Kuvøsesamfunnet

Først kom jeg over en artikkel om matteangst, og hvor synd det er på alle de som ikke får til matematikk og som dermed ikke opplever mestring og trivsel. Deretter er jeg nødt til å høre på en hel masse velmenende pjatt om mestring og trivsel og tydelige regler og klare konsekvenser og advarsler og kreativ ros og gud-vet-hva som ikke veltet ut i strømmen av illeluktende, men akk så velment kosepedagogikk.

I det norske kuvøsesamfunnet anno 2007 har de diagnostiserte alle rettigheter. De skal få studere uten studiekompetanse, de kan velge på øverste hylle blant skoleplasser, og er de så gjennomført udugelige at de ikke klarer å stå i jobb, ja da får de pensjonspoeng mens de er arbeidsledige. Er du dårlig til å lese? No problemo, kommunen bevilger ekstralærer. Får du angst av å multiplisere? Slapp av, du kan få studere uten studiekompetanse, du - din rett til skoleplass er nemlig omvendt proporsjonal med din evne til å få utbytte av den.

Og i mellomtiden venter de begavede tålmodig på tur.

Arbeidssomme, initiativrike og flinke ungdommer må pent finne seg i å stå sist i køen, det er tross alt viktigere å ta vare på alle de som ikke kan få brukt utdannelsen sin. Alle de som enten oppfører seg for dårlig, møter opp for lite, eller bare har nok problemer til å sysselsette et kommunalt sosialkontor på egenhånd, de må få lov til å gå på skole. For ikke å snakke om alle de som bare rett og slett ikke er så veldig lure. Jeg orker ikke å begynne engang. På skolen må de normale elevene vente med å få hjelp til urokråkene har blitt kasta ut, og det er jo rett og rimelig - kanskje har bare en tredel av timen gått med til tull, og da er jo tross alt mesteparten av timen igjen til å bruke på normalelevene.

Er det bare jeg som synes at dette er utrolig urettferdig? I en klasse på 15 elever, hvorav to har problemer med å oppføre seg som folk, er ikke summen av de 13 elevenes rett til skolegang ganske betydelig større enn de 2 elevenes rett til skolegang? Hvorfor er vi nødt til å prioritere oppdragelse av en minoritet framfor utdannelse av en majoritet? Er de 13 elevenes vitnemål mindre viktige enn de uroliges trivsel?

Er forresten trivsel alltid et sunnhetstrekk? Trivsel forbindes med behag, men å lære er ubehagelig. og slett ikke trivelig! Burde ikke elevene lære seg å leve med et visst ubehag, det ubehaget som følger av at de enda ikke mestrer? Det er vel ikke noen vits i å lære noe en mestrer? Da er det jo for lett!? Slit er dovenskap på vei ut av kroppen, men i kuvøseskolen i kuvøsesamfunnet er det ikke nødvendig med slit. Det er trivelig og varmt og godt og trygt og behagelig, og smilende pleiere pludrer og steller jevnlig med de små.

Og så lurer vi på hvorfor norsk skole er så dårlig.

Bursdag på Riksgränsen!

Mandag kom Tom Frode og lurte på om jeg hadde fiksa timene mine på onsdag, siden vi skulle til Riksgränsen. Det kom litt som julekvelden på kjerringa, jeg visste utmerket godt at friluftslivsgruppa skulle til Riksgränsen, men hadde ikke helt fått med meg at jeg skulle være med, mer at jeg var velkommen dersom jeg hadde tid. Det hadde jeg ikke. Tid, altså. Men med 10 elever er det greit å være to, særlig når ekskursjonen innebærer knall og fall, så jeg ordna meg til, sånn måtelig gira. Jeg har styra mye til liten eller ingen nytte i det siste, og å styre seg av gårde og kjøre 3-4 timer for én overnatting fremsto som stor ståhei for ingenting.. Men jeg tenkte at det jo er en bra gjeng, det er artig å kjøre på ski, og jeg pleier nå engang å trives på tur.

Tirsdag ble styrete, men hyggelig. Jeg fikk bursdagspakkesang fra Jokke (clip-on speedtrialbars) og Sissel (Nåde av Linn Ullmann) og av Basse (turmat og kaffegodt), tigerklem fra Tigern, bursdagssang fra Jokke og Mamma, bursdagsul fra Hansi og masse SMSer og telefoner.

