Ekspedisjon til Svartdalsparken

Hver gang jeg løper rundt Østensjøvannet kommer jeg forbi et skilt der det står Svartdalsparken på, og jeg har mange ganger lurt på hvor i all verden denne parken er hen. Og jeg blei ikke mindre nysgjerrig av at jeg kom over et skilt til Svartdalsparken da jeg kjørte bakkedrag i Svartdalsveien i sommer. Ok, jeg skjønner at det er logisk at Svartdalsparken er i nærheten av Svartdalsveien, men det var liksom ikke innlysende hvor denne parken var. Så i dag bestemte vi oss for å rett og slett gå dit. Det første skilet fant vi rett over veien fra Bogerud t-banestasjon:
Vi avgårde. Ikke lenge etter fant vi et nytt skilt som sendte oss nordover fra sumpa og mot vassputten til gakkene som eier Østensjøvannet. En liten gutt ble såvidt forhindra fra å joine gakkene i putten, men så etter hvert skjønte han tegninga og begynte å mate dem i stedet. Det er ganske mange gakker når de er klumpa sammen, og sultne er de også. Det er bare å innse at det er en viss kamp for tilværelsen også for bygakker.

Vi var litt redde for at vi kom til å følge skilt en evighet og så ende opp med å ikke vite hvor Svartdalsparken var, eller at merkinga bare kom til å opphøre - i god fransk stil. Vi er jo begge syklister, og sykkelstier har det jo med å bare slutte å eksistere. Heldigvis kom vi over en bekreftelse over at vi var på rett vei på Manglerud, det er alltid godt å se at avstanden minker:

Etter en liten detour forbi Manglerud senter og tilbake igjen begynte vi å gå nedover en sti mot der vi pleier å kjøre bakkedrag, og da følte vi at vi virkelig var på sporet. Plutselig så det ut som om ekspedisjonen måtte avbrytes på grunn av rasfare, stien var sperret og det sto et mørkt og skummelt skilt som oppfordret oss til å ligge unna. Men vi øynet målet i det fjerne, 0,7km sto det på skiltet som pekte mot Svartdalsparken, og vi bestemte oss for å trosse farene. Fjellvante som vi er gikk vi en og en forbi rasområdet, mens vi måtte innrømme at det hadde vært et skikkelig ras og egentlig vel verdt å merke. Her ser dere Jokke som vurderer risikoen ved å ta oss videre:

Under ser du meg skynde meg forbi rasområdet mens jeg vaktsomt speider etter fallende løsmasser:

Oppmuntret av at vi ikke døde, hastet vi videre ned dalen og fulle av forventning etter å ha gått ned denne forseggjorte trappa,

kom vi til våre første egentlige hindring: et skilt som pekte oss enten i retning av Nøklevann, der vi jo på en måte kom fra, eller Bryn, dit vi ikke egentlig hadde tenkt oss. Svartdalsparken var som sunket i jorden, men vi brukte våre små grå og deduserte at siden huleboere hadde fjernet ett skilt, og det var i den tredje retningen, så måtte Svartdalsparken være i den retningen, og med freidig mot hutret vi oss nedover elva. Og der! etter noen få, men bitende kalde minutter, kom vi til Svartdalsparken, som var behørig merka og komisk nok viste seg å være i bunnen av bakkedraget vårt!

Dere kan kanskje bli forledet til å tro at det er derfor jeg smiler så bredt, men det er egentlig fordi leppene mine hadde stivna til sånn i kulda. Det var faktisk veldig kaldt, og vi hadde på dette tidspunktet bestemt oss for å droppe lunsj i bunnen av bakken, vi trengte litt oppoverbakke for å tine opp rett og slett... Så vi bestemte oss for å sikte mot Olsen på Bryn, eventuelt Bryn-senteret for å kunne tine litt. Og som tenkt så gjort, vi gikk til Bryn. Det var en veldig fin tur, men vi er litt oppgitt over at Olsen ikke var åpen, jeg mener, det er ganske defensivt å ikke åpne en brun pub på østkanten av Oslo før klokka ett på en søndag.

På jakt etter sol og vindstille sikta vi mot Skøyen hovedgård, og på veien dit kom vi over et skilt som man ikke ser så ofte lenger. Hvor ofte ser De en høflighetsform i disse dager?
Ved Skøyen hovedgård var det både sol, vindstille og barn som akte. Og en veldig snill far som slepte begge barna sine opp til toppen av akebakken enda de begge to kunne gå helt fint. Vi spiste lunsj og drakk toddy, mens vi så på utsikten som så sånn ut:
Fint?

Men kaldt blei det, så vi tusla oss hemmat så fort vi kunne, og vi endte med å gå over Oppsal der vi var inne på Rimi-butikken som åpna klokka 14, klokka 13.15 for å tine labbene. På Bøler traff vi Irene og Martin på vei til Operaen, og så gikk vi via Bøler skole for å se på litt upresist kartlagt kunst. Her er skolepike på sin første skoledag eller noe sånt, på Østensjø kunstkart plassert på andre siden av skolen, eller så feil det kan bli når skolen er premarkert på kartet...

Eventyret vårt nærmet seg nå slutten, men på gangveien mot Bøler var det kjempeflott lys, og Jokke utnytta muligheten til å leke litt overjordisk:

Vi var ordentlig kalde da vi kom inn, men nå er vi begge begynt å tine, vi har fått oss en juleøl og pinnekjøttet putrer på ovnen og brer en umiskjennelig duft av blaut sau i stua.

Godt jolablot!

Blogged with the Flock Browser