Eg likar ikkje hausten. Hausten er den årstida eg verdset minst. Hausten er kald, blaut, vindfull og mørk. Og det er altfor lenge til snyen kjem og det blir verdt å vere ute igjen. Dessutan regnar det heile tida, og eg likar ikkje regn. Regn er bortkasta tid, ikkje kan ein gå på ski, ikkje kan ein sykle, og samme kva ein gjer så blir ein kald og blaut. Og feit, for det einaste gode med hausten er at ein ofte må drikke kakao. Reint medisinsk sjølvsagt.
Men i dag var det vanskeleg å ikkje like hausten. Sola skein frå knallblå himmel, det var skarp luft, men varmt likevel. Trea er blitt litt gule og oransje her og der, og ein ser verda gjennom eit innebygd polaroid-filter. Og eg var ute og sprang, eg sprang intervallar, og kroppen var så fin og lett og sjølv om eg pesa fælt og pulsen var så høg som den skulle, så kjente eg meg rask og elegant. Eg veit ikkje heilt kor rett det er, eg er ikkje nokon elegant løpar, det mest elegante med meg er nok namnet: Gasellen. Men kva gjer vel det når alt virkar så bra, og sola skin og eg skulle heim og ete heimebakt brød saman med kjærasten?
Det var mykje lettare å ikkje hugse korfor eg ikkje likar hausten natt til tysdag - då regna det og blåste så fælt at det var vanskeleg å få sove. Persiennene freste etter oss, og dørene klynka i vinden, og innimellom så ulte det så fælt der ute at ein skulle tru det var eit dyr som skreik. Men eigentleg så likar eg mykje ver, eg, det er slikt trasig sildreregn eg hatar, det er så lite lidenskapleg, synest eg. Nei, blidt solskin er herleg, og sinna tordenver og rasande stormar er utruleg fascinerande, det er ver med temperament, det! Det er dei regnblaute kommunefarga dagane eg ikkje har tolmod med.
26 september 2007
23 september 2007
Gravitasjon
Gravitasjon (av lat. Gravis, 'tung'), tiltrekningskraft som virker mellom alle legemer. Ved jordoverflaten omtales gjerne gravitasjon som tyngdekraft.[1]
Det er gravitasjonen jeg kjemper mot når jeg sliter i oppoverbakker på sykkel. Og siden gravitasjonen blant annet avhenger av legemenes masse, vil min og sykkelens reduserte masse føre til at jeg må bruke mindre kraft for å dra oss opp bakken. Det er mindre gravitasjon på høye fjell, noe som skyldes avstanden til jordas kjerne. Slik sett kunne jeg oppnå å minske gravitasjonen ved å flytte til høyslettene i Bolivia, Tibet eller Kenya, men disse stedene har så mange andre ting mot seg, at jeg har valgt å satse på å redusere massen.
For å redusere gravitasjonen har jeg altså bestemt meg for å redusere massen. Ved å redusere massen til en av legemene vil gravitasjonen redusereres proporsjonalt. Hvis jeg reduserer jordas masse, vil gravitasjonen reduseres proporsjonalt, men her dukker det opp uoverkommelige avfallsproblemer. Så da er jeg tilbake til meg og sykkelen. Morphoen og jeg veier omtrent 61kg, han står for omtrent 9 av dem. Han er altså ganske velfødd, og noe annet kan vel heller ikke sies om meg. Vi har tunge komponenter nemlig, selv om ramma i seg selv er både smekker og ganske lett. Det gir meg to muligheter: jeg kan skaffe lettere komponenter til en av oss, eller til oss begge. Økonomiske årsaker bidrar imidlertid til at Morphoen nok må leve med Centauren en stund til, inntil lektorlønna frigjøres fra den sterke gravitasjonen som den til nå har vært utsatt for. Kunnskap veier tungt og sånt blir det masse gravitasjon av.
