Sakseskada

Eg ser på Dagsrevyen at Erik Solheim har skada seg sjølv med saks i eit forsøk på å stikke hol på fleire "CO2"-ballongar enn dei politiske motstandarane sine. Dumt? Jepp. Men samstundes viser han på ein herleg måte at han har konkurranseinstinkt, og det vil eg seie talar til miljøvernministeren sin fordel.

Rushtid

I dag skal eg gjere eit unntak og skrive om politikk.

Det har vore diskutert å innføre rushtidsavgifter i Oslo, og eg må seie meg hjartens samd i framlegget, la oss få punge ut når vi køyrer i rushtida! Køane på vegane inn til Oslo er i ferd med å bli skremmande lange, og i dei fleste bilane sit ein - 1 - person, berre i selskap med matpakka. Det er ikkje godt nok, det er på tide at vi tek fatt i miljø- og transportproblema her i landet, og det er nøydd til å råke oss alle.

Eg er for rushtidsavgifter, men samstundes bør det bli lettare å parkere i nærleiken av togstasjonar, vi bur på så mange rare, avsidesliggjande plasser i dette landet, at eg meiner vi burde satse på park-and-ride, enorme parkeringsplassar med billig parkering dersom ein har månadskort eller vekeskort, det er vegen å gå. Ikkje slik som dei gjorde då dei bygde ut Lillestrøm stasjon då Gardermobanen skulle oppgraderast - då lagde dei altfor få pendlarparkeringsplassar som både var dårleg merka og dessutan nazihåndheva og som på toppen av det heile var svindyre. Ikkje vegen å gå, det må vere lett og økonomisk og tidsmessig konkurransedyktig å køyre kollektivt. Jau, og så har sjølvsagt slektningen min, Osmund Ueland så rett så rett når han dissar politikarane for å ikkje klare å gjere noko med desse dobbeltspora på Østfold-banen.

Vidare burde bilar med minimum tre passasjerar få køyre i kollektivfeltet i rushtida, og i staden for å betale for parkeringsplassar og treningstilbod for dei tilsette burde dei som syklar få eit tilskot.

Woah-musikk

Jeg skjønner at jeg har blitt gammal, for nå begynner sånn woah-musikk å gå meg ordentlig på nervene. På vei til og fra jobb hører jeg ofte på P3, og de har det siste halvåret hatt en viss forkjærlighet for en forjævlig irriterende låt fra noe jeg tror kan være Green Day, men som jeg ikke har tenkt på bruke en halv kalori en gang på å finne ut av, jeg beklager heller herved dersom anklagen er rettet mot feil band. Denne låta fra øs-hælvete går omtrent som det her: "do you know your enemy, do you know your enemy, got to know your enemy, wo-hey, wo-hey", bare at de høres ut som en type mennesker som dessuten ville skrive "gotta" og dermed plassere seg enda lenger ned på lista over folk jeg har interesse av å høre på. Hvem faen er det som tror at dårlige rim og mismatchende stavelser blir kule av å legge til et "wo-hey" eller "woah"?

Så er det til dama som irriterte meg nok til at dette innlegget faktisk blei noe av, jeg har nemlig ruga på dette innlegget siden denne wo-hey-støysendinga inntok eteren en gang i mai. Jo, Ida Maria heter'a, og låta heter "I like you so much better when you're naked" og er altså et studium i "wooooaahh" på alle de gærne stedene - klassisk tilfelle av å ikke gidde å skrive om teksten når den ikke passer med musikken. Dessuten kunne dama godt utsatt den studioproduksjonen ei uke eller femti, det er min bestemte mening at folk som lider av halsbetennelse ikke bør drive med sang.

Det var godt å få det ut.

Irenes triatlondebut

Norseman inspirerer: snaue to uker etter å ha fulgt Jokke til toppen av Gaustadtoppen var det hennes tur til å bli triatlet. Temposykkelen var allerede på plass, og etter å ha vært en del av årets vakreste støttelag skulle det bare mangle at ikke Jokke lånte ut både våtdrakt og tri-bukse. Her er en lett nervøs Irene før svømmestart:
Som de fleste andre begynnertriatleter var det svømminga som er bøygen, og til tross for at hun svømte bryst, og det uten å dyppe brillene i vann, kom hun altså inn som suveren vinner av den litt slunkne dameklassen på respektable 1.17., altså omtrent et kvarter før jeg ville kommet inn...

Heia Irene!

Performance

Denne lille musikkvideoen har blitt publisert både her og der de siste ukene, men jeg synes likevel den er god nok til å få en aldri så liten plass her på bloggen. Husholdet er tross alt den stolte innehaver av til sammen seks sykler...

Nå! Er! Det! Nok!

