Om å såvne på påst.

Fårje onnsda jorde jeg no jeg ikke jør så offte – jeg såvna på påst. På jaktpåst altså, ikke oppå posten ti non. Jeg var ute å jakkta, menn så vare litt lite liv å så såvna jeg. Å så våkna jeg a at non røska meg i forlabben å løp agårde. De er gannske ekkelt å våkkne sånn, alt bare svinger å svaier å mann blir litt svimmel å nesten litt kvalm. Å da vare en liten mennske da såm hadde dratt tak i meg. Å jeg freste å sånn menn så tenkte jeg at jeg kannskje kunne få mat å så blei jeg med litt rolire. Det lille mennske ståppa å så løfftan meg runt å prata helt uforståeli, værken hindi eller frannsk eller engelsk eller nårsk å jeg skjønnte ikkeno. Menn så tenkte jeg at de kanskje var en mennskevalp for denne her var om muli ennda mindre ellegant enn vanli å virka litt sånn motorisk unnerutvikla såm Jokke pleier å si om Ellen når hu vellter på sykkærn for atte hun henger fast i peddala. Åsså etter en stunn så bare lemmpan meg ut på plen hos foreldra till Ellen å Jokke å Kjellæu var innmari letta for Ellen ville dødd a skrekk vissa visste at jeg var borte. Jeg fikk ikke mat an. Menn jeg var skikkli sliten etter å ha prøvvd å skjønne va valpen sa så jeg såvvna i sola på plen. Å da Ellen komm jæm fikk jeg mat å masse klemm å kos. Å de er hyggli de asså, menn de blir litt mye nårra ligger på meg hele natta da, jeg må pusste litt jeg å lissom.

Hva er verden blitt til...

…når ikke engang en liten tøytiger kan få være i fred i sin egen lille hage? Greit, så var det ikke hans hage, men det er ikke poenget. Poenget er det at det burde være mulig å slippe tøytigeren ut på jakt uten å måtte ha ham under konstant av frykt for at han skal bli tigernappet. Men slik er det altså ikke. I verdens rikeste land, i Romerikes beste eldreomsorgskommune, blir altså små tøytigrer på jakt tigernappet midt på høylys dag.

Forrige onsdag var en bra dag for Tigern. Mamma var kommet hjem fra Kristiansund, og Tigern så fram til tigerens glade dager med daglig jakt, mat og selskap. Mamma slipper ham ut nemlig, og mater ham enten han fanger noe eller ikke. Litt snillere enn meg, altså. I hvert fall hadde hun som vanlig satt ham ut i hagen så han skulle få jakte. Men da det var klart for første mating, var Tigern borte. Og nå, et anfall av selvinnsikt: Tigern er jo en tøytiger, da, han går ikke så langt på egen labb, annet enn i mitt, Mammas og Jokkes hode. Stor var derfor Mammas overraskelse da tøytigeren ikke var der hun satte ham ut. Først trodde hun at hun bare hadde glemt hvor hun satte ham ut, men da han ikke var noen av de stedene hun kunne ha satt ham ut, begynte hun naturlig nok å lure. Hadde akryldotten virkelig dratt av gårde? Kan tøydyr bli levende? Etter å ha stilt disse, noe kontroversielle, spørsmålene, kom hun til at det måtte være en annen forklaring: Tigern var blitt bortført! Men av hvem? Hvem tigernapper en tøytiger? I alle krimgåter er det vanlig å lete etter motiv, men i denne saken var det lettere sagt enn gjort. Nabolaget her er om mulig enda mer foreldet enn den norske realfagslærerstanden, så noen naturlig synder fant hun ikke. Hvem tigernappet Tigern?

Dramatikken ble større da jeg ringte for å bestille middag. Mamma fortalte jo at Tigern var borte, men hun forsto snart at jeg ikke forsto at han virkelig var borte, ikke bare i en sånn ”Tigern er på jakt, han kommer sikkert snart tilbake”-inni-hodene-våre borte. Vi er alle glade for at jeg ikke skjønte at han var borte i virkeligheten også – jeg ville tatt sykemelding tvert, og det vet alle som kjenner meg... Så da jeg kom hjem, og Tigern var tilbake, var Jokke og Mamma veldig lettet. Tigern kom nemlig tilbake etter en stund, da lå han på plenen her, liksom slengt ned hit.

Sjelden har jeg ønsket sterkere at han virkelig kunne snakke. Og sjelden har jeg holdt tettere rundt ham i senga.