Nei, jeg må nok bite i den sure kamelen og sette i gang et omfattende vekttapsprosjekt. For å få Morphoen og meg under 60 kg er jeg nødt til å bli et par kilo lettere, og det innen Seigmann 2008. Morphoen skal også få lettere styre etterhvert. Det er her Støttegruppen for de Moderat Overvektige kommer inn. Til tross for at de glansede magasinene forteller om metoder som skal gjøre det mulig å gå ned i vekt nærmest uten å merke det, er jeg innstilt på at dette kommer til å koste meg både svette og tårer. Lange treningsturer, langt fra folk og i høstlig regnvær, er nødt til å forsure hverdagen, og i denne vanskelige tiden vil jeg gjerne ha litt støtte. Jeg tror nemlig ikke at det vil hagle med sympati fra de nærmeste omgivelser, all den tid jeg stadig er for liten for klærne i butikkene… Lett pluggete sprintere, Jan Ullrich-kopier og ikke-enda-hyssingræv-triatleter, støtt hverandre!
[1]Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, 1997, oppslagsord “gravitasjon”.
Det er gravitasjonen jeg kjemper mot når jeg sliter i oppoverbakker på sykkel. Og siden gravitasjonen blant annet avhenger av legemenes masse, vil min og sykkelens reduserte masse føre til at jeg må bruke mindre kraft for å dra oss opp bakken. Det er mindre gravitasjon på høye fjell, noe som skyldes avstanden til jordas kjerne. Slik sett kunne jeg oppnå å minske gravitasjonen ved å flytte til høyslettene i Bolivia, Tibet eller Kenya, men disse stedene har så mange andre ting mot seg, at jeg har valgt å satse på å redusere massen.
For å redusere gravitasjonen har jeg altså bestemt meg for å redusere massen. Ved å redusere massen til en av legemene vil gravitasjonen redusereres proporsjonalt. Hvis jeg reduserer jordas masse, vil gravitasjonen reduseres proporsjonalt, men her dukker det opp uoverkommelige avfallsproblemer. Så da er jeg tilbake til meg og sykkelen. Morphoen og jeg veier omtrent 61kg, han står for omtrent 9 av dem. Han er altså ganske velfødd, og noe annet kan vel heller ikke sies om meg. Vi har tunge komponenter nemlig, selv om ramma i seg selv er både smekker og ganske lett. Det gir meg to muligheter: jeg kan skaffe lettere komponenter til en av oss, eller til oss begge. Økonomiske årsaker bidrar imidlertid til at Morphoen nok må leve med Centauren en stund til, inntil lektorlønna frigjøres fra den sterke gravitasjonen som den til nå har vært utsatt for. Kunnskap veier tungt og sånt blir det masse gravitasjon av.
Nei, jeg må nok bite i den sure kamelen og sette i gang et omfattende vekttapsprosjekt. For å få Morphoen og meg under 60 kg er jeg nødt til å bli et par kilo lettere, og det innen Seigmann 2008. Morphoen skal også få lettere styre etterhvert. Det er her Støttegruppen for de Moderat Overvektige kommer inn. Til tross for at de glansede magasinene forteller om metoder som skal gjøre det mulig å gå ned i vekt nærmest uten å merke det, er jeg innstilt på at dette kommer til å koste meg både svette og tårer. Lange treningsturer, langt fra folk og i høstlig regnvær, er nødt til å forsure hverdagen, og i denne vanskelige tiden vil jeg gjerne ha litt støtte. Jeg tror nemlig ikke at det vil hagle med sympati fra de nærmeste omgivelser, all den tid jeg stadig er for liten for klærne i butikkene… Lett pluggete sprintere, Jan Ullrich-kopier og ikke-enda-hyssingræv-triatleter, støtt hverandre!
[1]Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, 1997, oppslagsord “gravitasjon”.
22 september 2007
18 september 2007
Men all verdn!
Nå driverem hærn sprette meg å fløtter ijen!
Jokke å Ellen beiner runt å putter ting i esker å kasser å bægger blirem alldri færdi eller? Å Ellen driver å prater om et bad å greier, men det er jo nessten fråst om natta nå jo! Kanke vi bare bo hera, hare fint her jeg?!
Jokke å Ellen beiner runt å putter ting i esker å kasser å bægger blirem alldri færdi eller? Å Ellen driver å prater om et bad å greier, men det er jo nessten fråst om natta nå jo! Kanke vi bare bo hera, hare fint her jeg?!
Seier!