Kan noen være så snille å kommunisere til den som har funnet ut at ALLE reportasjer fra friidretts-VM MÅ inneholde en som leser akkurat litt for sakte til at det er naturlig mens de spiller en eller annen form for muzak i bakgrunnen at det bare var kunstnerisk de første 157 gangene?!?

Det ble en skrekkelig lang setning, men det var det verdt.

Armstrong til byen

Jeg har tenkt meg ned til byen for å se på Oslo Grand Prix i morra, må jo heie på Hushovd. I den forbindelse har jeg vært inne på Kreftforeningens sider for å sjekke hva slags støttegaver og slikt man kan kjøpe, da. Når de orger til et gateløp i Oslo sentrum synes jeg det er rett og rimelig å støtte dem litt økonomisk også. Og da så jeg såklart at man kan kjøpe billetter til Armstrongs foredrag på torsdag. Ellen klikker seg videre, vet du. Og finner ut at for å høre historien om Lance Armstrong, som man forøvrig også kan lese gratis på hjemmesida hans, uten texansk aksent, må man altså ut med den nette sum av to og et halvt tusen kroner. Én time med Lance Armstrong koster altså det samme som en Assos-bukse!

Men buksa får jeg med hjem.

Nei, jeg tror Armstrong skal få holde sitt foredrag uten meg i salen, og så får jeg heller være litt ekstra blid mot de varslede bøssebærerne. Eller kanskje ei rosa t-trøye fra Nora Farah kunne vært noe?

Blogged with the Flock Browser

Hausten er her

Eg har gitt opp. Eg var moderat optimist lenge, mykje lenger enn eg brukar å vere, men då vermeldinga for siste ferieveka var like ræva som før, ja då kom tungsinnet sigande på. No har eg gitt opp heile sumaren og satsar på å gå lange turar i haustregnet. Snart skal eg lage haustfargar på bloggen også.

Soppfrustrasjon

Jeg veit det er latterlig, og jeg veit at jeg nok en gang avslører at jeg er uvanlig konkurranseinnstilt, men lite er så fortærende som å finne folk på soppstedet sitt! Og særlig når en har latt småkantarellene stå for å vokse seg fine til en annen gang, for så å se at de går rett i annen dames gryte. Og når de andre uttaler at "vi bruker soppen vi, så her må dere ikke plukke", ja da er det krig. Krig, sa jeg. Dette kommer til å bli stygt.

Blogged with the Flock Browser

Urettferdig?

Kjersti Tysse Plätzer gråter i skrivende stund sine bitre tårer på tv, 3km før mål ble hun diska, uvisst av hvilken grunn. En herre med norsk flagg malt i ansiktet uttaler til NRK1 at det er fryktelig bittert og "føles urettferdig". Men i svarte, sportsjournalisten sa nettopp at hun fikk rødt kort etter å ha fått tre - 3 - advarsler! Da har en steike sprette fått nok sjanser altså, reglene er like for alle.

Baffling!

Etter å ha testa ut litt nynorsk - åtgaum - på min eminente britiske kollega Sandra i dag, og fått henne til anta en lett gormless look, fant vi ut at åtgaum, som betyr oppmerksomhet, antagelig er beslekta med den yorkshirske (how the hell does one write Yorkshirean in Norwegian) gorm eller hvordan det nå skrives, og som betyr å glo litt uintelligent på noe.

I din't gorm this 'un comin'.

Ellen har blitt allværsatlet

I skrivende stund sitter jeg og lytter etter vannkokerens muntre bobling. Det gjør ikke Ellen. Hun dro akkurat ut for å sykle i en begynnende ettermiddagsskur.

Tigern og jeg skjønner ikkeno'.

Speedo-forbud

Jeg trodde ikke mine egne øyne, men saken i Guardian er virkelig ikke datert 1. april, og i Alton Towers har de virkelig gått til det skritt å forby "Speedos"! Det er ikke familievennlig, nemlig, de små barna må skånes for slikt, og som det ikke var nok, så tilbyr parken voksing, slik at de samme små barna ikke skal måtte se noe så motbydelig, usivilisert og ja, naturlig, som kroppshår. Hva er det med skrekken for menneskekropp? Hva blir det neste? Påbudt tunika med empireskjæring på alle kvinner?

Jeg vil herved oppfordre alle menn til å finne fram Speedo'n, for som Caviar synger: No woman can resist a man who looks good in a Speedo.

Brak!

Det er ganske skummelt å være midt i Nøklevann, titte opp bare for å navigere litt, og så oppdage at det a) tordner, og b) er like langt til alle mulige ilandstigningssteder!