Så dro vi på tur.

Jeg har en veldig liten bil. Med fem jenter og en tøytiger, takboks stappa fullere enn vi trodde var mulig og fem ryggsekker i bagasjen måtte vi ut for å skifte mening. Godt for den meningssterke at vi stoppa på nesten alle Statoil-stasjonene mellom Vollan og Bjerkvik – kaffemaskinen på Buktamoen var så treig at vi rett og slett kjørte til Statoil på Heggelia i stedet for å vente. Humøret i chickmobilen var på topp selv om Stine blei litt flatklemt da Tonje sovna på henne. Men vi kom fram til Riksgränsen uten større skader.

I lavvoen blei det fort både varmt og hyggelig, og Tom Frode hadde kjøpt kake og brus til oss, i anledning bursdagen min. Som jeg tenkte på forhånd blei det en veldig hyggelig bursdag, og om natta fikk jeg brukt den nye soveposen og det nye reinskinnet mitt. Da jeg våkna var jeg bare måtelig fornøyd. Jeg var kjempekald på den skulderen jeg lå på, og det var ikke så imponerende, det var jo ikke så kaldt, og reinskinnet burde klare å holde kulda ute syntes jeg. Men da jeg baksa litt og kjente det knitra under skuldra titta jeg ut: jo da, reinskinnet hadde sklidd ned uten å ta med meg, så jeg lå med skulderen rett på snøen.

Ute av lavvoen skinte sola, det hadde kommet 10cm nysnø på tirsdagen, og alt lå an til å bli en nydelig dag i anlegget. Og det blei det. Sol hele dagen, myke, fine bakker (bortsett fra den kjipe svarte der det var skrapa hardt), og moro på brett. Jeg var litt skeptisk. Jeg har skrevet før her at jeg føler det er misvisende å si at jeg kjører brett, siden det gir inntrykk av at det er jeg som styrer, og det er bare unntaksvis tilfelle. Men så fikk jeg låne Lises brett første del av dagen, og det var lurt, for det var mye kortere og lettere enn mitt, så jeg fikk øvd på teknikken før jeg begynte å kjempe med mitt eget. Etter et par turer var imidlertid maktbalansen fortsatt i brettets favør, og jeg vurderte det til en god investering å kjøpe ryggplate… Etter lunsj fikk jeg tilbake den sorte enka, og da merka jeg hvor bra det hadde vært å øve litt på Lises brett først. Terrorbalansen hadde forskjøvet seg dramatisk, og nå må brettet og jeg regnes som jevnbyrdige motstandere. Kjørte faktisk i ett ned ”BH löpan” uten å tryne en eneste gang, og det er første gang!

Så må jeg skryte litt. Den gjengen vi dro på tur med er virkelig en fin gjeng! De gutser og leker, tar i et tak, passer på hverandre og har et upåklagelig humør. Jeg kjørte sammen med Lars-Jonas, Plumbo, Lise, Tonje og Robert, og det var riktig artig. De passa på at alle var på plass før de kjørte heis, ga hverandre tips (tipset til Lars-Jonas om å ha større knekk i knærne gjorde underverker i kampen mot brettet. Takk, Lars!), stoppa for å se om noen (jeg) hadde kjørt meg i hjel, kom med oppmuntrende klask i hjelmen ved passende høve og oppmuntra andre til å henge seg med uansett nivå. Lars-Jonas blei overhørt i telefonen da han prøvde å overtale Alex til å henge seg med: ”kom no, ho Ellen e her i lag med oss, å ho klare sæ heilt fint!”

Det slo meg ved flere anledninger at jeg har en riktig bra jobb. Jeg prøvde iherdig ved et par anledninger å ringe til folk for å fortelle dem at jeg jobba overtid, men fikk såklart ikke tak i noen. Typisk.

Lars-Jonas og Tom Frode hadde overtatt en del bagasje for oss, så nå var det mulighet for å bevege beina også for de tre i baksetet. Chickmobilen kjørte, og gutta kjørte forbi oss. To ganger. Det er nemlig fryktelig artig å kjøre forbi jentebilen, og så gir det uante muligheter for underholdning, både for dem og oss. Jeg sier ikke mer, gutter, men det blei tatt bilder…

I Nord-Norge er det til dels store avstander, og det kan bli mye kjøring. På Tømmerelv dumpa vi Linn-Elin og Tonje, og når døtre skal hentes på avsidesliggende steder er pappaer gode å ha. Passa oss bra, for Furuflatingene Stine og Lise skulle mellomlande hos meg, og vi hadde alle intensjoner om å rekke Gilmore Girls og Ugly Betty…

I dag fredag har jeg vondt overalt. Ikke veldig vondt, men absolutt overalt. Jeg er støl under haka.