Det Vonde Imperiet, del III

Eg har snakka om det før, og no trur eg det er på tide å syte litt igjen. Eg likar ikkje Det Vonde Imperiet, dei gjer kvardagen foran eit tastatur til ei prøving, berre fordi eg har ein tanke om kordan eg vil ha dokumenta mine.

Den siste frustrasjonen no er faktisk tastatur. Eg har eit gamalt tastatur frå den gangen eg kjøpte min første datamaskin, det trur eg var i 1996. Det er eit slikt ergonomisk eit, du veit, et slikt som ser ut som om nokon har lagra det i mikrobølgjeomnen og gløymt å ta det ut igjen før dei skrudde den på. Mikrobølgjeomnen altså. Eg likar det tastaturet eg, sjølv om det tok meg nokre veker å venje meg til det. Så no har eg lyst til å kople det til den bærbare datamaskina mi. Men nei, det gjekk ikkje. Ein skulle ikkje tru at Det Vonde Imperiet sine eigne produkt ikkje skulle la seg oppdagast av ein datamaskin inntatt av Det Vonde Imperiet, men slik er det altså. Det Vondare-Enn-Ein-Skulle-Tru Imperiet har laga sine nye produkt inkompatible med sine gamle produkt, åpenbart for at eg som (motvillig) brukar skal måtte kjøpe nytt tastatur. Min kjære plugga nemleg det gamle smeltetastaturet til sin Linux-boks, og der fungerte det fint.

Vi må stå saman mot Det Vonde Imperiet skal vi ha nokon sjanse. Eg oppmodar no folk til å bruke Linux og Open Office. Måtte Krafta vere med dykk.

Sanitært asyl

Denne sommeren har jeg pakka ned og opp og ned mer enn gjennomsnittlig. To uker av juli gikk med til å stable Ellen inn hos Jokke, så et par ukers pappeskefred, og så var det rett ut i sanitært asyl med tilhørende forberedelser. Forrige uke var jeg lærer på dagtid og bærer på kveldstid.

I Rælingen har Mamma tenkt og preppet i flere uker. Hun har stablet om skap, skuffer og hyller, kjøpt madrass til de to asylantene og generelt lagt imponerende detaljerte planer for hvordan vi skal overleve i samme hus i nesten fem uker. Jeg har ikke fortalt dem at vi blir i fem uker forresten, de lever i troen på at det er fire. Får håpe de ikke teller så nøye, de er tross alt pensjonister… Jeg synes de er sporty, jeg. Inn i deres fredelige pensjonisttilværelse kommer en litt sær lærer i ny jobb, og en litt sær masterstudent på tredje semester. I tillegg følger det jo som vanlig et par billass med bøker, pcer (fire stykker akkurat nå…), sykler, sko og andre nødvendigheter. Når da undertegnede er ute av stand til å lukke igjen skuffer og skap, og dessuten liker å gjøre flere ting halvferdige...

Hmm, er det jazz jeg hører fra tven nede?

Et lite stykke Balsfjord

I går skulle Jokke og jeg handle litt, og dro for kuriositetens del til Arnes. Arnes var sjappa vi gikk til i storefri på ungdomsskolen, og bare da vi gikk i niende, det var jo bare niendeklassingene som fikk lov til å gå utenfor skolen. Og der følte jeg med grundig diskriminert mot når Arne sjøl sto i døra og bare slapp oss inn tre og tre. Jeg hadde aldri noe særlig til overs for hans syn på ungdommer som tjuvaktige og uærlige, så jeg handlet ikke så mye der.

Men, nok om det. Mens vi så i går gikk rundt blant reolene, som ikke er flyttet nevneverdig på siden jeg gikk ut av niende i 1992, kom vi over Balsfjordost! Balsfjordost! I Rælingen! Der lå den, gul og fin, med en lysende krans rundt seg, mens englesangen bredte seg i kolonialens ellers ganske så grå lokaler. En nordnorsk åpenbaring, et glimt av ei hjembygd i ei anna hjembygd, på en helt vanlig mandag.

Det var en deilig stund. Selv om englesangen opphørte da damen i kassakøen tok telefonen sin.

Lenge leve Verdensbanken!

I går havna jeg i en diskusjon om hvor de grunnleggende ferdighetene i Kunnskapsløftet kommer fra, hvem som har formulert akkurat disse som De Grunnleggende Ferdighetene. For å klargjøre: å kunne uttrykke seg muntlig og skriftlig, å kunne lese og å kunne regne. Det skal være Verdensbanken som står bak.

