Mine fantastiske fredagskolleger

...og jeg arrangerte Gothic Day for vg1 IF/ST i dag. Forelesning, Bram Stoker's Dracula og PhotoStory eller Cinematography som etterarbeid. For å sette tonen og å illustrere den gotiske atmosfæren gjorde vi så godt vi kunne for å se ut som noe som hadde rømt fra settet til en Tim Burton-film. Vi synes vi fikk det brukbart til...Fra venstre: undertegnede, Sandra, Anne og Erik.

Skikjører med kneskade?

Akershus fylkeskommune hadde i et anfall av påtrengende inkompetanse klart å legge en eksamen på den fredagen etter himmelspretten. Litt uheldig, ettersom den fredagen som alltid er markert som fridag i skoleruta. Vår kloke rektor Siri foreslo da for fylkeskommunen at det kunne vel bare stå sånn, for de 190 skoledagene er jo minstetall, og da ville vi for en gangs skyld ikke ha problemer med å finne alternative rom til de elevene som blir skvisa ut av eksamensavviklinga. Genialt!

Men neida, et eller annet sted i det fylkeskommunale byråkratiet sitter det et menneske som i stedet bestemte at den dagen, den skulle bli vanlig skoledag, den, og i stedet skulle elevene få fri 5. januar. Noe så ondskapsfullt: ødelegge en langhelg midt i topptursesongen!? Uhørt! Fire dager fri i slutten av mai, det åpner jo muligheten for å besøke skiparadis på Sunnmøre eller i Hurrungane, men nå - ødelagt. Hvem andre enn en skikjører med kneskade kan være så ondskapsfull?!? Måtte han få tilbringe etterlivet i Røldal med røket korsbånd!

Blogged with the Flock Browser

Uåppmærksåmm fyllikdame ass!

I går kvell da så jikk jeg å lamæ i senga ti Ellen fårr hu var hos ei venninne å drakk røvin å løste verdensprobblemer å sånne græjer såm fållka driver me. Ellen har en brun fliisjakke såmm er innmari go å ligge i å denn lå jeg i i senga hennes da. Menn trurukke den håpløse dama kåmmer å legger sæ i senga, å jeg våkkner da a atte hu bare løffter åpp fliisen å hengærn på sengestålpen så jeg blijo hengenne åppne hele natta da får hu dama ser jo ikkeno i mørke å hu skruddikke på lyse får da blijo Jokke helt gæærn. Å dissa fållka er jo helt ubruklie i mørke dem ser jo INGENTING da, så hu bare la sæ. Nårru er så jævli dåli utrusta så kan dukke drekke i tillegg vøtt!

Uvant

I dag hadde jeg faktisk store problemer med å komme til orde.

Tenkte bare å dele det, det skjer ikke så ofte.

The Highwayman

Tomorrow is Halloween, and we'll seize the opportunity to introduce our students to a bit of gothic literature. Kristian and I did it very successfully last term, but this time we'll get the benefit of October snow and darkness, rather than they darling buds of May that accompanied us last time...

First our students will be lectured on characteristics of gothic literature, before they get a real treat: a viewing of Coppola's Bram Stoker's Dracula. It'll be fair to say that the teachers are thrilled. Afterwards some of them will be given a PhotoStory project file with the first stanza of The Highwayman by Alfred Noyes, and their challenge is to tell the rest of the story. And here's the PhotoStory I've made, and indeed the real reason for this post: I'm proud of it and I really want to show it off!

Det snør!

Og jeg har for en gangs skyld ikke blitt tatt på senga, selv om jeg kan takke Jokke for det. Han hadde nemlig sett å værmeldinga, fått med se at det var meldt snø og trukket den geniale slutningen at vi burde sette på vinterdekk på pendlerbilen min. Noe motvillige ble dekk skiftet i går kveld, og gleden vår over at det snødde i dag var omtrent like stor som Kristines (min samkjørerkollega) overraskelse over at jeg hadde vært så forutseende!

Her kommer vinter'n! Her kommer den kalde fine tida!

Blogged with the Flock Browser

Velkommen tilbake, Ivan!

Så er Ivan Basso, min store sykkelhelt som ble min store sykkelantihelt med Operacion Puerto tilbake i sykkelsirkuset, på tredje plass for Liquigas i Japan i dag. Ivan Basso er faktisk ikke tatt for doping, selv om jeg på ingen måte tror han er uskyldig. Det er bare det at det er helt uten betydning hva vi tror eller synes eller føler om det, jeg mener at sykkelryttere i likhet med andre svindlere bør behandles som uskyldige inntil det motsatte er bevist, og kan det ikke bevises, ja så er det faktisk påtalemaktens problem. Selv dopingjegerne får forholde seg til idrettens ideal om fair play.