Busjdager!

I dag har Martin busjda å jeg har jittn pakke. Han fikk reinsdyrkjøtt å så bli ut. Å så fikkn kårt med tigermønnster. De var fint.

Menn jeg skulle varsle no aant: I mårra har Ellen busjda å da må dere legge inn hilsner tilla her på bloggen hennes! Alle dere som la inn till meg da jeg blei fem må legge inn hilsen till Ellen å. Hu blir 31. Det er åver 5 ganger så mye som meg menn ikke så mye som 60.

Hihi å Ellen får pakke a Jokke såm jeg har årna me! Så denn er kannskje litt fra meg å håper jeg får jeg hakke fikksa no tilla egentli...

Profiler!

Jokke sendte meg denne i går, link til en artikkel om slike som meg. Jeg er litt usikker på om det er bra eller illevarslende at jeg ikke er alene. På en måte normaliserer det jo meg, på den annen side, er det noe jeg er redd for så er det å bli en del av den kompakte majoritet...

Tro om jeg må lage meg en profil på Facebook?

Sjekk sida mi da: http://ellenpropellen.hi5.com. Det kuleste er nesten URLen. Ha, den er jo fin: UREllen! Haha!

Blogger og vennenettverk og greier

Hva er det med oss? Vi henger oss med på virtuelle vennenettverk, vi blogger i hytt og gevær, markedsfører oss på nett med bilder og videoer, kommentarer til andres sider, og generelt sett bruker en hel masse tid på å lage oss et ekstra liv på nettet. Hva er det med oss?

Og her er det vesentlig å få med at jeg er en av oss, altså. Gi meg et brukernavn og et passord, muligheten til å laste opp bilder, se på andre folks vennesider og så videre, og jeg er helt i hundre. Og nå lurer jeg virkelig på hva dette er for noe. En ikke mindre enn voldsom vilje til å bli sett, å markedsføre våre liv, si noe, være tilstede?

Jeg pleier alltid å spørre meg selv hva som mangler i ens reelle liv når en på død og liv skal lage seg et nettliv også. Så da lurer jeg litt på hva jeg mangler som jeg må kompensere for. Ok, jeg bor 170 mil fra de fleste vennene mine, så det er nærliggende å se at jeg i stedet for å se vennene mine til daglig heller satser på å holde kontakten via nettet. Det er billigere enn å ringe, og for meg som hater å snakke i telefonen er det helt klart mer behagelig. Men jeg har Martin og Tove med i vennenettverket mitt på nettet, Hi5, og dem ser jeg jo daglig i Martins tilfelle, i hvert fall ukentlig i tilfellet Tove. Dessuten har jeg laget en profil for Tigern, og han bor jeg sammen med. Når jeg tenker etter skal jeg holde Tigern utenfor dette, jeg tror mitt forhold til tøytigeren min kanskje hører innunder en litt mer spesialisert del av psykiatrien, og kan ikke i rettferdighetens navn sammenlignes med folk flest som skaper seg et virtuelt liv. Ett sted må grensen gå, og den går her omtrent.

Det hadde dere ikke forventet - at Ellen åpent innrømmer at hennes forhold til tøydyret antagelig er litt i utkanten av normalvariasjonen. Jeg liker å overraske.

Men tilbake til de virtuelle liv. Jeg skjønner egentlig mange av dem som bygger seg opp et liv på nettet. Nettet er en mulighet nummer 2. På nettet kan man lage en identitet som er nærmere den man kanskje drømmer om å være, eller man kan leve ut sider av seg selv som man ikke bruker så mye i dagliglivet. Bor man i Nordkjosbotn (folketall 2005: 475) er det antagelig langt mellom andre Star Trek-entusiaster, for eksempel.

