Telttrening

Martin hadde ikke ligget i telt siden han var i militæret og jeg var redd for å miste evnen, så telttreningstur har stått på tapeten siden litt ut i januar. Fredag ettermiddag hadde vi begge fått ordna fri på mandag, planleggingsdagen var over og Verdens Snilleste Vaktmester hadde skifta batteri på bilen min. Intet i verden kunne stoppe oss nå, selv gnagsår var vi forberedt på å takle. Så fikk det heller være at jeg var 1,90 med sekk, og at Martin så ut som et juletre. Jeg er fortsatt litt usikker på om han hadde mest inni eller utenpå sekken.

Planen var enkel: vi skulle gå fra Frihetsli og til en fin teltplass eller Ole Nergård-bua, alt ettersom hva vi fant først. Veien inn er...ja, nettopp, en vei. Ganske begivenhetsløst, men i mørket slapp vi i hvert fall å se hvor kjedelig det er å gå på vei. Det var dessuten jervespor i skisporet, så vi var i grunnen i godt humør. Vi fant en fin teltplass og fikk opp teltet etter bare litt kaving.

Jeg fikk bange anelser da jeg så liggeunderlagene til Sivertsen: to tynne pinglete sommerunderlag så litt spinkelt ut i forhold til mine to vinterunderlag. Men jeg tenkte at nordlendingen sikkert veit hva han gjør, og fyren har jo vist seg å være ganske hard.

Jeg fikk flere bange anelser da jeg så "vintersoveposen" hans, den var omtrent like tjukk som tresesonger'n min, bare eldre. Som de fleste av oss veit, så eldes ikke soveposer like verdig som Sean Connery, så det begynte å demre for meg at 1) jeg kanskje burde dele på utstyret, eller 2) Martin kom til å få seg ei kald natt. Men som sagt, fyren har vist seg å være ganske hard, så jeg holdt på godene.

Martin fikk seg ei kald natt. Og bestemte at vi skulle ligge på hytte resten av turen.

Lørdag satte vi kursen mot Vuoma, og skifta kurs like etter. Tjue minutter og 200m framdrift i krattskau og halvmeterdjup laussnø gjorde det rimelig klart at dersom vi skulle komme fram til ei hytte i løpet av den dagen, så ville det være avgjørende at vi prøvde å nå ei anna hytte enn Vuoma. Vi kunne baksa opp dalen og tatt ei natt til i telt, men man bråker ikke med en blåfrossen eks-offiser, så når (134) Sivertsen hadde sagt hytte, ja så blei det hytte. Og altså skifte av bestemmelsessted. Det oppdaterte bestemmelsesstedet var Havgavuobmahytta øverst i Dividalen, omtrent ei mil fra Ole Nergård.

Vi fulgte elva opp, delvis etter spor fra en vi traff dagen før. Men spora var nedføyka, så vi bala i laussnøen. Martin gikk foran og tråkka spor, jeg gikk bak og bar tung sekk. Det er som sagt ei drøy mil fra brua til Vuoma og opp til Havga, og vi brukte fem timer. Det er en framdrift på ca 2km i timen, og sier en del om både snøforhold og bør. Ok, så hadde vi noen pauser, men vi stoppa bare én ordentlig gang, resten av spisepausene var i praksis bare lange tekniske. Det var ganske kaldt, så vi orka ikke å stoppe lenge av gangen.

Da vi så det kom røyk fra Havga blei vi litt glade og litt deppa. Glade fordi det betydde oppvarma hytte, deppa fordi Martin så for seg ei ny natt i telt. Men Kjersti og Robert rydda plass til oss, og vi fikk en riktig trivelig kveld sammen. Det er bare to senger der, så det blei riktig sosialt og anføttes. Jeg lovte å meddele at jeg delte seng med sjefen, og at det blei veldig hett... Så hett faktisk at jeg la meg på golvet etterhvert, men det trenger vi ikke å snakke så høyt om!

Søndag hadde vi en strålende idé: vi skulle gå til Ole Nergård-bua, og dit skulle vi gå via Dividalshytta, for det var en annen tur, og dessuten fikk vi sett oss litt rundt oppi lia der. Fint vær var det óg. Kjempelurt. For der var det ikke masse laussnø, og så var det jo så lett å se hvor vi skulle gå! Jadda. Vi labba og labba, i snø til knærne, og selv Tigern begynte å bli litt mismodig. Bjørkeskogen la hindringer i veien for oss, og etter hvert ble det klinkende klart at det er mye som blir borte mellom kotene på et kart. Vi skulle bare krysse Julusjohka, vi, det var bare det av vi ikke hadde med oss vingene. Så da kunne vi velge: å gå opp gjennom laussnøen til over juvet, eller å kjøre ned til elva i laussnøen. Vi kjørte ned til elva og kulda, og hutra oss til Ole Nergård, mens vi konstaterte at Robert og Kjersti hadde gjort en imponerende grundig kartlegging av den tynne isen på elva...

Ole Nergård-bua stilte med tørr ved, glør i ovnen og mye trivsel. Martin var barsk og fanga vann i ei skummel råk i elva, mens jeg viste barndommens kunster med øks. Frossen biff, frosne poteter og rødvin kom på bordet, og etterhvert kom jammen tullpraten fram også. Det var -23 da vi kom til bua, på fredag var det notert "godt under 20 blå" i hytteboka. - Kanskje ikke så rart da at Martin frøs i teltet den natta.

Turen ned på til Frihetsli gikk i praktfullt vær. Sola varma, og skauen der inne i Dividalen er nydelig - fin, gammel furuskau. Helt til vi kom til sommerparkeringa. Derfra er det en ganske begivenhetsløs tur, er jeg redd. Faktisk så kjedelig at det går på motivasjonen løs - finne et annet utgangspunkt for påsketur, ja. Dessuten er elgen i Dividalen fullstendig blotta for skikultur, og hadde tråkka midt i sporet nesten helt ned til bilen.

Men bilen starta.