre jeg var redd for var enten på ferie eller utenfor området. Jeg er litt redd for at det skal vise seg at noen av de tidligere elevene mine ikke er her lenger, men foreløbig ser det ut til at det har rammet andre.

Men så er det ikke helt sånn likevel, jeg har en underlig følelse i magen, og klarer ikke helt å få meg selv vekk fra nettavisene. Enda jeg vet at det neppe kommer noe nytt hvert tiende minutt. Det er vel sånn det er å være flokkdyr, en del av den utvidede flokken min er tapt, og det plager meg.

Samtidig så skal vi holde hodet høyt, gå videre, kvele skrekken og ubehaget og leve videre i et åpent samfunn, ta tilbake Oslo sentrum. Også håper jeg inderlig at folk fortsetter å sende ungene sine på sommerleir til Utøya neste år, at ikke Utøya-tradisjonen stopper opp nå. Ikke på denne måten.

Jeg synes så synd på de stakkars ungdommene som ble drept, for en grusom måte å dø på, jeg håper det går bra videre med alle de som overlevde, men som må slite med traumene. Jeg håper inderlig det går bra med dere!

Jeg synes responsen fra regjeringen har vært verdig og sober, jeg er glad begrepet hevn aldri har dukket opp, og jeg er stolt av at jeg bor i et land der den pågrepne kommer til å få sin straff. Etter å ha vært gjennom en rettssak.

Og så kjenner jeg at jeg ikke skal skrive så mye mer, nå er det gjort, noen ord er festet til skjermen, og nå skal jeg ti stille.

Ikke helt som Mamma enda

Mamma har nemlig lest bloggen min, og kunne fortelle at de avfotograferte blomstene var følgende:

Rød blomst: rose. Bekrefta.

Rosa buske: Oleander. Her må vi melde at morsan faktisk måtte se litt ordentlig på bildet, for hun hadde bare sett disse i buskeform, og ikke som stor buske. (I Rælingen er alle trær busker. Jeg tror kanskje det er forskjell på en busk og ei buske, og at ei buske er litt større enn en busk, men det må jeg høre med Pappa om.)

Rødoransj blomst: Ynde. Greit for meg.

Kardinalfiolett hengebuske: Bouganville. Denne kunne morsan rapportere at vi så massevis av på Madeira da vi var der, og det kan jeg bekrefte: jeg har sett masse lilla hengebuske før, jeg. Jeg bare visste ikke at det var akkurat denne jeg hadde sett før.

Ellen blir som mora si, del I

Det kommer en dag da en innser at en er i ferd med å bli klin lik foreldra sine, og selv om jeg gjør helhjerta forsøk på å ignorere det hele, er det ingen tvil om at det skjer med meg også.

Jeg har allerede tatt meg i å tenke at "den duken burde vært rulla", for å si det sånn.

Jeg blir likere faren min også, for den saks skyld, men i dag skal det handle om Mamma. Mamma er over gjennomsnittlig glad i blomster. Jeg synes blomster er pene, men deler dem inn etter farge, og har stort sett ikke anelse om hva jeg ser på. Når jeg skal luke i hagen må jeg hanke inn Mamma for at hun skal peke på hva som er ugras og hva som er ei sped blomsterspire som lyt få stå.

Så reiste Jokke og jeg på ferie, og hva endte jeg opp med å ta bilder av?

Jo:

Rød blomst. Rose, faktisk, denne kan jeg. Eller altså, vi var i roseavdelingen i parfymehagen, så da antar jeg at det er en rose.

Og:

Rosa buske med turist under. I Antibes forresten, en mye koseligere by enn hva en skulle tro etter å ha sett gjestehavna.

Men jeg ga meg ikke der:

Rødoransj blomst, som dere ser.

I Cannes fant vi denne:

I La Redoute-katalogen heter denne fargen kardinalfiolett, og dermed har vi her altså ei kardinalfiolett hengebuske.

Jeg har faktisk flere, men de tror jeg skal få være med i andre blogginnlegg.

I dag har jeg og Mamma vært på sopptur forresten, det er et annet felt hvor jeg stadig blir likere morsan. Jaja, det kunne vøri så mye verre.