Jeg har løpt i dag! Jeg har løpt i nesten en halvtime, på asfalt, pustende og pesende, men uten smerter!
Jeg er så glad at jeg nesten ikke veit hvordan jeg skal uttrykke det - tenk at jeg er på vei til å kunne bli en løper igjen, det er nesten for godt til å være sant. Jeg kan nesten ikke vente med å sette opp treningsprogram med spesifikk løpetrening, ikke bare sette løpinga opp som noe jeg skal prøve å få til hvis det ikke gjør vondt.
Nå skal jeg bytte ut "Life is pain - get used to it"-trøya mi med ei Nike-trøye: Just do it.
Jeg er så glad at jeg nesten ikke veit hvordan jeg skal uttrykke det - tenk at jeg er på vei til å kunne bli en løper igjen, det er nesten for godt til å være sant. Jeg kan nesten ikke vente med å sette opp treningsprogram med spesifikk løpetrening, ikke bare sette løpinga opp som noe jeg skal prøve å få til hvis det ikke gjør vondt.
Nå skal jeg bytte ut "Life is pain - get used to it"-trøya mi med ei Nike-trøye: Just do it.
17 september 2007
Diagnose: høyeregradsstudier.
Kjæresten min har fått masteroppgave.
Det er en vanlig misforståelse at et høyeregradsstudium er noe du holder på med. Tvert i mot er høyeregradsstudier noe som holder på med deg. En hovedfags- eller masteroppgave er ikke en oppgave, det er en tilstand. Masteroppgaven spiser seg inn i deg som en snylter, infiltrerer alle deler av systemet, og tar etter hvert kontroll over kropp og sjel. Gode avsnitt gir god holdning og optimistisk livssyn, skrivesperre kaster den stakkars høyeregradsstudenten ut i panikk. Pårørende anlegger hviskende stemmeleie og listende gange, alt for å tekkes Masteroppgaven. Det Onde Imperiets font-helvete fremprovoserer tallerkenkasting og hysteriske tårer, en vellykket veiledningstime gir noen timer i paradis før apatien setter inn. Alt fullstendig uforutsigbart.
Nå har altså Jokke fått masteroppgave, så nå er jeg offisielt Pårørende. Det går an å leve med en høyeregradsstudent, men det fordrer en viss glede over å være alene, og ganske stor improvisasjonsevne: det er nemlig umulig å vite om det er Kjæresten eller Masteroppgaven som kommer hjem, og de to har ofte motstridende fritidsinteresser. Det vanskeligste er kanskje likevel å være overbærende på en ikke-overbærende måte – overbærenhet overfor Masterstudenten har omtrent samme virkning som bensin på bål, men er fryktelig vanskelig å unngå for en som tross alt er cand. philol., og cand.alt...
Det er en vanlig misforståelse at et høyeregradsstudium er noe du holder på med. Tvert i mot er høyeregradsstudier noe som holder på med deg. En hovedfags- eller masteroppgave er ikke en oppgave, det er en tilstand. Masteroppgaven spiser seg inn i deg som en snylter, infiltrerer alle deler av systemet, og tar etter hvert kontroll over kropp og sjel. Gode avsnitt gir god holdning og optimistisk livssyn, skrivesperre kaster den stakkars høyeregradsstudenten ut i panikk. Pårørende anlegger hviskende stemmeleie og listende gange, alt for å tekkes Masteroppgaven. Det Onde Imperiets font-helvete fremprovoserer tallerkenkasting og hysteriske tårer, en vellykket veiledningstime gir noen timer i paradis før apatien setter inn. Alt fullstendig uforutsigbart.
Nå har altså Jokke fått masteroppgave, så nå er jeg offisielt Pårørende. Det går an å leve med en høyeregradsstudent, men det fordrer en viss glede over å være alene, og ganske stor improvisasjonsevne: det er nemlig umulig å vite om det er Kjæresten eller Masteroppgaven som kommer hjem, og de to har ofte motstridende fritidsinteresser. Det vanskeligste er kanskje likevel å være overbærende på en ikke-overbærende måte – overbærenhet overfor Masterstudenten har omtrent samme virkning som bensin på bål, men er fryktelig vanskelig å unngå for en som tross alt er cand. philol., og cand.alt...