Norseman 2009

Jeg hadde nok ikke ledd en gang, men bare stirret tomt og uforstående tilbake hvis noen i august 1989 hadde sagt til meg at "om bare 20 år, Jokke, kommer du til å skubbe vekk en naken, veldreid kvinnerumpe for å få plass til å sove". Dit har jeg altså kommet. Litt skyldtes sikkert de 20 årene, men det meste skyldtes de siste par dagene, og særlig lørdagen. Ingenting skyldtes den nakne, veldreide hindringen i min side av senga.

For i sannhet: Lørdagen krevde sitt. Folk mistenker meg for å egentlig vite hva jeg driver med, men det vil jeg avvise på det mest bestemte. Jeg tester jo aldri egen kapasitet for noe som helst, og har følgelig en nokså omtrentlig oppfatning av hva jeg kan klare og tåle. Allikevel la jeg uforferdet avgårde i det jeg mente var passelig fart; informert, men ikke diktert av pulsklokka. Som vanlig viste det seg etter hvert at det kanskje var litt optimistisk, men sammenbruddet uteble. Fikk vondt i et kne etter 120 km på syklinga, men tilsett neopren – tryll tryll – og all smerte var som blåst vekk. Bortsett fra det gikk alt egentlig greit. God og sliten så klart, men ikke i kjelleren. Vet hvor kjelleren er, og var ikke der på lørdag.


I ettertid har det kommet fram at støttelaget bevisst holdt tilbake konkurranseviktig informasjon. De visste at jeg var i ferd med å avansere inn blant topp ti, men vurderte det dit hen at det var best for meg å leve i uvitenhet. Tidligere erfaring kan nemlig tyde på at veldig mye blod på tann ikke bare er av det gode. Da jeg kom alene med Irene de siste ti km glapp det allikevel ut av henne at jeg lå på tiende plass, og at mannen foran var alvorlig prega. Det var nok, det, til å få meg opp på niende og opp røysa på ca femti minutter.

Intet kvad fra Norseman er komplett uten en Stor Takk til støttelaget. Evig innsatsvillige Propellen hadde for anledningen rekruttert Irene, en rutinert sykkelvenninne, og Hanne, en kollega som attpåtil kunne stille med hytte og mat på Gaustablikk. Med karakteristisk beskjedenhet mente en av dem at jeg helt sikkert hadde det peneste støttelaget den dagen. Med karakteristisk innsnevret blikk på verden var jeg egentlig mer opptatt av at jeg hadde alt jeg trengte hele veien.


Videre, takk til crew'et som står på dag og natt for at vi utvalgte skal få velte oss i egodyrking. Takk til alle oslofjordinger og andre kjente som var med (ja, til og med deg, Tim). Det er i stor grad dere som gjør det så moro å holde på med dette. Fryktet sant og si mannefall for ny og strengere tidsgrense, men så vidt jeg har registrert har alle fullført med æren og gleden i behold. Takk, hurra og gratulerer!

Ja, det var egentlig det jeg hadde å fortelle om årets Norseman. Hvis du er nysgjerrig på sokkeskift, blandingsforhold i flaskene, plassering i svømmefeltet osv osv: Send meg en PM. Hvis du er nysgjerrig på den nakne, veldreide hindringen: Avtal en sykkeltur med Propellen...

Og nå...

...sitter du ikke der oppi Måbødalen og later deg slik du gjorde sist!

Foto: Jørgen Melau

Verdens 9. hardeste triatlet

Norseman sies å være verdens hardeste triatlon, og dermed må Jokke være verdens 9. hardeste triatlet.

På gli

Jeg noterer at jeg i løpet av de siste år har gått fra å synes at en sykkel til 10 lapper er bortkasta penger til å synes at et hjulsett til 10 lapper er en god deal.

Det er klart jeg spør meg litt hvor dette vil ende.

Nye mål

Jeg har bestemt meg for å satse litt på sykling framover. NM ga meg et skikkelig puff i baken, og nå har jeg lyst til å trene mer for sykling og kanskje litt mindre for triatlon. Nå er vel ikke treningsopplegget så veldig annerledes, mitt hovedproblem, eller begrensende faktor som Joe Friel ville kalt det, er manglende utholdenhet og kjørestyrke, og det gjelder enten jeg skal kjøre triatlon eller fellesstart. Fellesstartsritt for damer er sjelden lengre enn tre timer, så langturene mine kan godt begrenses til litt over tre timer. Videre er syretoleranse og spurttrening viktig i sykling, og der vil jeg legge inn litt ekstra trening. Gode svømmeegeneskaper er sjelden etterspurte i landeveisykling, men jeg vil nok legge inn en del svømmeøkter på vinterstid, det er fortsatt viktig å trene variert. Og jeg har jo ikke tenkt å gi opp triatlon helt, jeg tror bare jeg ikke kommer til å kjøre halv ironman, men heller satse på olympisk og sprint, og mer som en avveksling enn som sesongens hovedmål.