Jeg hører ikke egentlig innunder denne gruppen. Jeg bare skriver og skriver og skriver om mitt eget lille liv. Forteller om hva jeg gjort i helgen, legger ut illustrerende bilder, og håper at noen leser det. Håper at noen ser meg. Og blir veldig glad når noen har sett. For det må jo være det det til syvende og sist dreier seg om - å bli sett? Og når man ser det sånn, så blir det hele fryktelig primitivt, synes jeg. Nå har jeg aldri sagt at jeg ikke er primitiv, så jeg har forsåvidt æren i behold, og jeg har helt klart et langt fremskredent oppmerksomhetsbehov, så slik sett passer dette godt på meg i hvert fall.

Men til slutt, uten sammenligning forøvrig: er ikke dette egentlig den samme greia som fuglegutter som kvitrer for harde livet i håp om at en parringsvillig fuglepike skal dukke opp? Egentlig?

Må stikke nå, skal innom et par nettverk før jeg drar hjem og lager søndagsmiddag til to eller tre av Hi5-vennene mine.

Rar påske

Jokke dro i dag mårres å jeg måtte opp skikkeli tili. Ellen klaggde på at tellefon til Jokke viste bare 05:21 da hu sto opp å hu dro meg ut av bingen like etter. Det var egentli greit, for de lagde egg å bæjken til frokost å det ville jeg jo jærne ha me meg da. Menn de blir rart å ikke ha Jokke her. Det er allti litt trist når han drar eller når jeg er hoss Jokke å Ellen drar. Jeg veit ikke helt voffår det er sånn, jeg veit jo at de alldri er lenge till neste gang jeg serem.

Menn jeg skulle skrive om påsken jeg. Det blei en rar påske. Jokke kom i regne torsdan før ferin. De skikkli øsregna å vi som har hatt så fint vær menns mora til Ellen var her å jeg har jakkta masse å fått masse mat menn så bynte de å regne. Å de regna å regna å regna å værmellinga var ikkeno bedre å Ellen å Jokke ståka å pakka å årna å pulken blei stor å tung å greier. Sku egentli reist sønndan menn de regna så ille at vi ikke årka. Jeg var gla till, de ække no stas å sitte pakka inn inni sekken med pose over seg. Klamt å ekkelt å ingen utsikt. Manndan skulle Inger-Lise hente oss å kjøre oss til Killpiss å de så ganske låvende ut for atte det snødde å det er ikke så ille som regn. Menn så bynte de å regne å da blei vi jemme. Tirsda jikk vi inn Kjusakkdarn sammen med Martin i fint vær. Det var morro å får vi måtte krysse ei skummel bru å da måtte dem a me skia å vingle over. De var arti! Åsså spiste vi å jeg jakkta å fanga mus. Bra dag!

Åsså på veien jem måtte Jokke ta bilde av bilen til Martin i sørpa for atte han mente atte de var sånn mann kunne fårvennte på Karakoram Highway (jemme!) å ikke i sivvilisserte Norge. Det så sånn ut:

Onnsdan skulle vi åsså egentli ut, menn så så vikke nabon å da blei vi inne for vi hadde tenkt oss til Sjausi uten kjentmann å da ga dem faan for atte de ække no stas å ikke se nonting å så blei vi hjemme å så på påskekrim. Dem skreik fært i påskekrimmen, Ellen var helt oppgitt over at britene måtte synke så jupt å bli sånn bannete som i amrikanske krimmer. Så da leste dem. De var litt kjedeli for meg, så jeg sov.

Torsdan vare knallvær da vi våkna å Jokke blei så gla atn satte meg i vindu - rett fra bingen till vindu, det vakke nokka arti - dritlyst, jo! Jeg kunne blitt snøblinn! Menn så hørterem atte det bare var et vindu i uværet så da dro vi til Pertinn å kjørte fra Nælmarvarden å de var arti! For dem såkke nonting å tryna masse å det liker jeg!

Freda husker jeg ikke. Lurer på va vi gjorde da? Kanskje jeg sov.

Lørdan var fin! Da jikk vi fra Lakksælvdarshøgda å jem. De var melt drittvær, menn det var gannske bra egentli! Gumla på hytta å jeg jakkta å fikk et stort dyr, vitt å ganske langt, så jeg var ganske mett ganske lenge etterpå. Jokke jikk kjempefort i laussnyen me Ellen å Basse på slep. Basse var bitter for atte han haddikke feller menn de hadde Ellen å Jokke, så Basse hengte på stavene i alle oppoverbakkene. Menn han kjørte fra oss i neddoverbakkene da.