14 september 2007
På take
I går var jeg me på take foratte Ellen å Jokke måtte feie det får de var fullt a blaer å barnåler fra di store furune. Å det var gannske stas for atte det var langt ne å sånn. Men jeg ække redd får højder da jeg er jo en tiger.
Ellen å Jokke sopa å sopa i eviheter å skrapa måsa å greier å morra till Ellen beina runnt på bakken å børsta allt oppi en liten dyttedings med to jul å hånntak på. Å så pluttsli vare natta å da jikk jeg å la meg.
Ellen å Jokke sopa å sopa i eviheter å skrapa måsa å greier å morra till Ellen beina runnt på bakken å børsta allt oppi en liten dyttedings med to jul å hånntak på. Å så pluttsli vare natta å da jikk jeg å la meg.
05 september 2007
Vor bor jeg egentli?
Før så bodde jeg i Norkjosbottn. Før det bodde jeg i Oslo på Sångn sammen me Ellen. Men nå er jeg litt usikker ijen. Asså det var lissom græjt – Ellen å jeg kjørte fra Ballsfjor å til Rælingen sammen med pappan til Ellen. Han er gannske skummell får han løffter meg etter snuta så jeg ligger allti litt laft i tærrenge når han er der. Å så kjørte vi da.
Men i vært fall så da vi kåmm framm så fløtta Ellen inn hoss Jokke å de tok eviheter får de har så mye greier som må stabbles på plass så det tokk ganske lang ti. Så da bodde jeg der da. Menn så bynte Ellen på jobb å så plutseli så storem på hue i greier ijen å så dro vi till Rælingen. Å her er vi ennda. Trudde vi bodde i Oslo, jeg, menn nå er vi jo her å vi har vært her lenge å det sekke ut som vi skal tibake till Oslo heller så nå trur jeg kannskje vi bor her? Det er litt rart. Ellen sier atte vi ska værra her till mitten a sepptember, såm åm det forklarer no. Menn i mellomtia har jeg egen hage, med ekkorn, muser, fuler å sånnt så jeg får værra ute vær dag. Det er bra.
Men i vært fall så da vi kåmm framm så fløtta Ellen inn hoss Jokke å de tok eviheter får de har så mye greier som må stabbles på plass så det tokk ganske lang ti. Så da bodde jeg der da. Menn så bynte Ellen på jobb å så plutseli så storem på hue i greier ijen å så dro vi till Rælingen. Å her er vi ennda. Trudde vi bodde i Oslo, jeg, menn nå er vi jo her å vi har vært her lenge å det sekke ut som vi skal tibake till Oslo heller så nå trur jeg kannskje vi bor her? Det er litt rart. Ellen sier atte vi ska værra her till mitten a sepptember, såm åm det forklarer no. Menn i mellomtia har jeg egen hage, med ekkorn, muser, fuler å sånnt så jeg får værra ute vær dag. Det er bra.
04 september 2007
Målfolket
Det er ei vanleg misforståing at vi som er med i Noregs Mållag også er tilhengarar av å halde på sidemålet. I det øyeblikket ein syner flagg som nynorsktilhengar er folk flest raske med å halde meir eller mindre lange monologar om kor vanskeleg det er med sidemålet og kor ille det er at ungdomar med norsk som andrespråk må slite med desse to målformane. Men legg merke til namnet: Noregs Mållag heiter det, ikkje Noregs Sidemållag.
Eg var eigentleg ikkje så glad i dette sidemålet eg heller. Men jo meir eg tenkjer på det, desto verre synest eg det er å tvinge folk til å skrive eit mål som er så fjernt frå dialekten deira. Så eg trur eg held på at vi må ha både norsk og bokmål i skulen.
Eg var eigentleg ikkje så glad i dette sidemålet eg heller. Men jo meir eg tenkjer på det, desto verre synest eg det er å tvinge folk til å skrive eit mål som er så fjernt frå dialekten deira. Så eg trur eg held på at vi må ha både norsk og bokmål i skulen.