Målet i sykling er å begynne å henge stabilt på feltet i løpet av 2010-sesongen, selv om jeg innser at jeg trolig kommer til å falle av innimellom. Fikk for eksempel rapporter fra nordisk veteranmesterskap om at rutinerte ryttere datt av feltet så det sang, og det var ryttere med betraktelig bedre kjørestyrke enn meg. Jeg kommer aldri til å bli klatrer, og jeg kommer neppe til å bli god på tempo heller med mine for øyeblikket 52kg, det er i spurtene jeg skal vise meg fram. Men for å være der spurten går, må jeg jobbe med klatreegenskapene mine og kjørestyrken. I 2011 skal jeg være så god at jeg regelmessig er i spurtene, og da håper jeg å overraske noen. Spurten skal forbedres, jeg har mye knebøy foran meg.

Jeg har langt fram, men jeg skal bli god. Jeg skal faktisk bli så god at jeg vinner spurter, og når jeg kommer til K40-klassen skal jeg være så god at de andre kvier seg for å ta en spurt mot meg. Jeg skal rett og slett bli en liten Cavendish.

Jeg lurer...

...på om en må betale sykkelpris på t-banen for en sykkelramme med hjul på?

Sommervær

Det regner. Det er klart det regner, det er jo det som har vært trenden i sommer...

I helgen fikk vi heldigvis et lite godværsvindu, og Jokke, Irene og jeg kom oss på sykkeltur på lørdag. Jokke fulgte Irene og meg til Moss, der vi tok ferga til Horten for å se på Martin (samboeren til Irene, han kjører på elitelaget til Frøy) kjøre gateritt der. Heldigvis hadde han fått tekniske problemer, for feltet han skulle kjøre i hadde kjørt rett inn i en bom som plutselig kom ned over løypa! Tre mann kom seg under, resten dundra rett inn i enten bommen eller ryttere som hadde klart å stoppe før den...

Søndag gikk vi tur, Jokke og jeg. På fredag kjørte vi bil til Hansi og Aase Camilla, og så satte vi den igjen for å kunne drikke vin til maten. Så da gikk vi rett og slett gjennom skogen til Lindeberg. Og for en tur! Kjempeflott skog, veldig lite sopp, en del blåbær og tidvis kjempefin utsikt. Og i motsetning til sommertradisjonen regnet det faktisk ikke i det hele tatt.

Det regner enda, og det har det gjort siden begynnelsen av juli, nå har vi hatt omtrent en måned med regn. Hørte faktisk på radioen forrige uke at strømprisene hadde vært nede i 0,-! Det sier litt... Men, jeg har hatt en del flaks med været likevel, for jeg har sluppet det verste regnværet når det har vært viktig. På Frøs triatlon fikk vi fint være, på vet-NM på Bryne hadde vi kongevær, og da Mamma og jeg gikk Aurlandsdalen regnet det hver dag, men bare etter at vi kom fram til hyttene på ettermiddagen. Siste dagen fikk vi regn da vi kom ned, men da hadde vi tyve minutter på vei igjen, og mesteparten av det slapp vi bare unna siden vi fikk haike til Flåm!

Varför gjör dom på detta viset?

Jokke og jeg planlegger emigrasjon til Romerike, og i den forbindelse snuser vi litt på rekkehus og slikt. Og det som slår oss er at det er nesten umulig å finne en kåk oppført i nyere tid (definert som i egen levetid) som har oppbevaringsplass! Det Jokke og jeg egentlig trenger er jo ikke ei svær lekker stue, men en låve med bad og sanitær. Vi innser at vi kanskje er litt mer aktive enn gjennomsnittsparet, og ikke minst at vi har betraktelig mer sportsutstyr enn gjennomsnittsparet, men likevel, det er jo knapt bodplass å oppdrive! Hvor gjør folk av utstyret sitt, sier jeg? Hæ? Driver ikke folk med noe lenger? Hvor gjør de av ski, telt, soveposer, sykler, ryggsekker og kofferter når bodplassen ikke er større enn en Para Ranger?

Hjerteskjærende

Ærfuglunger som har fått oljesøl på seg. Bildet er knabba fra Aftenposten, og det er Olav Urdahl som har tatt det.

Jeg er litt usikker på hvorfor jeg ville dele dette, men jeg sitter her med tårer i øynene og synes ufattelig synd på dem, og en liten sadistisk del av meg vil at dere andre skal ha det like ille. Eventuelt at det er så trist at jeg vil at flere skal bli lei seg på vegne av dem. Stakkars. De skjønner jo ikke hvorfor fjærene deres ikke funker mer!