Søndan var enda bedre får da jikk vi fra Lakksælvdarshøgda å til Otærn. Fra Runnhævven å till Storvanne så vi ikkeno så Ellen måtte bruke kompass å Hugo brukkte GPS å Jokke jikk rett fram for han er go til det. De var litt spennene å ikke se no å, menn litt kjedli i lengden da. Ja åsså måtterem grave ut hytta på Gurglera! De var litt arti! På Otærn spiste vi midda jeg fikk alle restene til Jokke å Ellen de åt bokknafesk å pinnekjøtt. Å drakk øll. De er visst påsketradisjon å gå fra Lago å til Otærn. Åsså vant Ballan Flandern Runt! De var kult!

I går var vi åppe i skævven å kjørte telemark å de var dødsbra! Jokke velta skikkli å de var mer skummelt enn gøy, for han fikk skia i jælmen så de sa BANG! Han hadde sikkert ikke reist seg ijen viss han ikke hadde hatt jælm å greier å Ellen hadde kjørt i fårveien så de var ekkelt. Va sku jeg jort viss han ikke hadde hatt jælm?! Å, det er skummelt å tenke på. Menn det jikk bra, da, han hadde jo jælm. Å etter det var det bare gøy, fin snø å de trynte ganske mye. Ellen tryna rett i ei fonn for atte hu såkke åssen bekkedarn egentli så ut, å boms i snøn!

Nå skal vi jæm å kjøre mer.

Akademikerarroganse

Jeg er litt bitter. Det rødgrønne supperådet som kaller seg regjering har igjen tråkka i salaten og laget en pensjonsordning som for akademikere er omtrent like positiv som en linjal over fingrene. Bra jobba!

Nå skal du få pensjonspoeng for verneplikt, ulønna omsorgsoppgaver, ufrivillig deltid og arbeidsledighet. Men ikke for studier. Resultatet er at akademikere, som naturlig nok kommer seinere ut i arbeidslivet, må jobbe i 40 år for å få full opptjening, i motsetning til tidligere da det var de tyve beste årene i arbeidslivet som skulle telle. For akademikere, som av og til får høyere lønn enn ufaglærte, kunne dette sikre dem en brukbar pensjon. Nå ikke.

Supperådet utviser her akademikerforakt som ikke er annet enn det man kan forvente fra uutdannede. Det er helt tydelig at de utnytter det faktum at begavede mennesker i ren glede over å bruke hodet fortsatt kommer til å ta utdanning. Pensjonsreformen kommer ikke til å få konsekvenser for framtidas kompetanse, vi kommer til å utdanne oss likevel. I gamle dager var utdannelsen en del av dannelsen, og noen av oss ser på dannelsen som et mål i seg selv.

Herved vil jeg oppfordre til litt god gammeldags hevn. Som akademiker møter jeg stadig kunnskapsforakten fra samfunnets plebeiere, men veloppdragen som jeg er pleier jeg å ignorere det. Men jeg tror jeg skal begynne å ta igjen. Jeg tror jeg skal begynne å utvise litt av den akademikerarrogansen vi så ofte beskyldes for. Vi utdannede vet nemlig at vi er bedre. Vi lever lenger, vi er sunnere, og vi har mer makt. Vi ler av underutviklede ordforråd og manglende resonneringsevne. Vi fryder oss over at de som ikke forstår verdien av utdannelse antagelig ikke ville klare å gjøre seg nytte av den, og føler med dem. Det siste der var forresten løgn, vi har ingen sympati, vi bare gleder oss over at vi ikke er blant dem. Blant hordene. Kjøttvekta. Majoriteten. Majoriteten sier at studier er bortkasta tid. Majoriteten mener at arbeidsledighet skal lønne seg bedre. "Sandhedens [og frihedens] farligste fiender iblandt os, det er den kompakte majoritet." skrev Ibsen, og la ordene i munnen til en akademiker, neppe tilfeldig. Dessverre har den kompakte majoritet fått stemmerett.

Men når de begavede velger vekk utdannelse, og landet etter olja bare utdanner hushjelper til finske middelklassefamilier, så vit at akademikerne sa det hele tiden. Vi er ikke en del av den kompakte majoritet, nemlig.

Berre gjer det.