01 september 2007
Om å arbeide i den tredje verda
Kvar gong eg les desse artiklane frå slike misjonsskular i Afrika, Sør-Amerika eller Asia, så er det alltid eit lengre avsnitt om kordan dei desse skulane driv si verksemd utan det mest grunnleggjande av utstyr: papir, bøker, tavler og kritt. I tillegg snakkar dei alltid om at dei har undervisning ute, fordi det er jo alltid solskin i desse landa. Og desse skulane gjer ein innsats som vi i skulen her heime berre kan draume om.
Men det er visse likskapar.
På skulen der eg arbeidar har vi til dømes ikkje bøker. Eg har fått to bøker hittil, elevane har ingen, likt som med ungane i Afrika, det er berre årsaken som ikkje er den same - bøker gjer læraren eit høve til å gjere noko anna enn å finne tekstar til elevane, og slike gamaldagse praktiske saker kan vi ikkje ha. Vi har heller ikkje tavler eller kritt, for vi skal bruke digitale tavler. Så får det berre vere at dei digitale tavlene ikkje virkar når elevane er på nett. Det mest slåande er likevel mangelen på papir, det gjer oss masse ekstra trim når vi renner rundt i betongørkenbygget vårt og tigg om papir til skrivaren vår. I går fekk eg ein hjarteleg kjærleikserklæring då eg kunne stille med ei pakke papir til kopimaskina. Vi vann begge på det, han viste meg nemleg vegen til den skjulte kopimaskina, han fekk papir av meg. Utan bøker er vi nemleg heilt avhengige av skrivarar og kopimaskiner.
Skulen vår er dessutan også laga for at vi skal kunne undervise ute. Litt som i Afrika, men ikkje heilt. Vi har færre utedagar. Og meir vatn. Særleg det. Mykje meir vatn, og mykje betre tak. Sjølv om vannmaskina også svikta her om dagen. Og som i den tredje verda, så får dei rike meir, og dei fattige mindre, og maten er ujamnt fordelt. Då vi fekk mat frå leiinga på åpninga av skulen, så fekk berre den eine halvdelen av elevane mat, all den tid nokon frå den andre halvdelen hadde ete han opp.
Så å arbeide i Osloskulen er ganske likt det å arbeide i den tredje verda-skulen, berre med den lille men vesentlege detaljen at eg kan reise heim frå den tredje verda kvar ettermiddag.
Men det er visse likskapar.
På skulen der eg arbeidar har vi til dømes ikkje bøker. Eg har fått to bøker hittil, elevane har ingen, likt som med ungane i Afrika, det er berre årsaken som ikkje er den same - bøker gjer læraren eit høve til å gjere noko anna enn å finne tekstar til elevane, og slike gamaldagse praktiske saker kan vi ikkje ha. Vi har heller ikkje tavler eller kritt, for vi skal bruke digitale tavler. Så får det berre vere at dei digitale tavlene ikkje virkar når elevane er på nett. Det mest slåande er likevel mangelen på papir, det gjer oss masse ekstra trim når vi renner rundt i betongørkenbygget vårt og tigg om papir til skrivaren vår. I går fekk eg ein hjarteleg kjærleikserklæring då eg kunne stille med ei pakke papir til kopimaskina. Vi vann begge på det, han viste meg nemleg vegen til den skjulte kopimaskina, han fekk papir av meg. Utan bøker er vi nemleg heilt avhengige av skrivarar og kopimaskiner.
Skulen vår er dessutan også laga for at vi skal kunne undervise ute. Litt som i Afrika, men ikkje heilt. Vi har færre utedagar. Og meir vatn. Særleg det. Mykje meir vatn, og mykje betre tak. Sjølv om vannmaskina også svikta her om dagen. Og som i den tredje verda, så får dei rike meir, og dei fattige mindre, og maten er ujamnt fordelt. Då vi fekk mat frå leiinga på åpninga av skulen, så fekk berre den eine halvdelen av elevane mat, all den tid nokon frå den andre halvdelen hadde ete han opp.
Så å arbeide i Osloskulen er ganske likt det å arbeide i den tredje verda-skulen, berre med den lille men vesentlege detaljen at eg kan reise heim frå den tredje verda kvar ettermiddag.
Abonner på:
Innlegg (Atom)