?

!

Festskrift til den privatpraktiserande lærar

Den privatpraktiserande læraren er eit av tantepedagogikken sine mest nytta og høgast elska omgrep. Mest nytta fordi det er så viktig å markere avstand til den privatpraktiserande læraren, og høgast elska fordi det er så viktig å ha nokon å skulde på for at elever i norsk skule knapt kan lese. Den privatpraktiserande læraren er den gamle fagnazisten som arbeidde på eiga hand, underviste i einsemd, retta prøver aleine og møtte elevane andlete til andlete. Slikt må vi for Guds skuld halde vekk frå norsk skule i 2007.

Eg trur den privatpraktiserande læraren kunne noko. Og eg trur han i mange høve brukte den tida han ikkje dokumenterte på å arbeide med elevane og faga sine. Men i det pedosentriske skuleverket er det ikkje lov å arbeide på eiga hand, og det faller meg inn at det kan hende er fordi dei kunne komme opp med ein sjølvstendig tanke. Gud forby.

OK, det var sikkert nokre lærarar som nytta fridomen sin til å gjere det same år etter år etter år, uten tanke på om metodane var gode. Men det er eit spørsmål som aldri blir stilt og det vil eg stille no: kan ein ikkje tenke tanken at den privatpraktiserande læraren gjorde det same år etter år fordi det viste seg at han hadde funne ein måte å komme gjennom til elevane?

Eg blir meir og meir svartsjuk på den gamle privatpraktiserande læraren. Når eg blir bombardert med skjema, krav om dokumentasjon og tverrfaglege tvangstrøyer, så ønsker eg meg fridom. Eg ønsker meg tid til å arbeide med faget mitt, tid til å vere fagmenneske, og eg skulle ønske nokon hadde nok tillit til min laudable utdanning til å gje meg siste ordet i planlegginga av mitt eige fag. Er det så mykje å krevje? Eg kan ikkje sjå at det finst gode argument for at eg skal kunne valse over kollegene mine heller, men i team (det er eit av dei verkeleg elska omgrepa mellom tantepedagogikken sine disiplar) kan vi det. Det er då for faen ein årsak til at ein skal ha ei viss utdanning for å kunne arbeide som lærar - det er fordi vi kan faga, og det må vere lov å tru at dei som har utdanninga veit betre enn dei ikkje-utdanna kordan faget skal planleggast. Det same gjeld for elevmedverkning: det er ein årsak til at elevane ikkje underviser - dei er ikkje kvalifiserte! Er det ikkje litt bakvendt å la elevane styre fag dei ikkje kan?

Eg er nok gamaldags, eg. Tenk det, 31 år, med tigertrøye i str. 7-8 på meg og med tøytigeren på armen er eg gamaldags og bakstreversk. Eg som berre ønsker meg litt tid til å gjere jobben min.

Fagnazist søkjer offentleg konsesjon til privat praksis! Anyone?

Må jeg...

...tilbake til virkeligheten? Tilbake til Muggle world?

Hvor går veien nå? (Potter Spoiler! You have been warned!)

Jeg har lest ferdig "Harry Potter and the Deathly Hallows".

Bra var den óg. Og jer er utrolig glad for at Snape viste seg å være pålitelig! I mange år har jeg stolt på Dumbledores vurdering, men da Snape drepte Dumbledore i forrige bok måtte jeg lese siden om igjen og om igjen, jeg kunne ikke tro at Dumbledore virkelig var død, og at det var Severus som hadde gjort det. Jeg har alltid likt Snape, men virkelig fan bare siden jeg oppdaget Alan Rickmans Snape i den første filmen. Noe så elegant! Jeg trodde vel egentlig at Dumbledore visste om at Snape hadde sverget et Unbreakable Vow til Narcissa Malfoy, og at han visste at Snape kom til å måtte drepe ham, men at drapet var en avtale, det hadde jeg ikke ventet! De av dere som ikke har lest bøkene, eller som aldri har flyttet helt inn i en litterær verden vil nok ikke helt skjønne min bekymring for Snapes lojalitet, men da han ga Harry minnene sine, og Harry fikk vite hva som egentlig var problemet med James, da fikk jeg ro i sjelen . Så får det heller være at epilogen var litt unødvendig, selv om jeg ble veldig glad for at Neville ble herbology-professor på Hogwarts!

Tro hva Harry jobber som? Han har jo ikke N.E.W.T.s engang?!