Jeg skal slutte å mobbe Martin

Jeg liker det ikke, og heldigvis er det ikke noe jeg trenger å gjøre så ofte, men nå må jeg innse at jeg har tatt feil, og at jeg må ta konsekvensene av det. Sukk.

Siden en stund etter at jeg ble kjent med Martin har jeg mobba'n for å være forferdelig konkurranseinnstilt. Altså ikke sånn vanlig konkurranseinnstilt på litt høyt nivå, men på det nivået der konkurranseinstinktet faktisk er blitt et handicap. Martin kan lures til å gjøre hva som helst bare en lover å ta tida på'n. Folk som løper opp og ned til Storvannet 14 ganger på en helg for å ta igjen kompisens antall noteringer i boka fortjener å bli mobba. Det er han helt sikkert enig i sjøl også. Men det blir litt ustilig når mobberen så til de grader sitter i glasshus, og det er her jeg er i ferd med å innse at jeg har nakken full av glasskår.

Jeg er nemlig like ille sjøl.

Den siste ukas aktiviteter har med all mulig tydelighet vist at jeg utvilsomt er handicappa av konkurranseinstinkt. Hør bare:

1. Onsdag. Isklatring ved Bomstadfossen.

Fint vær, skarpe stegjern, Verdens Tøffeste Klatreøkser og nykalibrert høydeskrekk. Jokke og jeg surra oss fast i noen bjørkelegger og sendte meg ned fossen. 45 meter ned og høydeskrekk er ikke nødvendigvis noen god kombo, men siden Jokke holdt tauet var det ingen vei tilbake. Vel nede ble det klart at det var innmari langt opp, og isen var ikke skrekkelig kul. Jaja, jeg kom meg nå opp, ivrig klamrende til isøksene, mer redd enn glad. Og ganske tungpusta. Jeg kan ikke huske sist jeg klatra is, men Jokke sier det var i 2005, og han har sikkert rett. To år gjør sitt med teknikken, og i likhet med sommerfuglsvømming så har teknikken alt å si. Og det er om å gjøre å ikke bli sliten, for da går alt galt. Jeg blei sliten.

Andre tur gikk litt bedre. Torde å stole på både jern og økser og kom opp pumpa, men ikke døden nær. Blei enig med meg sjøl om at jeg skulle la det bli med to turer og bare sikre Jokke opp siste gang. Så langt var jo alt fint og fornuftig, alt gikk bra helt til jeg fortalte det til Jokke som svarte "javel". Nøytralt svar? Ikke i min verden. For meg betydde det at jeg er en feig liten wannabe. I mitt hode, altså, hold Jokke utenfor dette. Så mens jeg sikra ham opp bestemte jeg meg for å gå en tur til. Og det er her handicapet kommer inn. Hvorfor gikk jeg en tur til sjøl om jeg ikke orka? Jo, for at Jokke skulle synes at jeg var enda litt barskere. Det er fortsatt forsåvidt en ærlig sak, folk har gjort ufornuftige ting for å imponere siden tidenes litt utpå dagen. Men da jeg innså at jeg ville klatre bare for å imponere, ikke fordi jeg hadde lyst, og fortalte det til Jokke, som selvsagt flirte seg skakk av den håpløst konkurranseinnstilte dama, ja da var det jeg innså at jeg skulle slutte å mobbe Martin.

Så jeg blei firt ned og kjempa meg opp, med syretunge armer, krampe i legga og dødsforakt i blikket. Man kommer langt med aggresjon, i hvert fall i en foss, men jeg klarte ikke å åpne ei flaske med skrukork etterpå.

Torsdag holdt det med én tur.

2. Søndag. Skirenn i Lakselvdalen.

En skulle tro at onsdagens innsikt hadde lært meg noe. Men neida! I dag var det nemlig Balsfjord-mesterskap på ski, og Martin skulle selvsagt dit. Lørdagskvelden gikk med til prepping av ski, og jeg bidro ved å hente tørkepapir og ved generelt å forstyrre smøreren. Søndagen kom med 3cm nysnø og Ellen var innom en kort optimistisk fase. Optimismen gikk over som dugg for solen omtrent samtidig med at det begynte å regne. Martin og jeg hadde snakka om å gi beng hvis det regna, så full av forhåpning fra min side fant følgende sms-utveksling sted:

Ellen: Uuuuurrghh, det regner. Hva gjør vi? (Fortsatt håpefull)

Martin: Går p ski

Åååå! Jeg ville ikke gå på ski i regnvær, men etter en sånn melding så ville det fornuftige alternativet som var å bli inne ikke lenger være aktuelt - jeg gikk mot min første skitur i regn. For her er essensen: Jeg kunne påstå at jeg gikk fordi jeg ville syntes det var kjipt om han hadde brukt lørdagskvelden på å preppe mine ski når jeg ikke gadd å bruke dem, men sannheten er at hvis Martin skulle ødelegge en hel søndag på skirenn i regnvær så skulle jammen ikke jeg være noe dårligere. Dermed sprella jeg rundt i Lakselvdalen på bakglatte ski som lugga, i stedenfor å kose meg under et pledd med ei god bok. Konkurranseinstinkt som handicap heter det.

Martin vant sin klasse forresten, og blei altså Balsfjordmester. Hard jævel, ass, han hadde like bakglatte ski som meg, han. Men kanskje litt bedre fraspark.

Hvordan har sånne som meg overlevd? Konkurranseinstinkt og overlevelsesinstinkt er to sider av samme sak, forsåvidt, men når konkurranseinstinktet tar over kroppen sjøl om en veit at det er en tapt sak (ta byttet fra løver og andre fjollete prosjekt), da burde jo de fleste av oss ha dødd ut? Det sier seg sjøl at menneskedyr som tar opp kampen mot bjørn ikke har noe konkurransefortrinn, de er bare dumme, og det ville vel igjen si at de antagelig ikke fører genene sine videre.

Jeg tror kanskje at genene som er akkumulert i meg har overlevd fordi de gir dårlig syn. På et eller annet sted i utviklinga så har ikke min forfar eller formor sett hva han eller hun skulle konkurrere mot, og har måttet bli hjemme i leiren og gjort andre oppgaver. Men det er helt utrolig hva man kan konkurrere om. Bærplukking for eksempel. Og her gir konkurranseinstinktet igjen et overlevelsesfortrinn, den som har 15kg blåbær til vinteren ligger bedre an enn den som bare har 7kg. Kanskje det er derfor jeg er så nærsynt - nærsynte ser jo bæra bedre! Forøvrig må det skytes inn at jeg ikke virker befengt med så sterke bærplukkergener, men jeg har ordentlig dårlig syn altså.