Eg er litt lei av å høyre på folk som ikkje sjølv tar ansvaret for å ta seg frå ein plass til ein annan. Eg er er lei av alle orsakingane for at dei ikkje får trent, ikkje får bytt jobb, ikkje får vore lykkelege, ikkje får seg ut av eit trøytt ekteskap, ikkje får gått til fjells, ikkje får jobba, ikkje får .... (sett inn høveleg manglande aktivitet). Det er mogleg det heile er eit spåkfenomen, ein talemåte som får alt til å høyrest så jævla påført ut, men eg er av den meininga at språk er eit uttrykk for tanke, så når talemåten er passiv så har eg lett for å tru at det står i stil med tenkinga.

Eg lurer på om uttrykket "eg får", eller "eg får ikkje" er meir presist enn ein kanskje skulle tru. Ein får ikkje. Neivel, så får ein ikkje trent eller bytt jobb eller lykke i fanget eller noko, men så gå no ut der og ta deg til rette då! Ein får ikkje bytt jobb, ein må bytte jobb sjølv, ein får ikkje trent, ein må trene sjølv. Kva i fanden er det som får ein til å tru at ein skal få noko heilt av seg sjølv? I språkteorien peiker analytikaren ofte på at bruken av passiv-forma fjernar ansvaret, og dette ser ein ofte i avisoverskrifter eller i offisielle brev - "vedtak fatta i iMentor-saka". På den måten sår ein tvil om kven som eigentleg er ansvarleg for jævelskapen, og slipper unna konsekvensane. Ikkje så dumt, det, særleg viss ein er ein litt under medels evnerik fylkeskommunepolitikar, men når passivbruken eter seg inn i livssynet til folk flest, ja då er det ikkje anna enn stillstand å vente.

Viss ein går rundt i verda og ventar på lykken, då trur eg ein skal vere tolmodig. For dei av oss som ikkje er så godt utrusta med tolmod, er det raskaste ofte å ta tak sjølv. Eg skal ikkje sette meg opp på den høge hest, ikkje berre fordi eg synest høge hestar er litt skumle, men óg fordi eg no og da finn meg sjølv langt nede i sofaen. Det er så greitt å berre vente på at nokon andre skal ordne opp. Men eg trur ikkje noko på det, eg trur ein må sette i gang sjølv. Det er noko som heiter sommerfugleffekten, ein teori som seier at slaga frå vingane til ein sommerfugl vil endre luftstrømmen, som igjen påverker eit frø i lufta, som igjen påverker kor frøet blir til eit tre og så vidare. Eg veit ikkje heilt om eg trur på den teorien, men det er ein triveleg tanke - viss slaga fra sommerfuglvingane kan påverke noko, då kan eg endre verda. Og kan eg endre verda kan eg i alle fall endre kvardagen min. Sommerfugleffekten er ein teori innafor kaosteori, og det er rett nok litt pussig å ha kaosteori som grunnlag for livssynet sitt. Men, det er noko deilig ansvarsgivande over det heile - eg har sjansen til å endre noko, men óg ansvaret for det eg setter i gang. Det vil óg seie at eg har ansvaret for å ikkje gripe sjansane, og for passiviteten som kan følgje. Det er eit stort ansvar, men betre enn å vente. Dei gongene eg har venta, har eg kjeda meg grenselaust. Då eg var lita (altså ung, eg er enda ikkje særleg ruvande), sa mor mi alltid til meg at det var sunt å kjede seg, for då blir ein så kreativ. Det har vist seg å vere heilt rett.

Mor mi er ein slik ein som ikkje ventar på noko. Og viss det er eit menneske som har alle gode orsakingar for å bli heime så er det ho. Med halvanna kne og stålvilje dreg ho seg til fjells, hiv etter pusten og går baklengs når knærne ikkje held lenger. Fordi ho vil. Ho er til inspirasjon for meg når eg kjenner meg litt passiv. Eg finn det vanskeleg å ta på alvor alle dei som ikkje får komme seg til fjells, ikkje blir slankare, eller ikkje får trent. Gjer noko med det, seier eg! Eg har ei mor som går baklengs til fjells fordi knærne ikkje klarar å bere ho rettvegen, og eg kjenner aleinemødrer som driv med jernmanntevlingar på fritida - det lar seg gjere om ein berre vil det nok.

Berre gjer det.