Ironman UK: denne gang satt'n!

Trofaste lesere vil huske av min beretning fra Nice tidligere i sommer at jeg knota det til på svømminga og rakna på løpinga, og dermed gikk glipp av den etterlengtede Hawaii-plassen med god margin.

Men man har da en Plan B! Den lød på 1:15 + 0:06 + 5:40 + 0:04 + 3:25 = 10:30, noe som ut fra tidligere års resultater burde rekke til kvalifisering. Dagen skulle vise at det var temmelig konservativt budsjettert.

Styre og ståke:
La meg bare få det ut med en gang: logistisk sett er IM UK J@@@@g styrete! Svømming og T1 er ett sted, T2 et annet, målgang et tredje, og (obligatorisk) Race briefing og premieseremoni er forsyne meg på et fjerde sted. Komme hit uten bil? Glem det. Man må selvfølgelig selv reise omkring og sjekke inn og sjekke ut poser og sykkel, og avstanden mellom de forskjellige stedene er 20 minutter på rare tider av døgnet og det dobbelte når det er fullt av trafikk.

Svømme:
Takket være start i vannet fikk jeg rimelig plass omkring meg og en human start på dagen. Litt trengsel innimellom så klart, men ikke mer enn det bør være for å få den gode triatlonopplevelsen. Vannet, ferskvann, var av overraskende god kvalitet. Jeg hadde stått over den offisielle svømmetreninga dagen før i frykt for å få i meg uhumskheter, men det var det liten grunn til.

Som vanlig prøvde jeg å henge på føtter innimellom, og som vanlig fant jeg at de som svømmer i mitt tempo vingler og spreller og bråstopper for mye til at det egentlig gir noen fordel. Derfor søkte jeg i lange perioder roen og freden alene, og tjente trolig på det: 1:06 og ny pers med et par minutter.

Sykle:
Løypeprofilen og tidene fra tidligere år forteller at syklinga her i Bolton til og med er mer krevende enn i Nice, og det kan jeg bekrefte etter egenhendig inspeksjon. Krevende på flere måter. For det første er det mye opp og ned: Én skikkelig bakke på et par km, og ellers rullende terreng. Samlet stigning på Polar-multimåleren min var på drøyt 2300 m mot omtrent 1900 i Nice (fritt etter hukommelsen). I tillegg kommer det en masse kryss, et par kvikke nedoverbakker pluss asfalt av slett norsk standard. Dermed er det - for å si det sånn - stadig noe å holde på med. Slike komplikasjoner sakker meg mindre enn de fleste, så derfor er det med en form for tilfredshet jeg hiver meg inn i en 90-grader og blir møtt av masse høl du kan gjemme kaffekopper og pocketbøker i.

Den komplikasjonen jeg håndterte minst elegant var knyttet til venstrekjøringa som disse særingene tviholder på. Ikke at det er noe problem å ligge på feil side av veien i seg selv, men flasker og mat blir også servert på feil side! Denne lille egenheten hadde jeg ikke tenkt på - og altså ikke øvd på - før spørsmålet plutselig meldte seg. Når de to langesonene attpåtil var plassert etter nedoverbakker gikk det flasker i alle retninger...

Ja, også må jeg vel nesten innrømme at det hele holdt på å ende før det kom ordentlig i gang. På vei ut fra T1 lå Fartshumpene fra Helvete halvt skjult, og da jeg "oppdaget" den første ble styret slått ut av henda på meg så jeg holdt på å stupe i bakken. Bråofret ei flaske til gudene og slapp heldigvis unna med det.

Deretter gikk det jamt og trutt. Jeg holdt igjen der det var fristende å gi på og ga på der det var fristende å slappe av. Alt i alt vil jeg si intensiteten lå i samme leie som i Nice, og fortsatt brukte jeg 16 minutter mer her: 5:26, og stadig godt foran skjema.

Løpe.
Sannhetens øyeblikk. Ut fra T2 lot jeg meg ikke merke av dystre minner og bange anelser, men tuslet av gårde som om alt var såre vel. Planla å holde igjen i halvannen time, løpe i naturlig avslappet tempo i neste time og deretter bare komme meg til mål. Enkelt opplegg. Løypa er lagt opp som sykkelløypa, med en tilførselsbit til den strekningen som løpes fram og tilbake tre ganger. Profilen ligner litt på Holmestrand med mye slak skråning, noe flatt og ei kneik på ca 150 m pr runde.

Det var ganske glissent med konkurrenter, så da jeg etter en halvtime ble passert av en kar i M50 fant jeg ut at selv om han holdt bittelitt høyere fart enn jeg syntes var trygt var det bedre å ha en rygg å henge på enn å løpe alene. I den lengste bakken, opp mot fram-og-tilbake-strekket, dro han fra meg. Deretter var det bare å holde den indre samtalen i gang, passe på at ikke alle konkurrenter og tilskuere ble idioter og i veien, drikke pepsi (kun), holde skrittlengden nede og frekvensen oppe, holde armsvingen i gang, ja, kort sagt følge planen. Og slik ble det. Midtre del gikk raskest, og det var egenlig bare de siste 20-30 minuttene som krevde en smule skjerpings. Da hørte jeg til gjengjeld sub-tre lokke i det fjerne, noe som ga et lite ekstra puff. Skred med stil og verdighet over mål på 2:57 (etter så vidt å ha reddet meg fra å skjene inn i et gjerde 500 meter tidligere), totalt 9:36:15.

Og slik gikk det altså til at Jokke sikret høstferie på Lavaøya. Som om ikke det var nok sikret han også seieren i klasse M40-44 med 8 minutters margin. Det kaller jeg oppreisning etter den forsmedelige utgangen av IM France!