26 oktober 2015

Tevlingskvad IM Kona 2015

Nå som Ellen har fortalt om sin dag under Ironman World Championship får jeg låne litt plass på bloggen hennes for å legge fram min versjon.

Forberedelser Ny aldersgruppe, nye muligheter! Som i 2011 la jeg opp til kvalifisering i Nice med UK (Bolton) som plan B. Kronglete løyper som belønner en avdanka landeveissyklist. Våren kom litt brått på, så det blei egentlig ikke mer enn 8 uker med målretta trening. Det var ikke nok til å få meg fort nok igjennom i Nice. I Bolton karret jeg meg allikevel inn til andreplass i klassen etter en ganske voldsom kollisjon med en bil. Fint. Man går ganske enkelt ikke tidlig i garderoben når kvalifisering er i sikte.



Har noen sett en velvoksen bag med en sykkel inni?
Ikke ring American Airlines. De har ikke oversikt.
Oppladinga til konkurransen var ikke helt som planlagt. Ellen hadde vært forkjølet i et par uker da jeg plutselig ble skikkelig slått ut. Var en stund bittelitt urolig for om jeg i det hele tatt kom til å bli frisk i tide. Heldigvis var det verste over etter en tre dager, men det slapp ikke skikkelig før vi var godt etablert i Stillehavet. Første "treningsøkt" på over to uker blei faktisk å svømme til kaffebåten! Ingen dårlig måte å komme i gang på, men en siste hard søndag med påfølgende spissing ville være å foretrekke. Hvor mye det satte meg tilbake var ikke godt å si, men jeg følte meg ikke så aller verst de siste par dagene før start. Vi kom til Kona ei uke før konkurransen for å få litt tid til akklimatisering og det som ellers må til av forberedelser. Fantastisk hvordan tida flyr når man bare skal en tur til kaffebåten og kikke litt på expoen?! Nå fikk vi litt ekstra sysselsetting med å overtale American Airlines til å finne ut av hvor sykkelen hadde tatt veien. De hadde verken oversikt eller interesse for saken, men sykkelen dukket nå opp mer og mindre av seg selv etter et lite opphold i Honolulu. Siden forrige besøk på Hawai’i har jeg oppdaget Strava. Målsetning nummer 1 var å prøve meg på KOM på Hina Lani Road. Oppover? Nei, nedover, så klart. Det er det som teller! Det er også den veien Jens Emil og en fyr ved navn Lance Armstrong delte sjetteplassen en gang i tida. Jeg klarte å slå tida deres -- selv med bremsing etter en bil ned hele topphenget -- men dessverre ikke bestetida. OK. Får ha det til gode.

Konkurransen

"Alle" klager på at svømmestarten i Kona er så klaustrofobisk og hektisk. Det betyr samtidig at for en gangs skyld, så er det vi som bruker 1:15+ som kan nyte litt ro og armslag, mens de raske må kave i stim. Kjenn litt på det!
Så fra min beskjedne posisjon langt bak nøt jeg godt av en ganske kontrollert start. Allikevel kom jeg ikke så godt i gang. For det første tok det lang tid å komme i siget, og for det andre fikk jeg flere stopp for å tømme brilleglass. Alt i alt en skuffende tid på 1:26, men etter hva jeg forstår er det mange som svømte saktere enn ventet. Får godta det som greit for meg å være, og heller glede meg over at det var lett å finne sykkelen.

Kontrollert start på sykkel. I alle fall ganske.
På sykkel siktet jeg på en rimelig balanse mellom å gi anstendig gass og samtidig spare litt på kruttet. Ingen spesielle hendelser underveis, men ganske mye vær. Fikk en skikkelig regnskur ved vending i Hawi, og det var egentlig kjærkomment. Tilbake var det en helt desperat motvind på vei mot flyplassen. En stund klarte jeg ikke å få til noe hoderegnestykke som ville få meg under seks timer hvis det skulle fortsette slik. Heldigvis løyet det mot slutten, så jeg  kunne rulle ganske behersket inn på 5:26. I ettertid kan det se ut som det allikevel kostet litt mye, for det ble tungt å løpe. Så klart.