Velkommen tilbake, Ivan!

I resten av mitt liv som norsklærar...

vi reknar med at eg kan ha to norskklasser i året, kvar skal ha tre stilar i semestret (det er eigentleg litt lite, men eg orka ikkje å rekne med fleire), og at eg som heilt sikkert faller utanfor pensjonsordning så eg må jobbe til eg er 70...

...så har eg om lag 27360 stilar igjen å rette til eg er pensjonist.

Tru om eg skal ta nokre realfag?

Blogged with the Flock Browser

Høsttema

En liten fargeoppdatering må til, jeg følte meg inspirert av høststormen som uler utenfor, så her er Tigrer og triatlon i høstfargedrakt!

En liten tigertristesse

I dag ringte Jens Emil meg, og lurte på hvor Tigern var, og om han hadde det bra. Joda, svarte jeg, Tigern er i fin form han. Det viste seg at Jens hadde truffet på denne lille krabaten på vei inn til Rena. Og som dere ser så ser han både ensom, forlatt, trist og forkommen ut. Det endte foreløbig lykkelig, Jens Emil tok ham med seg inn i varmen, og etter en varm dusj og litt oppmerksomhet følte visst den lille tigeren seg mye bedre. Og så fikk jeg disse bildene på MMS.

I skrivende stund ligger han oppå lampa på badet til Jens og varmer seg.

Blogged with the Flock Browser

Kvil i fred

På måndag kom det fram at Stavern-tri ikkje skjer til sumaren. Og eg klarar ikkje å la vere å vere skikkeleg lei meg for det. Det var ein kjempesiger å komme til mål der i sumar, og eg har lagt opp treninga mi etter å betre tida mi der til neste år. Og brått, så altfor brått, står eg utan både mål og meining.

Kvil i fred, kjære Stavern-tri, vi er mange som vil sakne deg.

Blogged with the Flock Browser

Kan man reklamere på spådomstjenester?

Saera Khan ringer spåkoner på Stortingets regning. Sjokkerende. Mest fordi hun har valgt å svindle til seg telefonsamtaler med ei spåkone. Hallo! Men det jeg lurer på er om spåkona spådde at disse telefonsamtalene kom til å koste Khan nominasjonen? Og hvis ikke, det må da være reklamasjonsgrunn?

Blogged with the Flock Browser

Det utvida toppturomgrepet

Vi som har ein hang til å gå på toppturar møter ofte folk som lurar på kvifor i all verda vi vil oss sjølv så vondt? For det er jo strevsamt må vite, å slepe seg opp på ein topp medan sveitten renn og låra skrik etter luft, berre for å ta eit bilete, sjå seg rundt, gjerne i tåka, og så gå heim igjen. Nokre av oss ler til og med av galskapen, og gliser godt av det meiningslause i det heile. Og dei fleste av oss har nok lært oss at det beste svaret på dette spørsmålet rett og slett er at viss ein ikkje skjønar det sjølv er det ikkje noko poeng i å forklare det, dette er ei legning, altså.

Men eg skal likevel ikkje stikke under eit stegjern at eg har lurt litt på kva som driv meg til topps, enda det ofte går mykje finare stiar i dalbotnen. Det er to ting ein får ut av ein topptur, det eine er at ein får eit mål for trimturen, og det gjer mestringskjensle. Det er bra. Det andre er utsikt, i alle fall i bra ver, og her trur eg vi er ved kjerna. For når vi har utsikt, får vi også kontroll på omgjevnadane, og som vi alle veit, så ønskjer dei fleste menneske å få kontroll på omgjevnadane sine. Som Tigern visst nok ville vore samd i, så er menneska så dårleg utrusta til å improvisere i møte med andre folk og fe, at ei viss oversikt og dermed kontroll over omgjevnadane vil vere avgjerande for å stå han av. Å klyve opp på Falketind til dømes kan gje oversikt over både kvar reinsflokkane er, kvar den konkurrerande nabostamma er og kvar ulveflokkane er. Oversikta aukar evna til å overleve, og ho gjer det mogleg å få ei peiling på korleis den nære framtida vår vil vere. Toppturane er altså eit utslag av eit instinktivt (?) ønskje om å få kontroll på omgjevnadane våre.