Mitt første løpeskritt skulle jeg få svi for de neste fire timene. Ved å hoppe av sykkelen i litt fart setter man foten ganske kontant i bakken. Når det skjer uten sokker på syntetisk gressmatte blir friksjonen mot huden under forfoten stor. Litt for stor. Det er i alle fall det jeg tror skjedde, for i løpet av joggeturen rundt i skiftesona svei det urovekkende under føttene. Ikke en kjempestart på et maraton, egentlig, men jeg fikk bare ta det som det kom. Moralen ble styrket av Ellen, som hadde tilbragt formiddagen som frivillig i skifteteltet til damene. Hun sto plutselig utenfor teltet og egget en varm og sårbent husbond til videre innsats.

Ingen sak å løpe utover Ali'i drive.
Jeg burde visst bedre...
Ut Ali'i Drive var det bare fint å løpe og se på folk og utsikt og nyte stemningen. På vei tilbake begynte det å bli varmere og varmere. Jeg fylte lua med is og gjorde det beste ut av det. Ellen og Trigern sto og heiet på vei opp Hualalai rd, så der satte jeg opp et tappert ansikt, men på vei opp Palani begynte det å bli skikkelig seigt. Så, i det jeg kom opp på Queen K, der varmen virkelig skulle fatte grepet, så må Madame Pele ha syntes at jeg led nok: Skyer! Fortsatt varmt, men ikke hva det kunne vært. Jeg travet videre, littegrann oppmuntret, men slett ikke upåvirket. Det gikk egentlig gradvis tyngre, uten at jeg sprakk fullstendig. Målsettingen ble justert trinn for trinn fra 3:30 til at jeg i alle fall måtte klare meg innenfor fire timer. Det holdt med 3:56, og mot slutten var jeg først og fremst glad for å nærme meg mål. Som vanlig. Føttene hadde verken blitt bedre eller verre under veis, så det gikk for så vidt greit. Mye av dagen etter gikk imidlertid med til å rase byen rundt på jakt etter egna forbinding av ei herlig blemme.
Dagslyset svinner, men Triger'n er akkurat like blid.

Opp til målstreken mottok Trigern publikums hyllest med sedvanlig begeistring. Vi fikk til og med en fortjent plass blant det beste målgangene, i følge Triathlete Magazine!

Vurdering

I ettertid har jeg skjønt at årets utgave var blant de tunge, og at de færreste klarte de tidene de hadde beregnet. Triatleter vil selvfølgelig klage på varmen uansett, så akkurat det forteller kanskje ikke all verden. Da sier det mer at en av de frivillige, som for n’te år tok imot folk etter målstreken, mente hun aldri hadde sett makan til utkjørt og medtatt gjeng. I lys av dette må jeg bare nevne Per Morten Ellingsen som satte ny norsk rekord på en såpass tung dag. Imponert! 


For egen del endte jeg en halvtime bak realistisk antagelse, og nesten tre kvarter bak målsetning. For å få en slags standard å sammenligne med så har jeg sett på hvordan en del av oss fra IM UK gjorde det (plottet). Det har generelt gått saktere på svømming og løping, og litt fortere på sykling. Jeg skiller meg litt negativt fra gjennomsnittet, men ikke voldsomt mye. Noe av det kan skrives på forstyrret opplading, og noe på at jeg kanskje mistet piffen litt da jeg så hvilken vei det bar. Skal heller ikke se bort fra at jeg også hadde i bakhodet at sjukdom under oppkjøring kan regnes som “akseptabel grunn” til å prestere litt under par.
100 % betyr at tiden på Hawai'i=tiden i UK. Over 100% betyr at vi har brukt lenger tid på Hawai'i.
Jeg er en oransje flekk (Tigern valgte farge), og de andre er små kryss.

Fire eller fem år, så er det ny aldersklasse. Fram til da får jeg trene litt, men først og fremst huske å ofre ett og annet kyllinglår til Madame Pele!

Si det som det er, doktor!
De fleste foto: FinisherPix
Legg inn en kommentar