Så tenkjer eg litt vidare, er ikkje dette det same som driv folk inn i religiøse funderingar? Religion handlar jo eigentleg om å forklare verda, kvar kjem vi frå, kvar går vi, korleis kan vi påverke framtida vår, til og med etter at vi er nedgravde? Dei religiøse funderingane begynner der vi tinderanglarar gjer oss - dei begynner bak dei neste tindane, dit vi ikkje kan sjå sjølv, men må ty til andre løysingar for å få kontroll. Så når eg går attende til leiren og sprett ein øl og er nøgd med dagen, då tenkjer dei meir åndelege av oss på kva som ligg framfor oss, både i livet og bak neste fjell. Det må vel kunne seiast å vere det utvida toppturomgrepet, vel?

Hjartesukk

Eg sit på planleggjingsdag eg no. Eller planleggjingskveld, det er mørkt for lengst. Temaa har vore etikk, internasjonalisering og vurdering. Sikkert fine og viktige tema, og kollegaene mine er dyktige og inspirerande folk, mest alle saman. Vi har mykje nytt og spanande framfor oss: Vg1-elevane våre skal gjennom eit eTwinning-prosjekt i dette skuleåret, og det er jo naturleg at det er vi som er framandspråkslærarar som set i gang dette. Vg2-elevane våre skal på utanlandsekskursjon til våren, eg er framandspråkslærar der og eg, og viss det ikkje blir i engelsk, så har vi mange moglege ekskursjonsmål i historie også: Hellas, Roma, Avignon, Firenze - nei, der har eg vore i år, Venezia, Genova...

Jau, det er berre å begynne planlegginga, få kreative idear til utanlandstur(ar), til eTwinningsprosjekt, men vi må for all del ikkje gløyme midtterminvurderingane (og dei skal gjerast skikkeleg!) eller IOPar eller elevsamtaler eller å skrive og bruke konkrete og klare vurderingskriteriar på kvar prøve eller konkrete og klare meldingar til elevane, og...og...det var ein ting til, men det har eg gløymt no. Det er så utruleg mykje vi skal setje oss inn i heile tida, korleis skal vi klare å gjere så mykje som ein brøkdel av det skikkeleg?

No kom eg på kva det var eg hadde gløymt: førebuinga til undervisninga, det var det. Den viktigaste jobben vår ser ut til å bli gløymt i alt det andre. Tru om det blir noko kunnskapsløft av det?

Blogged with the Flock Browser

Hurra! OL er avlyst!

Så skulle vettet seire til slutt, og OL-søknaden til Tromsø blir trekt. Nordlendingane gnæg om negative austlendingar og trekk fram det gamle kvadet om nord og sør og fanden og hans oldemor, utan å sjå at dei gjer lite anna enn å skade si eiga sak på den måten. For er det ikkje eigentleg eit godt teikn at den økonomiske rapporten frå Veritas blir teke alvarleg? Eg meiner det må vere eit kvalitetsteikn ved eit styre at det evnar å gå attende på ei sak når dei økonomiske realitetane viser seg å sjå ulike ut enn ved første augnekast. Men nei, her er det surmaga søringar som ikkje likar Nord-Noreg, her er det gjerrig lukking av pengesekken så ikkje nordlendingane skal få noko, alt viser seg å vere eit ledd i den store anti-nordnorske konspirasjonen, leia av alle som er fødd, vakse opp, har budd eller generelt har vore sør for Polarsirkelen, og som har som fellesnemnar at dei kan sjå at det er skilnad på 9 og 19 milliardar kroner. Men dersom det berre er surmaga søringar som ser det, ja då er det kan hende best at styringa av både sport og politikk blir gjort frå Austlandet?

Skautur

Mandag gikk vi mot Øvresaga i et aldeles nydelig høstvær, solskinn og litt skarp luft. Sekken var overkommelig tung til tross for både øl og vin og annet snadder, men så er jeg jo fryktelig sterk også. Mamma nikosa seg. Nå har aldri Mamma vært av den forsagte typen, men nå prata hun mer eller mindre sammenhengende om hvor fint vær det var, hvor deilig det var å komme seg ut, hvor fin skauen var (jeg visste ikke at Mamma hadde en hang til urskau, men det passa jo bra) og det var i grunnen ikke nødvendig å protestere så mye på det, for det var virkelig en usedvanlig fin høstdag. Det passa meg egentlig ganske bra at hun sto for pratinga også, for hun har litt dårlig tempostyring, så hun dosa avgårde i et forskrekkelig tempo opp alle bakkene, og for meg med sekken var det greit å spare litt på pusten oppover. Nå skal det sies at tempoet hennes selvfølgelig straffa seg, og da blei det bråstopp - den dama gjør aldri noe halvveis, heller ikke når, eller kanskje spesielt ikke når det går utover henne selv. Så når hun måtte stoppe kunne jeg sige innpå og se passe kul ut mens hun fikk igjen pusten. Hvem faen sa at image ikke betyr noe?

Turen innover fikk et høydepunkt når vi plutselig kom over nedsparka fåresopp midt i stien. Det kastes ikke bort mat i familien Kvåle (eller er det Skjold - litt usikker på den der), så vi pella selvsagt med oss soppen for å ha i finnebiffen. Men så fikk Ellen los, og dermed var det rett ut i bushen. Og for en fangst! Kjempestor fåresopp, så og si uten skader og i store mengder. I ettertid er jeg nesten litt flau over at vi pella med oss alt sammen, for vi hadde jo ikke sjans til å ete opp alt, så vi måtte kaste en del. Og dessuten endte jeg opp med å forspise meg, så jeg hadde mageknip hele dagen etter. Men moro var det, jeg må nok innse at jeg er blitt litt bitt (det rimte!) av soppbasillen... Oppmuntret av sopphellet dosa vi ut for å plukke tipper(si det på odøling, så skjønner'u) og einerbær til finnebiffen - vi tenkte vi kom til å få det imaget dersom vi laga middag med sjølplukka sopp, einerbær og tipper . Einerbæra fant vi på et sted vi er glade Pappa ikke så, men den tippera... Mamma fant til slutt ett tipper. Vi vurderte å dele, men fant til slutt ut at siden Mamma hadde passa så godt på det måtte hun få det, og det ble spist rituelt: Kvelden ble delt med to damer og deres to skrålende barn. Disse to skrålende barn la selvfølgelig sin elsk på Mamma, og Mamma fikk være "bestemor" for en kveld. Passa meg bra - skrålende barn er alltid roligere rundt Mamma og jeg fikk lest boka mi.

Tirsdag var det meldt møkkavær, men det så ikke så verst ut. Faktisk så det så bra ut at vi vurderte å padle til Vangen, men så kom det noen dråper som overtalte oss til å gå i stedet. Og det viste seg å bli de siste dråpene hele dagen! Vi gikk på østsida av Mosjøen, langs Tonekollen, i fin gammel uskau, og jeg glemte igjen Tigern på hytta! Heldigvis er Tigern en tålmodig krabat, så han var bare litt muggen for det da vi kom hjem. Det verste var egentlig at jeg ikke kom på det engang, det var Mamma som plutselig etterlyste ham... På Vangen ble det vørterøl, kaffe og kanelboller, og tilbake på hytta ble det finnebiff del to. Etter å ha hvilt litt såklart, og Tigern ble i betraktelig bedre humør etter å ha fått hvile litt: Vi hadde sjølsagt pella sopp, men i litt mer moderate mender, og det skal sies at det var til et bedre - for mye av det gode gir mageknip. Mens vi sto der med risen og reinsdyret vårt kom det folk til hytta, og det i et heidundrande regnvær. To dyvåte barn viste seg, og Mamma ut i gangen for å hjelpe til med skifting. Og der fikk hun se noe hun ikke hadde venta seg - fyren som eide barna hadde ankellang kjole og kors - en ortodoks prest! Fader Kristofolos het han, var amerikaner med vestlandsdialekt og altså den stolte eier at to små veldig våte barn. To ble snart til tre, da kona hans kom dryppende med et seks uker gammelt spebarn en drøy time seinere.

Onsdagen regna det, men det tåler man godt når man har sluppet unna dårlige værmeldinger, så det gjorde ikke så mye. Mamma rakk å bli ganske våt, og viste seg å sette stor pris på kakaotrikset: å ha nok varmtvann igjen til kakao når man setter seg inn i kald bil...

Siste nytt nå er at Mamma har fått med seg feil slippers hjem, så da ser det ut til at vi nok er nødt til gå inn dit til helga! Det betyr mer tur med Mamma, og det er aldri helt feil! Hmmm, lurere på om den soppen jeg lot stå fortsatt er etandes...?